Bra stand up på ricks

Eller “Endelig en bra stand up på Ricks” kunne jeg også skrevet. Etter en bare delvis vellykket opptreden i Oslo forrige og direkte delvis mislykket opptreden på Humorlaboratoriet i forgårs, så var det godt å få til en utelukkende vellykket opptreden på Ricks i går. I Oslo ble det litt rot med forberedelsene, som jeg har skrevet om i en annen post, og på humorlaboratoriet hadde jeg nok ikke et helt sterkt nok manus. Når det i tillegg var det en galning i publikum som tullet det til, kunne det ikke gå riktig bra. Dermed var jeg i det man kaller revansjeposisjon før opptredenen på Ricks.

Og den opptredenen skulle altså være dagen etter. Så det var bare å komme seg hjem i rimelig tid fra Humorlaboratoriet, komme seg i seng og opp å ha arbeidsdag onsdagen, fra kvart over åtte til fem over to, den dagen skulle jeg gjerne gjort om til en fridag, jeg hadde jo strengt tatt ikke tid, men sånn var det, og så var det hjem og fikse manus. På humorlaboratoriet prøvde jeg noen mer hverdagslige observasjoner enn jeg har for vane, men det fungerte dårlig, så vitsene og observasjonene jeg skulle prøve på Ricks, var jeg nødt til å pakke bedre inn. Så det holdt jeg på med fra jeg kom hjem til jeg gikk bort på Ricks sånn litt over åtte. Deretter hadde jeg en liten time til showet begynte, og ytterligere en time til jeg skulle på, til å lære meg manuskriptet.

Dette var jo egentlig for liten tid, til showet der jeg liksom skulle slå til og vise at jeg fortsatt kunne, men mer tid hadde jeg ikke, og slå til måtte jeg, det var rett og slett ganske viktig. Det var derfor ordentlig godt når det satt som en kule fra start til mål. Publikum er jo ingen steder vennligere mot meg enn på Ricks, og en slik flying start er alt jeg trenger, da fungerer det, da går det. Og i går gikk det altså noe så til de grader. Til og med de delene jeg hadde planlagt det litt mislykket for et senere poeng, lo publikum så voldsomt at det var det senere poenget som falt til jorden. Da er det gøy å være komiker.

Etterpå hadde vi oss en god fest. Takk til publikum og alle de andre i stand up Bergen. Det var veldig gøy. Denne gangen var jeg så konsenrert om mitt eget, at jeg ikke fikk med meg i det hele tatt hvordan det gikk med de andre, de får ha meg unnskyldt.

Til alle potensielle publikummere i Bergensområdet er det storkveld 28. mai. Da skal vi opptre med showet vi reiser til humorfestivalen i Stavanger med. Christoffer Scheldrup, Grim Moberg, Vidar Hodnekvam og Thomas Nesse er med, foruten meg, og stand up Bergen har ubeskjedent valgt å kalle showet “Bare det beste”. Showet går i storsalen på Ricks med plass til 450 publikumere, og billettprisen er for anledningen satt ned til 50 kroner. Her er det bare å komme!

Posten er fortsatt under flikking. 

Frieles kaffeinformasjon

Kaffehuset Friele har begynt å produsere flere typer kaffe. Jeg er av typen som kjøper vanlig, standard kaffe til trakte- eller kokekaffe, og italiensk brent espresso til espressokaffe. Skal jeg ha presskannekaffe, kjøper jeg noe spesielt, som indisk malabar eller gjerne en afrikansk type. Dette siste kjøper jeg fordi jeg liker Afrika, og ikke fordi jeg nødvendigvis synes den afrikanske kaffen er så mye bedre eller annerledes enn den Sør-amerikanske. Jeg er ikke så fin på det. Og jeg kan også drikke vanlig, standard blandingskaffe i presskanne, selvsagt, som jeg her forleden gjorde, men jeg synes ikke Friele skal slippe unna reklameinformasjonen på baksiden av posen, uten en liten post.

På baksiden skriver de (jeg siterer): “Friele presskanne er en utsøkt blanding av kaffe fra Brasil, Colombia, Guatemala, Peru, Mexico, Kenya og India”. Du verden. Det er vel ikke stort flere kaffeproduserende land å ta av. Men det er på det de skriver videre de virkelig trår til (jeg siterer igjen):

Kaffen fra Brasil er hovedingrediensen i blandingen, og utgjør en svært viktig basis for den endelige smak og aroma. Det er særlig kaffe fra sørlige deler av staten Minas Gerais, Sul de Minas, som benyttes.

Hva er dette for noe? Først skriver de at at her har de fjernet ethvert særpreg ved å blande sammen kaffe fra hele vide verden, og så skal de plutselig ha det lokale preget også, ikke bare kaffe fra Brasil, men fra staten Minas Gerais, Sul de Minas (sørlige deler av den), den utgjør en viktig, svært viktig basis for den endelige smak og aroma.

Jeg vil illustrere mitt poeng med å snakke om vin. Denne rødvinen er produsert av en blanding druer fra Italia, Frankrike, Spania, Portugal, Chile, Brasil, Argeninta og Austraila. Hovedingrediensen er er druer fra Italia, de utgjør en svært viktig basis for den endelige smak og aroma. Det er særlig vindruer fra den sørøstlige delen av staten Puglia som benyttes. Skal dette liksom være reklame for vinen?

Nei, folkens, drikk gjerne kaffe fra Friele, men ikke la dem slippe unna med sånt tullprat på baksiden av posen.

 

No more “I’m wonderin’” på youtube

For en tid tilbake følte jeg meg litt groggy en morgen. Så da tenkte jeg at dette kunne jeg kanskje bruke til noe, og bestemte meg for å lage en liten film. Jeg satte fotoapparatet i hyllen, fant frem gitaren, og spilte “I’m wonderin’”, Neil Youngs sang fra rundt 1970, som ikke kom på plate før den merkelige Everybody’s rockin’ på begynnelsen av 1980-tallet. Siden kom youtube, og jeg tenkte, her må vel jeg legge ut noen filmer, og så gjennom hva jeg hadde. Det var selvfølgelig ikke mye, men denne versjonen av “I’m wonderin’” hadde jeg, og jeg bestemte meg for å legge den ut. Filmen ble liggende et drøyt år, eller noe sånt, før den ble oppdaget av elever. Deretter ble den liggende et par måneder til, før noen lærere så den, og da ble det rett og slett bråk. Så nå er videoen fjernet, og jeg vil i denne posten skrive litt mer om hva dette egentlig var for noe.

Jeg må først få sagt at jeg har store problemer med å se hvordan noen kan bli moralsk forarget over en sånn film. Den er jo temmelig harmløs, jeg synger ikke særlig fint, spiller ikke særlig fint, og ser verken bedre eller verre ut enn folk flest i underbuksen. Det er etter min mening komisk og morsomt. Og hvis noen på noen måte skulle misforstå filmen og ta den alvorlig eller seriøst ment, så synes jeg dette også er komisk og morsomt. Men hvis folk rett og slett blir sinte på meg for å ha lagt den ut, så er jo ikke det så morsomt, da tar jeg den heller bort. Så mye er ikke denne filmen verdt.

Det er imidlertid to deler av kritikken jeg ikke kan gå med på, og i disse to tingene forsvarte jeg meg også, rett og slett i lunsjen på lærerrommet, måtte jeg forsvare meg mot disse to punktene her. Ellers satt jeg aller helst forundret over at så mange hadde sett det, og så mange hadde gjort seg opp en mening.

Det ene punktet er at jeg ikke kan legge ut sånne filmer når jeg er lærer. Jeg ser det slik at lærer er jeg i arbeidstiden, der skal det ikke være noe tøys, men når arbeidsdagen er slutt, har jeg fri, og da skal ikke det at jeg er lærer hindre meg i å ha det litt gøy og prøve ut litt forskjellige ting. Jeg er nå en gang komiker av og til, jeg skriver litt tekster, har en del prosjekt, og det vil jeg holde helt løsrevet fra at jeg egentlig også er lærer. Motargumentet er at elevene kan miste respekten for meg, slik at det kan være vanskelig å utøve yrket jeg får lønnen min for. Men jeg vil ikke si jeg har noen problemer i å utøve yrket mitt, og det er heller ikke elevene som har reagert negativt, det er andre lærere. Det er jo også forskjellige meninger rundt i verden over hva som fortjener respekt. Jeg for min del hører til dem som bare ville synes det var helt topp, om en fagidiot av en professor jeg skulle lære språk hos, drev og la ut morsomme videoer av seg selv på youtube.

Det andre punktet går på nettetikk. Ganske riktig er dette noe vi prøver å lære elevene, men de er nå en gang elever, og jeg er nå en gang en godt utdannet lektor. Jeg trenger ikke belæres om hva som er rett og galt å gjøre på nettet. Dette vet jeg en del om selv. Det er for det første direkte i sammenheng med noen av fagene jeg underviser i, historie og norsk, og for det andre er det enda mer i sammenheng med det livet jeg har levd og fortsatt vil leve. I studentteateret prøvde vi ut alle mulige ting på scenen, i studentradioen sendte vi litt av hvert av flaue ting på luften, og på youtube har jeg ingen problemer med at det ligger ting andre vil finne pinlige på mine vegne. Sånn sett blir jo videoen rett og slett interessant. Den kunne jo være noe å diskutere i etikkdebattene om sunt nettvett, og da mener jeg at de som kritiserer dem, må komme opp med hva de egentlig kritiserer.

Videoen er jo slett ikke noe jeg gjorde i fylla og nå angrer på, tvert i mot gjorde jeg det midt på lyse dagen i min egen leilighet, med mitt eget kamera. Og angrer ikke i det hele tatt. Lenge etter at filmen var laget, la jeg den selv ut, og det under fullt navn og på min egen profil (her vil jeg gjerne ha med at det bare er på profilen mitt fulle navn står, det skal ikke gå an å finne filmen ved å søke på navnet mitt, eller på noe som helst som har med meg å gjøre, det er et under at elevene fant den og det tok da også over et år), og hele tiden hadde jeg selv muligheten til å fjerne den. Noen ganger har jeg til og med vært inne og sjekket om det er noe å ha der ute, men så har jeg alltid syntes den var så morsom, og så godt besøkt, at jeg bare har latt den ligge. Det er jo sånn jeg er.

Siden ingen andre enn jeg er med i den, kan jeg ikke krenke andre enn meg selv. Det står i god motsetning til en del av den andre humoren som blir sendt på TV og overalt, og som går på andres bekostning. Denne er på min bekostning, og jeg sier det er helt greit, ingen problem. Kanskje vil noen si at jeg trenger beskyttelse mot meg selv, men det synes jeg rett og slett blir litt morsomt, da er videoen blitt et mye bedre kunstprodukt enn det opprinnelig var ment som.

Det var ment som en liten sketsj, litt inspirert av en gammel til Smith & Jones, der tjukke Smith i helsetrøye og badet i skitt synger en sang som heter “why did you go?” til en dame som åpenbart har forlatt ham, og når du ser ham, skjønner du det godt. Jeg syntes det var morsomt, og forsøkte det samme, litt mer subtilt. Jeg hører til dem som ikke synes det er så morsomt når humoren er varlset med skilt og blinkende lys, “nå er jeg morsom, jeg bare tuller, jeg later som, det er trygt å le”, men når folk er litt i tvil om hva dette egentlig er for noe. Og skal det virkelig fungere, må det da være noen som tror det er alvor eller som ikke skjønner hva som foregår, det er prisen. Den betaler jeg med et smil, folkens, et seierssmil. På en av de andre videoene som ligger ute, er det en som har kommentert: “I hope this was not a serious performance”. Da håper jeg at han tror det var det.

Jeg skulle gjerne lagt videoen ut her og sagt “døm selv!”, men det går ikke. Videoen er virkelig ikke så bra, at jeg vil risikere bråk for den. Det bråket ville jeg heller tatt for noe som var litt mer skikkelig gjort. Så denne videoen vil bare være åpen i sommerferiene, men da vil den til gjengjeld være helt åpen, og alle som vil se den kan bare søke på “Neil Young funny cover”, så kommer den. Jeg er min egen verste fiende, og digger det.

Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

Kjære Eivind Salen. Dette brevet kommer fra hele verden. Hele verden er interessert i deg. Det sier litt om hvordan du er, du er helt enestående. Så vidt vi vet, og hvem skulle vite det, foruten oss, er det ingen annen som er gjenstand for en slik unison interesse som du er, en interesse så stor at hele verden, rett og slett hele verden, skal ta seg tid, sette seg ned, og skrive et brev, og sende det, til deg, slik du nå ser vi har gjort. Forstår du? Du er viktig, svært viktig. Vi vil ikke gå så langt som å kalle deg en inspirasjonskilde, eller en som gir håp i en kanskje mørk hverdag, neida, det vil være å overdrive, og hele verden overdriver ikke, haha, neida, en inspirasjonskilde er du ikke akkurat, og du gir ikke så veldig mye håp, egentlig. Men du er veldig fin å ha med å gjøre. Vi liker å ha deg her. Det er vel i det store og hele det vi ville uttrykke med dette brevet vårt, du får lese det med omhu og ikke la det gå til hodet på deg. Da blir du ufordragelig, vet du, og enestående er det ingen som er, eller så er alle det, det er hipp som happ ettersom hvordan man ser det. Alle vi i hele verden liker i alle fall å ha deg her, som sagt, det er ikke så verst bare det, og mer enn grunn nok til å skrive et brev. Skriv gjerne tilbake, for vi liker svært godt skrivestilen din og synes den er festlig. Fem seks tusen millioner hilsener, alle oss i hele verden.

ES2005

Siste, sløve dag i Oslo

Det med at jeg hadde lyktes å legge ut bilder, var kort og greit ikke helt riktig. Jeg greide det med Tonjes datamaskin, med andre har jeg ennå ikke greid det, og jeg vet ikke hva problemet er. Derfor ingen bilder fra konfirmasjonen ennå, og heller ingen bilder i denne posten her.

I går da vi kom hjem så vi Istid 2, eller Ice age 2, som det kanskje bør hete, siden det var den engelske versjonen vi så. Normalt er jeg velvillig innstilt til tegnefilmer, men her kan jeg nok si, at den første var bedre. Kvelden før så vi Roboter, eller Robots, kanskje, og igjen, vil jeg si, at som ved vanlig film, synes jeg at man i dag er mer opptatt av å vise frem alt man har av effekter og teknikk, enn å lage en skikkelig historie. I tegnefilm kan jo dette av og til bli kompensert for gjennom uhøytidelig lek og moro, men i Robots ble det litt vel mye amerikansk moral, etter min smak, og i Ice age 2, så virket leken og moroen til å være plassert der, for å dekke over at her hadde de ikke gjort skikkelig jobb med handlingen. Kvelden før der igjen så vi forresten Kill Bill 1 og 2, det var i hvert fall skikkelig håndverk, selv om kanskje Tarrantino mer hadde laget filmen for seg selv, enn for publikum.

I dag er en dag for ingen ting som helst i Oslo. Vi har spist en lang frokost, og vi har vært en tur i butikken, og det er stort sett det hele. Sånn kommer det til å fortsette. Klokken snart er det middag, og i kveld går busen fra Rosenhof til Gardemoen klokken 2017. Flyet går klokken 2205, og 2300 er jeg i Bergen.

Neste gang til Oslo blir om et par uker, i forbindelse med kurs.

 

Jennys konfirmasjon

 

I dag var det konfirmasjon for Jenny. Fra familien Salen og forgreininger møtte vi fulltallig opp, og det gjorde man visst fra alle andre forgreininger også, så det ble godt besøkt og en verdig konfirmasjon. Tonje og jeg tok bussen til hotell Clarion på Mastemyr, der mor og far lå, Trude og Lars med familie også var. Der spiste vi frokost, hotellfrokost, mens mor og far var og overvar selve konfirmeringen.

Etterpå var det ut og leke seg litt i finværet,  før middagen. Sofie og Daniel hadde fått seg noen slags gjøglersett, en slik med to pinner og en tau i mellom, og en liten dings man kan snurre frem og tilbake og kaste opp i luften, sånt gjøglerne holder på med, og så Daniel, da.  Sofie hadde fått seg en slags tallerken, som det gikk an å snurre på en pinne, og hun viste godt forholdet mellom leke og selskapskjole, da leken falt i bakken og hun tørket den på kjolen. Om vi tar med prisen på leken og på kjolen, så viser det at hun vil få et godt forhold til penger også.

Konfirmasjonsmiddagen var coldtbord, den var førsteklasses, bare litt uheldig at den kom så tett på hotelfrokosten. Det var også mange taler og sanger, og uten forkleinelse for de andre, vil nok prisen gå til bror Joakim og Jørgen som hadde laget sang til søsteren på melodi “Forelsket i læreren”, og fremførte helt alene med refreng og koring og pappa Anders på kontrabass. Tøft gjort. Forsamlingen viste for øvrig en usikker vilje på å være med, men på grunn av en litt uklar melding fra Joakim før han begynte, var vi ikke helt sikre på hva han ville.

Jeg må vel også si, her, at den første, større, offisielle seremonien jeg var med på, var konfirmasjonen til min tante Nina (som er mor til Jenny), da hun var 14 (selvsagt) og jeg var 7 helt på begynnelsen av 80-tallet. Da husket jeg Nina nektet å smile fordi hun hadde tannregulering (om jeg ikke husker feil), og satt der veldig voksen (for meg) og var veldig hovedperson. Mor og tante Trine hadde laget sang på melodi “Tenke sjæl” av Trond Viggo, og fortsatt assosierer jeg den sangen til den konfirmasjonen og mor og Trines versjon av den. Også denne gangen, for Jenny, var det forbausende mange som hadde valgt akkurat denne melodien, og også deler av teksten og poengene i den. Og Jenny satt litt sånn som jeg husket Nina, men Nina så jeg som 7-åring og Jenny som 34-åring. Du verden som verden forandrer seg, og som den ikke forandrer seg i grunnen. Her vil jeg også trekke frem Jennys tale, som ble lest lynraskt og med ungdommens intensitet, verken de store ord eller de store følelser ble holdt igjen. Tøft gjort av Jenny også.

Men det er greit nok med middag og taler, mange setter nok likevel mest pris på pausene. Her var det lett i finværet på Langhus. Det var i tillegg en hel skog av unger å leke med. Like ved var det for eksempel en maurtue, og jeg ser med glede at jeg får overført min begeistring for dette vesenet til både Trude og Tones barn. Det gjelder selvfølgelig om å studere når mauren går inn og ut av gangene i tuen, og å ta noen av maurene opp på en pinne, og se på dem nærmere. De som ser en maur bære et eller annet til tuen, må rope, slik at de andre kan styrte til og følge med.

Så var det tid for kaffe, og for kaker, en tid som nokså glidende ble avløst av mer tid ute. Nå gjaldt det om å løpe om kapp, og å fange hverandre. Det gjaldt også om å kaste kongler på tre. Så var det å løfte hverandre og stupe kråke, og klatre opp og ned stubber. Ungene storkoste seg, og det er jo det det gjelder om når ungene er med, da har de voksne også det kjekt. Og så vidt jeg registrerte Jenny, så hadde hun en venninne også invitert, og gikk med henne og diskuterte venninneting.

Konfirmasjonen ble avsluttet hjemme hos Nina og Anders. Hunden Whinny fikk kamp mot Nina og Anders hund, Ayla, en kamp som varte alle de timene vi var der. Ungene var også mer eller mindre med på leken, eller på andre leker, det var alltid et eller annet prosjekt å holde på med. Vi voksne fikk etter hvert nok med å sitte bedagelig og følge med, og oppmuntre og snakke med dem.

Klokken sånn cirka litt før ti var alt slutt. Mor og far kjørte Tonje og meg hjem til henne, mens alle de andre kjørte hver til sitt (forresten virket det som den alltid utholdende Bjørnsen-familien kom til å holde ut en stund til her også). Nå har mor og far tatt med seg litt flyttelass fra Tonje, og reist hjem til hotellet. Tonje og jeg skal følge opp tradisjonen fra dagene her, med å se en liten film.

Gratulerer til Jenny som ble konfirmert, og takk til Nina og Anders som inviterte meg til festen. Det var veldig gøy, og godt arrangert. Bilder vil følge…

 

 

Familiedag i Oslo

Nå er jeg hos min søster Tonje, i går var en rolig dag med film og Peppes Pizza i omvendt rekkefølge. På vei ned til pizzaen møtte vi på en død rotte, og reagerte helt korrekt, ved å prøve og se alvorlige ut og ta bilde av det.

I dag hadde vi besøk av min andre søster Tone, og familien hennes. Planen er en tur i Frognerparken, og den planen har vi nå fulgt. Og jeg har endelig, endelig lyktes i å laste opp bilder, så her er i stedet for tekst, bilder fra turen.

 I morgen er det konfirmasjon, og i dag blir det en rolig kveld med biljard og mer film.

Posten er fortsatt under arbeid…

 

Brev til E. (eller en annen)

Kjære E. (eller en annen). Det er jeg som skriver til deg. Jeg kommer til å uttrykke meg i ganske pompøse vendinger, men det er helt på sin plass, slik må det være. Du er nemlig et strålende menneske, helt uimotståelig og ytterst betydningsfull for meg. Jeg tenker på deg hver kveld. Og når jeg våkner om morgenen og skal stå opp, hva jeg nå skal gjøre det for, så tenker jeg at denne dagen står du opp også. Rett som det er, til alle døgnets tider, samme hva jeg holder på med, så prøver jeg å forestille meg hva du holder på med. Da ser jeg deg for meg. Jeg vil ikke skrive mer om det. Vi møtes av og til, vet du. Det er godt gjort at jeg kan skrive en setning sånn som det, og så er den sann. Jeg er egentlig fornøyd med det, ja sånn er jeg innrettet. Jeg er fornøyd med det. Det er egentlig ganske fortvilet at jeg kan skrive setninger sånn som det der, og så er de sanne. Du må ikke la meg få lov til det. Du må svare på dette brevet, gjerne i en litt tøff tone. Du må skrive at jeg må ta meg sammen, gå på, ta et valg. Oppføre meg som en mann. Jeg vil naturligvis knekke sammen av et slikt brev, slå nye rekorder i å forakte meg selv, jeg kjenner mine svakheter, vet du, jeg har lenge ergret meg over dem. Da er det du må slå til, da må du bare komme hit bort, helt overraskende, gi meg et strengt ultimatum, si nå er det nok, nå skal jeg bare komme her, og så gjør du med meg hva du vil. Jeg er litt handlingslammet, skjønner du. Og jeg har mye større behov for å uttrykke denne svakheten min, enn å gjøre noe med den. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Du får bare, du vet jeg kommer ikke til å sende det.

ES2005

En hektisk dag

Denne dagen hadde jeg min første opptreden som stand up komiker utenfor Bergen, og det ble litt av en, litt av en, litt av en dag.

Det begynte som vanlig kvelden og natten før, som vanlig ble jeg sittende litt utover natten med diverse ting, som vanlig fikk jeg ikke pakket det minste, og som vanlig skulle jeg på jobb kvart over åtte. Jeg hadde møter og timer hele dagen fra kvart over åtte til fem over to, flyet til Oslo skulle gå ti på halv fem, den seneste flybussen jeg kunne ta, ti på tre. Jeg tenkte å få unna skoledagen, komme meg raskt hjem og pakke, og sove og lese litt på manuskriptet for kvelden på reisen. Slik gikk det så langt, så langt, så langt i fra.

På jobben dukket det nemlig opp en pussig sak, som jeg skal ta for meg skikkelig i en senere bloggpost, det kunne rett og slett blitt en skikkelig diskusjon. Det ble det på skolen, og den var ikke så lett for meg å få ut av hodet på reisen, så den tenkte jeg på, mer enn manuskriptet for kvelden. Og klassen jeg hadde i historie, vi snakket om velferdsstaten, og ti minutter før timen sluttet, lanserte jeg pensjonsforliket, som uventet fanget klassens fulle engasjement, det der syntes de var urettferdig, med at man skulle få pensjon enten man jobbet eller ikke, og at det skulle gjelde bare 15 år, altså kanskje ikke for dem, men så var de litt mer med på det når de skjønte det var LO og arbeiderne, og ikke rikfolk og næringsdrivende, nei, det ble rett og slett diskusjon ut over timen, slik at jeg allerede før jeg kom hjem, var på etterskudd.

Så var det å pakke i en hast, og komme seg til flybussen. Endelig kunne jeg slappe av. Eller det kunne jeg ikke, for av alle busser, kom en kjenning fra gammel av på, Sigrid heter hun, og etter et par stopper, mannen hennes, Ingvar, og så måtte jeg snakke med dem. De skulle for sikkerhets skyld også med samme fly som jeg, så det ble ingen hvile før Oslo, og heller ingen lesing av manuskriptet, som strengt tatt ikke var helt klart.

Og i Oslo sviktet telefonen, av alle dager, så var Netcom nede nettopp denne dagen, slik at jeg ikke kunne ringe eller sende meldinger, og heller ikke skjønte jeg at Netcom var problemet, jeg registrerte bare at min telefon ikke virket. Mens andre telefoner - åpenbart virket. Og jeg kom også til å tenke på, at jeg hadde avtalt denne kvelden i kjent stil, jeg hadde skrevet noen mailer for noen uker siden, de hadde sagt det var greit. Det var ikke kommet noen bekreftelser siden det, eller kontakt, og ikke hadde jeg telefonnummeret til kontaktpersonen heller. Og når jeg skal si det rett ut, så hadde jeg også glemt navnet. I tillegg var den forholdsvis oversiktlige t-banen ute av drift, så jeg måtte ta de forholdsvis uoversiktlige bussene, samtidig som jeg fikk vite at det begynte klokken 1900, og ikke 2000, som jeg hadde trodd. Nå hastet det med å lære manuskriptet.

Og på Dattera til Hagen, der jeg skulle opptre, der hadde hun som solgte billetter ikke hørt noen ting om at det skulle komme noen komiker fra Bergen. Så fikk vi den fine situasjonen, der jeg skulle si “jeg var i kontakt med han —” og så hadde jeg glemt navnet. - Glenn Erlend? sa hun etter en stund, - ja, sa jeg, - han er i New York.

Velvel, det ble litt av en start, jeg skulle inn på bakrommet og kontakte Jonas, men på bakrommet var ingen Jonas, og heller ingen andre, og det var også litt uklart om dette egentlig var et bakrom. Nei, det var ganske så hektisk, og ikke hadde jeg fått spist, og ikke hadde jeg fått sovet, og ikke hadde jeg fått konsentrert meg skikkelig om manus, og nå skulle det snart begynne. Jeg skulle heldigvs på etter pause, sånn litt over ni, så jeg rakk å få kjøpe meg en burger, og gå litt frem og tilbake utendørs og pugge hva jeg skulle si, inne er det alltid så mye snakk på bakrommet, og jeg hadde jo virkelig ikke lenger tid. Jeg måtte jo lære meg det jeg skulle si.

Så var det på, så var det min debut som komiker utenfor Bergen by, mitt inntrykk er at mange blant publikum og i alle fall blant de andre artistene, lurte på “hva i all verden var dette for noe,” og der er jo svaret at det er “Eivind Salen, komikeren”. Den debuten der, jeg kan bare si, den føyer seg pent inn i min katalog over hva jeg har gjort. Sånn er jeg, sånn er jeg bare, i lengden er det morsomt.

Neste opptredener blir 6. mai på Humorlaboratoriet og 7. mai på Ricks.

Russisk tekst - Пассивные конструкции

De siste par dagene har jeg drevet og skrevet mail på russisk, ved siden av alle de andre tingene jeg har drevet med. Jeg håpet å få brevet ferdig til den russiske påsken, som var søndag og mandag, men som følge av alle de andre tingene jeg har drevet med, gikk det ikke. Jeg skriver med læreren min i Ukraina, i Kiev, som samvittighetsfullt fortsetter sin lærergjerning ved fortsatt å skrive brev til meg, og la meg skrive til henne.

Nå vil det selvsagt ikke falle meg inn å poste brev jeg skriver til andre personer (litt av en setning), selv ikke på russisk, men jeg kan i stedet poste en av tekstene jeg skrev på kurset i sommer. De er jo riktig fine, og jeg har postet en av dem tidligere. Jeg skrev en slik tekst hver dag, og gav meg selv en grammatisk oppgave i dem. Forrige gang var det verb som tok forskjellige slags kasus, denne gangen var det passive konstruksjoner.

Teksten er oversatt i kommentarene til den. Og igjen må jeg si, det er spesielt å oversette fra et språk jeg kan dårlig til et språk jeg kan godt, fra klønete russisk til morsmålet mitt. Så kanskje oversetter jeg noen steder til andre ting enn det som egentlig står der, altså hva jeg prøvde å si, var ikke det jeg sa.

Velbekomme - og sjekk språkskolen i Hviterussland hvis dere selv vil lære russisk. Særlig hvis dere er lesere fra Nord Trøndelag.

Почувствовался Сергеем Ивановичем, Что был в доме, когда он пришёл домой несколько дней назад. Дверь была открыта, и он на поло лежала, очевидна прочитанная. И Сергей Иванович помнил сразу же, что читавший не был он. Книги некогда не читались им. И какая книга, это была книга о грабёже и взломе. Книга называлась «Как будет гробиться дома».  Может быть, книга было оставите вором, подумал Сергей Иванович Смело. Но когда раздаться звук из кухни, каждый человек понимал бы происходить,  кроме Сергея Ивановича. Поэтому нам надо сделать наш вор добре человек. Или, нашим рассказом требоваться добрый вор. И у нас есть. В кухне вошёл Сергей, вором обнаружился им, и обрарушений  вор увидел владелица дом. Они спросили друг другу «кто вы», мы знаем ответ, - я Сергей Иванович, - я вор, «что вы делаете», - не знаю, - граблю вас, извините. Наш добре вор объяснил Сергею Ивановичу всё. Книга прочитан, то же книга увиденная Сергеем Ивановичем, вор хотел попробовать, что он прочитал. Он дошёл до дома Сергея, вошёл, начал свою преступление. Иногда он не уверен, что делает, и поэтому эму нужно была книга. – Пожалуйста, говорит Сергей Иванович, - уходи из моего дома, и всё это будет скоро забито.

 

 

 

  ES-Sommer07, Kiev