70 år siden Hiroshima

I dag er det 70 år siden verdens første atombombe ble sluppet over Hiroshima. Det var klokken 0810, japansk tid. Det var den første bomben amerikanerne slapp over byen. De hadde spart Hiroshima, Nagazaki og et par andre japanske byer fra den massive bombingen japanske byer flest ble utsatt for. Det var for å vise hvilken kraft det nye våpenet hadde. Bomben ble detonert 500 meter over byen for å gjøre mest mulig skade. Det blir sagt bombene ble sluppet for å spare liv og gjøre ende på krigen. Den sparte ikke liv, den tok hundretusenvis. Den endte andre verdenskrig, men startet den kalde krigen. Det er et bunnpunkt i menneskehetens historie, en skam for vitenskapen og sivilisasjonens nederlag for barbariet.

Ideen om at atombomben ble brukt for å avslutte krigen og spare (amerikanske) liv har en konkret opprinnelse. Henry L. Stimson var krigsminister i USA under både Franklyn D. Roosevelt and Henry S. Truman. Det kan være interessant å lese om ham på engelsk Wikipedia, han er jo ikke av de mest kjente amerikanske politikere, og kanskje heller ikke av de mest innflytelsesrike, men han har en fortid som krigsminister også under tidligere presidenter, og som en som tidlig tok til orde for væpnet kamp mot både tyskerne og japanerne. I februar 1947 skrev han et essay i Harper magazine, der han begrunner hvorfor amerikanerne brukte bomben, en beslutning han selv var med på å ta. Skrivet er nå tilgjengelig på nettet, her i en versjon tilrettelagt for undervisning, med en liten innledning og noen spørsmål for studenter, før selve dokumentet.

Det er interessant lesning, og er skrevet med kraft og overbevisning. I folks oppfatning av bruken av atombomben hadde Stimson stor innflytelse, og har det fortsatt, uten at dette er noe han er blitt kjent for. At amerikanerne slapp bombene for å gjøre slutt på krigen er blitt en del av det som kalles den kollektive bevissthet, det man vet og er overbevist om, uten at man så sterkt trenger å kunne gjøre rede for hvor man har det fra, eller å argumentere for at oppfatningen er riktig. Så sterk har Stimsons suksess vært, at han og de andre amerikanske beslutningstakerne i alle årene etter denne menneskeskapte katastrofen stort sett har sluppet unna kritiske spørsmål for hvorfor de handlet som de gjorde.

Det vil si, historieforskningen har stilt spørsmålene, særlig når tidligere hemmelige dokumenter er frigitt, og når enkelte spørsmål rundt beslutningen ikke lenger var så betente. For amerikanerne er det også et patriotisk spørsmål, amerikanske liv gikk tapt i en krig i Asia, en krig de ikke selv hadde startet, og der de hadde blitt stygt og i mot spillereglene angrepet i anslaget mot flåtebasen Pearl Harbor. Det er ikke amerikanerne som er de umoralske i andre verdenskrig, de måtte få slutt på det på et vis, få slutt på lidelsene.

Men det er et par argument som gjør at målet om å gjøre slutt på krigen ikke kan stå som årsak alene. Det var andre årsaker som også var viktige, og som kanskje var viktigere.

Kappløpet om atombomben ble startet av tyskerne. Det var de som i mellomkrigstiden lå lengst fremme i atomforskningen, og som først oppdaget hvilke enorme krefter som ligger i spaltingen av tunge atomer. Man kan kalle det Rettferdighetens mektige hånd at en god del av de tyske vitenskapsmennene (og kvinnene!) som stod bak denne forskningen var jøder, og at disse emigrerte til USA og deltok i amerikanernes atomvåpenprogram, og bidro der. Kanskje hadde nazistene klart å utvikle bomben, om de hadde droppet hatet mot jødene og latt dem få bli.

Det var en vitenskaplig kraftanstrengelse som gjorde at amerikanerne greide å utvikle bomben, og det på så forholdsvis kort tid. Det er uhyggelig å tenke på at denne voldsomme kraftanstrengelsen og egentlig imponerende vitenskapelige prestasjonen, kun var mulig å få til når man skulle skape det mest destruktive menneskehjernen har tenkt ut og vitenskapen tillater. Man sparte ikke på noen ting, alle vitenskapsfolk av betydning ble sendt til Los Alamos, New Mexico, der de dannet en egen slags by, et eget samfunn, og med tilnærmet ubegrensede ressurser arbeidet for å lage en atombombe. Det var nødendig med samarbeid på tvers av fagdisipliner, det var nødvendig med store og kompliserte matematiske beregninger, noen måtte ta seg av dem, i en tid uten effektive computere, og det var i det hele tatt mye som var vakkert, om ikke målet hadde vært så stygt.

Jeg har lest biografien til en av fysikerne som var ung og fremmadstormende på den tiden, Richard Feynman, han var med i gruppen som gjorde utregninger. Han skriver også litt om forholdene på stedet, hemmelighetskremmeriet rundt det, og hvordan han selv gikk inn i en lang depresjon, når prosjektet var ferdig og han fullt ut skjønte hva han hadde vært med på. Han hadde brukt sin fremragende intelligens på å utvikle det ultimate våpen for massemord, og ødeleggelser i en skala verden aldri før har sett. Det var et våpen som i sin ytterste konsekvens kunne gjøre ende på menneskeheten. – Hvorfor bygger folk broer, skriver han at han en gang satt og tenkte, – hvorfor bygger folk nye hus og pusser opp gamle? Hvorfor bry seg, når det finnes et masseødeleggelsesvåpen som kan gjøre det hele meningsløst.

Fysikerne og de andre forskerne tilknyttet det som heter Manhatten-prosjektet visste utmerket godt hva bomben var i stand til. Politikerne og generalene fikk det beskrevet, men for dem var det et redskap, en strategisk mulighet, et våpen å bruke som var mye bedre enn alle andre, og alle andres. Det var ingen som helst spørsmål om at når bomben var ferdig, så ville den bli brukt. Hvorfor la være å bruke det beste våpenet man har? Det var også viktig å bli ferdig fort, livsviktig å ha bomben klar før Tyskland eventuelt fikk klar sin, så det var derfor det ble pøst inn så mange ressurser i prosjektet. Vitenskapsmennene var også påvirket av denne stemningen, ved siden av sin egen vitenskaplige nysgjerrighet og konkurranseinnstinkt, dette ville man få til.

Som kjent lyktes man ikke å få ferdig bomben før Tyskland var kapitulert. Dermed faller argumentet om å måtte lage en atombombe fordi nazistene også forsøkte å lage en. Det var på dette tidspunkt ingen som helst tvil om at også Japan var dødsdømt, de stod sjanseløse i krigen mot resten av verden, og i Japan var det ingen som forsøkte å utvikle noen atombombe. Japanerne stod langt tilbake i dette spørsmålet.

Argumentet om å spare liv, særlig når man snakker om amerikanske liv, er gyldig, all den tid det hadde kostet mange menneskeliv å ta tilbake områdene Japan hadde kontrollert så langt. Det var ingen grunn til å vente at japanerne ville bite mindre fra seg når krigen nå skulle foregå i det japanske kjernelandet. Men argumentet blir svekket av at Truman i sine memoarer snakker om opp mot 500 000 amerikanske liv, over det dobbelte av liv tapt i Hiroshima og Nagasaki, mens nylig frigitte dokumenter viser at amerikanerne selv anslo at tapene ville være på 40-50 000 mann, ved en invasjon av Japan. Hvorfor overdriver presidenten, og så mange andre, disse tallene?

Det er også et viktig poeng at president Truman utsatte Potsdam-konferansen (der seierherrene i krigen mot Tyskland skulle forhandle om inndelingen av Tyskland, og Europa) til etter at den første atombomben var ferdig testet. Da Truman får meldingen om at prøvesprengningen var vellykket, ble han synlig oppglødd, og oppførte seg annerledes overfor Stalin og de andre. Han visste at amerikanerne nå hadde den største kanonen i kanonbåtdiplomatiet. Han hadde noe å true Sovjetrusserne med, enda de konvensjonelle styrkene til den røde arme var overlegne i Europa.

Det er også noe som skurrer i tidspunktet bombene ble sluppet, 6. og 9. august. Den store invasjonen var planlagt i november, og ytterligere i januar, 1946. De sovjetiske styrkene i den røde arme var på full fart over mot Japan, etter å ha gjort seg ferdig med tyskerne. Utvilsomt ville de gjøre det samlede angrepet på Japan mer effektivt, og forsvaret vanskeligere. Men det ville også føre til at Sovjetunionen tok land, og ville bli en brysom forhandlingspartner i Japan og Asia, ikke bare i Europa. Ved å sprenge bombene fikk USA ha Japan i fred. Det er veldig kjent at Tyskland og Berlin ble delt i fire, kontrollert av USA, Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen. Japan ble delt i 1 – USA.

Det er med andre ord mange ting som tyder på at sprengningen av atombombene over Japan var vel så politisk, som militærstrategisk. De som presset på for å bruke bomben, gjorde det ikke så mye for å spare menneskeliv, som for å vise hvilken kraft den hadde, og skremme Sovjetunionen til noenlunde lydighet. Det ble også gjort for at USA skulle få ha kontrollen over Japan alene.

Selvsagt fantes det alternativer til å bruke atombomben. Det var ikke den «tunge, men nødvendige» beslutning ansvarlige statsmenn må ta. Sommeren 1945 ble japanske byer mer eller mindre teppebombet, landet var blokkert, i ferd med å gå tom for ressurser, og blokaden og bombene var svært effektive. Japanerne skjønte de ville tape, det var umulig ikke å skjønne det. De kjempet innbitt i håp om at kostnadene for motstanderne ville bli for høy, slik at de kunne få kaptiulere på gunstige betingelser. Kanskje kunne det være mulig å innfri noen av betingelsene? For eksempel å la dem beholde keiseren? Heller enn å sprenge atombomber?

Man trengte heller ikke å slippe bomben over byer, og slett ikke byer som tidligere ikke var bombet i det hele tatt. Det siste var kun for å sjokkere verden, sjokkere Sovjetunionen, se her hva vi er i stand til, en eneste bombe, og alt dette. De kunne sluppet bombene over et øde sted, eller en av øyene der det militære og ikke det sivile var i flertall, gjerne Iwo Jima, som allerede var utbombet. I det minste kunne de sendt varsel om at sivilbefolkningen burde forlate sentrum av byene.

Null.

Bomben ble sluppet midt i sentrum i en by som ikke hadde noen militær betydning what so ever. Hundretusenvis av uskyldige sivile fikk lide, kvinner, gamle, barn, spebarn. De som ikke døde straks, ble torturert av brannskader og radioaktiv stråling, lidelser man godt kjente til ville inntreffe, men kanskje ikke kjente omfanget av, før det nå ble testet. Beretningene til de som rammet er nå i ferd med å komme ut, særlig på en dag som denne er mediene fulle av dem. Man skulle ikke se på atombomben som noe teknisk, som noe «nødvendig for å avslutte krigen», som en beslutning i et dataspill. Det var reelle, levende mennesker som led noe fryktelig, på grunn av hendelser og beslutninger de ikke hadde noe med å gjøre, what so ever.

Det er en krigsforbrytelse, folkemord og humanitær katastrofe, alt man liker å strø om seg med og beskylde motparten for å gjøre. Når det er sagt, så er den japanske reaksjonen helt forbilledlig. De er forsonet med amerikanerne, slik det må være. Beskyldninger og benektelser om folkemord og andre straffbare handlinger, øker konfliktene, demper dem ikke. Det er også et svært relevant argument at USA forvaltet Japan aldeles utmerket etter krigen, og bidro til å bygge landet opp igjen og skape det som med rette kalles det japanske mirakelet. Selvsagt hadde ikke dette vært like enkelt, om også Sovjetunionen hadde vært med i seieren mot Japan og skulle ha et ord med i laget.

Dog, det er en verden helt ute av hengslene, der det skal kunne regnes som akseptabelt og legitimt å sprenge atombomber over byer, eller i det hele tatt. Det kan ikke forsvares, og må aldri kunne forsvares. Om verden setter seg i en situasjon der en slik bombe kan brukes eller vurderes å bli brukt, så er det moralske nederlaget allerede et faktum, noe har gått aldeles galt. Bombene skulle aldri vært brukt, og verden skulle aldri ha satt seg i en situasjon der det var nødvendig å bruke dem.

I dag lever vi i en verden med titusenvis av atombomber, alle sterkere enn nybegynnerbombene som ble sluppet over Japan. Det er vanvittig at dette er noe folk synes er greit, at dette er noe vi innfinner oss med. Protestene mot atomvåpen var en gang sterke, nå er de helst for spesielt interesserte. Jens Stoltenberg sa forleden i egenskap av å være leder for NATO, at folk i Norge er i mot atomvåpen, men mener at når de finnes, skal også vi ha dem. Jeg vet ikke om jeg siterer ham ordrett, men det var noe i den retning, vi er for at NATO skal ha atomvåpen, når det nå en gang er slik at dette grusomme masseødeleggelsesvåpenet finnes.

For et moralsk forfall Stoltenberg har satt seg i, som er nødt til å si noe sånt. Atombomber skal vekk, de skal destrueres. Det nytter ikke at alle sitter på hvert sitt gjerde og sier at når andre har dem, må også vi ha dem. I ethvert land med atomvåpen vil Stoltenbergs uttalelser stemme like godt som hos oss, når NATO har, må Russland ha, når India har, må Pakistan ha, lager Iran, må Saudi Arabia lage. Det er helt uakseptabelt.

En god start for oss i Norge og EU er å kvitte oss med alle atomvåpen i Europa. De er en ren trussel, og skaper bare en dårligere verden. England og Frankrike trenger dem ikke, USA har mer enn nok for oss alle, og kan beholde dem på sitt eget kontinent. USA skulle også redusere sitt arsenal til en brøkdel, i stedet for å bruke billioner på å gjøre dem «mer effektive».

Hva slags verden er det vi lever i, som kan akseptere noe sånt?