Jeg har skrevet noen poster om atombombene som ble sluppet over Japan mot slutten av andre verdenskrig i Asia, og hvordan de både ble brukt til å avslutte den krigen og til å starte den neste. Første post var om den første bomben over Hiroshima, den neste om den over Nagasaki. Så hadde jeg en post om teaterstykket Antigone, med tematikk som er beslektet, og så en oppsummerende om Japans kapitulasjon. Alle postene har vakt reaksjoner. Hele tiden har jeg ønsket å skrive om sikkerhetspolitikken som gjaldt under den kalde krigen, om hvordan atombombediplomatiet fungerte, men det har ikke vært plass eller tid så langt. Det ønsker jeg å rette på nå.
Det finnes en fin visualisering over alle bombene som er blitt testet. Det er over 2000 i tallet. Hver av dem i stand til å utslette en by, bygninger, historier, mennesker. Noen av dem i stand til å utslette atskillig mye mer. De to første over Hiroshima og Nagasaki var primitive; tunge, og med en sprengkraft på noen tusen kilotonn TNT. Et kilotonn er en million kilogram, vel å merke, 1 000 000 kg TNT. De kraftigste konvensjonelle bombene kan ha 10 kilotonn, 10 000 kg. Store norske leksikon har mer, Wikipedia har en logaritmisk graf over forholdet mellom vekt og sprengkraft i bombene.
Man skal ikke late som dette er normalt. Man ser ødeleggelsene to to bombene over Hiroshima og Nagasaki kunne gjøre, og man setter i gang med å lage flere. Man setter menneskelig intelligens og skaperkraft inn på å forbedre dem, ved å forverre dem. Nye bomber ble flere tusen ganger sterkere enn de som ble brukt over Japan (aldri vil jeg ta i de eufemistiske betegnelsene «Little boy» og «Fat man», som om det var leker det var snakk om, som om midt-Østen diktatorene ville sluppet unna med betegnelser som «Little Sweet» og «Big Candy» om kjemiske bomber mot egen befolkning, det er grotesk, søte ord brukt om masseødeleggelsesvåpen, brukt mot sivile). De ble også mye mer effektive i å kunne treffe nøyaktig der de skal, raskt, og uten at fienden skal ha noen som helst mulighet til å forsvare seg mot dem.
Man skal ikke late som dette er normalt. Akronymet som gjaldt for atomvåpenpolitikken er i så måte dekkende: MAD. Galskap. Det står for Mutually assured destruction, gjensidig garantert utslettelse. Galskap.
Amerikanerne antok det ville ta Sovjetrusserne noen tiår å utvikle sin første atombombe. De hadde altså litt tid på seg, som verdens eneste atomvåpenmakt. De ville ikke gi fra seg denne posisjonen, men de innså selvfølgelig konsekvense det ville få om verdens fremtidige kriger ble utkjempet med atomvåpen – på begge sider. Det var helt fra begynnelsen av vel kjent hvor kraftige atomvåpnene kunne bli, og hvilke ødeleggelser de ville kunne gjøre. Så det gjaldt å begrense omfanget av disse våpnene, og aller helst sørge for at de ikke fantes.
Men så er det altså det, at amerikanernes og enhver ambisiøs stats egentlige drøm er at de andre ikke skal ha atomvåpen, vi selv kan godt ha dem. USA ønsket ingen bomber i Sovjetunionen, eller i noen andre land, men de ville nødig gi slipp på sine egne. Derfor kom de opp med Baruch-planen, en briljant plan som skulle sørge for at ingen land skulle få utvikle atomvåpen, mens USA skulle få beholde sine. Først da alle muligheter for rivaliserende stater (les: Sovjetunionen) til å utvikle bomben er eliminert, kan USA eventuelt destruere sine. I planen står det at de skal gjøre det. Men som man vet – og historien bittert har vist – i internasjonal politikk gis det ingen garantier.
Sovjetunionen kunne ikke gå med på avtalen som den var utformet. Det visste amerikanerne utmerket godt, om de ikke gjorde seg dumme for å la være å vite det. Baruch-planen var laget for at Sovjetunionen skulle se onde og slemme ut, når de ikke gikk med på den. Dette ble også brukt i amerikansk propaganda på hjemmebane. Kommunistene i Sovjetunionen vil ikke engang gå med på å en avtale som hindrer spredningen av atomvåpen. Hva de egentlig ikke ville gå med på, var en avtale som begrenset spredningen av atomvåpen til den gryende fienden USA.
Posten er fremdeles under arbeid…
En helt grei blogg 
