Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Tredje del

Også denne posten må vente litt…

Min første egentlige dag som en gift mann

I dag reiste min familie hjem klokken 1100. Flyet gikk klokken 1335, men uerfarne som de er med russiske forhold, ville de gjerne være tidlig ute. Olga og jeg var bortom og sendte dem av gårde fra leiligheten vi hadde ordnet for dem.

Også dette innlegget er under arbeid.

Med min kone og min familie i Kiev

Dette skal bli innlegget for denne dagen. Det skal skrives senere.

Russisk bryllup i Kiev

Så har det altså hendt. Jeg har giftet meg, og jeg har giftet meg i Kiev i et vaskeekte russisk bryllup. Her manglet ikke på noen ting, her var whisky og vodka, mat fra Kaukasus, kjøring i limousin i timevis, fotografering over hele Kiev med brudefølget på slep, en vakker ukrainsk brud av nobel russisk avstamming, en norsk mann som var jeg, og ubegrensede mengder mat og drikke gjennom hele dagen. Ingenting av det jeg har skrevet er usant. Her kommer posten til glede for alle dem som vil vite hvordan et ordentlig russisk bryllup foregår, og hvordan jeg hadde det i mitt.

 

Vi har forberedt oss i månedsvis, og nå i ettertid sprer jeg noen poster utover om hvordan man går frem for å få lov til å gifte seg i Ukraina. De siste forberedelsene var nå siste uken, når egentlig alt var klart, og det egentlig bare var selve festen som skulle ordnes. Det var likevel litt av hvert å ordne. Jeg ønsket ikke å gifte meg russisk med klesdrakt fra Norge, så jeg kjøpte dress, skjorte, slips og sko her nede i Kiev, brudekjolen hadde min vakre kone kjøpt mens jeg var i Norge. Så var det å bestille restaurant, ordne med fotograf, ordne med transport, få tak i brudebukett, kjøpe champagne og glass, og litt av hvert annet små og store ting som må ordnes, bestilles og betales.

 

Siste natten sov jeg på en sovesofa i leiligheten min familie fra Norge bodde i mens de var her nede, det tar seg ikke ut at brudgommen deler husvære med bruden siste natt før bryllupet. Det ble mer stil sånn. Vi kjøpte inn litt standard russisk luksus turistfrokost, dyre oster, pølser og skinker, spist på det vanlige litt for tørre russiske brødet. Så var det å dusje å kle seg om, og gå ut og ta noen bilder før vi ble hentet i limousinen for å bli kjørt til min brud. Det var stas, det var fra første stund uvirkelig, det var akkurat som det skal være.

 

Hvordan det var å gå fra limousinen og bort til leiligheten hvor bruden min ventet, opp trappene jeg har gått så mange ganger før i så mange ulike stemninger, det blir min egen lille hemmelighet. Det samme hvordan det var å ringe på døren, med brudebuketten i hånden. Jeg ble sendt inn for å vente på at bruden skulle få gjøre seg ferdig, aldri skulle hun være så fin som nå, og jeg var ganske så glad for at en omgjengelig type som fetteren Dennis fra New York, kunne sitte med meg og stille meg noen hverdagslige spørsmål som fikk tiden til å gå litt fortere, eller i det hele tatt. Så kom hun, og var selvfølgelig akkurat så fin som jeg aldri ville kunne forestille meg det.

 

I limousin og innleid pirattaxi kjørte vi til registreringspunktet, bygningen hvor vielsen skulle foregå, hva det på norsk skal kalles er ikke godt for meg å si. Vi satt min blivende kone og jeg på kremplassene i limousinene, min mor og mine tre søstre Trude, Tone og Tonje satt sammen med Trudes mann, Lars, på de andre plassene. Familien til min kone satt og koste seg i taxien.

 

Der vielsen skulle foregå var det allerede fylt opp av andre brudepar. Dette var masseproduksjon av ekteskap et industrisamfunn verdig. En mengde forskjellige slags ansatte med navneskilt ledet oss hit og dit for at vi skulle registrere oss de forskjellige stedene, på russisk vis samler man ikke alt i samme kontor, og har særlig betalingen i en enslig kasse med en dame bak en luke, til slutt ble vi bare stående og vente på selve seremonien. Da hadde vi også på beste vis truffet på de siste gjestene til bryllupet, mine gode venner ekteparet Ingrid og Pål fra Norge, de gikk plutselig opp en trapp vi var i ferd med å gå ned. Så var alle samlet.

 

 

 Innlegget er fortsatt under arbeid…

Min familie i Kiev!

Dette blir innlegget for denne dagen.

Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

På rulleskøyter gjennom Kiev

Jeg bruker denne uken til å gjøre en rekke med nye ting jeg aldri har gjort før, og til å gjøre dem i Kiev.

Det heter kanskje “rollerblades” nå, men jeg liker ikke å bruke ord som er kulere enn jeg, så jeg holder meg til det gamle “rulleskøyter”, selv om de nye rulleskøytene ikke kan sammenlignes med de gamle som hadde to rader med dobbelthjul. Det var et leketøy. Nye ruleskøyter er tøft.

Jeg var ørlite grann i tvil om jeg skulle kjøpe slike skøyter til meg selv, jeg kunne aldri se for meg at jeg var flink til å gå med dem. Men da jeg fikk prøvd et par i en butikk, riktignok litt for små, så merket jeg med en gang at dette vil jeg ha kontroll på. Vi nordmenn har det jo i blodet, med ski på beina er vi født, og fra ski til skøyter er det ingen problemer.

Tirsdag kveld, var det vel, kanskje mandag, passerer vi en sportsbutikk, stikker innom, de er i ferd med å stenge, men jeg rekker å snike inn et kjøp av noen ypperlige rulleskøyter.

Først var det bare øving inne i leiligheten, så var det ute på plassen, og så kjørte vi bort på markedet for å kjøpe poteter. Det er virkelig gøy, og det går jo mye fortere med mye mindre krefter, men her i Kiev er gatene gjerne litt ujevne, så på den måten får vi noen ekstra utfordringer.

Posten vil bli skrevet ferdig senere, når jeg på ny får ordentlig nettilgang.

Jeg føler meg som Woland

Mot slutten av den store romanen til ukraineren Mikhail Bulgakov, Mesteren og Margarita, sitter den mektige Woland på et tak i Moskva og skuer utover byen. Hans lakei Azzazzello er der også, slik at Woland får sagt at det er en fin by, Azzazzello får svart at Roma er finere, og Woland får sagt det er hver sin smak. Så sitter han og tenker igjen, og det er denne tenkingen som er det viktige. Det er ikke sikkert han tenker en gang, han sitter taus. Og leseren kan kanskje prøve seg med noen slags tanker om hva som foregår i hodet på denne mørkets fyrste, professor i svart magi som han kaller seg offentlig, Djevelen selv som han er, Woland.

Slik føler jeg meg også, uten sammenligning for øvrig, der jeg hver morgen stiger ut på en altan i Kiev, og skuer utover ikke akkurat byen, men en bakgård i den. Jeg føler meg som Woland da. Jeg sitter helt stille. Jeg leser ingenting, gjør ingenting, har ingen bestemte tanker rettet mot et bestemt mål. Jeg sitter bare, eller står, og føler meg som Woland.

I romanen Mesteren og Margarita har Woland og hans lakeier utrettet enormt når romanen går mot slutten, og Woland sitter på taket. Men i evighetsperspektivet Woland lever i, er det selvfølgelig små greier. Jeg sa uten sammenligning for øvrig, jeg har ikke utretter noe særlig i det siste, og noe evighetsperspektiv gjelder ikke for meg. Men også jeg har en tid jeg går fra, og en tid jeg går til, og i mellomrommet der er det hver dag litt tid eller ganske mye tid for meg til å sette meg på altanen og se utover denne bakgården i denne byen som begynner å bety ganske mye for meg.

Det er rart å tenke på at det er de velstående, heldige delene av byens befolkning som bor her, de har råd til å holde en leilighet i sentrum. Leilighetene er så absolutt beboelige, de er til og med trivelige, men fasaden både etterlater nok litt å ønske for dem som vil ha tingene feilfritt. Jeg vil ikke ha tingene feilfritt. Jeg elsker bakgårder som dette, som den svenske poeten Gunnar Ekeløf sa – ikke om bakgårder -, men om små, vanlige stier i skogen. Dette er bakgård med sjel. Den gamle mannen i like bar overkropp som jeg, i en av de andre altanene i en av de andre leilighetene, han har levd et liv med sjelv, hva som enn har skjedd i det.

Jeg merker at jeg allerede begynner å tenke for mye. Det er ikke sånn jeg har det når jeg sitter og står i kortbukse på altanen i solsteken i et sommervarmt Kiev. Det skjer ingenting, jeg tenker ingenting, og forsøker ikke å gjøre en enkle, hverdagslige situasjonen til noe mer enn den er. Jeg kom bare på at jeg følte meg som Woland, at den tanken kom meg i hodet, og at den ikke forlot meg så lett.

Utsikt mot en bakgård i Kiev.

Til tannlegen i Kiev

Jeg får sneket meg til et lite innlegg denne dagen også. Som vanlig i sommer får jeg ikke skrevet posten ferdig med en gang, og jeg får ikke lagt inn bilder. Akkurat for denne posten er det siste ikke særlig relevant, for jeg driver ikke og tar bilder når jeg er hos tannlegen, om det er aldri så artig.

Det har seg jo slik at jeg vil prøve ut alle mulige ting her borte så å si østenfor østblokken. Det skulle bare mangle at jeg ikke også prøvde ut et tannlegebesøk en gang. I dag gjorde jeg det. Anledningen var at jeg har det med å få misfarving på tennene, og at jeg har litt for lett for å få tannstein, så jeg må rense opp i alle fall en gang i året, og jeg tenkte jeg kunne fremskynde det et halvår denne gangen, siden jeg nærmer meg en stor begivenhet og at jeg like godt kan rense tennene i Kiev, som i Bergen.

Her er det veldig enkelt. Du finner et tannlegekontor, går inn, og sier du vil rense tennene. Så får du det, omtrent som om du stikker innom for å klippe håret hos en frisør som er ledig. Jeg var først inne og hørte om prisen, knappe 200 kroner, og litt senere var jeg innom for å få det gjort. Begge gangene slapp jeg inn med en gang. Bemerkelsesverdig er også at klokken var 1715 eller noe sånt andre gangen, de jobber lenger enn oss, Ukrainerne, og de klager ikke høylydt.

Jeg er jo sitrende begeistret for alt som er russisk, også det som er ukrainsk, så jeg syntes det var fine greier å få høre “otkrite” i stedet for “gap opp”. Akkurat den skjønte jeg, ellers må jeg si at når det gjelder tannlegespråk, så kommer nok russisken min en god del til kort. Og dessuten er det å rense tennene like ubehagelig overalt, jeg kan ikke fordra det, og særlig når jeg har slurvet med fluortannskyll og tanntråd, er jeg sterkt plaget av ising og sårt tannkjøtt. Da er det ikke bra å få fjernet tannstein og få blåst luft mot tennene. “Ne boites”, sa tannlegen også, om det er sånn det skrives, “ikke vær redd”, betyr det, men jeg visste godt nok at når hun tok opp det apparatet hun nå tok opp, så hadde jeg god grunn til å være redd, og det var jeg. Men jeg sa at jeg ikke var det.

Ellers var det spesielt å høre mine egne tenner flittig diskutert uten at jeg var i stand til å forstå et eneste ord. Jeg hadde med Olga Jurjevna, hun som driver språkskolen jeg skriver om, og som ikke bare snakker flere språk enn jeg, men også har tenkt å studere til tannlege, og forresten skal bli min kone. Hun var svært interessert i tennene mine, og gikk rundt og kikket stilte spørsmål og diskuterte med tannlegen, og fant et vordende hull sammen med henne, og hadde i det hele tatt riktig så mange planer om tennene mine og fremtidig behandling av dem, og til og med behandling som skulle vært gjort tidligere.

Ganske spesielt å ligge og lide og høre på noe sånt, uten å forstå et ord før etterpå når jeg fikk det forklart på norsk og engelsk og langsom russisk.

For folk som dropper innom er å si at det bare er å gjennomføre alle mulige slags tannbehandlinger i Øst-Europa. Det er dyktige folk, og de har alt nødvendig utstyr, og de utfører jobben samvittighetsfullt langt billigere enn vi får gjort det i Norge. Det jeg la merke til var annerledes, var at jeg måtte bevege på hodet for å få munnen i riktig posisjon, i stedet for at tannlegen beveget på stolen, og hun hadde heller ikke plastkrus å skylle med, jeg spyttet bare rett ut, uten vann. Det skyldes kanskje at vannet i Kiev er udrikkelig, og flaskevann er kanskje vel dumt å sløse med. Jeg kan ikke si at tennene mine ble mindre hvite, av at jeg manglet dette vannet.

Hos en tannlege kan det kanskje være greit å ha en tolk som snakker flytende russisk, for å unngå at det blir misforståelser hvilken behandling du skal ha. Har du det, er det atskillig hundrelapper å spare hvis du først reiser hitover. Et par slike besøk, og du har spart inn hele reisen. Jeg er i hvert fall ikke i tvil om hvor jeg skal behandle det vordende hullet jeg har på gang.

Norskundervisning i Kiev

Jeg skrev tidligere om at jeg deltok i en leksjon i japansk på en språkskole her i Kiev. Den samme språksskolen tilbuyr også norsk, og der har jeg også vært med – som en lærer! Jeg rekker foreløpig bare å skrive det sånn skissemessig, men skissemessig rekker jeg det.

Språkskolen – som med tiden skal få sin helt egen post – tilbyr undervisning i ethvert språk der det finnes studenter og lærere. Nettsiden oppfordrer begge grupper å ta kontakt, kan du et språk eller ønsker å lære et, så er det bare å ringe, og når man finner noen i den motsatte gruppen kan undervisningen begynne. Innehaveren Olga Jurjevna mestrer selv engelsk og italiensk, og tilbyr privatundervisning i de språkene der, slik at skolen liksom hele tiden holder seg i gang. 

En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst.

Nå var det tre stykker fra Kiev som skal til Norge om et par uker og jobbe på hotell. De ønsket intensiv undervisning for i det minste å kunne knote et par fraser når de kommer, og hvem er vel da en bedre lærer enn jeg? Jeg har et mellomfag og vel så det med vekttall fra universitetet, blant annet med norsk som andrespråk i fagkretsen, riktignok bare et halvt års studium, men begynt har jeg, og jeg har selvfølgelig pedagogikk, og jeg har flere somre med erfaring om hvordan det er å lære et språk fra begynnelsen av. Dessuten kan jeg jo litt russisk. Og for meg var det jo også artig å høre hvordan de oversatte de enkle norske tekstene til russisk. Det er alltid herlig å høre innfødte russere formulere seg. De gjør det så mye enklere, enn vi som har lært oss språket må gjøre det. 

En blid lærer og en elev som følger med – hvem kan ønske seg mer?

Læreboken var også interessant. Den var riktignok trykket i 2007, men jeg nekter å tro annet enn at dette var opptrykk fra tidligere verk, og gjerne et riktig så gammelt, for her var det hoteller med sentralbord for å ringe ut, og det var gratis lokalsamtaler og rikssamtaler ble skrevet på regningen. Pikkolo og bærere fantes det også. Jeg har aldri opplevd noe slikt, om det noensinne har fantes i Norge, så jeg gjetter denne teksten må være opprinnelig skrevet i Sovjettiden. Og den var ikke skrevet av en nordmann, det var helt tydelig. Blant annet hadde boken en setning som “Peter liker ikke noen skrivingen”, og formuleringen “Neste uken” (russisk har jo ikke bestemt form i substantivene, så det er jo ikke så lett for dem), og den riktige artige replikken fra karakteren “Anne”: Jeg og min hustru…

Hvis man skulle være i tvil, så er det spørsmål knyttet til teksten formulert slik: “Hva skal Anne og hans hustru gjøre i ferien…” Lignende små trykkfeil, feilformuleringer og artigheter finnes i alle tekstene og oppgavene, men Ukrainerne er herlige og går på med det de har. De har forbausende god uttale etter bare å ha lært seg norsk i to uker, og de er forberdt godt nok til å kunne klare å oversette selv ganske så avanserte tekster i alle fall sånn noenlunde.

En engasjert lærer og elever som ikke følger med – akkurat som hjemme i Norge

Innhaver Olga Jurjevna – som selv deltok i undervisningen – akkurat på grensen mellom å være lærer og elev, hun er slett ikke verst i norsk – hvor var jeg i setningen? – Olga Jurjevna hadde sågar som en ekstra service til studentene sine kopiert opp et gammelt nummer av Vi menn (lettkledde sider var klokelig redigert bort), her kommer alle ressurser godt med, og et tidlige Norgesbesøk hadde med nettopp dette bladet til henne. Veldig rart for en nordmann å se Vi menn oppbevart som en skatt. Men her nede er det eksotisk, og en av få muligheter til å se norsk tekst slik vi nordmenn selv formulerer den. Jeg har tjenestvillig lest inn to av artiklene på bånd (eller på Windows mediaplayer, for å være presis), en om kriminelle sigøynere og skikkelig vi menn kriminalitet, en om den amerikanske våghalsen Evel Kanivel. Så nå vet jeg litt mer om ham også.

Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete.

Sommerferie på bloggen

Det er nå blitt sommerferie, og oppdateringene på bloggen vil bli mer ujevne. Også denne er typisk nok skrevet i ettertid, som de fleste vil bli. Jeg har reist ned til Kiev, og reiser med tog videre ned til Krim senere en gang, og har tenkt å bli i Ukraina hele ferien.

Her kommer jeg til å være opptatt av andre ting enn å skrive blogg. Og selv om jeg hadde tenkt å skrive noe noen gang, så vil nettforbindelsen min i sommer være dårlig, spesielt nede på Krim. Jeg kommer til å skrive noen poster, og poste dem i ettertid, og jeg vil også i ettertid fylle ut noen hullene ferien vil etterlate seg. Noen av postene kommer nok til å overraske noen.

Ellers får alle som er innom av og til og finner frem til denne posten ha god sommer! Det gjelder forresten alle dem som ikke er innom også, de som er innom får hilse! Denne ferieposten er skrevet i restauranten Babai bar, like ved universitetsparken i Kiev. Jeg har nettopp spist en bedre middag med kylling og soppsaus, og med ukrainske poteter på landsbyis. Det er som det skal være, og som ferien må bli.