Rolig lørdag i Alusjta

Olia og jeg er tilbake i WiFi-kafeen i Alusjta. Vi skal spise middag der. Jeg har bestilt den lokale fisken, sudak, mens Olia går rett til desserten med en voldsom iskremrett.

Det var ganske dårlig vær i dag også, så vi har ikke vært så veldig mye nede ved sjøen. Regnet har ikke vært så imponerende kraftig som i går, men det har vart lenger, og det har egentlig ikke vært sol i det hele tatt.

Så vi har hatt en rolig lørdag. Den begynte ikke så harmonisk. Vi var plaget av en flue gjennom natten. Det var novellestoff i denne fluen. Den holdt oss våkne, gjorde oss gretne, og var helt umulig å fange. Vi hadde også lagt oss tidlig, og var egentlig ikke noe særlig trøtte heller.

Til slutt var det morgen nok til å stå opp. Olia laget frokost, paprikasj, som er en rett av stekte grønnsaker og egg, der paprika, tomater og løk må være med, tror jeg. Generelt er Olia veldig fleksibel i hva som må være med i forskjellige retter, ingenting må være med, hva som helst kan være med. Etter en omgang paprikasj, og dessert – lavasj med honning – var jeg motivert for det meste.

Vi gikk ned til det som heter naborezjna, kanskje best oversatt med «strandpromenade». De er glade i slikt her. Jeg stupte litt, svømte litt og badet litt, og så spankulerte vi bortover promenaden.

Etter å ha spasert en stund, snudde vi, og ruslet tilbake. Jeg fikk badet litt igjen, før vi hadde oss en lunsj på en såkalt Stolovaja, en slags kantine. Olia elsker slike steder, fordi det er så billig der.

Jeg badet enda en gang før vi gikk hjem og hvilte oss. Denne gangen uten fluen.

Som vanlig våknet jeg først, og gikk ut i småregnet for å se om det gikk an å trene litt i noen gymnastikkapparater fra Sovjettiden, som er satt opp også her. Det hadde kanskje gått an, men ville vært dumt i regnværet, så i stedet kjøpte jeg en øl og gikk hjem.

Der fikk jeg snart besøk av den smått selskapssyke Barin, husverten. Han hadde en frukt ham ville gi meg. Jeg fant frem Olia, som er flinkere i selskaplighet enn jeg, og hun inviterte til å sitte ned, og til te og sjokolade. Snart etter var vi i honningkokeriet til Barin. Det er selvsagt ikke noe kokeri, men det er en stor slags gryte, som snurrer rundt, og med sentrifugalkraften får honningen ut av voksen. Det var mye kjekt å se, og kjekt at gamle Barin er så interessert i å vise oss. Han er en fin fyr, det er derfor vi liker oss så godt her.

Kaffe og te ville han imidlertid ikke ha. Han er nøye med ikke å trenge seg på. Så kaffen drakk vi selv. Og i stedet for sjokolade, var det brød – lavasj – med honning.

Etter dette koste vi oss litt, enn si maksimalt, og så hadde vi en romantisk spasertur rundt i småbyen, før vi endte opp i restauranten hvor vi nå sitter.

Tre sjakkpartier ved Svartehavsbredden

«Naborezjna» er et russisk ord som betegner det området ved bredden av sjø og elv hvor det foregår aktivitet. Et norsk ord kunne være «kysten» eller «bredden», men ingen av de to ville være helt dekkende. De fleste strandsoner med respekt for seg selv i det gamle russiske området har en ganske markert slik «naborezjna», der fargerike boder forsøker å friste deg til å bruke penger på alt fra øl og grillmat til tivolileker og sydennips. Rundt Alusjta kan du gå kilometervis langs «naborezjnaen», som oftest med en betalingsstrand like ved. Jeg har denne ferien gått de fleste av disse kilometrene, og blant annet funnet en liten benkerad hvor det blir spilt sjakk. I dag fikk jeg til og med være med og spille, og denne posten skal handle om hvordan det gikk.

I går hadde Olia en hviledag, og var ikke med og badet. I dag var hun med, men brukte mesteparten av tiden på å lese i en av de mange bøkene hun har kjøpt her nede, mens jeg som vanlig brukte mesteparten av tiden på å bade. Da jeg en gang forelsket og lykkelig kom opp av vannet, og Olia hadde sagt jeg så ut som en tiger der jeg stod på moloen sammen med alle ukrainerne og russserne som var der, ja, så bestemte jeg meg for å kjøpe en iscoctail til henne. Etterpå bestemte jeg meg for å ta en liten ruslerunde, som jeg så ofte gjør, og som jeg vanligvis får lov til. Det var i løpet av denne turen jeg møtte min sjakkmotsander, og fikk spilt mine tre partier.

Sjakk utendørs ser man sjelden i Norge, men i Russland og de gamle sovjetstatene ser man det svært så gjerne. I Kiev spiller de i universitetsparken og i Hydropark, i Alusjta spiller de nede på strandpromedaden man finner om man går direkte ned fra bussholdeplassen. Det er en tur på drøye ti minutter. Så tar man til venstre, og etter drøye fem minutter langs strandpromenaden kommer man til benkene der sjakk spilles. Jeg visste hvor det var etter min lille oppdagelsferd på egenhånd en av dagene i forveien, og gikk bort dit nysgjerrig på hvordan partiene gikk for seg denne dagen.

Jeg fikk ikke stå i fred lenge før jeg ble gjenkjent som et fremmedelement på stedet, og utfordret til spill. Interessen vokste bare da man forstod jeg kom fra Norge. Det blir landskap mellom Norge og Ukraina, sa de, til stor stemning. Vi skulle spille om fem hryvna, og de hadde ingen problemer med at jeg gikk i badebukse og naturligvis ikke hadde penger på meg. Penger kunne jeg hente siden.

Vi trakk høytidelig farger, og det ble til at jeg skulle ha sort. Han gikk ut med stor selvtillit, i slik parksjakk er det også viktig å utpsyke motstanderen, og han var ikke påholdende med å rose mine trikk når jeg spilte riktig etter teorien. Åpningen var en slags sicilliansk der han kom raskt frem med f-bonden, og jeg som svar laget en fiancettoløper på g7. Jeg fant raskt en plan med å få frem en springer til c4, denne springeren rappet en bonde på b2, og denne bonden var nok til å vinne partiet. Jeg tok a-bonden også, men denne måtte jeg gi tilbake etter at han fikk opp et kraftig press når han overtok initiativet. Men jeg visste jeg stod best, og i kampen om det psykologiske overtaket, spilte jeg bare enkelt og greit de trekkene som holdt full kontroll over de feltene som var viktige for ham til å trenge inn i stillingen min. Hans russiske mentalitet viste seg da han til tross for at han lå under ikke var redd for å bytte dronning og gå inn i sluttspillet, de er ikke redd for sluttspill, russerne. Han fikk også her opp et visst initativ, og gode sjanser for remis. Men jeg brukte tiden min til å tenke, og fant en annen plan enn den hele tiden opplagt, og fikk med det angrepet bøndene hans på kongefløyen, mens det hele så ut til å ville forløpe seg på dronningfløyen. Da jeg også fikk byttet av springeren min med løperen hans gjennom en gaffel, var stillingen hans tapt og seieren min.

Han ville straks ha revansj. Nå var han imidlertid ikke så ivrig på dette med landskampen, og dempet regelrett som fortsatt holdt på dette med Norge og Ukraina, og at han måtte forsvare ukrainas farger. I dette partiet hadde jeg hvit, åpnet som vanlig med e-bonden, og det utviklet seg til en siciliansk svesjnikov der han aldri spilte a6. Jeg slo av springeren på f6 på et tidspunkt da han måtte ta igjen med bonden på g7, og dermed få ødelagt kongestillingen sin. Så gikk jeg til angrep, først med dronning og løper, siden med hele tungartelleriet. Jeg vant først en springer, så partiet gjennom en uvegerlig matt. I dette partiet utspilte jeg ham.

Så var det tredje og det som skulle bli siste partiet. Han skulle ha hvit, og nå kjeftet han regelrett på de som snakket og forstyrret ham. Jeg hadde strengt tatt allerede vunnet 10 hryvna, og hvis han ikke klarte å vinne nå heller, måtte han se det var måte på hvor mange ganger han kunne reutfordre meg. Han gikk denne gangen ut med forsiktige g3, og det utviklet seg til en slags engelsk åpning, der jeg i starten hadde god kontroll over begivenhetene, og fikk tvunget flere av brikkene hans til dårlige felt og uvirksomme posisjoner. Særlig hadde han en springer ute på a-randen, som jeg hadde pakket godt inn og var godt fornøyd med. Men denne måten å spille på hører jo strengt tatt til et nivå som er akkurat litt høyere enn mitt, og plutselig fikk han akkurat denne springeren ut igjen, og det med veldig kraft. Med ett var det jeg som måtte forsvare meg. Det gikk bare delvis etter planen, han fant stadig bedre trekk enn jeg hadde sett for meg, og fikk stadig større fordel og stadig større press. Til slutt så jeg meg nødt til å gi tårn for springer, og oppdaget til min skrekk at jeg hadde gjort en tellefeil, og at jeg hadde akkurat like mange bønder som han hadde. Hans var dessuten lenger fremme, og i angrepsposisjon.

Det var ingen tvil om at jeg måtte forsvare meg. Nå vakte vårt parti hovedinteressen til alle sjakkunnige i området. Det var flere som stadig stakk innom for å se hvordan det gikk. En av kameratene til motstanderen min var ivrig etter å tilby vodka, og lurte også på om jeg likte vin, men stikk i strid med mine vanlige tilbøyligheter avslo jeg denne gangen. Det hadde ikke så mye med at jeg ville holde hodet klart under partiet, som med det at man strengt tatt ikke skal drikke vodka man ikke helt vet hvor kommer fra. En av tilskuerne var imidlertid ikke så opptatt av dette prinsippet. Eller kanskje man skal tolke tingene til hans fordel, og anta at det heller var det han visste hvor den kom fra. I alle fall var han alkoholisert full nå midt på denne dagen, og antagelig i samme tilstand i noenlunde alle andre dager. Han var full slik teaterskuespillere spiller fulle folk. For teaterinteresserte – jeg skriver jo ikke bare for sjakkspillere – så var han i rollen som den laveste lavstatus. Han tok imot all kjeft han fikk fordi han ikke klarte å tie stille, og ble etter hvert selv veldig opptatt av å be alle andre være helt stille, «tisjenie», som han sa. Han var også raus med rosen til meg, «on otsjen harasjo igraet», sa han igjen og igjen. Det betyr «han spiller veldig bra».

Denne fylliken fikk meg til å tenke på Ludvig Wittgenstein, og hans flotte tanke, at om to apekatter som ikke forstår noenting av sjakk sitter ved et sjakkbrett og flytter rundt på brikkene, og tilfeldigvis viser det seg at all flyttingen de gjør, er lovlige trekk. Har de da spilt sjakk? Visste fylliken noen ting av hva han sa, eller gjentok han bare hva de andre rundt oss sa?

Uansett, for å redde partiet måtte jeg først og fremst stoppe hans fremrykkende bønder på c- og d-raden. De stod på felt 6 og 5, og jeg dekket felt 7 og 6 med alt jeg hadde. Jeg forsøkte bare å forstyrre ham så mye som mulig, ikke gjøre trekk som tapte øyeblikkelig, og ellers late som om jeg også prøvde å lage trøbbel for ham. Psykologisk er det slik at når du endelig vinner mot en motstander du har slitt med, så irriterer det deg at han ikke bare kan gi opp, at partiet bare skal ta slutt, og du har egentlig bare lyst til å gjøre korteste prosess. Denne feilen gikk min motstander i, han gjorde flere trekk akkurat litt for raskt, i den tro at alt vinner, og tok seg ikke tid til å finne de aller beste trekkene. Hele tiden greide jeg å vri meg unna det som skulle være hans korte prosess, og til slutt fikk jeg også plassert mine to springere slik at de virkelig forstyrret ham. Hvitfeltsløperen jeg hadde igjen og dronningen var også godt plassert i forstyrrelsen, brikkene mine var i det hele tatt godt koordinert, mens hans mer drev med hvert sitt. Springerne mine irriterte ham likevel mest, og han bestemte seg enda en gang for å gjøre kort prosess, og simpelthen true dem vekk eller til og med byttet dem bort med tårnet. De fremskredne bøndene hans ville uansett avgjøre partiet. Og jeg så at om jeg flyttet springerne, ville partiet være slutt. Da opphører koordinasjonen min, og alt faller. Jeg var derfor nødt til å gjøre et bondetrekk, alt annet tapte øyeblikkelig, og jeg spilte derfor dette trekket raskt. Trekket var fra b4 til b3, og truet tårnet hans på a2, som også truet min springer. Problemet hans var at han ikke kunne ta springeren min øyeblikkelig, for jeg ville slå igjen med min andre springer, og iverksette en avdekkertrussel med løperen min mot dronningen hans, og til overmål også dekke bonden på b3, som hans andre tårn på b1 ellers holdt under oppsikt. Han måtte med andre ord gjøre valget om han skulle sette tårnet passivt på a3, eller vente til han fikk igang en ny plan, og flytte tårnet et annet sted på andreraden.

Det siste ville være det beste. Men det ville være passivt, og bryte med prinsippet om kort prosess. Så han satte irritabelt tårnet på a3, hvorpå jeg sendte min andre springer frem til c4, truet tårnet hans med springeren og dronningen med løperen. Det var en svært komplisert stilling, men initativet var mitt, og jeg ville i det minste få tatt igjen den materielle ledelsen han hadde, kanskje ville jeg også stå best. Psykologisk ville jeg i alle fall stå best. Min motstander ønsket ingenting av dette, og satte i gang en helt uventet kontring. Plutselig begynte han å bevege på bøndene som stod så langt fremme, og viste med det hvor farlige de var. Jeg fikk tatt bort både tårnet og løperen hans, og også vært nær en finesse med gaffel på f3 mot konge og dronning. Han gjorde trekket, så han ville tape dronningen, og gjorde trekket på ny. Ny psykologisk gevinst, under vanlige sjakkregler ville jeg nå ikke tapt partiet. Sluppet brikke er gjort trekk. Jeg stod imidlertid best, visste det, og lot ham gjøre trekket på ny, og fortsatte med å manøvrere brikkene mine så jeg fjernet hans, og overtok spillet.

Han hadde imidlertid et siste triumfkort. D-bonden var kommet helt frem til syvenderaden, den var støttet av dronningen. Og hvordan jeg enn så på det, virket det vanskelig å få dekket forvandlingsfeltet med mer enn en brikke. Det så ut til at det ville bli fortsatt spill, i en helt annen stilling, med muligheter for begge, men størst sjanse for remis, altså uavgjort. Det ønsket jeg ikke. Og jeg tenkte og jeg tenkte, til jeg fant det uventede og forsiktige trekket Lf6. Dronningen hans stod på e7, bonden på d7, og jeg hadde et tårn på f8. Han spilte desperat De8, som ville gitt muligheter om jeg hadde slått dronningen med tårnet, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Jeg slo rolig det andre tårnet hans på b1, med springeren min som stod på a3. Han hadde ingen flere trekk å gjøre. Han hadde tapt igjen, og gav opp for alltid.

Det var flotte seire. Først fikk jeg en liten fordel jeg holdt gjennom hele partiet, en posisjonell seier, så fikk jeg til en knusende angrepsseier, og til slutt en seier etter seigt forsvar og en god kontring. Det blir ikke bedre enn dette. De 15 hryvnaene jeg skulle snakket vi ingenting om. Jeg hadde vunnet i sjakk, og det er en deiligere følelse enn penger.