Vi har blitt litt forkjølte, eller jeg har blitt. Derfor er treningsprogrammet mitt på en liten pause. Morgenene går med til å lese nyheter, eller ligge i sengen og halvsove, med nyheter på øret. Det er nok å ta av om dagen, denne sommeren er ikke agurktid, ikke internasjonalt. Men det er ergerlig å bli småsyk i ferien, selv om set bare er litt snue og hoste.
Heldigvis, og uventet nok, ser lille Irina ut til å slippe unna denne gangen. Hun løper rundt og er helt seg selv. Jeg har heller på ingen måte mistet appetitten, og spiser helt normlt, og har det omtrent normalt, bortsett fra at jeg er litt forsiktig og gjør hva jeg kan for å bli frisk raskt.
Sommerværet har også forlatt oss. Temperaturen er rundt 20 grader, heller under enn over, og det er ingen sol fra klar himmel som det pleide å være. Det gjør det lettere å la være å bade, nå som vi er litt forkjølte, familien her nede blir roligere med det.
Planen var derfor å reise ned til sentrum en tur, området rundt Zolota vorota, den gylne port, og den fine, gule Vladimirkirken, som det også er kamp om om dagen, om den ikke skal hete Volodymyr, etter den ukrainske skrivemåten. De kan krangle om alt her nede, og det er blodig alvor. Jeg holder meg til den russiske skrivemåten, og ønsker ikke å bli uvenner med noen på grunn av det. Vladimir er navnet for meg.
Uansett kom vi oss ikke dit som vi hadde planlagt. Vi kjørte med buss nummer 14, gikk av ved stoppet før jernbanestasjonen, og så ville Olia gå til fots. Hun hadde et ærende jeg ikke lenger husker, det var ikke bare at hun ville se et område av byen hun liker godt, hun hadde noe hun ville gjøre.
Mer kommer…
En helt grei blogg 