Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s