Brexit

Jeg ble helt satt ut i dag over at folkeavstemningen i Storbritannia endte med leave. De vil forlate EU. Det skaker unionen i grunvollene, og det er ikke sikkert den vil bestå som vi kjenner den eller hva som nå vil komme ut av det. Jeg våknet halv seks i dag morges, og har stort sett hørt på nyheter hele dagen, nesten lammet fra å gjøre noe annet. Ingen kan helt forklare hva som skjedde, eller si noe fornuftig om hva som nå må gjøres i EU og i Storbritannia. Meningene spriker, og det ser ut til å ville bli vanskelig å samles om noe. Hva som er klart er at David Cameron gir seg som statsminister i Storbritannia, og at statsledere og toppolitikere på kontinentet vanskelig kan skjule sin irritasjon over at denne folkeavstemningen ble hold, og at resultatet ble som det ble.

Avisen Guardian er en av dem som har en fin gjennomgang over hvorfor denne avstemningen ble holdt. Det var Cameron som ville stanse trusselen fra UKIP, United kingdom independence party, og som ville legge diskusjonen om Storbritannias plass i Europa død innenfor sitt eget parti, de konservative. Til det første var argumentet at det ikke var nødvendig å stemme på UKIP, Cameron ville uansett holde folkeavstemning, noe mer ville ikke UKIP kunne få til. Til det andre var argumentet at så fort en folkeavstemning ble holdt, ville det ikke være noe å diskutere, Storbritannia ville bli værende i EU i overskuelig fremtid. Planen var aldri at folket i Storbritannia skulle si Nei.

Det ødelegger Camerons ettermæle. BBC World Service var bra på dette i dag morges. David Cameron så for seg en rolle der han ville bli husket som en av de mest undervurderte britiske statsministere i etterkrigstiden, han som sørget for å holde Skottland inne i United Kingdom og vinne rent flertall med de konservative (i valget 2015), og nå skulle han holde Storbritannia i EU og avslutte en ødeleggende diskusjon der, pluss få en god avtale med den samme unionen, siden kontinentet måtte gi litt for at folket i Storbritannia skulle stemme ja. Gamblingen med folkeavstemningen i Skottland holdt, trekket med å love folkeavstemning før valget i fjor holdt UKIP langt unna reell makt, men nå raste altså hele prosjektet ned med at folket stemte NEI og Cameron må forlate sin post som en politisk fiasko.

Advarslene var mildt sagt mange på forhånd. Barack Obama i USA sa Storbritannia ved et nei ville stille sist i køen når nye handelsavtaler skulle forhandels, Donald Tusk i EU sa vel noe sånt som at et nei ville innebære slutten på Europa og sivilisasjonen, eller noe sånt, det internasjonale pengefondet (IMF) uttalte at det ville bety en varig svekkelse av britisk økonomi om det ble nei. Det samme sier så godt som en samlet økonomisk elite, om det er akademikere eller økonomiske aktører, finansfolk og businessmenn. Det var ikke måte på. Kanskje ble alle advarslene sin egen fiende, som om makten ville true folket til lydighet. Obama var for eksempel raskt ute etterpå med å si at forholdet mellom USA og Storbritannia ville bli som før. En kommentator på BBC newsour extra (tror jeg det var, eller vanlig Newsour) mente at EU drev med bullying, at det var sånn som mafiaen holder på, at om dette skulle være argumentet, var det like godt det ble nei.

Det er en grunn for at akademikere og folk med utdannelse overveldende stemte for at Storbritannia skulle bli. Argumentene for det er best. Det er tryggest, systemet fungerer rimelig bra, og problemene som er kan håndteres innenfra. Hva Storbritannia får ved å være med, som tilgang på EUs åpne og frie marked, oppveier problemene som følger med, for eksempel at de er med på fri flyt av mennesker også. Det er et argument som mye blir brukt, og er et tema også i Svetis sitt forhold til EU, de vil være med på det åpne markedet, men kvir seg for den frie flyten av mennesker, eller arbeidskraft.

Likevel sa altså folket Nei, og de sa det ganske klart og tydelig. Noen mener det skyldes fremmedfrykt, at det er et tegn på høyrekreftenes fremmarsj over hele Europa, andre at det skyldes mangelen på demokrati i EU, at det har blitt et nyliberalt teknokrati, at det meste skjer langt over hodene på folk. Symptomatisk er at det stort sett er folk som selv er for som forklarer hvorfor det ble nei, kommentariatet i mediene er selvfølgelig folk med utdannelse, folk som i hvert fall er i nærheten av å forstå det komplekse systemet EU er blitt. Kanskje har de også mistet litt av kontakten med folket, med grasroten som det heter i Norge, slik EU-eliten åpenbart har gjort det?

Jeg personlig mener det har litt med den nye medievirkeligheten å gjøre. På Facebook er det lettere å spre frykt og formidle enkle budskap, det er lett å få folk med seg på at de blir urettferdig behandlet og at det finnes en elite som utnytter dem og ikke bryr seg om dem. Remain kunne argumentere med økonomisk velstand og nye jobber, folk som frykter for jobbene sine eller har opplevd negative endringer i arbeidet sitt er lette å få med på en tanke om at de blir bløffet. Det er virkelig mange folkeavstemninger i det siste som har gått mot det makteliten ønsker, det gjelder kommunesammenslåinger i Norge, den merkelige folkeavstemningen om avtalen med Ukraina i Nederland, og avstemningen om Hellas skulle gå med på den økonomiske avtalen med EU. Spørsmålene i en folkeavstemning må formuleres enkelt, det komplekse forsvinner, det er risikabelt.

Det leder også makten inn i en veldig vanskelig situasjon. De må unngå folkeavstemninger. Men det gjør jo at folket får rett i at makten ikke respekterer dem, at de ikke bryr seg om dem, at det ikke er noe reelt demokrati. På Facebook og Twitter er det lett å lage memer, som det heter, som får frem dette. Noen politikere uttaler seg jo også ganske direkte. Andre kan ikke egentlig skjule at de ikke liker resultatet, og at de helst gjerne skulle sett bort fra det.

En god del er også frempå og mener at Storbritannias nei er til fordel for Russland, og at det var nettopp dette Putin ønsket. Også på forhånd var dette et argument for å stemme ja, stemte du «nei», stemmer du som Putin ønsker. Kanskje skulle EU slutte å gi Russland så stor rolle i sine egne problemer. Putin og Russland har tidd ganske stille i dette spørsmålet, i motsetning til en lang rekke andre statsledere, toppene i Russland har uttalt at dette er en sak mellom Storbritannia og EU.

EU har forspist seg, og det er ikke Russland sin feil. De har problemer med flyktningekrisen og de har problemer med euroen, og med mange land i gjeldskrise. Ingenting av dette har noe med Russland å gjøre. Til tross for problemene har EU forsøkt å gjennomføre et program, «Partnerskap mot øst», noe som har svekket Georgia og ødelagt Ukraina. De hadde en avtale med Ukraina som ikke var i nærheten av å være så god som den Storbritannia nå sa nei til, og heller ikke som den vi i Norge sa nei til. Det var en avtale som la en rekke krav til Ukraina, krav som minner om dem Hellas nå tynges av, og de lovet ingenting annet enn et mulig medlemsskap i fremtiden. Nå er dette medlemsskapet neppe noe å drømme om. Korrupsjonsproblemet i Ukraina er ikke løst, økonomien er mye verre enn den var, og motsetningene mellom den ukrainsk-vennlige og russisk-vennlige delen av landet er blitt mye, mye verre. Disse problemene er varige, og vil bestå selv om mediene i den vestlige verden ikke lenger bryr seg om dem.

Det var ikke trusselen om Brexit som skulle være det verste for EU. Flyktningekrisen og eurokrisen er verre og vanskeligere å løse. Nå som Storbritannia er på vei ut, kan det fyre opp under andre lands ønsker om også å melde seg ut. Det er ikke sikkert Frankrike, Nederland, Danmark og Italia ville overleve en folkeavstemning, for eksempel, folkeavstemning i de landene må simpelthen unngås. Så kan de som er i mot hele EU spre på sosiale medier at makten i EU forakter folket, og ikke vil høre på deres mening, ikke vil holde noen folkeavstemning, bare vil løse alt selv i det stille, og det skjulte. Det er reell fare for at EU kan rakne. Allerede uten Storbritannia står det sterkt svekket.

Dette er betente tema. Stikker man hodet frem og uttaler seg, får man høre det etterpå, diskusjonene kan være ganske skitne. Den sunne diskusjonen der man hører på hverandres meninger og forsøker å komme frem til et felles standpunkt er det slutt på om dagen. Det gjelder å sverte meningsmotstanderen, få han eller hun til å fremstå som en umoralsk idiot, skjerpe motsetningene, heller enn å dempe dem. Jeg håper at landene i Europa finner ut av det med hverandre, at det ikke er akseptabelt å snakke stygt om andre, at Russland blir inkludert i det gode selskap og at det at Storbritannia melder seg ut ikke får så mye å si for forholdet mellom Storbritannia og Europa. EU er egentlig en veldig god ide, men akkurat nå om dagen er det litt for mye som går litt for fort, og litt for mange som forsøker å tvinge egne ideer på andre. EU som det ser ut nå er ikke så sympatisk som det var, og burde være. Det er heller ikke gitt at de vil finne tilbake dit, og med det oppstår et farlig spørsmål om de kan fortsette å eksistere i sin nåværende form. De er avhengige av at medlemslandene og folket der er fornøyde, noe det nå for tiden er litt for mange grunner til ikke å være. Og altfor lett å hisse opp stemningen slik at folk blir i mot hele prosjektet, med de konsekvenser det nå har fått med det nesten ufattelige Brexit.