I dag var det skjønt å hente lille Irina hos bestemor. Hun var pyntet opp med fletter, jeg kan ikke skjønne at jeg som er så vanlig har fått et så vakkert barn (selv med hjelp av kona, som også går ut over det vanlige). Og hun var som alltid glad når jeg kom, som alltid straks i gang med å peke på ting, og si hva de er. Bil og tog. Det er en tidlig versjon av «se her, far, hva jeg har gjort», eller «se, hva jeg har laget». Nå er det bare «se på det!»
Det var en lang dag på jobb for meg, i dag. Både bilen, mobilen og jeg selv, var i ferd med å gå ut på batteri. Jeg var enklest å lade opp. Mor laget litt god kvalitetskaffe på den nye kaffemaskinen vi kjøpte henne til bursdagen hennes, og Irina hadde lært sang.
Blinke, blinke stjerne lill
Undres hvor du hører til
Høyt der oppe i det blå
Kikker ned på alle små
Blinke, blinke stjerne lill
Undres hvor du hører til.
Irina får til «blinke, blinke», «til» og «blå», særlig, og nynner på resten. Stemmen hennes er så skjønn at den står i stil til resten av henne, hvor utrolig det enn høres, for hun er mer enn vidunderlig. Jeg har drevet og sunget sangen på engelsk, tull og tøys, hun skal lære norsk og russisk, engelske barnesanger er ikke for oss. Selv ikke der engelsk er originalen, ikke før hun lærer å snakke. Blinke, blinke stjerne lill, skal det være heretter, vi har jo sett litt på stjernene, både på norsk, og på russisk, der det heter svjozdy, uttales slik. Nå kan hun jo vite at de blinker også, at vi synger om ting, og at de tingene finnes.
Bestemor hadde også kjøpt en dukke til henne. Det var bestemor, ikke barnet, som ikke holdt ut å vente til jul. Slik er den moderne tid, gaven kommer med en gang. Jeg tror ikke det er fare for at Irina blir bortskjemt, ikke sammenlignet med andre barn her. Selv i Kiev er det vanligvis hun som har minst ting med til lekeplassen, hun som må låne de kjekke tingene. Det går fint. Dukken hadde en lue og en bukse det gikk an å ta av og på, eller hva det var, litt klær. Klar fremgang fra den lille fingerstore bjørnen vi har hatt, nøkkelringen, der det gikk an å ta av og på en t-skjorte.
Så enkelt er vår lykke gjort. – Hvor er dukken hen, spør vi, da vi ikke finner den. – Hen e’ dokkå? sier Irina, på dialekt, og på spor etter en setning. Hun lærer å snakke. Det er ingen sak å få henne med i bilen, da vi kjører hjem. Batteriet rekker helt fint, det er enda en mil å gå på (men nå tar det 14 timer og 30 min å lade den opp, det laveste vi har kjørt den). Mama Olia snakker med sin mor på Skype, og har hatt en god dag hjemme, fri fra Irina har hun kunnet lese til eksamen og fikse karmer til vindu.
En helt grei blogg 
Jeg skal love deg at bestemor var mer enn stolt da jeg fikk Irina med på å synge!
Teksten er langt finere på engelsk, ser jeg nå: Twinckle, twinckle little star/ How I wonder what you are/ Up above the world so high/ like a diamond in the sky, et lite dikt av Jane Taylor, det var jo litt skikkelig, mens på norsk er det en samling nødrim.
I dag så hun sangen på YouTube, en animasjon, og gråt noe så inderlig. Det var to bamser, og en stjerne, så ender det med at de to bamsene flyr inn på rommet sitt, mens stjernen blir igjen på himmelen utenfor vinduet. Antagelig var det det, Irina pekte med den lille pekefingeren sin, og gråt virkelig sårt, sånn som hun gråter når hun har slått seg skikkelig vondt, og det er vår skyld, når det er både smerte og urettferdig på en gang. Olia og jeg måtte bruke litt tid på å finne ut hva det var, men kom til at det ikke kunne være annet enn filmen. Det er russiske følelser, forunderlige, to år, og hjerteskjærende berørt av en liten tegnefilm, og blinke, blinke stjerne lill, på norsk.