I dag klokken 2000 norsk tid begynner tittelkampen i sjakk mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin. Det er de yngste spillerne som noensinne har deltatt i en tittelkamp. Begge er i midten av 20-årene, og begge ble stormestere mens de ennå var barn. Det er den nye generasjon som møtes, spillere født etter 1990.
Sergej Karjakin ble født på Krim, i det som den gang var Sovjetunionen, siden ble Ukraina, og nå er annektert av Russland. Han har russiske foreldre, er av russisk familie, og ble russisk statsborger i 2009, lenge før dagens konflikt. Han bor i Moskva, hvor han er gift med Galija Kamalova, tidligere var han gift med Katarina Dolzjnikova. Begge disse to er kvinnelige mesterspillere i sjakk. Med Kamalova har han et barn, født sent i 2015.
Karjakin er aktiv på sosiale medier, hvor han legger ut gutteaktige bilder og kommentarer. Han bruker mye smilefjes og såkalte emojis, sparer ikke på dem, og han fotograferer gjerne venner og mat og sosiale settinger med tommelopp og muskler og glede. Ganske som folk flest, med andre ord. De få gangene han har postet noe politisk, er unntak, men får veldig mye oppmerksomhet. Det gir et ufortjent dårlig inntrykk av ham, klart medieskapt, og villet av de som vil ham og landet hans vondt. Det er disse, som godt kjente og atskillig mer kontroversielle Gary Kasparov, som deler og sprer disse hans.
Som profilert person i en betent politisk situasjon skulle kanskje Karjakin vite bedre. Kanskje føler han seg meningsberettighet om Krim, siden han nå en gang er derfra, men han skulle kanskje vite at dette ville bli brukt mot ham, og kunne bringe ham opp i problemer. Som det utvilsomt har gjort. Russiske sjakkspillere og andre som har holdt kjeft, har sluppet lettere fra det. For meg illustrerer kvalifiserer disse tingene han legger ut opp under hans gutteaktige stil, der han poster i vei uten å tenke for mye på konsekvensene.
Det er også slik at Karjakin har lært. Bare sjekk de åpne kontoene hans, det er langt mellom politikken, og de meldingene som kan være politiske kommer gjerne med et forbehold. På meg virker Karjakin til å være en skikkelig jovial, alright type, med ønske om å bli akseptert og at folk skal synes han er ok. Han er åpen og hyggelig mot alle, ler mye, særlig av andres vitser, og er meg bekjent ikke i konflikt eller dårlig stemning med noen i verdenseliten. Min kone og jeg fikk postkort av ham da han var på bryllupsreise i de forente arabiske emirater, var det vel, etter bryllupet med Kamalova. Også postkortet var enkelt og greit: Best wishes! Sergej Karjakin.
I Norge har Karjakin utmerket seg ved å vinne Norway chess to ganger. Så ble han ikke invitert, i det som vanskelig kan tolkes som annet enn et politisk spill. Karjakin tolket det i hvert fall slik selv, eller insinuerte det, «folk må selv avgjøre», skrev han. Den gang, i 2015, var forholdet melom Russland og resten av verden veldig betent. Og sentrale folk i sjakkverdenen har vel fyrt opp stemningen atskillig mer enn Karjakin har gjort, det kom godt synlig til overflaten under olympiaden i Tromsø i 2014.
I år var Karjakin på ny invitert, heldigvis, men takket nei etter først å ha takket ja. Det ble det først litt murring over, men det la seg fort. Begge parter har fordel av et godt samarbeid, og nå har de takket nei til hverandre en gang hver. Karjakin hadde også en ganske god grunn til å trekke seg. Han gjorde det etter å ha vunnet kandidatturneringen. Etter utladningen med å vinne den er det mulig å skjønne Karjakin ville ha en pause, og i hvert fall at han ikke ønsket å møte Magnus Carlsen igjen straks.
Opp gjennom årene har Magnus Carlsen hatt et godt tak på Karjakin, som han har hatt et godt tak på de fleste spillerne i verdenseliten. Så vidt jeg vet har han positiv score mot alle (med unntak av Anish Giri), og overveldende positiv score mot mange (som amerikaneren Hikaru Nakamura). Under normale forhold skal Carlsen vinne. Men i kandidatturneringen var Karjakin fryktinngytende, ikke minst sånn som han holdt nervene under kontroll, og spilte de beste trekkene i alle typer posisjoner, også når han var under sterkt press. Samtlige av de andre deltakerne i turneringen hadde øyeblikk der de brøt sammen, og spilte langt under sin normale spillstyrke. Utenom kandidatturneringen har ikke Karjakin vist noe lignende, aldri vært så overbevisende. Det er et klart høydepunkt i karrieren hans. Ellers i år har han spilt på det jevne.
Så spørsmålet er om Karjakin klarer å mobilisere. En del har forsøkt å gjøre et poeng at han har den russiske sjakkføderasjonen og den mektige russiske staten i ryggen. Det har ikke stått på pengene og ressursene i forberedelsene. Jeg tror ikke det har så veldig mye å si om han har personlig trener, massør, psykolog og kokk, hva de nå har samlet sammen. Et overdimmensjonert støtteapparat kan gi vel så mye press, som oppmuntring. I årevis har det russiske laget i sjakkolympiaden hatt det klart største støtteapparatet, uten at det har hjulpet dem til å vinne noen gang. I sjakk er noe av det viktigste å holde nervene under kontroll. Man må skjerpe seg av presset, ikke la seg tynge av det.
Magnus Carlsen har også et enormt støtteapparat av alle mulige slags folk. Det står ikke på pengene der heller. Og kanskje mer enn Karjakin har Carlsen en samlet nasjon i ryggen. Carlsen har også støtte i Skandinavia, Vest-Europa og det meste av verden ellers, inkludert USA, hvor kampen foregår.
Det har vært bittelitt utenomsjakklig sverdfekting, som at team Carlsen har leid inn Microsoft for å «sikre at russerne ikke hacker seg inn på datamaskinen hans» og at Karjakin ønsket en kampleder som kan russisk, noe han ikke fikk. Heldigvis er ingen av disse tingene fyrt opp unødig. Både Carlsen og Karjakin er fine folk, de har godt forhold til hverandre og til resten av sjakkmiljøet. Det vil ikke bli noen personfeide, og heller ikke noen storpolitisk maktkamp. Det er langt unna Spassky – Fischer i 72, veldig langt.
Carlsen er favoritt, men det er litt som et lotteri der han har størst sjanse til å vinne. Trekk ut et tilfeldig tall opp til 10, blir det 7, 8, 9 eller 10, vinner Karjakin, blir det lavere vinner Carlsen. Det er sannsynlig han vinner, men langt fra sikkert. Det er bare 12 partier, og de fleste vil bli remis, uavgjort. Får Karjakin inn en seier, kommer Carlsen under press, og må ta sjanser for å få inn en seier han også. Det gir muligheter for Karjakin. Matchen minner kanskje litt om Kasparov – Kramnik i 2002. Den gang var Kasparov stor favoritt, og den klart beste spilleren, men han klarte bare ikke å beseire Kramnik. Kramnik, derimot, vant to partier, og ble verdensmester. Som Kasparov har Carlsen problemet at alle venter han skal vinne. Det er tøft psykisk om det sniker seg inn en følelse om at han kanskje ikke vinner likevel.
Det kommer til å bli ganske intenst. Begge spillerne er maksimalt forberedt, og kommer til å gi alt de har. Begge spillerne er kjent for å ha sterke nerver, men presset er så stort, at det er umulig ikke å la seg merke av det. Jeg tror det kommer til å bli mange dramatiske partier, mange partier som varer lenge. Begge vil benytte seg av hver minste lille fordel til å tyne motstanderen så lenge som mulig. Både Karjakin og Carlsen er svært gode til å forsvare seg, men Carlsen er nok hakket bedre til å presse på og angripe. Det er veldig spennende og kjekt at de møtes.
Som pappa Carlsen pleide å si på bloggen sin: May we see a good fight!
En helt grei blogg 