Stand up og poesi

Det er opptredener for meg denne uken. I dag skal jeg til Garage hvor Prøverommet i regi av BiT – eller det som i gamle dager var Teatergarasjen, før garasjen ble revet -, uansett, jeg skal lese dikt der. Jeg tenkte egentlig at jeg ikke hadde tid til å være med der dette semesteret, men så fristet det så veldig, og så ble jeg med likevel. Det var et valg som ligger et sted mellom lurt og ikke lurt, og kanskje nærmere ikke lurt, siden jeg jo slett ikke har tid. Diktene jeg tenkte jeg kunne lese og kjekt tente jeg hadde liggende, lå jo slett ikke liggende. Eller liggende lå de, ferdige var de ikke. Dermed har jeg også måttet bruke deler av helgen til å skrive ferdig dikt.

Men ok, ok, om noen år er travelheten glemt, og diktene gjemt. Noen av dem er blitt riktig fine, og de som ikke er det, skal jeg nok klare å skrive bedre enn, senere. Antagelig er det en liten samling fra 2007 som skal leses, on noen skulle være særdeles interesserte, noe jeg ikke kan skjønne at noen skulle være. Dikt som aldri før er fremført eller fremvist vil det i alle fall bli.

Og onsdag er det stand up på Rick’s. Der vil det også bli et helt nytt manuskript, med helt nye vitser, eller helt ny mangel på vitser, som det vanligvis er i mitt tilfelle. De andre som skal opptre er Øyvind Prestegård og Thomas Nesse fra Bergen, og Randi, som jeg rett og slett ikke kjenner og aldri har sett. Men han er sikkert bra, og Øyvind og Thomas vet vi jo er bra, her kan vi bruke flertallspronomenet, fordi alle som kan tenke seg å komme og se på dette showet nok på kunne vite hvem Øyvind og Thomas er. Konferansier er Jonas Bergeland, og han synes jeg er kanskje den beste av dem som ikke er skikkelig berømte. Det vil bli en gøy kveld.

Prøverommet tror jeg koster 30 kroner, Stand up koster 120 kroner med avgift. Det skulle være verd pengene begge deler.

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

I dag leste jeg ut andre del av Idioten. Jeg har det litt for travelt om dagen, og kan bare grovt risse opp hva som sjer der og hva jeg liker med det.

Jeg skrev i første del litt om hvordan romanen var komponert, og litt om Dostojevskijs skrivestil. Det er typisk for Dostojevskijs store romaner at det er svært mye som skjer på en gang, og svært mye som står på spill for mennsker svært utsatt for følelsesmessige påkjenninger. Først del av Idioten er reneste mesterverket i så måte, da handlingen der er presset sammen til bare en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn til St. Petersburg med fyrsten og Rogosjin ombord, til den store, heidundrende festen som ender med at Rogosjin stikker av med Natasja Filipovna.

Andre del er ikke like imponerende. Her har det gått seks måneder siden første del utspilte seg. I mellomtiden har fyrsten vært i Moskva, det samme har Rogosjin, og med flere av de andre karakterene har det også skjedd ting, som nå må fortelles som tilbakeblikk. Tilbakeblikk var det også i første del, men der var tilbakeblikkene alltid nødvendige for å forklare hva som skulle skje der og da. Karakterenes bakgrunn måtte med, fordi vi måtte vite mer om hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Tilbakeblikkene i andre del er mest for å forklare hva som har skjedd siden sist, og har mer preg av å være referat. Disse referatene tar opp ganske store deler av andre del.

Det er et par scener som blir spilt ut ordentlig.  Den første er med fyrsten og Rogosjin, der fyrsten går og besøker ham for å snakke ut med ham. Her får vi de meget berømte historiene om troen, og det vil sikkert forundre andre like mye som det forundret meg, at Dostojevskij mener disse historiene på alvor. Han mener at det er dette som er troen, morderen som korser seg og ber om tilgivelse før han dreper kameraten sin for å stjele klokken hans, han er innenfor troen. Bibelen har også historien om Gud som elsker den fortapte sønn som venner tilbake. Gud vil også tilgi denne morderen.

Jeg skal ikke skrive altfor bastant om dette, det er lenge siden jeg har lest om det. Denne gangen leser jeg bare boken.

Den andre scenen som blir spilt ut ordentlig er på godset ute hos Lebedev i Pavlosk, der fyrsten og huset tar i mot gjester. Her kommer det mest skruppelløse pakk som tenkes kan, og gjør krav på arven fra fyrst Mysjkin på et grunnlag som ikke ligner noen ting. Fyrsten er imidlertid innstilt på å gi fra seg deler av arven likevel, og det til tross for at det uærlige kravet blir fullstendig avslørt, og at banden også grovt har fornærmet både fyrsten og folk han står i takknemlighetsgjeld til, folk som betyr noe for ham. Alt er lagt opp slik at han skal være i sin fulle rett til å avvise kravet, selv en idiot vil jo ikke gå med på noe sånt. Men fyrsten går med på det, med begrunnelse av at han som blir brukt som påskudd for å få arven, han er uvitende i det hele, og fyrsten synes synd på ham.

Vi ser i del to noe som er hele romanens hovedtema. Den mest godtroende, ærlige, oppriktige menneske blir satt inn i et miljø der det bare finnes løgn, forstillelser, bedrag og bakvaskelser. Dostojevskij viser hvordan det da vil gå. Og konklusjonen på romanen er jo i så måte direkte sjokkerende, som også moralen i den er det. I del to er det fortsatt uklart hvordan det kommer til å gå, men temaet er fullt ut introdusert. Romanen er også halvveis.

Julebob på kafe Magdalena

I går var det tradisjonsrik julebob med Bergen Dylan society. Det meste var som det pleier, med det unntak at festen foregikk på Kafe Magdalena i Kong oscars gate i sentrum, i stedet for hos May Brith i Åsane.

Vi hadde også celebert besøk av Erling Aadland fra litteraturvitenskaplig institutt ved universitetet i Bergen. Han gav oss en innføring i det litteraturvitenskaplige arbeidet med Bob Dylan, eller rettere sagt, Bob Dylan i forskningen, siden det er langt mer enn bare tekstene hans som blir analysert. Aadland brukte boken “Bob Dylan – Ein Kongress” fra nettopp det, en kongress om Bob Dylan holdt i Frankfurt am Main i Tyskland, som utgangspunkt for den lille forskningsgjennomgangen. Det var tre emner vi fikk en innføring i, Bob Dylan – stemmen, Bob Dylan – gospelperioden og Bob Dylan – maskespillet. For meg var det kjærkommet å høre et skikkelig akademisk foredrag igjen, det blir dessverre lenge mellom hver gang, og det var som vanlig ord med tyngde som ble levert fra Aadland. Selv durkdrevne Dylanelskere som oss fikk her noe å ta med seg.

Nevnte Aadland satte oss også alle på plass i quizen, der han fikk 27 av noen og tredve poeng, mens våre to beste fikk 23 hver. Nå skal det sies at den aller skarpeste faktakjenneren av oss er Knut Arne, og det var han som hadde laget quizen. En duell mellom Knut Arne og Aadland ville vært spennende. Jeg for min del havnet nok som vanlig blant den øverste fjerdedelen, jeg kan sangene og platene jeg har, men jeg har ennå ikke skaffet meg dem alle sammen, og denne gangen bommet jeg for eksempel på et par spørsmål fra Knock out loaded. Jeg er også helt ute når det gjelder turnevirksomhet, dato og steder, og navn på gjesteartister og band, den slags må også være på plass for å kunne hamle opp med de virke Dylanologene.

Det ble servert nydelig pinnekjøtt har jeg glemt å si fra Kafe Magdalena. Og ved siden av at det var veldig godt, var det også veldig mye av det. Da er det som det skal være for meg.

Neste samling i foreningen er i nærheten av Bobs bursdag 24. mai, hvis det ikke skulle dukke opp noe før. Det kan det jo fort gjøre.

Travel eksamenstid

Jeg er i år så heldig at jeg får studert litt fysikk med betaling i form av at jeg har fått redusert stilling med fortsatt full lønn på arbeidsplassen min. Det er midt i blinken for meg, ingenting er bedre enn å studere og få penger for det, å studere er kjekt, å få penger er nødvendig. Store deler av høsten har jeg derfor vært riktig så fornøyd, jeg har sett på arbeidsplanen min og når jeg må være til stede på jobb, og sett at det bare er i den mest skruppelløse forhandlingssituasjon om arbeidsvilkår dette kan kalles særlig mye. Jeg har sett det sånn at jeg stort sett har hatt fri. Og å studere fysikk er jo å ha fri, fysikkstudiet har ingen vært plaget av er en setning jeg gjerne skulle sett bevinget.

Så er det bare det, at når man studerer, så man også ta eksamen. Og alle som har tatt noen eksamener vet at den alltid kommer raskere enn ventet, plutselig er den der, og man ser man har bare tiden og veien for å kunne stille skikkelig forberedt. Jeg har studert mange fag og tatt mange eksamener opp gjennom livet  mitt så langt, og er godt vant med slike perioder. Ved et tidspunkt setter man alt annet til side (utenom fest og moro, man skal aldri glemme å ha det gøy), og konsentrer seg fullt og helt om eksamen.

Denne gangen inntraff denne perioden litt raskt og litt plagsomt. Jeg innså at når man er i jobb, så man ikke like godt sette alt annet til side som i den gode gamle studentperioden, man har jo jobben.

Denne gangen er det også det at når studiet er betalt, så kan man ikke godt gjøre det dårlig. Og jeg har nå en gang den egenskapen, at samme hvor godt jeg blir betalt, så vil jeg alltid være litt surrete, og slik gikk jeg elegant glipp av to fulle dager med forelesninger og labkurs, fordi jeg bommet så skammelig på datoen. Da jeg var klar, hadde kurset vært for en uke siden. På den måten kom jeg stygt på etterskudd, og siden har min tid handlet om å få tatt dette her igjen.

Det betyr at tiden til å gjøre andre ting har blitt fryktelig redusert, stikk i strid med hva som var planen da jeg søkte om å få bli med på dette fysikkstudiet. Eller, man skulle si det riktig, før høstferien hadde jeg riktig så god tid til å gjøre andre ting. Og siden dette ble fullt ut utnyttet, har jeg nå etter høstferien ingen tid til det.

Eksamen er 9. og 17. desember.

Fars bursdag

Det var fars bursdag i dag. Han ville vært 61 år, om han fortsatt hadde levd. Han døde 6. oktober i fjor, helt uventet. Jeg har skrevet mye om det på bloggen tidligere.

I dag ville det vært bursdagen hans. Med meg går det bedre. Dagene er fylt av alt jeg har å gjøre, jeg har det svært travelt for tiden, og hodet er fylt av når min kone får komme til Norge og at jeg er så ukontrollert forelsket i henne. Savnet av far er ikke så fryktelig vondt og bare vondt som det var i fjor. Jeg ser at mitt liv går videre.

Det er veldig bra. Og enda mye veldig bedre ville det vært om far fortsatt hadde vært her og kunne tatt del i det. Det er fortsatt tomt og vondt når jeg tenker på det, men nå tenker jeg ikke så mye på det som jeg gjorde før.

Livet går videre. Jeg hadde aldri trodd at dette året skulle bli så lykkelig for meg. Det har det altså blitt, og jeg takker dypt for det. Jeg gratulerer min far med dagen, selv om han ikke lenger er til stede og kan lese det.

 

Takk for besøket, velkommen igjen!

Jaja. Så har mor reist hjem, og jeg koser meg med restene som er igjen, slik som litt ekstra god middag og litt ryddigere og renere leilighet. Kake er her også, trøffelkake, det er favoritten like siden jeg var barn og frem til i dag, skikkelig sjokoladekake med skikkelig sjokoladefyll. Den er så sjokoladefylt, at når jeg serverer den til kvinner, så vil de vanligvis ikke ha, og jeg kan ikke tenke meg annet enn at det skyldes fettmengden. Smaken kan det i alle fall ikke skyldes.

Jeg tror jeg godt kan skrive ut på bloggen nå at jeg har en nabo jeg kaller gærn. Om han hadde oppført seg litt normalt, så skulle jeg latt være å skrive om det. Men slik som for eksempel i dag, så startet mor dagen  med å gå ut og jogge i 8-tiden. Jeg stod opp litt senere, og da mor kom tilbake, luftet vi etter soveluften vi hadde laget oss om natten. Da hørte jeg plutselig den velkjente nordveslandsdialekten jeg har hørt klage så mange ganger før, nå var den der igjen, og tilhørte en gærning (om han bare hadde oppført seg normalt, skulle jeg slett ikke skrive det sånn) i bar overkropp, som ville ha kontakt med “du Stavanger”, og klaget på bråk om natten. Jeg tipper han ble overrasket da jeg sendte ut mor i vinduet, og forklaringsproblemet lå hos han hvorfor i all verden vi skulle finne på å bråke klokken tre om natten, som han hevdet. Tvert i mot var det han som stod der og bråket ganske så pinlig for både meg og ham. Det er slett ikke første gang.

Mor og jeg hadde imidlertid den rene samvittighets ro, og kunne makelig lage i stand frokosten som planlagt. Den skulle vare det meste av formiddagen, det var nøyaktig det som var planen, vi hadde ingenting vi skulle gjøre. Flyet for mor hjem til Sola gikk klokken 1620, det var alltid lenge til.

Klokken 1100 cirka gikk mor i gang med å pakke, og ved hjelp av det kvinnelige mirakel fikk hun plass til ikke bare all sin egen bagasje, men også alle julegavene og andre gaver Olga og jeg hadde kjøpt. Det eneste hun ikke fikk til, var å lage meg cappucino med kaffemaskinen det er noe rart med, det er det bare min søster Tonje som klarer.

Sånn litt før to var jeg med mor å bære bagasjen til bussholdeplassen, for at hun skulle ta flybussen til Flesland. Det var et trivelig besøk, der vi hadde mye å diskutere, og hvor det ikke var så enkelt å komme frem til noe sikkert, siden det er så mye som er usikkert. Vi kan for eksempel vanskelig avgjøre når vi vil sees igjen, og hvor jeg vil være i juleferien. Det kommer så mye an på når jeg får min kjære kone opp hit fra Kiev, og hvordan det da kommer til å gå.

Da jeg kom hjem igjen etter å ha tatt avskjed med mor, lukket jeg vinduet tvers mot stangen som brukes til å vende persiennene, og knakk den tvert. Etterpå laget jeg cappucino manuelt, det vil si at jeg skummet melken sånn noenlunde som det gikk an i presskannen.

Mors matpakke

Mor er på besøk, og vi har fått rettet opp en ubalanse som har vart i en tid. Det er lenge siden noen har smurt noen matpakke for meg, og det er lenge siden mor har smurt matpakke for noen. I dag og i går har dette vært ordnet opp i, og det sier seg selv at matpakken min med det har tatt seg opp betraktelig i kvalitet. Det har vært Serannoskine fra Spania, annen spansk skinke, gulost, salat, agurk, tomat, alt sammen appetittelig pakket sammen og innbydende servert.

Både i dag og i går stakk mor ned i butikken og kjøpt ferskt brød, mens jeg har satt på kaffen. Friskt pålegg har det vært rikelig av. Det sier seg selv at jeg har kommet til jobb, eller til studiene som var jobben min disse to gode dagene. Til gjengjeld har jeg kommet med svært frist hode og svært friskt mot. Og dette motet (og kanskje også hodet) har blitt ytterligere forfrisket av en riktig god lunsj med en oppvisning i matpakke.

En stor takk går ut til mor og til alle som smører matpakke for noen. Det er til stor glede for den som får spise den,

Mor er på besøk!

I dag har mor tatt turen opp hit. Vi har kost oss med hjemmelaget eplemat, noe som har blitt et slags varemerke når mor er her oppe, vi har det nesten hver gang, og sjelden har vi det andre steder, og jeg serverte en flaske ukrainsk vin fra Koblevo. Søtlig var vinen, som man forventer det fra de kanter, og den hjemmelagde eplematen bestod foruten eplene først og fremst av godt svinekjøtt, og en rekke med andre ingredienser jeg ikke er riktig sikker på. Det var jo mor som laget maten.

Hun blir her til søndag, men deler av tiden vil vi være travelt opptatt på hver vår kant. Det er jo arbeidsuke, og jeg har stelt meg til slik at jeg får lov til å studere fysikk med lønn, og mor skal også på et kurs her oppe.

I morgen blir det imidlertid frokost med mor og kaffe, det skal bli godt. Vi har også litt av hvert å snakke om etter en rekke med ting som har hendt, og skal hende. Foreløpig er det bare – god natt.

20 år siden Berlinmuren falt

Den tyske forfatteren Günter Grass skriver i boken “Mitt århundre” – en boksamling mer eller mindre oppdiktede, små prosastykker om hvert av årene fra 1900 til 1999 – for året 1938 om en tysk historielærer som med datoen 9. november ikke er opptatt av 9. november 1989, men samme året i 1938. Det er datoen for krystallnatten, natten da hele det tyske samfunnet går til angrep på jødisk liv og eiendom, for å hevne drapet på en tysk diplomat foretatt av polsk-tysk jøde. I den lille tre siders historien til Grass er det lektor Hösle som underviser i historie, og en av skoleelevene som forteller, og gjennom den smått uinteresserte skoleeleven får vi den nødvendige distansen både til krystallnatten og Berlinmurens fall, og til den tyske lærerens historieundervisning. Den blir flittig kritisert på foreldremøtene, gode tyske besteborgere  anklager læreren for “fortidsbesatthet”.

Jeg er ingen stor fan av Günter Grass, men akkurat denne historien har gjort at siden jeg leste denne boken, alltid har hatt helt klart i hodet at krystallnatten og Berlinmurens fall skjedde samme dag, samme natt, og at det var et lite stykke uti november. Det gjør meg også oppmerksom på hvor usannsynlig rik og problematisk tysk historie fra det forrige århundret er, et århundre som egentlig stort sett omfatter hele den tyske stats levetid. Denne staten har vært full av enorme nederlag og seire, ufattelige katastrofer og like ufattelige gjenreisninger, redselsregimer på begge ytterpunkter av den politiske skalaen, og begge uten større problemer med å finne frivillige til å utføre ugjerningene regimet påkrevde, også ugjerninger uten sidestykke i verdenshistorien. Hva er det egentlig med tyskerne og den tyske historien fra det forrige århundre? Hvordan kan en stat og et folk pådra seg så mange verkende sår over en så kort periode, og være så åpen og redelig i forsøk på å lege disse sårene igjen?

I det første er det mange stater som kan måle seg, i det siste står tyskerne alene. Det er bare der viljen til å rette opp i feilene virkelig har vært til stede, og man i dag har et demokrati som står seg som et av de aller beste i verden.

Mot en slik bakgrunn blir den utrolige Berlinmuren bare en av mange ting. Rivingen av Berlinmuren er den første, store historiske hendelsen som fant sted i min levetid, og som jeg allerede når det skjedde, skjønte var betydningsfullt. Berlinmuren stod der da jeg var født, og jeg visste at den var et både symbol og en meget konkret sak i kampen mellom øst og vest under den kalde krigen. Jeg visste at Øst-Tyskland var kommunistisk, og at Vest-Tyskland ikke var det, og jeg hadde også noen forestillinger om hva dette innebar. Jeg visste at Berlinmuren hindret folk å reise fra den ene siden til den andre.

Siden har jeg selvfølgelig fått vite mye mer om denne vanvittige muren, som ble reist så å si fra den ene dagen til den neste.  Plutselig en dag i 1961 var den der, det var ikke lenger mulig å gå fra øst til vest, slik det merkelig nok hadde vært mulig like siden krigen. En vanlig utbredt misforståelse er at muren straks ble reist for å skille den sovjetiske delen fra de franske, britiske og amerikanske etter andre verdenskrig. Muren er atskillig nyere.

Jeg har vært 3 ganger i Berlin, og jeg har rukket å besøke museene som har med muren å gjøre. Det smått konroversielle museet ved Checkpoint Charlie har jeg vært ved hver gang. Det er kontroversielt, fordi det ikke er opplagt hva det er som gjør at amerikanerne skal tjene penger på Tysklands vanskelige historie, og dette museet er amerikansk. Det er også litt usmakelig hvordan amerikanerne og alle vi i vesten, egentlig, trykker på for å vise at vi hadde rett gjennom hele den kalde krigen, og at de kommunistiske regimene var akkruat så grusomme som vi hele tiden sa. Historien kan godt være litt balansert, selv om det er seierherrenes historie som også her blir skrevet.

Men trass i at museet er kontroversielt, så er jeg der hver gang. Det skyldes naturligvis at det er så mye interessant å se der inne. Og siden jeg nå en gang er i en situasjon der jeg egentlig ikke har tid til å skrive bloggposter, skal jeg inntil denne posten eventuelt bli utvidet, bare skrive litt om den ene filmen som blir vist på et av de mange TV-apparatene der inne.

Det er en seiersfilm fra det som må være 10. desember 1989, eller der omkring. Muren er ikke bare åpnet, men vanlige tyske mennesker er også i gang med å gyve løs på den med hammer og meisel, for å ødelegge den. I en scene er det en gammel mann som klatrer opp en stige, for å sette seg oppå den og hamre løs noen biter. Han er ikke så sprek som han en gang var, det går stivt oppover, og han har litt problemer bare med det å forlate stigen, og sette seg overskrevs over muren. Så tar han frem utstyret sitt, hammer og meisel også for ham, men han eier ingen balanse i det hele tatt, og jeg antar at alle som ser det må tenke som jeg, at han der vel umulig kan greie å hamre løs noe. Det klarer han da heller ikke, med en gang han begynner å hamre på skrå inn mot meiselen, ramler han ned bak muren på andre siden, filmen skifter til et annet klipp, og alt forsvinner.

 

V. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Plassering i litteraturhistorien

I en travel periode for meg må jeg nesten avslutte det jeg har begynt, og plassere Tolstojs roman Anna Karenina i litteraturhistorien. Denne plasseringen henger tett sammen med hva jeg skrev om i forrige post om romanen, nemlit Tolstojs skrivestil. Dette er en roman som har alle kjennetrekk fra realismen.

Romanen Anna Karenina ofte blir sammenlignet med er Madame Bovary, av Gustav Flaubert. Denne romanen er det så lenge siden jeg har lest, at jeg husker den knapt. Men av hva jeg husker, er kjærligheten og lidenskapen mer en lek for madame Bovary, det er et liv hun velger, mens det for Anna Karenina er et liv hun er offer for. Hun velger aldri i forholdet til Vronskij, hun blir drevet til sine handlinger av den brennende lidenskapen. Slik skulle hun kanskje ha mer til felles med Wagners opera, Tristan og Isolde, enn med Madame Bovary. Likheten til madame Bovary er selvsagt at begge er tidlige realistiske romaner, de handler om kvinner fra borgerskapet, som bryter med borgerskapets lover.

Anna Karenina kan også sammenlignes med Nora i et dukkehjem. Igjen synes jeg sammenligningen kanskje mer har å gjøre med at begge handler om kvinner som bryter ut av ekteskapet, og begge verkene ligger nær hverandre i tid og i stil. Jeg tror ikke Anna Karenina og Nora ville forstått hverandre særlig godt. Anna Karenina uttaler ingen steder at hun ikke tror på ekteskapet, hun vil heller ikke gjøre opprør mot noe, hun vil bare være sammen med Vronskij fordi hun elsker ham så lidenskapelig. For Nora er opprøret hele hovedsaken, og det eneste som teller. Hun bryter ut av ekteskapet i et forsøk på å finne seg selv og oppnå selvstendighet. Dette er overhodet ikke noe mål for Anna Karenina.

De realistiske romanene forteller historier som ikke kan fortelles lenger. Det er borgerskapets romaner, som skal avsløre borgerskapets løgner. Romanene (og de andre verkene, som det omtalte dukkehjemmet) ble imidlertid snart tatt til seg av nettopp det samme borgerskapet det skulle kritisere, og ble på den måten etter hvert en del av løgnen. De tyske litteraturkritikerne i mellomkrigstiden med Adorno i spissen reagerte sterkt på dette, og mente at romanen med det var død. Det var bare de aller ypperste forfatterne som klarte å finne en løsning på dette problemet, slike som Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil, som jeg kjenner godt, James Joyce og Marcel Proust, som jeg kjenner dårlig, eller ikke i det hele tatt, og også en russer som Bulgakov må vi ta med. Hos disse er romanene aldri fortellinger i den forstand, det er alltid noe mer, aldri en forfatter som har gjennomskuet sannheten, og nå skal presentere den for leseren.

Tolstoj er etter min mening den aller største og aller mest allvitende fortelleren som finnes. Selv etter Nietszche hvor alt er blitt subjektivt, og sannheten er blitt polyfon, forledes man ved lesingen av Anna Karenina til å tro at Tolstoj sitter med fasiten til livet. Det han skriver er riktig.

Dostojevskijs romaner peker fremover. De sprenger rammene av tiden de er skreve i. Det gjør aldri romanene til Tolstoj. Hans romaner oppfyller dem. Så man kan si at Anna Karenina er høydepunktet av skildringen av en utropskapshistorie, og hvilke konsekvenser det får. Det kan ikke gjøres bedre enn dette, og vil aldri bli gjort bedre. Senere forfattere er nødt til å skrive subjektivt, mens Tolstoj kunne og gjorde det inntrykk av å skrive objektiv, og i denne objektive skildringen og skrivingen er det ingen som overgår ham.