Takknemlighet

Hva jeg skal gjøre nå, er å bryte av alt arbeid som overvelder meg og gleder meg, og skrive en tekst om takknemlighet.

I dag morges bestemte jeg meg, nesten for å koble av, å jobbe litt med Goethes enorme dikt, Wandrers Sturmlied. Det er godt utenfor rekkevidde for hva jeg er i stand til å klare, tysken min er litt primitiv og Goethes verden på 1770-tallet må jeg bare lese meg til, men det at det er så vanskelig, gir meg muligheten til å strekke meg og utfordre hjernen til å klare enda litt med. Det er samme glede som man får fysisk når man løper raskere opp et fjell enn man før har gjort, eller løfter noe tungt man ikke har greid å løfte før. Det gjør kroppen bedre, hjernen bedre.

Når jeg arbeider med dikt og snakker om dikt, så bruker jeg ofte uttrykket å åpne en verden. Jeg er fullt klar over at mange nå om dagen og også før i tiden ikke er så velvillig innstilt til poesi, og avviser den og latterliggjør den. Dem om det. I tillegg til at det fungerer som hjernetrim, åpner det også nye verdener og nye måter å tenke på, som utvider også ens eget liv og hva man selv er i stand til å forstå.

Diktet Wandrers Sturmlied er så langt at jeg har ikke fått meg til å telle antall strofer ennå. Jeg har lest diktet før, jeg har lest alle dikt av Goethe og har jobbet med samlitge av liederne og samtlige av balladene, og er nå i gang med de som hører med til kategorien Vermisschte Gedichte, blandede dikt. Her er mange av Goethes aller mest kjente, inkludert Wandrers Sturmlied. Jeg har oversatt og forstått strofe 1 helt skikkelig, og har kavet meg gjennom en første oversettelse av de tre neste også.

Underveis har jeg blitt slått av tanker over hvor imponerende og inspirerende unge Goethe var i sine ambisjoner, hvor enorm livsoppgave han var rede til å pådra seg og fascinerende ærgjerrig han forsøkte å forstå den og formidle den. Han var fullt klar over at han var noe utenom det vanlige, og allerede her tidlig i 20-årene utviste han full forståelse for at denne livsveien her måtte han gå alene, og at den ville være ekstremt krevende.

På annen måte kan jeg ikke forstå hvodan han i de fire første strofene påkaller Genius – merk: ikke adjektivet, ånden! – og sier den du ikke forlater, den frykter ikke stormen, regnen, den løftes opp fra gjørmeveien, den vandrer på blomsterføtter, den sprer sine vinger, den blir beskyttet av vinger mens han sover på klippene, den blir omhyllet varmt i snestormen, den trekker til seg musene og gratierne.

Enda hvor mye jeg vet og har lært meg de snart femti årene jeg har levd her på kloden, så var det nytt for meg og måtte oppfriskes for meg, at Genius er en romersk ånd, personifiseringen av mannens avlskraft, herunder skaperkraft. Musene har jeg gått mange runder med, mange, mange runder, siden jeg har jobbet så mye med Shakespeare og en god del med Hölderlin, og selvsagt også Goethe og mange av de andre dikterne som virket og skrev en tid da kunnskapen om Musene var like selvsagte og allemannseie, som reglene i fotball og annen sport er i dag. Gratierne måtte jeg lære meg på nytt, om jeg noensinne har kunnet det, her er opphavet til ordet grasiøs.

Det hadde vært veldig lurt om skoleløpet lærte elevene dette her, og gjorde de av dem interesserte i det klare til å ta del i verdenshistoriens rike kunst- og tekstproduksjon. Det gir veldig god innsikt og forståelse å være i stand til det, du forstår deg selv og du forstår andre, og du forstår den verden vi lever i, også når den går av hengslene. Det gir noen faste holdepunkt i livet. Det gir noe mer å leve for, enn bare å la dagene gå, og fylle dem med underholdning. Du skjerpre hodet, og blir dermed i stand til å forstå kompliserte sammenhenger i andre spørsmål, og også se hullene der det ikke er noen sammenheng. Det er vel så nyttig, som å kunne løpe langt og løfte langt. Være i god form, i hodet og i kroppen.

På spilleren er J.S Bach. Det er orgelverk, 12 CD-plater, spilt av Helmut Walcha. Dette er den første, den der berømte Toccata og Fuge BW565 er på. Mange kjenner den fra tegnefilmen Det var en gang et menneske, i hvert fall mange i min generasjon. Starten er noe av det mest berømte som finnes. Jeg har ikke så enormt gode anlegg for musikk, jeg har måttet jobbe hardt for å forstå det, og vite litt om hvordan verkene er strukturert og hva en toccata er for noe, og hva en fuge er for noe. Med Bach er det sånn, at uansett så mye man leser seg til, så er det fremdeles en del som blir etterlatt komplett uforståelig. Hvordan er det mulig å finnes så mye guddommelig musikk hos et eneste menneske?

Jeg har i mange, mange år tilvennet meg å høre på denne typen musikk, og høster i dag glede og velvære over å kunne nyte musikken og la meg fascinere og inspirere av menneskehetens ufattelige skaperkraft. Jeg er veldig gald i populærmusikk og særlig rock også, men den type musikk kommer mer gratis, det er ikke så vanskelig verken å lære seg eller å lære seg å like. Men det er en ekstra gave til dem som er i stand til å sette pris på Bach.

Så der har du meg, en lørdag i november, med fersk espresso fra en flott kaffemaskin. Nybakt brød var det til frokost. Jeg har kommet ut av telling hvor mange kaffekopper jeg har drukket. Jeg vil bare lese og lære mer og mer og mer, og skrive til alle og fortelle om det. Livet er riktg, og blir rikere om du forsyner deg grådig. Tenk det!

Takk!

Oppenheimer

I går tok jeg med meg min åtte år gamle datter på kino for å se Oppenheimer, av Christopher Nolan. Det er noe med at jeg glemmer hun er et barn, jeg synes hun skjønner så mye, og det er imponerende hvordan hun greide å sitte stille de tre timene filmen varte. Det var lite action, som hun sa, igjen og igjen, men desto mer menneskelig drama og ganske tunge referanser til amerikansk historie, andre verdenskrig og den kalde krigen som fulgte, i tillegg til den tidens ledende fysikere og banebrytende fysikk.

Selv gledet jeg meg veldig til filmen. Jeg er ikke noe spesielt god på kinofilm, ser ikke så mye og kjenner ikke så mange, men Christopher Nolan er en regissør jeg liker, og jeg tenkte at med ham, så var stoffet i de beste hender. Jeg har sudert fysikk, og benyttet studiet til også å lese ganske godt om fysikkens hisotire, og store personligheter. Mange av dem fantes første halvdel av 1900-tallet, og det var utrolige fremskritt de på denne tiden gjorde med rimelig begrenset teknisk utstyr.

Gjennpm Richard Feynman, og boken hans og biografien, og flere tilmer på YouTube, har jeg fått litt inngang til Los Alamos, Feynman var til stede og deltok i gruppen som foretok utregninger. Datateknologien var helt begrenset, og det var svært kompliserte utregninger som måtte gjøres. Feynman og hans team sørget for at det ble fart i å finne svaret på alt som skulle finnes ut, og Feynman reflekterer også hvordan dette fantastiske arbeidet i byen satt opp og organisert for formålet, til syvende og sist var for å bygge verdens verste ødeleggelsesvåpen.

Dette var de beste hjerner USA kunne få tak i, og de fikk nærmest ubegrenset med midler og alt som de ba og, og så bygget de atombomben på imponerende kort tid.

Og så er jeg historiker, med hovedag, og jeg har i tillegg studert tysk og jeg har studert russisk. Og jeg har nautrligvis brukt mye tid på forrige århundres historie, den tiden verden vi nå lever i ble lagt. Jeg har støtt på og arbeidet med den kalde krigen fra mange ulike tilnærminger, og har også hørt mange forskjellige foredrag og lest forskjellig litteratur om hva grunnen var til at atombombene over Hiroshima og Nagasaki måtte slippes. Om sprengkraften, ødeleggelsene og ettervirkningene kan jeg også en hel del. Kanskje særlig ille synes jeg det er at bomben slippes flere hundre meter over byen, sånn at virkningen blir verst mulig. Menneskene og alt liv rett under er sjanseløse.

Mer vil jeg ikke si om min mening. Nå er det over til filmen, som handler om Robert Oppenheimer (1904-1967). Oppenheimer var lederen for Manhatten-prosjektet (utviklingen av Atombomben), og Los Alamos (byen de konstruerte for å samle som kunne bidra i å utvikle og bygge atombomen), men han rager ikke sånn i fysikken at jeg leste om ham i forbindelse med studiene. Og jeg gikk til filmen med åpent sinn, leste ikke mye om ham i forberedelsene heller.

Filmen var også varslet å skulle fokusere på det menneskelige, på storpolitikken, og på dramaet som utspilte seg. Her går Nolan inn og presenterer Oppenheimer som en mann som fikk ganske store kvaler av oppfinnelsen han var med på å utvikle, og at han ble satt under svært stort press fra mange kanter. En filmregissør i vår tid gjør svært stor research, og setter seg veldig godt inn i historien, men det er selvfølgelig en tolking og et drama som blir servert.

I dette dramaet kommer ikke alle svarene på hvem Oppenheimer var, og hva som drev ham. I starten er det mange og gode referanser til Holocaust, og til antisemetismen som rådet i Tyskland og Europa på denne tiden. Oppenheimer har en veldig god grunn til å slåss mot tyskerne og Hitler, og til å engasjere seg i borgerkrigen i Spania. Dette blir dratt videre til at han gjerne er med og utvikler en bombe til å avslutte krigen mot Tyskland, og knuse nazismen, men motivasonen faller når Tyskland allerede blir slått, og bomben skal brukes mot Japan, og etter det Sovjetunionen.

Filmen har rikelig om personlig maktkamp, og ærgjerrige personer som bryter mot hverandre. Dette gjelder gjennom hele filmen, men blir særlig klart mot slutten, med Levis Strauss og høringene han har mot Oppenheimer for å knuse ham. Her går Nolan helt ut og tar stilling, Levis Strauss blir utlevert som en skurk, mens det ikke er helt klart om Oppenheimer skjønner spillet han er utsatt for, og ikke kommer seg ut av det, eller ikke skjønner at han ikke har noen sjanse, slik det er lagt opp.

Det er en svært fascinerende film, intens hele veien, og det er svært krevende med alle trådene og alle periodene Nolan vil holde tak i, og som seerne må være oppmerksom på. Filmteknisk er det fremragende, vi får spenningen om Oppenheimer klarer å sette sammen et team, og å holde på det, vi får presset fra det militæret, og presset fra alle dem som vil gjøre det på en annen måte. Vi får spenningen i om de vil klare å få bomben ferdig i tide, og om den vil virke, når de tester. Selve filmingen og lydeffektene av bomben som virker, det er voldsomme greier.

Og så kommer et fortellergrep fra Nolan, der militæret helt tar over, og forskerne helt blir satt til side, straks bomben er ferdig. Oppenheimer endrer også litt karakter da, og ser ut til å spørre seg «hva er det jeg har gjort»? Han og vitenskapsfolkene forstår utmerket godt hva bomben er for noe, og hvordan den vil virke, men de er usikre på hvordan politikerne og det militæret forstår den. Her er det også fredsinitiativ, og underskriftskampanjer, for at bomben ikke skal bli brukt. Spørsmålet om det er spioner i leiren, henger også over.

Oppsummert

Jeg er ikke så veldig interessert i film, og ser ikke så mye. Men nå har jeg gjennom slekt tilgang til Netflix, og stadig vekk får jeg sjansen til å se filmer jeg vil se, eller filmer som vil være greit nok, og trengs for underholdningens skyld. Jeg har sett en rekke av de historiske filmene fra de par siste tiårene, og synes Beautiful mind og Imitation game er flotte filmer som kombinerer historie og fysikk/matematikk, og drama gjennom filmsjangeren.

Det er veldig suggetivt med film, det gir en sterk følelse av at den versjonen man ser er den rette. Det er helt uhyre interessante temaer filmen om Oppenheimer og atombomben tar opp, ambisjonene er enorme, og Nolan samler et ypperlig mannskap av skuespillere, kamerafolk, effekter, stab, håndverket og kunsten er førsteklasses.

For min del er det et tema som det ikke går an å tenke gjennom til bunns. Det er samtidig som det er krig, så oppdager fysikerne energimengder aldri egentlig frigjort på jorden tidligere, kreftene i masse som omgjøres til energi, og det kan brukes i en reaksjon som løper løpsk, med tidens største menneskeskapte eksplosjon som resultat. Dette blir brukt til å slippe over to byer, der det bor over hundre tusen mennesker, mennesker som får avsluttet sine liv denne dagen og på grunn av bomben som ble brukt.

Det er ikke film, det skjedde, og i tiden som fulgte ble det bygget mange, mange flere slike bomber, og mye, mye sterkere.

Langfredag med Johann Sebastian Bach

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt igjen, bloggen ligger jo nokså ubrukt, men livet går sin gang, og det er hele tiden mye å dele. I dag tenkte jeg å dele litt av påsken, og den tyske komponisten Johann Sebastian Bach (1685-1750), en musiker helt i særklasse, og et av de mest begavede mennsker som har vandret her på jorden. Vi er blitt ganske sekulære her i Norden, og føler ikke påsken så sterkt, men enten man er troende eller ikke, så må Jesu’ lidelseshistorie være noe av det sterkeste som er skrevet her i verden. Den mest begavede musiker av alle, satte toner til dette, i to utrolige verk, Johannes-pasjonen og Mattheus-pasjonen.

Vi i vår familie har pleid å bruke påsken til å gå på tur. Fra den tiden bloggen var mer aktiv, skrev jeg mye om disse turene, og kunne også legge ut bilder. Det første året var året min far døde, sånn at de siste turene med ham ble skrevet ned i daglige poster. Siden den gang er mye endret i livet og i verden, men jeg går turer i det samme terrenget, nå med mitt eget barn, og med min mor, som har hatt slag, og ikke lenger klarer lange tuer og ikke turer i kupert terreng.

Min inngang til Johann Sebastian Bach kom etter år 2000. Ingen i slekta hørte Bach, eller klassisk i det hele tatt, og jeg er vokst opp med populær pop og rock, som siden fant veien til klassikerne også der. Også dette har jeg skrevet mye om på bloggen, det er bare å gå inn og sjekke kategoriene. Det var amerikanske R.E.M som åpnet en ny verden av musikk for meg, da jeg var 19 år og gikk tredje år på videregående. Derfra gikk veien til Neil Young og Bob Dylan, og videre til røttene, og alle band og musikere inspirert av og som påvirket disse, engelsk og amerikansk, pop og rock, med mest rock.

Så begynte jeg utvide horisonten litt i bokverdenen, leste noen skikkelige bøker, slukte etter hvert store deler av litteraturhistorien, og nå var det ikke engelsk og amerikansk, men russisk fremfor alt, og dernest tysk og skandinavisk, språk og kultuer som var, eller ble, tilgjengelige for meg. Og jeg tenkte at kanskje også den klassiske musikken hadde noe å by på, og satte meg fore å forsøke å kjøpe inn litt, og låne litt CD-plater på biblioteket. Det var sånn vi måttte gjøre det den gangen.

Fra Bach var det Cello-suitene som grep med. Det er noe overjordisk med det, hvordan det er mulig å få ut så vakker musikk av et instrument med kun fire strenger, og der man med buen egentlig ikke kan stryke flere enn en og en av gangen. Jeg fikk også av gode venner på musikkonservatoriet høre historien om disse suitene, hvordan Pablo Callas fant dem, og spilte dem, og hvordan de nå er regnet som noe av det ypperste av musikk skrevet.

Det er over 20 år siden den gang, og Bach har vokst og vokst og vokst, for meg. Jeg har kjøpt inn all musikk han har gitt ut, det meste av den i flere innspillinger. Og jeg har fullført med å kjøpe inn 172 CD samlesett fra Hänssler Classic, der Helmuth Rilling er den dominante dirigenten. Jeg har vennet meg til vokalmusikken. Noe av det mest ubegripelige jeg vet om, er hvordan J.S. Bach klarte å skrive en ny kantate, uke etter uke, hver eneste uke i fem forskjellige år, og så er det noe av den ypperste av musikk laget. I løpet av arbeidsuken, skulle ikke Bach bare velge ut tekstene og skrive musikken, han skulle også skrive ut kopiene og levere dem til musikerne, og øve dem inn sammen med dem. Så ble de spilt under Gudstjenesten ved kirken i Leipzig, vi er på 1720-tallet, årene like før konfirmasjonen ble innført i Norge, og kong Christian IV gjennomførte sin norske reise.

Etter Gudstjenesten ble kantatene lagt bort, ment for aldri mer å bli spilt. 1/3 av kantatene er tapt. Og av de som er bevart, er perler av typen som blir spilt rundt om i kirker i Europa, og de som hører på blir overveldet av begeistring. Hva er dette for noe? Jeg trodde jeg hadde kantatene samlet med min samling av Karl Richter, men de fem boksene i settet der er bare en brøkdel av de omtrent 200 bevarte.

Og så er det påskepasjonene, lidelseshistoriene som de er beskrevet i evangeliget etter Johannes, og evangeliet etter Matteus. De to verkene der er ubeskrivelige. Jeg fikk tidlig Matthäus pasjonen dirigert av Otto Klemprer (1885-1973), som kanskje er mer berømt for sine fremføringer av operaer og symfonier, og som dirigerte Bach med sakte tempi og med moderne instrument. Men for meg er den versjonen definitiv. Siden har jeg fått av Münchinger, Richter, Gardiner og Rilling, i tillegg til at jeg har benyttet mulighetene moderne teknologi gir til å høre også andre versjoner på YouTube og Spotify, og sånt noe. Akkurat nå, denne langfredagen, hører jeg Richter.

Før det hørte jeg Johannes-pasjonen, som for meg alltid vil være lillebroren. Det er litt tilfeldig, jeg hadde Matthäus med Klemprer i årevis, før jeg fikk settet med andre dirigenter, og Johannes-pasjonen har aldri helt klart å ta igjen det forspranget. Johannes-pasjonen forteller ikke hele lidelseshistorien, og er også satt sammen av mange tekster, så selv om musikken komponert der er overveldende, og helheten er uimotståelig, så er Matthäus-pasjonen som også får overlevert det religiøse budskapet og selve lidelseshistorien på en måte som gjør det vanskelig å ikke være troende.

Man er i hvert fall nødt til å ha respekt for påskens sterke budskap, og sånn det oppleves av de troende, at det er verdens frelser som sitter og spiser middag med sine disipler. Så blir han forrådt av en av dem, og fornektet av en annen, og i valget mellom å frigi frelseren Kristus eller røveren Barabas, så velger romeren Pontius Pilatus på folket i Judeas oppfordring å frigi Barabas. Det er da torden og lyn ruller over planeten, og det er helt ubegripelig at JS. Bach klarer å tonsette det i samme komposisjon, som der kvinnene nettopp har sørget og grått.

Jeg er ikke så enormt god på musikk og toner, det er ordene som er min arena, men musikk har likevel stor virkning på meg. Dette her er sin egen gave. Det er få av de rundt meg jeg kan snakke sammen med, og som føler og tenker det samme som jeg, rundt denne musikken, og mange av de jeg treffer som gjør det, er selv musikere, og kan det tekniske langt, langt bedre enn jeg kan. Men det er ikke så farlig.

Akkurat nå er det Ich will dir mein Herze schenken, jeg vil skjenke deg mitt hjerte. Bach var selv inderlig troende, og legger inderlighet inn også i musikken. Instrumentene er obo og kontinuo, to instrument der lyden og klangen i seg selv er trygg og vakker, og melodilinjen er så nydelig at man kommer på gråten, man gjør jo det.

Og det er bare en av veldig, veldig mange arier og koraler og musikkstykker. Jeg lånte Great Composers av BBC på biblioteket, nå ligger de på YouTube. Her er selvfølgelig litt fra mange av de ulike typene musikk Bach skrev, og her er mye av det jeg vet om Bach og musikken hans, først forklart. Delen om Matthäus-pasjonen grep meg veldig, og griper meg også nå når jeg tenker på det. Det er en britisk, ærverdig gammel mann, som snakker om det, og trekker frem Erbarme dich, det sterkeste som er skrevet av musikk, over det sterkeste som er tenkt ut eller gjennomlevd her i verden, alt etter om man tror på det, eller ikke tror på det. Han blir rød i ansiktet, og tårene spretter, bare han tenker på dette verket, så kommer følelsene frem, og BBC klipper rett over til en innspilling med en kvinnelig fiolinist, og en mann som synger, dirigert av Gardiner. Mannen er Peter, og han ber om tilgivelse, etter å ha sviktet i å stå opp for sin beste venn, i det han er sendt bort for å dø, og han ber bittert gråtende om tilgivelse i 7 minutter.

Erbarme dich, mein Gott,
Um meiner Zähren willen!
Schaue hier, Herz und Auge
Weint vor dir bitterlich.
Erbarme dich, mein Gott.

Erbarme dich, fra Mätthaus-pasjonen til J. S. Bach

Det er langfredag i dag. Tid for ettertanke. Det var bare det jeg ville si.

Godt nytt år fra en helt grei blogg

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt her igjen. Inngangen til et nytt år inviterer til det.

Nye år starter alltid med bursdagen min, og det er dobbelt spesielt for meg både å starte med et helt nytt år, og med å være et år eldre i det. Nå er det altså blitt 2023, et helt utenkelig årstall da jeg gikk gjennom mine formende årstall på 1990-tallet. Ingen den gang kunne være noe i nærheten av å si hvordan verden er nå.

Jeg starter alltid året med Bach. Det er med kantantene for dagen, og med juleoratoriet. Så er man sikret riktig stemning. Man bør alltid gå inn i nye år med glede og gode følelser.

Det var en fantastisk nyttårsfeiring i går. Det var Irina og jeg, svigermor og jeg, vi er en familie nå, siden svigermor måtte flytte opp hit på grunn av krigen i Kiev. Jeg tenkte egentlig å holde det utenom, men det er noe helt uvirkelig over å feire nyttår, samtidig som kona og svigermor også følger med på hvor bombene faller. Det at det er så uvirkelig, fungerer denne gangen nærmest som et forsvar. Vi tar det ikke så innover oss, at det går utover hvordan vi fungerer i våre egne liv i hverdag og fest her langt unna.

Vi krasjet skikkelig med maten. Vi krasjet skikkelig med at jeg hadde altfor, altfor mye å gjøre inn mot årets siste dag. På fredag gjorde vi storhandel, vi gikk i hver våre butikker, og kjøpte visst også dobbelt opp av en del ting. Til overmål måtte fryseren avises, så vi endte opp med altfor mye mat som måtte lages og spises på en gang. På toppen hadde jeg lovet Irina «hva hun vil», og hun valgte spaghetti carbonara, sånn at hun og jeg måtte lage det på toppen av alt det andre.

Jeg hadde sagt til Irina at festen skulle begynne i det det blir mørkt, og det gjør det allerede klokken fire. Da hadde også babusjka bygget opp til et bugnende bord, med alle slags retter, men Irina hadde så gledet seg til at hun og far skulle lage spaghetti carbonara, og ha fest, så det fikk gå foran. Det overdådige bordet ble utsatt til kvelden.

Vi begynte med rødbrus og vin. Irina var i perlehumør, og jeg måtte ta hvert ledig øyeblikk til å få gjort de tingene jeg enda ikke hadde fått gjort, og måtte gjøre. Hver gang Irina sa vi ikke gjorde noen «festting», så fikk hun det som hun ville, og vi blåste opp ballonger vi hadde kjøpt inn, og vi pyntet med dem, og vi lekte med dem.

Klokken kvart på åtte var jeg ferdig med de tingene jeg skulle gjøre, ting som også krevde ikke så rent lite hjernearbeid og konsentrasjon, så det var ikke så rent lite irriterende å ha dem over seg også etter festen var i gang. Desto større lettelse å få det ferdig, og sendt av gårde.

Da ble det øyeblikkelig dans og moro med Irina. Musikkvalget var dansbare hits sentrert rundt 80-tallet og 90-tallet, men favnet vidt, og både jeg og Irina fant på stadig nye kombinasjoner for dans og ballonglek. Vi kan anbefale Umberto Tozzi, med Gloria, den var artig å danse stoppdans til (noen trykker på pause, og så må man stoppe bevegelsene, den som da beveger seg har tapt).

Jeg tror kanskje jeg kan si de ballongene var ganske dyre til å være så små og få i pakken, men de gav virkelig igjen gjennom leken Irina og jeg hadde. Det var ikke akkurat noe skjermproblem, mellom oss, kan man trygt si, ingen antydning til at 8-åringen ville gjemme seg vekk i en skjerm. Det var ulike former for ballongtennis, der det gjaldt å få ikke få ballongen i gulvet på sin side, gjorde man det, kunne den andre velge en kroppsdel man ikke lenger fikk lov til å bruke. Og så var det dans, der det også gjaldt å holde ballonger i luften, og man ble straffet med å få en ekstra ballong å håndtere om en ballong falt på gulvet.

Middag

Underveis har ble klokka ni, og vi fikk det bugnende bordet med all slags mat. Jeg er nødt til å berømme svigermor, vår kjære babusjka, som uten å kny gikk med på å utsette all maten hun hadde forberedt. Nå hadde den jo stått ferdig noen timer, og måtte varmes opp igjen. Jeg er veldig glad i matkulturer som varter opp med bugnende bord, og er lykkelig at jeg har fått sånn kultur helt inn i den nærmeste familien. Her var ørretstykker, hare, plov (en sentralasiastisk kjøttrett, der kjøttet stekes i stykker sammen med ris og grønnsaker) og forskjellige varianter av grønnsaker, som de er, eller i lake. Nå satt vi også alle fire til bords, og skålte i vildens sky.

Da maten var ferdig, var det straks mer dans. Og nå skled det over i tøffere saker, Seigmenn og Metallica, med cover av Hjernen er alene og Whisky in the jar, vi la inn Tiziano Ferro med Stop! Dimentica!, og jeg må si farshjertet smeltet totalt da det deretter gikk over i Rammstein, og den lille jenta på 8 år uanstrengt drar de første tekstlinjene på klokkeren tysk:

Bist du trarurig, so wie ich/Dir laufen tränen vom Geschicht/Komm mit uns, und schalt dich ein/Wir wollen zusammen traruig sein.

Rammstein, Arme der Tristen

Når jeg ser de tekstlinjene, tenker på dansen og på året som har gått, det passer så utmerket. Folk som ikke kan tysk godt nok til å skjønne det, bør slå opp og finne det.

Fyrverkeri

Klokken elleve må jeg si at det begynte å ta på. Det har vært travelt på en helt særegen måte denne julen, veldig kjekt og godt, men svært mye å gjøre. Og dessuten må vi turnere jul mellom to tradisjoner, og sørge for at alle får det på sin måte best mulig. Det er også sånn at uansett hvor travelt det er, så har julefeiring og juletradisjoner forkjørsrett, særlig så lenge lille Irina er involvert. Hun skal få kjerneverdiene inn så hun kjenner hvor godt det er, i et liv som alltid vil være skiftende og kaotisk, man trenger noe fast i bunn, og det må være godt og kjekt.

Jeg satte på Bach, messe i h-moll, det beste som er skrevet av musikk. Det er tradisjon hvert år. Man må gå fra det ene året til det neste, i det beste av musikk, og i en stemning forbi euforien. Dette året skjønte jeg at denne tradisjonen nok må vike den også, når Irina blir stor nok til å kreve sin egen musikk. Vi hadde jo danset og lekt i timesvis, så det stod ikke på det, og vi kunne jo ha ballongtennis, om Bach stod på i bakgrunnen med sin guddommelige h-moll messe.

Vi hadde dobbeltkjøpt inn is, men jeg var nå såpass sliten at jeg droppet kaffe, jeg så frem mot en god natts søvn, og jeg droppet også cognac med lett hjerte. Muligheten til cognac var nok, denne kvelden. Jeg avstod fra den.

Så kom fyrverkeriet. Høydepunktet. Vi gikk ut, usedvanlig avslappet, egentlig, klokken kvart på tolv. Fra terrassen har vi god utsikt til alt vi trenger å se. Ganske raskt gikk det mot sitt crescendo, og lille Irina på 8 år var tvers igjennom herlig den tiden som nå kom. Det var evig, smittende, ubegrenset lykke. Hun fikk til så flott, hvor ubegripelig er at vi går fra et år til et annet, fra 2022 til 2023, og hun spurte på ny og på ny hva det betydde, mens hun fløy rundt og jublet over alle raketter hun så. Hun er interessert i solsystemet, og i astronomi, så hun er mottakelig for svarene, men hun er barn nok til å fylle inn med den nødvendige mengden mengden for at noe skal bli virkelig, virkelig fantastisk.

Kl2356 viste jeg henne klokken, og hun hvinte av lykke. Da det så snart ble sånn at det kom opp raketter overaltfra, sa jeg at nå er det, nå er klokken tolv, nå er det nyttår. Hun svarte med å springe rundt og rundt i hagen med armene ut som et flyt, mens hun jublet av glede. Det var større inntrykk enn en liten kropp kunne håndtere, det var så mye på en gang at hun måtte bare sette i gang å løpe. Jeg viste henne klokken, som var 0000, og hun ønsket godt nytt år, og gratulerte med dagen, og fortsatte å springe og hoppe rundt omkring i hagen.

Bursdag

Få minutter senere var det over. Vi ruslet inn i huset igjen, mens vi fikk tatt noen flotte bilder, og vi ble møtt av Olia og babusjka, som stod klar med gaver og lykkeønskninger. De hadde kjøpt gaver til meg, og jeg ble jo veldig glad for det. Noen gensere, og noen gryter. Alt sammen nyttige ting. Irina hadde det ene showet, etter det andre, og diktet i vei historier, på norsk og på russisk, helt uanstrengt etter hvem det var som satt og hørte. Hun var kjempelykkelig, denne kvelden.

Hun var så lykkelig, at hun begynte å gråte, som den voksne 8-åringen hun er. Det er sikkert ikke mange lesere av denne teksten som har kontroll på Rammstein godt nok til å vite at sangen etter Arme der Tristen på Zeit, er nettopp Zeit. Den handler nettopp om tiden som går, og som uansett hvor lykkelig den er, ikke kan vare. Det ble for mye for en 8-åring på en kveld som denne, og hun tok tappert til tårene.

En del av det hadde nok også litt å gjøre med at hun hadde kjørt på overload nå i flere timer, og fikk en reaksjon da det var over. Vi gjorde oss klare til å gå til sengs. Den russiske tradisjonen med Novij god, som julaften, skal overholdes, så etter at Irina var lagt seg, la vi gaver under treet fra djed moroz, eller bestefar frost, som er oversettelsen til norsk. Dette er Irina selvsagt veldig klar over, så gaveforventningene var en del av det hele.

Første nyttårsdag

Det var fra dette vi våknet opp denne morgenen. Jeg kunne endelig sove ut, og våknet når det var lyst, vekket av Irina som kom løpende med en gave. Klokken var da over ti, veldig uvanlig til oss å være.

Normalt skulle jeg bakt rundstykker en dag som denne, og hatt fersk brødmat å spise deilig julepålegg til, men nå hadde vi altfor mye gammel mat, at det tok seg ut å lage noe nytt. Avvisningen av fryseren for å få plass til alt i den, dagen i forveien, hadde ført til at all brødbakst var tatt ut, og da må den jo også spises.

For et par år siden fikk jeg en kaffemaskin i gave, fra den har jeg hentet espresso og cappuccino, til å lede meg gjennom formiddagen som forlengst er blitt ettermiddag. Jeg ville til stranden i dag, alltid pågående etter nye eventyr, men Irina ville helles besøke venninnene sine, og det skulle hun få lov. Det passer også meg med en rolig dag.

Travle dager skal komme.

Godt nytt år!

Takk for blomster!

I dag vil jeg skrive litt igjen. Det banket på døren, og var naboen, som kom med blomster. Også da vi kjørte ut i dag, til butikken, møtte vi naboer som måtte ha en prat. Det er veldig sterkt.

Jeg vil ikke være så personlig lenger, men Olia snakker med moren i Kiev hele tiden. Vi prøvde i dag å få dem ut, selvsagt åpner vi huset her i Norge for hele den lille familien og nære venner, om de klarer å komme seg ut. Men planen er håpløs, for det er portforbud i Kiev, og selv om de skulle klare å komme seg ut og bruke en bil de har tilgjengelig, så vil det ikke være bensin å få tak i. Jeg tror ikke moren ville orket den lange reisen heller.

I dag var første signal om at hun var redd. Det er meldt en tøff natt. Og hun er lei av bomberommet i kjelleren. I stedet spekulerer hun i om det kan være en trygg plass i leiligheten.

Vi er shaky her oppe i Norge også. Vi sitter med enorm kunnskap, om forholdene i Russland og forholdene i Ukraina. Det er komplett ubegripelig at det er blitt som det nå har blitt. Jeg leser meg opp på artikler fra årene jeg ikke har fulgt så godt med. Det er et sjokk.

Vår lille familie, vår historie. Vi er bare en av flere titalls millioner. Nå er det vinterferie, og mange vinterferier har vi tilbrakt i Kiev. Det er komplett uvirkelig å se bildene fra byen nå, og bildene fra de andre byene i landet vi kjenner så godt.

Man blir litt shaky av det. Det er også frykten, redselen, og alt det vi vet, og alt det vi ser. Jeg tror også det er en menneskelig forsvarsmekanisme, at vi ikke kan få det inn i hodet at det kan bli krigshandlinger og gatekamper i selve Kiev, og at leiligheten og blokken vi bor i kan bli rammet. At de som er igjen i byen, er i fare.

Det er noe dypt psykologisk i troen på at det vil helst gå godt, at det ordner seg. Men det er ingen naturlov at det vil gjøre det. Nå lever vi i en tid med risiko. Det er forferdelig vondt.

Tusen takk for blomster.

Tones bursdag og litt om søstre

I dag er det Tones bursdag, søsteren min. Hun ble født litt etter at vi flyttet inn hit på Ganddal mot slutten av 1970-tallet, 27 februar er datoen. Fødselsdagene til mine søstre, mine foreldre, min bestefar på morsiden og to av mine venner fra barndommen, de sitter støpt, limt. Jeg husker andre bursdager også, men ingen som disse.

Jeg skulle illustrert denne posten med et foto, men jeg har for lengst brukt opp den tillatte grensen for gratis bilder på WordPress. Det er derfor jeg ikke har postet bilder her på en god stund. Jeg er neppe interessert i å kjøpe den betalte utgaven. Det er en helt grei blogg, dette, ikke en profesjon.

Det er min datter Irina som har gjort meg oppmerksom på bildet igjen. Hun liker de gamle bildene, de far tok på lysbilder, og mor en gang fikk overført digitalt. Det er en hel CD-rom med bilder, for de som enda husker hva en CD-rom er. Vi har lagt det inn på hardisken på PC også, og stadig vekk vil hun se på dem.

Det er bilder fra da min mor og min far var unge, før de giftet seg, og det var bilder fra den gang jeg og søstrene mine var helt små. Besteforeldre og oldeforeldre er også til stede. Og vesle Irina, som nå er blitt 7, binder seg til slekta ved å se på bildene, og se hva hun er en del av.

På noen av bildene skal jeg spille fotballkamp, og har drakten på her hjemme. Det var det ene året Ganddal FK spilte med lilla drakt. Vi var knotter, det var 7-er fotball, nettopp kommet, og jeg mener vi hadde disse draktene da vi var 8 eller 9 år, eller kanskje begge de to. Vi pleide å skifte i garderobe, husker jeg, ulikt sånn det er nå, da i hvert fall Irina skifter hjemme og har drakten hjemme. Lukten, lydene og stemningen i garderoben er del av oppveksten min.

Så har jeg altså på drakten, og skal spille kamp. Far tar bilde. Det er veldig høytidelig, begge deler. Både at far tar bilder, og at jeg skal spille kamp. Det var ikke vanlig å ta bilder den gang, vi måtte betale både for filmen og for fremkallingen, det var 100 kr på 80-tallet, innhogg som 500 eller 1000 kr nå. Vi tok en håndfull filmruller i året, 24 bilder, mener jeg, man måtte velge motiv og anledning med omhu.

Og da var det jeg, fotballspilleren, i lilla drakt, og egen ball. Høytidelig i stundens alvor poserer jeg med ballen både her og der, står med ryggen til, foten mot ballen, står rett frem, kampklar i blikket. Det er kanskje 3 bilder sånn.

I tillegg er det dette bildet der søster Tone er med. Hun må være fire eller fem år, da, og har ganske tydelig mast for å være med. Hun står nemlig med et gjennomlykkelig smil, tvers igjennom hele kroppen, armene rett ut og til værs, tomlene opp, bare glis. I rød boblejakke, og i det hele tatt rødt, helt upassende til den lilla drakten jeg står ved siden av med.

Det merkes. Seiersblikket og kampblikket fra tidligere er nå erstattet av nederlag. Det er helt åpenbart at jeg ikke ville ha søster Tone med på dette bildet, eller noen bilder, jeg skulle jo spille kamp og det var alvor. Og så kommer søster Tone med denne latterlige gleden, helt upassende for stundens alvor, bare kjempeglad for å få være med på bildet og ha vunnet denne lille kampen. Hun jubler som om hun har scoret et mål. Mens jeg er molefonken som om jeg har tapt.

Det er et karakteristisk bilde. Sånn er det å ha søstre. Jeg er veldig glad i henne.

Vinterferie

Det er vinterferie her nå. Vi hadde planlagt en reise, men den er avlyst. Vi må reorientere oss litt i en verden veldig mye skumlere enn vi noensinne har levd i, og vi må ta vare på oss selv og hverandre.

Vi følger veldig godt med på det som skjer i Ukraina. Men jeg kommer ikke til å skrive om det her, kommer neppe til å skrive noe her i det hele tatt. Dette er ingen særlig aktiv blogg lenger. Og nå er det best slik.

Det blir en vinterferie på den gamle gode måten. Rolige dager. En og annen utflukt, en og annen tur. I morgen skal Irina ut og spille Bowling med en venninne. Kanskje skal jeg gjøre noe jeg har gjort uttallige søndager opp gjennom livet, gå en liten tur, eller gjøre noe jeg svært sjelden har gjort, ta en tur på kino. Det er hundrevis og tusenvis av gode bøker å lese, bøker jeg har selv, eller kan finne på nasjonalgalleriet.

Irina og jeg baker brød hver lørdag, rundstykker hver søndag. Olia er en god del på Skype og på nett, naturlig nok, men hun driver også med det hun alltid gjør, strikker litt og finner gode tilbud på brukte ting å kjøpe, hobbyen hennes.

Vi er jo rystet så det holder. Tenk den fantastiske verden Irina ble født inn i 2014, og den urealistisk problemfrie verden barna ble født inn i tiåret før her i vår del av verden. Tenk det som har skjedd siden 2020, og som skjer nå, akkurat nå.

Man må ta vare på hver eneste gode dager man har. Og kjempe hardt for at en selv og andre skal få flere av dem. Det var liksom en selvfølge for noen år siden, er ikke det lenger nå.

Jeg håper jeg kan hente frem denne bloggposten om noen år, lese den på ny, og tenke at det gikk bra.

Vi som elsket Russland

Referansen er Jens Bjørneboe, og hans beiske kritikk av USA og deres verden i Vi som elsket Amerika – Essays om stormannsgalskap, kunst og moral. Den er fra 1970, krigen i Vietnam pågår, og det er rikelig å hamre løs på også mot den vestlige superstormakten, selv om den østlige ved Sovjetunionen nylig har rullet inn med tanks i Praha. Nå er det 2022. Og det faller bomber over Ukraina. Det er Russland som bomber seg selv og skyter seg selv og sin sak sønder og sammen.

Det er tjukt av argument om at Vesten kunne oppført seg annerledes, at Ukraina er et land med problemer og at dette er en krise og en krig og en konflikt som virkelig, virkelig skulle vært unngått. Men når Russland, med sin etter hvert altfor mektige og egenrådige president Vladimir Putin sender russiske soldater, russiske fly og helikopter, russiske tanks og russisk artelleri inn i nabolanet Ukraina, da opphører alle argument å virke. Da er Russland en overgriper og Ukraina må beskyttes.

Russere og ukrainere er broderfolk, og verden ville være mye, mye bedre om de to landene og statene kunne finne ut av det og være venner. Men nå bomber russerne ukrainerne, og det har historien ettertrykkelig vist at når du går til krig mot et land og et folk, så ødelegger du muligheten for vennskap i tiår og hundreår fremover, og det er helt selvsagt det må være sånn.

Det er utilgivelig av Russland, og av Putin, som nå bringer landet sitt og verden store problemer for lang tid fremover. Det er sykt det ikke er noen i systemet rundt ham, som ikke har klart å advare kraftig nok, hvor avsindig risikoen er og hvor mikroskopisk sjansen er for å lykkes.

Frem til nå har den vestlige verden undervurdert eller ignorert hvor mye Ukraina betyr for Russland, og av en eller annen grunn – virker det som – for Putin personlig. Det er skrevet rikelig med bøker som advarer om dette, og professor Steven Cohen, Richard Sakwa og andre har advart. Strategisk er Ukraina ekstremt viktig for Russland, og bare sånn passe viktig for Russland. Det var mange på vår side som ikke helt skjønte kreftene det utløste med Maidan-revolusjonene 2013/14, den gang var det reelt ekstremistiske og nasjonalistiske grupper som fikk plass langt inn i statsapparatet i Ukraina, det var lederen som ikke ville underskrive en avtale med EU, som ble kastet av en folkemengde som kanskje ikke representerte hele folket. Siden den gang har Ukraina hatt store problemer, og Russland har gått i uhyggelig feil retning.

Kanskje kunne det vært unngått, kanskje ikke.

Nå er situasjonen en ganske annen. Nå har Russland gått til krig. Nå er det Russland og Putin som totalt undervurderer og ignorerer hvordan Ukraina og resten av verden vil reagere på det, for du kan ha en så god sak du bare vil, men du kan aldri, aldri gå til krig for å vinne frem med den. Hele verden må reise seg opp og vise hvor dønn uakseptabelt det er. Vi som elsket Russland hater det som nå skjer, hater det Russland som nå viser seg, et Russland som gir kritikerne fullstendig rett og blir helt umulige å elske lenger.

Nå er det Ukraina.

Queens 5 beste plater

I går skrev jeg ned de 6 til 14 platene til den engelske musikkgruppen Queen, med en liten bakgrunnshistorie om mitt forhold til dem, fra jeg kjøpte mine 6 første CD-plater og 5 av dem var Queen, til jeg få år senere endret musikksmak og sluttet å høre på Queen. Det var et ungdomsforhold, for meg cirka fra jeg var 14 til jeg var 18, og det var veldig intenst de årene det stod på.

Jeg kan platene ut og inn, husker omtrent alle sangene, og kan vurdere dem både ut i fra opplevelsen da jeg var ung blodfan, og nå når jeg mer kjølig analytisk ser hva de egentlig gjorde. Sånn sett seg jeg at jeg nok kanskje vurderer 80-talls platene høyere enn det er vanlig, men for meg var dette inngangen, de veldige stadionkonsertene og de majesteiske, egentlig pompøse, sangene. Det første møtet var Live magic, på kassett, og så mener jeg bestemt jeg kjøpte Sheer heart attack, A night at the opera, News of the world, The works og The Miracle på CD. Jeg bestilte også videoer på VHS, som man måtte gjøre det den gangen. Med de pengene jeg hadde, fikk og tjente, brukte jeg de 3-4 årene fra 1989 til 1992 til å støvsuge alt jeg kunne finne av Queen, og hørte mer på dem, enn alle de andre til sammen.

Dette er deres beste plater, i nedtelling fra 5 til 1, synes jeg.

5. The Miracle (1989)

Dette var den platen de nettopp hadde gitt ut da jeg oppdaget bandet skikkelig. Og jeg syntes det var helt kanon. Tittelsporet, The Miracle, jeg syntes det var en svært god sang, svært mektig. I want it all syntes jeg var beintøff, og hørte den og tenkte på den hver gang jeg skulle gjøre noe vanskelig. Jeg likte veldig godt The invisible man, veldig artig sang, veldig kul, og jeg var uvanlig begeistret for Breakthru. Alle jenter jeg var forelsket i fikk den i hodet mitt når jeg tenkte på dem. «If I could only reach you, if I could make you smile,» ennå gir det minner og følelser å skrive disse enkle tekstlinjene ned. Hele den sangen der, en skikkelig forelskelsessang. I voksen alder synes jeg Scandal er en reelt flott sang, det er den sangen som egentlig er mest skikkelig på platen, den sier noe om bandet og hvordan de har det. Ellers er jo Queen mye staffasje og utseende. De første to sangene, The Party og Khasoggi ship, de starter platen fint og går veldig artig over i hverandre – dessuten gjorde det at jeg i voksen alder visste hva Khasoggi ship var, i det jeg støtte på det i tekster og nyheter jeg ellers leste og fulgte. Rain must fall er veldig enkel, My baby does me er ikke så mye, og Was it all worth it er Queen på sitt eksamplearisk verste som tekstforfattere. Det er fullstendig 1 til 1, ingenting overlatt til tolking, eller tenking, her er hele spørsmålet gjennom sangen «Was it all worth it», og så svarer de selv til slutt «Yes it was worth all the experience!» Ikke bra. Hang on in there hadde (og har) et veldig henrivende øyeblikk, en veldig medrivende sekvens. Chinese torture er nettopp det. Men denne platen, var for meg, et miracle, og det sitter i.

4. The works (1984)

Denne platen inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det alene slynger den opp mot toppen. Her er også Roger Tayloer og John Deacon på topp som låstkrivere, med monstersangene Radio Gaga og I want to break free. Begge to hadde jeg hørt gjennom 80-tallet, siden de ble skrevet, fordi far tok dem opp på kassett fra radioen, slik vi gjorde den gang. Særlig la jeg merke til og likte godt Radio Gaga, men jeg ante ikke at det var Queen. Da jeg skjønte at det var Queen som hadde denne sangen også, det slyngte dem høyt opp i stratosfæren, høyt over alle andre. Både Radio Gaga og I want to break free er dessuten fantastisk live, nesten umulig og dumt ikke å la seg rive med. Dette er også perioden Queen for alvor og særlig etter Live Aid slår definitivt gjennom som et titanisk stadion band, og kan gjøre krav på å være den beste av de alle i nettopp den sjangeren. Det er ingen av de andre sangene fra denne platen som gjør seg på en stadionkonsert, det skal sies, Hammer to fall har jeg aldri likt, selv om dette var en av de få utvalgte som nådde frem til de 20 minutter live aid, og at den regnes som en av bandets store. Jeg har mer sans for lavmælte Is this the world we created, som jeg holder litt i samme stil som Love of my life, en rolig sang som kan få 100 000 begeistrede mennesker til å tie stille. I dag synes jeg It’s a hard life er temmelig enkel, den gang syntes jeg den var en mektig låt, og en av Queens beste mektige låter. Men den lider under Queens evinnelige problem om å være litt endimmensjonale, litt frem, og det går for inntrykksømme tenåringer, men erfarne voksne, nei. Tear it up husker jeg at jeg gav til ei fire år yngre jente jeg trente i fotball, da hun spurte hva jeg hørte på, og hun sa det var en spesiell sang. Det har hun nok rett i. Man on the prawl må jo kalles grei nok, selv om det er et tilbakeblikk til 50-tallet som er fullstendig maplassert på denne platenm, men dette er jo også helt typisk Queen. Rett etterpå kommer Machines (Or back to humans), som er en 80-tallsk apokalyptisk sang, om at vi alle går mot å være maskiner, og moralen er at vi skal være mennesker. Den er sunget, spilt og fremført med stort alvor, intenst alvor, egentlig, og det fungerer ikke så verst, selv ikke nå. Keep passing the open windows er forglemmelig, og sjelden Freddie Mercury, at han tar seg av nettopp det. Men også den sangen har sine øyeblikk.

3 A day at the races (1976)

Så går det opp et hakk. Og objektivt sett hører nok denne platen hjemme på pass nummer to. Her er både bra, minneverdige sanger, og her er helhet. Det er en opplagt forfølgelse av forgjengeren, A night at the opera, svært mye er likt, inkludert album-tittelen, men A day at the opera er hvit, og liksom kunstnerisk, A day at the races er svart, og liksom for folk flest. For meg, som er disponert for sånn i hjernen, har fargen på coveret mye å si for opplevelsen av sangene, så hele denne platen blir hørt og opplevd på en helt annen måte en Opera-forgjengeren. Det var får være nok om de to i sammenheng, her er A day at the races for seg selv.

Den begynner med Queens beste rockesang. Overlegent. Tie your mother down feier alle de andre av banen. Dette er tenåringsopprør og foreldreoppgjør og alt man kan be om, dette er rett frem, fungerer på plate, fungerer live, glimrende riff, glimrende gitarer, glimrende vokal, glimrende alt. Rock ala Queen. Så går det rett over i en av de roligste Queen-sangene av dem alle, You take my breath away, og herre min gud så mange ganger jeg har ligget med denne sangen på øret og vært forelsket. «I could give up all my life for just one kiss, I would surly die, if you dismiss me from your love. You take my breath away». Det er mange slike linjer. Når de går inn i et forsvarsløst ungt guttehjerte, herre min gud, om det var noen mening i verden, skulle det i det minste komme en gang der jeg kunne fortelle de utvalgte jentene at jeg lå sånn og tenkte på dem og drømte om dem. Long away, flott sang av Brian May, samme stil som 39′ fra forgjengeren, og The millionaire walz er ekstravaganza fra Freddie. Funker som bare juling, jeg er med, var det da, er det nå. You and I av John Deacon, han har det med å være litt vennlig og snill, holder atskillig mer igjen enn You take my breath away, som er Freddie Mercury låt. Så føgler en hit, Somebody to love, den finnes jo også på Greatest hits, og jeg forbinder den dessverre mest der. Det er jo en kjempesang, og en av dem som har overlevd best, men at den fantes på denne platen, hadde jeg nesten glemt. White man er indidanerhistorie av Brian May, herlig rett frem, men på denne platen tåler man det. Det er liksom forsøket på et epos, tilsvarer kanskej Prophet song, fra forgjengeren. Så er det en annen fra Greatest hits, Good old fashioned lover boy, litt polert, sammenlignet med de beste sangene på denne platen og platen som helhet. Samme felle går forresten Somebody to love i, i dette selskapet, synes jeg. Drowse er Roger Taylor på det beste han fikk til av forglemmelige låter på 70-tallet. «It’s not easy, for an outside boy (husker ikke engang om det er outside boy han sier, eller om det er noe annet), its not easy at all». Og så slutter det med tvers igjennom fantastiske og platens aller beste: Let us cling together (Teo Toriatte). Jeg er veldig glad jeg fikk høre og opplevde denne sangen mens jeg var mottagelig for den.

2 A kind of magic

Det er sikkert en haug av gode Queen-fan som aldri ville finne på å plassere denne platen her så høyt oppe. Men nå er det ikke bare kvaliteten på platen det gjelder, men også opplevelsen av den. Og da er det få som kommer i nærheten av A kind of magic. Jeg kan ennå huske at jeg fikk den, og hørte den, hørte for første gang sangene i original versjon, de jeg kun hadde hørt live. Og det var en plate til, av bandet jeg elsket, og det var bandet på sitt beste. Her er fantastiske Who wants to live forever, som er Let us cling together opp igjen, bare bedre. Om du ikke er motstandsdyktig mot strengene Queen her spiller på, det er jo triks fra ende til annen, så er dette gåsehud majestisk og gi seg ende over. Særlig den bridgen, Let us cling together har bra bridge, Queen var kjempebra på å lage bra bridge, men Who wants to live forever tar premien. «Then touch my hand, with your lips, touch my world, with your fingertips, and we can cling together, and we can live forever». Det er noe sånn. Måten det er gjort på – wow. Platen har også One vision, som er nesten for meg, også den gang, så var det sånn at denne sangen liksom ikke helt greide det den prøvde på. Det er et flott refreng, men det er liksom ikke så flott som det burde, det er liksom en ide, som aldri blir mer enn nesten. Men så kommer a kind of magic, som er artig live, og fantastisk med god lyd i studioversjonen. Det er noen harmonier her, de bærer selv når man spiller den selv på gitar. Den trekker følelsen av magi inn over hele platen. Det åpner en verden, skikkelig flott. Så kommer One year of love, en kjærlighetssang av John Deacon, fulgt av Pain is so close to pleasure, en banalt enkel sang, men jeg likte den godt den gang. «Sunshine and rainy weather, go hand in hand togheter, all your life». Sånn som det. Friends will be freinds er John Deacon som endelig får ordentlig utløp for vennligheten sin, dette er stadionfyller, man må være beruset av hundre tusen ekstatiske mennesker for å gå helt med på denne, men da er det greit. Så altså Who wants to live forever, før Highlander-sangene (det er andre Highlander-sanger også på platen) Gimme the prize og Princes of the universe, med Don’t lose your head i mellom. Begge de to førstnevnte er sånn sang jeg hørte før jeg skulle spille fotballkamp, eller når jeg skulle være tent. Det funket. «Move over, I said move over. Hey, hey, hey clear the way (eller move away, husker ikke)». Og «I am the one, the only one, I am the god og kingdom come, so gimme the prize. I said gimme the price». Princes of the universe har litt av det samme problemet som One vision, får det ikke så bra til som den burde. Det er flott refreng, flyter bra, men de ulike delene i sangen, det blir liksom ikke helt ordentlig. Don’t lose your head er 80-talls versjonen av Drowse, litt mer polert, men fremdels den hese stemmen til Rogar Taylor, og hans alltid litt begrensede låskrivertalent. Men denne platen, den har gitt meg mye. Her er den på plass nummer 2.

1 A night at the opera (1975)

Med Queen er det ingen tvil. Dette er den beste platen. Det var det den gang, er det nå. Her er de beste sangene, her er den beste helheten, her er den kule fandenivoldskheten, her den boblende kreativiteten, her er opp og frem, her er band som vil noe, her er kunstnerisk helt ok og populærmusikk kjempe. Selv distanserte kritikere må gi seg litt mot denne, dette er ganske bra, dette er unikt.

På 70-tallet begynte alle Queen-albumene med en skikkelig rocker, her er det Death on two legs. Det er rett og slett ganske kult. Queen er i krangel med plateselskapet sitt, og lager en sang om dem. Eller, strengt tatt er det jo manageren Norman Sheffield og eieren av studioet de brukte, men dette er raffinert utskjellig, og en utvidelse av mitt engelske ordforråd å slå opp ordene for å se hva de betydde. «Do you feel like suicide, I think you should», er bare en av mange skudd som kommer på rekke og rad, aggressivt fremført, men så way over the top at det også bringer inn litt humor, og holder det spennet bra ting skal holde.

Den sangen går rett over i Lazing on a sunday afternoon, en fullstendig kontrast, vaudeville, og en konkurrent med Nevermore til tronen for beste sang på litt over et minutt. Med Death on two legs fulgt av Lazing on a sunday er stemningen satt, eller stemningen forvirret.

Så kommer I’m in love with my car, Rockeren Roger Taylor, vakre kvinner og tøffe biler, en fetisj man må si hm! til, «with my hand on the grease gun, it’s like a desease, son«. Det er for øvrig ganske morsomt slik de snakker om denne sangen i filmen Bohemian Rhapsody, ganske troverdig, sånn tror jeg det var. Men til Roger Taylor på 70-tallet å være, er dette av det absolutt beste.

Vennlige John Deacon prøver seg med You’re my best friend, 11 år før han får til Friends will be friend, tydelig oppdatt av vennskap, han John. Men platen har satt seg fint, a night at the opera, Death on two legs, Lazing on a sunday afternoon, I’m in love with my car, You’re my best freind. Dette er Queen. Fire bandmedlemmer i alle retninger.

Første og andre sang av Brian May på platen kommer med ’39, first, og Sweet lady, deretter. ’39 funker bra som historiefortelling, noe Brian May liker godt, dette er liksom et forsøk på å være kassegitar rundt leirbålet sang, og av slike er det lagret bedre. Det er også laget bedre rockesanger enn Sweet lady.

Men akkurat i det man lurer på om Queens beste plate skal vandre inn i kjedsomheten, kommer Seaside Rendezvous, og er 2 minutter og 19 sekunder fantastisk Freddie Mercury. Kreativv overflod. Det er liksom vaudeville, kabaret, og akkurat i denne sangen funker det som bare juling, likte den kjempegodt fra første stund, og hele mitt liv.

Så kommer altfor lange Prophets song, 8 minutt og 20 sekund. Den er jo ment å være episk og viktig, den er nødt å mene å være det. Her er kor og overdubbing og et voldsomt effektmakeri, mer enn på Bohemian Rhapsody, men Brian May får det jo ikke helt til. Så det blir mer et interessant forsøk, noen interessante sekvenser og elementer, en ide prøvd ut og blåst opp, men ikke i mål. Sånn kan det jo forresten være a night at the opera, sangen hører hjemme her.

Love of my life er nydelig. Den er Queens beste ballade, den er jo det, og det ikke det. Det er også den beste sangen som får stadion til å tie. «Love of my life, don’t leave me, you’ve taken my life, and now you hurt me» og «bring it back, bring it back, don’t take it away from me, because you don’t know, what it means to me». Enkle linjer, men det funker rett i mål i denne sangen her. «You’ll remember, when this is all over, and everything’s blown by the wind, You’ll remember, when I will be there to remind you, how I still love you, I still love». Er ikke sikkert jeg husker det helt riktig, men virkningen husker jeg, og den kan rett og slett oppstå ennå.

Good company er artig Brian May som sang nummer 10, «I’ll be old and puff my pipe», god stemning.

Så er det Bohemian Rhapsody. I mange, mange, mange år slo jeg opp i leksikon og ordbøker og forsøkte å finne ut hva i all verden de to orden betydde. Først i godt voksen alder har jeg grep om dem. Denne sangen ble den lengste sangen som nådde nummer 1, og er nå den eneste sangen før år 2000 på topplistene på Spotify. Jeg er på fest nå, og så kan folk teksten. Vidunderlig! Da jeg var ungdom kunne jeg alt, og sangen betydde enormt, men det var kun jeg, og jeg var helt alene om det. Det var særlig de innledende versene jeg likte enormt, noe av det vakreste skrevet, syntes jeg da, «Mama, just killed a man, pushed a gun against his head, pulled the trigger, now he’s dead». «Mama, ooo, didn’t mean to make you cry, I something wish I never was born at all». Det er veldig enkelt, og veldig vakkert. Som voksen har sangen vokst litt, med det at jeg synes hele sangen med vers, solo, gallileo, og avslutning med god rock, og helt rolig, helheten, alt dette på 6 minutt og 30 sekund. Det er skikkelige saker. Og det utrolige i at det ble akseptert den gangen, og så har det fått en voldsom gjenfødelse nå, i vår tid.

Platen avslutter med God save the Queen. I ungdomsperioden fant jeg dette litt intetsigende, funket veldig bra på konserter, men litt rart på platen. Nå skjønner jeg jo litt mer at dette er opprørsk og rebelsk, litt dristig, rett og slett, å avslutte en plate som begynner med Death on two legs, med God Save the Queen. Når det er navnet på banet, og dessuten Englands nasjonalsang. Konservative England.

*

Sprikende band. Sprikende karriere. Sprikende plater. Men det traff meg, i alderen cirka 14 til cirka 18, og da var det ikke så mye som betydde så mye mer for meg, enn Queen. Det var de sangene som jeg hørte på og tenkte på, de sangene som satte meg i stemningene jeg trengte, og som forsterket og forløste følelsene jeg følte. Musikksmaken modnet, og Queen gav meg ikke lenger noe, men minnet om deres plass i livet mitt i formative år, og et sceneshow og talent og kreativitet og go-for-it som var uimotståelig, i glimt dukker det opp på ny.

Nothing really matters, anyone can see, nothing really matters, to me
Anyway the wind blows
Bohemian Rhapsody

Queens beste og verste plater – fra 14 til 6

En bloggpost helt ut av det blå. En kjærlighet som var intens, og varte noen år. Jeg fikk min første CD-plate av Queen straks jeg kjøpte min første min CD-spiller, en diskmann, på tur til Tyskland, på utveksling. Jeg gikk i det som den gang var åttende klasse i ungdomsskolen, i dag tilsvarer det niende. Jeg må ha vært 13-14 år. Straks etter kjøpte jeg fem plater til. Fire av dem var Queen.

Åttende og niende klasse på ungdomsskolen, første og andre på videregående, hørte jeg omtrent bare Queen. Jeg kjøpte alle platene, smått om senn, med den litt for lave ukelønnen og ganske lave arbeidsinntekten jeg hadde. Det var sånn at jeg kunne sykle 3 timer og legge reklame i postkassene, og kjøpe en CD-plate for pengene jeg tjente. Jeg hadde like mange plater av Queen, som alle andre til sammen. Og syntes Queen var bedre enn alle andre til sammen.

Siden høre jeg REM, musikksmaken min bråmodnet, og jeg har de 30 årene som har gått siden omtrent ikke hørt Queen i det hele tatt. Men gammelt vennskap sitter i, de følelsene jeg fikk og stemningene jeg ble satt i i min tidlige ungdom, var ekte, og da Queen nå har fått en slags gjenoppvåkning med filmen Bohemian Rhapsody og det nesten merkelige faktum at sangene deres er blant de aller, aller mest spilte av noen grupper på Facebook, det inspiserte meg til å skrive denne bloggen.

Hva er, fra dårligst til best, rekkefølgen på platene til Queen? Jeg holder utenfor platene til Freddie Mercury alene, jeg har dem alle, og jeg holder også utenom platene gitt ut etter han døde, også de har jeg, tror jeg. Dette er studioplatene fra Queen I (1973) til Innuendo (1991), en intens periode på et par tiår, og et band med en fascinerende utvikling

14 Flash

Dette er den eneste platen av dem jeg ikke har. Det er filmmusikken til Flash Gordon, eller Lyn Gordon, som han heter på norsk. Jeg har hørt den noen ganger på strømmetjenester, men det er en unntaksplate, dette. Hiten, eller syngelen, Flash, den finnes på Greatest hits, så jeg har hørt den der noen ganger. Den er jo ganske fin, men heller ikke den når opp blant Queens hits og heller ikke blant Queens beste øvrige sanger.

13 Hot Space (1982)

Denne er også lett å plassere. Som voksen har jeg skjønt hva som gjorde at denne platen aldri ble noe mesterverk, gruppen var i ferd med å falle fra hverandre, og det handlet vel mest om å kamuflere hvor ille det står til. Under Pressure er herfra, det er en flott sang, men verken for David Bowie eller for Queen er dette i nærheten av hva de egentlig er i stand til å klare. Ellers er det Life is Real, som minner umiskjennelig om John Lennon, Put out the fire, som selv til Queen å være er vondt naiv og overforklarende, nesten barnslig, og så er det noen slags forsøk på å treffe en slags tidsånd med ny musikk og rytmer og sound. Men det går ikke noe bra.

12 Jazz (1978)

Dette er den første platen som egentlig er bra. Her er flott og berømte hits som Fat bottom girls og Bicycle Race, om enn disse sangene var gøyere i ungdommen enn som voksen, og Don’t stop me now har over 1 milliard lyttinger på spotify, selv om jeg for min del aldri har holdt den som en av mine favoritter. Platen har også små glemte perler som Jealusy og enda bedre Dreamers ball, som virkelig kommer i en bra versjon på live-platen Live Killers kort etter, og her er merkelige Mustapha, som også Queen skal få komme unna med. Men If you can’t beat them, In onlys seven days og Fun it er mest av alt plagsomt, tittellåten Jazz prøver altfor hardt, og enda mye mer enn det, og Let me entertain you klarer heller ikke å bli helt det den prøver på. Ikke for meg, i hvert fall. Så det blir for mye blandet drops, og Queens tredje dårligste plater, om enn det finnes sanger å bli glad i her.

11 Queen I (1973)

Når jeg skriver om Queen, må jeg finne en blanding sånn jeg er nå, når jeg er voksen, og sånn det var da jeg likte bandet som best, i tenårene. Nå synes jeg sangene på debutplaten holder seg helt utmerket, jeg blir i godt humør av den, men den gang syntes jeg ikke Queen hadde blitt helt Queen ennå. Det er en rå lyd på den, som jeg ikke likte da, men liker nå. Jeg liker også at sangene ikke er så selvforklarende, så overtydelige, og så endimmensjonale, som Queen unektelig ble etter hvert. Her er det skikkelig kjør på Rockn roll, fra starten Keep yourself alive, balladen doing all right, fascinerende og Queenske Great king rat, og også Queenske My Fairy king. Liar har jeg aldri klart å bestemme meg for om jeg liker eller ikke liker, men det er en sang å legge merke til, og tekstlinjen «Nobody believes me – LIAR!», den er jo fin. The night comes down er rolig, Modern times rockn roll er forglemmelig, og Son and daughter er første forsøk på Queen power-sanger, det jeg kalte «mektige sanger», i min nitidige kategorisering, poenggiving og samlinger i ungdommen. Den er fin den, men mer et varsel om hva som skal komme, akkurat som man finner motiv og ideer i store forfatteres tidlige verk, ideer som kommer i full utforming og full utforming senere i forfatterskapet. Jesus, den nest siste sangen, jeg får ikke den til, det blir for lettvint, men Seven seas of rhye som avslutter er hint om hva som skal komme.

10 The game (1980)

Denne platen har noen av de samme problemene som Jazz, den blir litt intetsigende, og som plate hører den så absolutt til på en verre plass enn Queen I. Debutplaten er interessant, men her har vi mer å gjøre med et band som har lært triksene, og kan vri ut monsterhits av ermet. Men, en plate skal jo også ha supersanger, og her er – etter min mening og smak – The game bedre enn Jazz. Crazy little thing called love er der oppe blant Queens aller, aller beste, om enn den kanskje ikke er helt representativ, verken for platen eller bandet. På platen er også Coming soon, som jeg likte helt utrolig godt da jeg først fikk høre den. The game var en av de siste platene av Queen jeg fikk tak i, og her var en ny sang jeg aldri hadde hørt før, av det bandet jeg likte så godt. Den sangen har imidlertid ikke klart å holde grepet inn i voksenalderen, kan man trygt si. Derimot er Play the game og Save me flotte sanger, blant Queens beste ballader, og latterlig mye bedre enn Jealusy som sjarmerte på Jazz. Særlig finnes Save me også på mange fine live-versjoner. Another one bites the dust er en monster hit, og kanskje Queens aller mest spilte sang, selv om den aldri har vært helt inn i min stil, verken som ungdom eller voksen. Men jo eldre jeg har blitt, dess mer har jeg anerkjent at det er noe med denne sangen få andre sanger har, og det er fortjent den har den posisjonen den har. Foruten disse, er det en del makkverk også på platen. Don’t try suicide er kanskje den verste sangen Queen noensinne laget. Den er her. Det samme er pinlige Need your lovin tonight og Rock it (prime jive). Med Dragon attack og Sail away sweet sister er alle sangene nevnt. Dragon attack er inn et spor Queen aldri skulle gått, og som de rotet med disse årene, Sail away sweeet sister er ikke så verst, men kunne like godt blitt nevnt uten å si noe mer om den.

9 News of the world (1977)

Denne platen tar det opp et hakk. Mest fordi den inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det som var min inngangsport til bandet, da vi hørte det i minibussen til treneren før kamp med småguttelaget i fotball. We will rock you og We are the champions fikk begge toppkarakteren 10 i alle kåringer jeg drev med, og fungerte fantastisk til å sette meg i stemning, nesten samme hva jeg skulle gjøre. Det har også fulgt meg ikke så verst siden. Så stuper det rett inn i rocktøylesløse Sheer heart attack, som blir litt for mye av det gode for min del, men i live-versjonen er energien akkurat så holdt igjen at det går an å hive seg med, da er det superkult. All dead, all dead har jeg alltid likt, gitarist Brian May er bra på slike sanger, og Spread your wings er bra, og enda mye bedre live. Det er i det hele tatt en plate med mange bra sanger, dette, men temmelig uten helhet og retning. Settingen er liksom News of the world, album-tittelen, og så skal det kanskje være støyende og sprikende, men måten der er gjort på inviterer ikke til å tolke det så gjennomtenkt. De neste to sangene på platen har jeg aldri kunnet fordra, selv om Queen har pleid å spille dem live, og andre tydeligvis liker dem. Det er Get down, make love og Fight from the inside. Så tar det seg opp igjen med Sleeping on the sideways, en sedvanlig perle fra Brian May, men han får det vel ikke til å få det til å låte helt sant og troverdig, det sangen melder, det er konstruert stemning og mening. Who needs you er forglemmelig og dårlig, It’s late er Queen Power, uten å være i nærheten til å nå opp til de beste i sjangeren, og avslutningen, My melancholy blues liker jeg godt. Det er en sang som ikke hører til de mest kjente, og som er fin. For øvrig er det denne platen som fikk anmeldelsen Rockens første fascistiske plate, fra en anmelder som rett og slett var provosert. Det er nok å ta i, men sprikende, og retningsløs, det er riktig. Og noen fantastiske sanger som kan få en stadion til å bevege seg, lik få andre kan få til, det er denne platen og Queen.

8 Queen II (1974)

Dette går også opp et hakk, for dette er energien og helheten i fra debutplaten, inn i noen minneverdige sanger. Denne platen likte jeg godt den gang, og liker godt fortsatt. Sangene holder seg, og prøver ikke så veldig hardt å være mer enn de er. Procession er intro, nærmest et preludium, en instrumental som egentlig bare bygger opp til den første sangen og til platen. Father to son har en solo som blir for lang og intrikat for min del, men den sangen har øyeblikk som virkelig fenger om du hengir deg, og det er Queen power med en tidlig råskap som kler den. Dette er kult. White Queen er en flott ballade,flott, karakteristisk vokal fra en ung Freddie Mercury, og så kommer denne platens forglemmelige øyeblikk. Some day, one day, er mer et pausespor, og det samme er The loser in the end, fra Roger Taylor. Men så tar det seg virkelig opp, i platens andre halvdel. Her er Ogre battle, en skikkelig rocker fra troll- og alveverdenen, og en historie som fungerer, selv om det ikke er så enkelt og så nødvendig å få tak i den. Det holder å vite at det har vært et stort og viktig slag, musikken og fraseringen til Freddie Mercury får sagt det som skal sies. The fairy fellers master stroke er også briljant Freddie Mercury, mercury er som kjent kvikksølv, som er flytende. Det er en veldig iderikdom i hodet hans, og her formelig spruter det ut i alle retninger, men sånn at det allikevel på sitt eget merkelige vis fungerer. Nevermore er fremdeles den vakreste sangen på såvidt over et minutt, synes jeg, helt nydelig og enkelt, og så går det inn i kontrasten March of the black Queen. Dette er en eksplosjon av ideer, og om man synes Father to son er bra, så er denne veldig mye bedre. Den peker frem mot Bohemian Rhapsody og andre i sin art, med flere forskjellige sanger liksom pakket inn i en. Det er 6 minutter og 32 sekunder som er velfylt, ting skjer, i den sangen. Og så er Funny how love is, en pause, men når Freddie Mercury står for pausen, er det bedre enn når Bryan May og Roger Taylor gjør det. Så avslutter sangen med Queens første store hit, litt bedre enn Keep yourself alive, her er hele Seven Seas of rhye. Det er en energieksplosjon her også, men denne gangen funker det, og sitter. Platen er et mesterverk som må tilskrives Freddie Mercury, mer enn noen annen plate av Queen må det.

7 Innuendo

‘Den hører til her. Selv om den da den kom, er en av de platene som har gjort aller, aller sterkest inntrykk på meg. Her var nytt materiale, av Queen. Tittelsporet, Innuendo, sprengte alle skalaer for meg, det var den suverent beste sangen noensinne laget, slik jeg så tingene den gang, og jeg kunne ikke høre den annet enn i gåsehud og høytid. Både den og platen har falmet litt, det skal sies, men følelsen av magi sitter ennå i, eller kanskje jeg heller skulle skrive minnet om den følelsen. For nå synes jeg nok platen er litt vel glattpolert, til at det kan passere, og noen av sangene er jo helt grusomme. Men det er også sanger som er vakre og fine, og også sanger som ikke er så altfor plagsomme, selv om de i ettertid for min del har mer triks enn substans. Jeg kan ikke få meg til å si noe veldig mye stygt om Innuendo, melodiene og oppbygningen og ønsket og oppnåelse av frysninger, det er der jo, men teksten som jeg syntes var magisk den gang, synes jeg er primitiv nå. En flott sang, men dette er ikke Bohemian Rhapsody opp igjen, og den mangler helt det uforklarlige som virkelig store sanger og kunstverrk har. Jeg gav meg ende over av denne sangen 17 og 18 år gammel, men det var den gang, det skjer ikke nå lenger. I’m going slightly mad er jo fin, går ikke an å si noe annet, og jeg ser jo når jeg går gjennom sangtitlene igjen, at denne platen betydde enormt for meg de to første skoleårene på videregående, og at jeg den gang syntes den ikke hadde dødpunkt eller lavmål. Men I can’t live with you er jo litt kjedelig, All gods people litt pretensiøs (noe som jo også kan sies å være Queens varemerke), Deliah til katten kan man vurdere om er humoristisk eller pinlig, og Don’t try so hard liker jeg ikke lenger. Ride the wild wind er en sang, der både teksten, melodien og virkemidlene er ting jeg har vokst frem, og These are the days of our lives er en sang jeg syntes var fantastisk flott og gripende den gang, men den får ikke til samme virkning nå. Selv ikke med det ekstra lagt til den at det er en av Freddy Mercurys avskjedslåter, og meldingen til slutt, I still love you, den har sterke element i seg. Rockerne Headlong og Hitman syntes jeg verken den gang eller nå når opp til Queens beste i den sjangeren, men særlig Headlong likte jeg ganske godt, og Hitman er jo blitt en ischocky-låt (jeg husker godt anmeldelsene i avisene, der det ble uttrykkelig skrevet ingen av disse sangene vil bli spilt under ischocky-kamper, noe We will rock you ble til stor suksess). Og så er det avslutning. The show must go on. Til den må jeg si: wow. Det er sang å avslutte med, den holder.

6 Sheer heart attack (1974)

De to første platene til Queen er kanskje litt obskure. Her kommer de ut av det. Disse sangene er lett tilgjengelige, lett nynnbare, og Killer Queen er en ordentlig superhit som fortsatt spilles, og fortjent er det. I det de to første platene er en slags grøt av sanger, tjukt av ideer eksponert og satt sammen, er dette mer en plate med sanger det går an å plukke fra platen og bruke for seg selv. Killer Queen er nevnt, men jeg har alltid likt bedre avslutningen, In the laps of the gods… revisited, med et helt fantastisk refreng, høy syng-med-faktor, og kanskje en av Queens mest undervurderte sanger. Startlåten, Brighton Rock, syntes jeg den gang hadde fantastisk vers og refreng, og tøft innhold, men soloen syntes jeg var altfor lang og uten melodi, så den klippet jeg bort når jeg la sangen over til kasett. Det har endret seg, soloen er jo både flott og innovativ, med artige ekko-effekter og Brian May eksperimenterende. Now I’m here er rock med mer pondus, kjempebra live, og med stilige effekter av lokasjon i rommet og høytalerne. Også her brukes ekkoeffekter over en lav sko. Lily of the valey er en sang, der jeg fremdeles kan få tekst- og melodilinjen «I lie in bed with open eyes»i hodet rett som det er, og In the lap of the gods (ikke revisited) er også en rolig sang med en veldig bra forløsning. Flick of the wrist er artig, Stone cold crazy går an, Bring back that Leory Brown er spesiell, og så er det et hakk ned til John Deacons Misfire og ytterligere kanskje til Tenement Funster fra Roger Taylor, og She makes me, som er platens kjedeligste. Men her er det både sanger og helhet, her var det kult den gang, og ganske kult ennå, sjette beste platen til Queen etter min vurdering.

*

Resten av listen, 5 til 1, kommer i morgen.