Trump vs Russland

Jeg vet mange som følger denne bloggen er mest opptatt av hva som skjer i Russland og Ukraina, og forholdet mellom disse landene og resten av verden. Blant alt det negative som blir sagt om USAs nye president, Donald Trump, blir det også lagt vekt på at han er «Putins mann» og at han vil svekke NATO og den vestlige alliansen på bekostning av et nærmere vennskap med Russland. Jeg skal her, i all støyen, forsøke å gi min nøkterne vurdering av hva et slikt vennskap eventuelt består i.

Helgen har vært ganske spesiell. Trump har fortsatt sine første dager som president, som om han fortsatt var i valgkamp, med sterke beskyldninger mot meningsmotstandere og utskjelling av mediene. Hundretusenvis har tatt til gatene i USAs største byer, og ellers rundt om i verden, i protest mot Donald Trump, og fortvilelse av at en sånn mann har inntatt verdens mektigste posisjon.

Kanskje skulle man gjenta at amerikanerne har seg selv å takke. De har gjort demokratiet sitt og valgkampene sine om til et sirkusshow. De skulle ikke være overrasket over at sirkusdirektøren vinner. Resultatet av valget og protestene viser dype strukturelle problemer i det amerikanse samfunnet. Merk at det er kvinner i byene som protesterer, det som var Clintons kjernevelgere, og de protesterer først og fremst mot Trumps nedlatende syn på kvinner og utlendinger. Det er idealistiske protester, mot at Trump er så grov og plump. Den slags protester vinner ikke over velgerne som stemte på Trump. De er uutdannede, landsens folk, vanlige arbeidere, og antagelig langt mer konservative enn de progressive kvinnene i byene. Det er et delt samfunn, i kjempeproblemer. Trump er selvfølgelig ikke noen løsning på disse problemene, han vil bare forsterke dem. Han er den polariserende kandidaten i et polarisert samfunn.

Jeg er av den oppfatning at USA i likhet med resten av den vestlige verden nå burde være mer opptatt av egne, ganske store problemer, enn å ville løse alle andres problemer rundt om i verden. Vår demokratiske, liberale kapitalisme har kjørt seg litt fast, systemet har utfordringer det ikke er gitt vi vil overvinne. Det er blitt en ganske stor avstand mellom eliten og folket, eller det er blant folket en sterk oppfatning av at det er en slik, stor avstand, og folket som er opplært til å ytre sin mening og stemme etter egen mening, gjør det. Det ble oppfattet som politiske jordskjelv at Storbritannia ville ut av EU, og at amerikanerne ville ha Trump. Det kan også være et uttrykk for at eliten – eller makten – ikke har folket med seg i sine prosjekter. Mange av prosjektene har da også vitterlig kjørt seg grundig fast.

Derfor mener jeg og er villig til å argumentere for at Trump ikke er så horribel utenrikspolitisk, som han er som person, og som han vil være for amerikanerne selv. Mye av det han blir beskyldt for å gjøre, er slik som alle presidenter også før han har gjort, bare ikke så eksplisitt og med så sterke ord om det. Selvfølgelig satte også Obama, Bush x 2, Clinton og Reagen, og alle de andre, America first. Det er naivt å tro noe annet. Alle amerikanske presidenter har også presset på for at NATO-landene skal oppfylle sine forpliktelser, deriblant bruke 2 % av nasjonalbudsjett til militære formål (les: kjøpe amerikanske våpen), og truet med at amerikanerne ikke vil stå ved sine forpliktelser heller, om de lar være. Det var et viktig tema i Obamas siste, store intervju, i magasinet The Atlantic. Free riders, kalte han dem, de som ville ha militær hjelp av amerikanerne, men ikke ville ta sin del av utgiftene.

Jeg har vondt for å få hodet mitt rundt at det ikke er mer debatt om dette. Hvordan har det kommet til at vi aksepterer og forventer at fattige land, som de baltiske og Montenegro, skal bruke 2 % av sine nasjonale budsjetter, til å kjøpe våpen og finansiere hæren? Som jeg har skrevet og sagt mange ganger før, disse våpnene blir ikke brukt til forsvar, de blir brukt i USAs angrepskriger rundt omkring i verden. Som regel mot fattige, muslimske land.

Folk er imidlertid så skremt av Russland, at de tror at det er nødvendig. De tror at Russland, med et militærbudsjett på størrelse med Storbritannia og økonomi med størrelse med Italia, vil kunne invadere vestover om ikke NATO-landene har skikkelige militærbudsjetter og en aggressiv retorikk. Eksempelet med Hitler og andre verdenskrig, der Vestens unnfallenhet gjorde han fikk drive det for langt og bli for sterk før han møtte motstand, blir husket. Eksempelet med skuddene i Sarajevo og første verdenskrig blir glemt. Der var det alliansepolitikk og opprustning og skremselspropaganda som kastet verden ut i storkrig, på grunn av en enkelthendelse ingen kunne ha styringen over.

Fra Trump ble valgt til Obama gikk av skjedde en rekke merkelige ting. Obama-administrasjonen skrudde til presset mot Russland, og en sedvanlig samlet vestlig medieverden fulgte villig etter. Når det gjelder Russland og Putin, ser det ut til at ellers intelligente mennesker kan miste sin kritiske sans. Noe er, eller var, påstander uten bevis, noe var blank løgn, eller helt feil, og noe var egentlig mest av alt ganske sykt. Til det siste hører påstanden om at «det skal eksistere en sex-video med Trump og russiske prostituerte», og at «russerne kan bruke det til å presse Trump».

Hva skal man si om noe sånt? Kanskje skal man hengi seg til konspirasjonsteoretikerne, som mente at dette var lagt ut fra vestlig side for å presse Trump om han ble for snill mot russerne, man kunne da påstå om han at han var truet med sexvideoen. Ellers forventer vi vel ennå fra mediene våre fnugg av bevis, fnugg av hold i påstandene. Det skal ikke bare være å si at «det finnes en sexvideo» om en statsleder, og så kunne påstå at dette brukes av fremmede makter til utpressing. Ryktet er for øvrig utspekulert, siden russerne og Putin har brukt slike sexvideoer før (nettopp med to prostituerte), og brukt det til å ødelegge karrieren til egne politikere. Det passer også til Trumps moralske mangler, at han skal ha kjøpt seg prostituerte. Men det er sykt å påstå, sykt at det har fått så mye oppmerksomhet. Putin måtte ut og kommentere selv, til og med, noe han med respekt å melde klarte bedre enn våre vestlige «eksperter».

Det har også vært mye snakk om russisk «hacking». Det er merkelig hvordan den intelligente verden plutselig har fått sånn tiltro til CIA, som at det skal være umulig den organisasjonen der skal komme usanne eller ubekreftede opplysninger, til deres egen og USAs fordel. Er liksom hele historien glemt? Det er ikke lenger siden enn 2003 samme organisasjon hardnakket hevdet det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, noe som førte til en hel krig. Kanskje hacket russerne, kanskje ikke. Ingen vet. Bevisene som er lagt frem, for at det skal være russere og den russiske stat, er ikke tilstrekkelige. Rapporten som er offentliggjort, i samarbeid mellom CIA, FBI og NSA, er direkte pinlig. Les den selv. Den ligger fritt tilgjengelig. Stort sett hevder den med «high confidence» at russerne blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og de bruker som eksempler sitat fra russiske nasjonalister og den statsfinansierede TV-kanalen RT (tidligere Russian Today).

Hvor pinlig det er, viser for eksempel at deler av rapporten er et par år gammel, og omtaler programmer på RT, som gikk av sending i 2014, eller noe sånt. De skal liksom vise at TV-kanalen fremmer et negativt bilde av USA. Som om ikke ethvert vestlig medium i verden nå om dagen fremmer et negativt bilde av Russland. Og å bruke en TV-kanal, om den er aldri så statsfinansiert, som eksempel på «innblanding i valget», det er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. USA har i årevis hatt sin Radio Liberty og Radio Free Europe, til forveksling likt både i mål og innhold med RT, bare der er det uttalte målet å fremme amerikanske interesser.

I hackehysteriet ble det også sagt at russerne hadde hacket seg inn på elektrisitetsanlegget i en delstat nordøst i USA. Mediene slo det stort opp, inntil det ble slått fast at det var det reneste tøv. Det var funnet skadelig materiale på en laptop til en ansatt i el-verket, fiendtlig kode, ellers kjent som virus, av og til. Forbindelsen med Russland var null. Hvem som helst kunne ha laget denne koden. Forbindelsen med el-anlegget var null, det var bare laptopen til en ansatt.

På grunn av den angivelige hackingen og den ulovlige innblandingen fra Russland i den amerikanske presidentvalgkampen – de forsøker å undergrave demokratiet vårt, som det ble hevdet, intet mindre – så utviste Obama om det var 35 ambassadører og ambassade-ansatte fra USA. De måte reise midt under feiringen av nyttår. Putin svarte, allerede berømt, med å invitere de amerikanske ansatte ved ambassaden i Moskva til nyttårsfest. Russerne ville ikke være med på en like for like, slik det har vært vanlig. En billig propagandaseier, for dem, og for Putin. Storsinnet gikk som alltid rett hjem i den russiske befolkning.

For meg med familie i Kiev er det også spesielt å høre amerikanerne snakke om innblanding i valg. De blandet seg jo inn i det ukrainske valget, før valget i det hele tatt kom i gang, med å arbeide for og støtte avsettelsen av den valgte presidenten Janukovitsj, for så å arbeide for og støtte at Jatseniuk og hans parti ble de nye makthaverne. Det var i 2014, når valget skulle vært i 2015. Ukraina er ødelagt på grunn av dette, sjanseløst fortapt. Det var toppene i amerikansk politikk som arbeidet for dette, i første rekke ambassadør Geoffrey Pyatt, viseutenriksminister Victoria Nuland og visepresident Joe Biden. Sistnevnte har en sønn, Hunter Biden, med styreplass i det ukrainske selskapet for utvinning av skiferolje. Kanskje er det derfor han har vært så ofte over i Kiev, talt i parlamentet, og også brukte sin siste helg som visepresident, nettopp der? Ukraina er bare et av veldig mange eksempler, men det er det jeg har fulgt på nært hold.

Obama-administrasjonen brukte også sine siste uker og dager til å meget offentlig og meget synlig utplassere stasjonere permanente tropper i Polen og baltikum, helt opptil Russlands grenser. Tanks i bevegelse, om det så er på jernbanevogner, jeg synes ikke det er noe pent syn. Jeg synes ikke det er noe fredsprosjekt. Jeg ville like om freden med Russland, kom på en annen måte.

Kanskje vil Trump være en løsning? Historien har vist at det lønner seg å være pessimistisk. Propagandaen har gått så høyt på begge sider, at det vil være vanskelig å ro den tilbake. Det er forunderlig hva man i vesten for tiden er i stand til å tro, om Russland og Putin, hvilken kontroll han og landet har, hvor langt blekksprutarmene rekker. Man trenger liksom ikke være så kritisk til negative påstander om Russland og Putin, det er bare å slenge ut. Man får oppmerksomhet og klikk, og skulle det vise seg å være feil, er det raskt glemt. Det er veldig uheldig, synes jeg. Stort bedre er det ikke på russisk side, der de har kjørt propagandaen ganske langt på at amerikanerne og vesten vil dem vondt. Der også har det blitt bred akspet for at det er nødvendig å ruste opp, for å forsvare seg.

Så om USA og Russland under Trump og Putin kunne kommet frem til en avtale som på ny gjorde nedrustning og avspenning til honnørordene, ville jeg støtte det så godt jeg kan, og på mitt ubetydelige vis. Trump har ymtet frempå at en slik avtale kunne være å lette på sanksjonene, mot en nedrustningsavtale om atomvåpen, for eksempel. Jeg har vært i mot sanksjonene fra første stund, jeg tror ikke de hjelper mot noe, og at det heller kan være de gjør vondt verre. Atomvåpen er jeg også sterkt i mot, og finner det skremmende at både USA og Storbritannia nylig har vedtatt opprustning og modernisering av atomvåpnene, begge i hundemilliardersklassen og vel så det, og praktisk talt uten debatt. Antagelig er folk så redde, for de tror Putin ikke er til å stole på. I Russland er de tilsvarende redde, for de har lært seg at vi heller ikke er til å stole på.

Det er såpass mange som står klar til å torpedere en eventuell avtale, at det skal mye til om det blir noe reelt løfterikt ut av det. Mange vil også finne det uakseptabelt at Russland får beholde Krim, noe som for russerne ikke er opp til forhandlinger, så der er situasjonsen allerede låst. Antagelig vil folk kunne folk leve veldig godt med at Krim er russisk, når ting bare får roet seg litt, slik det ikke vakte store debatten når de baltiske landene formelt ble akseptert som del av Sovjetunionen, så sent som i 1975. Men akkurat i det avtalen eventuelt blir inngått, kan det bli bråk. Mange har posisjonert seg for at en avtale ikke skal bli noe av.

Jeg tror det angivelige vennskapet og forståelsen mellom Trump og Putin er blåst ut av alle proporsjoner. Trump er erkeamerikansk, et oppblåst ego, stor i ord, korttenkt og impulsiv. Putin er nøktern, forsiktig, holder alltid kortene tett til brystet. Russerne er avventende skeptiske til hvordan dette kommer til å gå, men håper selvfølgelig på en bedring i forholdet til Vesten.Trump har også uttalt at en slik bedring ville være «wonderful». Men han er notorisk slepphendt med de store ordene.

Det gjenstår å se. Personlighetsmessig er Trump ingen match for Putin. Trump virker til å være enkel å manipulere, et par rosende ord går rett til hodet på ham. Putin får man aldri tak på. Han vet man aldri hvor man har. Teamet til Putin virker også mye bedre, særlig med utenriksminister Lavrov mot den tidligere direktøren, Tillerson. De russiske forhandlingsdelegasjonene er alltid godt forberedt, har alltid mye å spille på, og er dyktige til å skaffe seg initiativet i de viktige sakene for dem. Trump og hans team er mer forretningsmenn, vante og villige til å strike a deal, eller forlate forhandlingene med no deal. Det blir ikke referert så ofte i våre medier, men russerene har kommet frem til lassevis med bilaterale og multilaterale avtaler under Putin-administrasjonen, også med oss i vesten. Det var med Putins-menn vi endelig fikk en avtale om delelinjen i Nordishavet, for eksempel. De er ikke så umulige som vi forsøker å gjøre dem til.

Trump og Putin er blant verdens mest negativt omtalte mennesker, akkurat nå. Det vil neppe hjelpe dem om de klarer å komme frem til en avtale med hverandre. Det er også veldig langt frem for en avtale å bli inngått, mange hindringer som må overvinnes. Så det er grunn til å være nøkternt skeptisk, avventende. Jeg synes imidlertid at det er ganske spesielt å håpe at det ikke skal bli noen avtale, at misnøyen med Trump og Putin skal være så sterk at folk går rundt og håper at forholdet mellom USA og Russland ikke skal bli bedre. De som har det i mine øyne litt fåfengte håpet at NATO bare skal fortsette å ruste opp og sette soldater på grensen, inntil russerne skjønner at her er det bare å legge seg ned og gi opp.

Dit vil vi aldri komme. Alternativet er forhandlinger. Og det forunderer meg litt at jeg synes å være en av de få, som i hvert fall håper at disse forhandlingene går bra, om enn det er vanskelig å tro det.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s