USA og gjelden

I dag var fristen for USA å bli enig med seg selv om en heving av sitt selvpålagte gjeldstak, og med det gi seg selv lov til å påta seg mer gjeld for å overholde sine forpliktelser. Det var svært viktig at de greide å bli enige, men i Norge druknet naturlig nok nyhetsdekningen av forhandlingene i hva som samtidig skjedde hos oss. Likevel vil noen og enhver kunne ha nytte av å sette seg litt inn i hva det egentlig var som foregikk der borte i USA nå nettopp.

Det økonomiske problem

USAs gjeld er nå nettopp bikket over 14 300 milliarder dollar. Det er en vanvittig sum. Hodene våre er ikke laget for å forholde seg til slike tall, det er altså 1 000 * 1 000 * 1 000 * 1 000 * 14,3. Det er 12 nuller, og alle som har lekt seg litt med matematikk, vet at når man regner med å legge sammen antall nuller blir det fort sjokkerende sammenligninger man kan gjøre. Denne nettsiden har kanskje den artigste illustrasjonen for USAs gjeld vist i 100$ sedler. Man trenger altså 143 milliarder slike. Lagt i bunker ser det imponerende ut. Kanskje noen før de sjekker siden vil leke seg med å gjette på hvilken bygning i verden bunken rekker opp til? Hvor mye det ville tilsvare i murstein?

Det er et par spesielle forhold med USAs gjeld. Som verdens største økonomi har de ingen problemer med å få lån. Siden det meste av verdens varehandel blir omsatt i dollar, er de også i den særstilling at de kan trykke penger uten å risikere en devaluering av valutaen. Tvert i mot, i krisetider pleier dollaren å styrke seg. Det har gjort at USA i årevis har løst sine finansielle problemer med enkelt og greit å produsere mer penger. Så lenge pengene ikke taper seg i verdi, og landet har økonomisk vekst, vil de rimelig greit kunne betjene gjelden og kanskje også en gang i tiden betale pengene tilbake. Enkelt sagt: Om man tok opp 100 000 kroner i lån på 1960-tallet, ville det ikke være problemer å betale lånet tilbake i dag. Et par månedslønner ville være nok.

Problemet i USA er at denne veksten uteblir. De har store problemer med å få fart på økonomien igjen etter finanskrisen. De sliter fortsatt med stor arbeidsledighet, 9 %, og eiendomsmarkedet får ikke tatt seg opp igjen etter alle tvangssalgene som fulgte subprime-krisen. Dessuten greier ikke amerikanerne seg bra i konkurransen med utlandet. De kjøper mer enn de selger, for å si det enkelt, og betaler med det mer enn de tjener. Dermed er amerikanerne i den kinkige situasjonen at gjelden vokser raskere enn økonomien.

Også en slik situasjon kunne amerikanerne opprettholde i lang tid. De har ingen problemer med å skaffe seg nye lånte penger når de ber om dem. Og de får dem til lave renter, siden det er regnet som en sikker invistering. USA kommer alltid til å betale renter og avdrag som avtalt. Her er grunnen til at u-land over alle deler av verden, inkludert Sør-Europa, har problemer med å få lån til akseptable renter. Man stoler ikke på at de vil betale dem tilbake, og med god grunn, har det vist seg for mange. Da skal man ha økte renter som betaling for den økte risikoen.

Den eneste hindringen for amerikanerne i å få nye lån er amerikanerne selv. De har lagt på seg et selvvalgt «gjeldstak», en øvre grense for hvor stort lån USA skal ha. En heving av dette taket må vedtas i kongressen. Presidenten kan dermed ikke skrive ut nye lån som går over dette gjeldstaket, uten at han har fått kongressen med på det. Et slikt tak høres kanskje fornuftig ut for menigmann, det er en sunn økonomisk innstilling at man skal ikke låne for mye. Det kan også godt være politikerne trenger noen ekstra regler til å holde dem litt i ørene.

Amerikanernes selvpålagte tak har imidlertid vist seg temmelig ufornuftig. Tallene taler for seg selv, det er hevet 75 ganger siden det ble vedtatt i 1917. Som regel har det vist seg å være en ren rutinesak, som mannen som har bestemt seg for ikke å røyke flere enn 10 sigaretter til dagen, men som hver dag er villig til å gjøre et unntak. Amerikanerne har alltid vært villig til å heve taket når det har blitt problematisk for dem å holde det.

Nå ble det for første gang vanskelig å heve det. Og nå begynner vi å nærme oss alvorlige problemer. Det har vist at amerikanerne ikke bare har et økonomisk problem, men også et politisk. Jeg vil ikke gå med på at de amerikanske politikerne er uansvarlige, eller at det er politikerne det er noe galt med. Politikerne – selv de mest ekstreme av dem – har bare gjort det de er valgt for å gjøre. Det er det politiske systemet som har feilen.

Det politiske problem

Amerikanerne har demokrati, og vi er alle opplært i at demokratiet er det beste politiske systemet som finnes og det ikke kan finnes noe bedre. Når motsetningen er diktatur, eller at noen få har makten og selv velger hvem som etter hvert skal overta den, så er det klart det er vanskelig å være uenig. Men demokratiet er veldig langt i fra å være et ufeilbarlig system. Tvert i mot er det litt av hvert å utsette på demokratiet, når man bare trenger seg litt inn i sakene, og nå har vi nettopp fått godt demonstrert noen av disse problemene i USA.

Norske medier har vært ganske unisone i å gi de mest ytterliggående republikanerne skylden, de som har fått det etter min meing upassende navnet «Tea party». Jeg vil ikke bruke det navnet. Det er klart, det er lett å la seg provosere av disse, som ligger langt til høyre selv i det fullstendig høyredominerte USA. De har også opptrådt meget uforsonlig i forhandlingene, og satt seg i mot selv den aller minste antydning om skatteøkninger, ikke i noen form kan de gå med på noe slikt. Det er oppsiktsvekkende for oss nord-europeere, der vi lever veldig godt med et skattenivå mye, mye høyere enn de har i USA.

Problemet med denne kritikken er at den ikke helt rammer dem den er myntet på. Selv de aller mest ekstreme republikanerne er demokratisk valgt, de er valgt inn i kongressen nettopp med løfte om å motsette seg ethvert forslag som innebærer den minste antydning om skatteøkning. De representerer velgere som ønsker uforsonlighet. Om de går inn på kompromiss, vil de bryte valgløftet sitt.

Her står vi ved et demokratisk problem som sjelden er demonstrert så tydelig som her. President Barack Obama ville ikke heve gjeldstaket som en ren rutine, han ville ha en større og mer bærekraftig tverrpolitisk avtale. Han ønsket at demokrater og republikanere skulle bli enige om økonomiske innskjerpelser, slik at man slapp å heve gjeldstaket som en hverdagslig rutine. Han ønsket ikke å skrive under på en avtale som ville innebære at han måtte skrive under på en ny om kort tid, og han var villig til å gi litt av sine hjertesaker for å gjennomføre dette. Han ønsket dialog og kompromiss, som han var valgt inn for å få gjennom.

Dermed har vi forhandlinger mellom en part som ønsker forhandlinger, tror på store, felles løsninger og er innstilt på kompromiss, og en part som på forhånd har bestemt seg for å sette foten hardt ned og ikke vike en tomme. Merk at dette siste bare gjelder de mest ytterliggående republikanerne, det finnes også moderate. De moderate er innstilt på å forsyne seg så mye som mulig av Obamas hjertesaker, og da særlig den omstridte helsereformen, og ellers komme frem til en minnelig løsning.

Og med det var krangelen i gang. Selvsagt ønsket demokratene skatteøkninger. Bush-adminstrasjonen innførte jo ganske nylig skattelettelser, fra et nivå som allerede var blant de laveste i verden. Men disse uforsonlige i bevegelsen med det upassende navnet stod virkelig på sitt, og nektet til og med å vurdere forslag som ville innebære en mulig skatteøkning en gang i fremtiden. De viket virkelig ikke en tomme. Det ble så ekstremt at republikanerne ikke engang fikk til et kompromiss innen sitt eget parti.

I mens holdt verden pusten, i hvert fall den delen av verden som fikk det med seg. Ingen trodde egentlig at amerikanerne ville misligholde gjelden. Det ville være for dumt, nekte å betale på grunn av intern krangling, og med det gjøre at USA ikke lenger ville være en sikker lånetaker som kan få lave renter. Det eneste de egentlig trengte å vedta var å heve gjeldstaket, om enn bare midlertidig, og så fortsette de vanskelige forhandlingene etterpå. Det ville være helt usannsynlig om de ikke engang fikk til det. Milliarder av dollar stod på spill.

Løsningen kom nå i helgen, et par dager før krisen ville være et faktum. Den innebar ingen egentlig avtale, ingen egentlig løsning. Det var som vanlig bare en utsettelse av problemene. Det er ingen skatteøkning i kompromisset, og heller ikke noen antyding om at en slik økning vil komme. Dermed er det store kutt i offentlige utgifter, deriblant Obamas hjertebarn, helsereformen.

Vi står med det ved en løsning der de demokratiske spillereglene har resultert en temmelig udemokratisk løsning. En forholdsvis liten gruppe mennesker har fått tilnærmet fullt gjennomslag for sine politiske ønsker, fordi de har kjørt beintøft og ikke har vært villige til kompromisser. Den store gruppen som ønsket forhandlinger har gitt mer enn de nok strengt tatt var innstilt på.

Verden har dessuten fått sett at USA kanskje ikke er helt til å stole på allikevel. Det var litt for nær til at det kan regnes som helt trygt. Intern politisk krangling førte nesten til at USA for en periode ikke greide å innfri alle sine økonomiske forpliktelser. Løsningen var et komrpomiss som ser skjevt ut. Hvorfor skal demokratene og moderate republikanere gi så mye til de ekstreme neste gang? Kan man kreve av det amerikanske folk at de skal stemme på politikere som oppfører seg litt mer skikkelig i forhandlingene?

I et ideelt system vil alle deltakerne være interesserte i å finne løsninger til beste for alle. Disse forhandlingene har vist at det demokratiske systemet i USA langt fra er noe slikt ideelt system. Konsekvensene kan være en stor – og større enn nødvendig – økonomisk krise i USA. Den vil smitte over til resten av verden. Og demokratiet som vi har det vil kanskje ikke være det best egnede politiske systemet til å løse den. Vi kan ikke kreve at folket skal stemme på andre politikere enn akkurat dem de selv vil. Om så disse samme politikerne fører landet sitt med hele befolkningen like ut i en varslet økonomisk krise.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s