Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.

Reklamer

Stadig nye bekjente, stadig en funikolor som ikke virker – og stadig gode dager med Olia og Irina!

Jeg har tenkt på det, senest i dag, da jeg enda en gang gikk med Irina på skuldrene mine, i solsteiken i Kiev, det er kjekt med det, at vi stadig treffer nye folk. Jeg tenkte på det på stranden, stranden på andre siden av gangbroen, på den største av øyene her nede, jeg er jo fra Ganddal, et lite sted rett nord for Jæren, en bydel i Sandnes, jeg er vant til å kjenne alle jeg ser, eller vite hvem de er. Jeg er ikke noe bymenneske, i hvert fall ikke noen storby, jeg trives aller best i landlige omgivelser, det er der jeg må bo, og være oftest. Men det er veldig kjekt her i Kiev, spesielt når man er småbarnsfar og har en liten skjønnhet å fostre opp, vi treffer alltid nye mennesker, alltid nye historier, alltid nye barn for Irina å trene sosiale relasjoner.

Morgenen i dag var uten trening. Det resulterte i bloggpostene for i går og forgårs, og noen gode kopper kaffe og cappuccino i en kaffesjappe som jeg begynner å like mer og mer. De har klisterlapper for hver kaffe man kjøper, og i dag fikk jeg bonus, en kopp gratis. Jeg hadde ikke hjerte til å be om en cappuccino til 14 griven, selv om de sa jeg kunne velge, og selv om det var det jeg hadde tenkt å ta. I stedet tok jeg en espresso til, for 10 griven, og kjøpte etterpå cappuccinoen min. Delt på tre er det nesten flaue priser for en nordmann, billigere enn kaffen vi drikker hjemme. Og her får vi den servert.

Til frokost var det Plov, ris og kjøtt, og så brukte jeg lang tid på å laste bilder opp til nettet, og til å gjøre klar tyske gloser og grammatikk. Nå til høsten begynner jeg på tyskstudier ved universitetet i Agder, og det er best å være forberedt. Derfor var det ikke så dumt med tiden mellom frokost og utflukt som det pleier å være, denne gangen var det faktisk jeg som ba om å forlenge den.

Det var en varm dag, over 30 grader, og å reise til stranden var en selvfølge. Olia hadde som vanlig et ærende, å få snakket med skoselgeren hun ville kjøpe sko hos, bare for å si henne at det ikke var nødvendig, og så var det derfra videre til buss 62. Etter litt om og men kom vi oss om bord den også, og gikk av nede i storkrysset der Khresjtsjatik møter gaten ned langs Marinskij park, og videre ned til Posjtova plosjad. Vi gikk ned mot gangbroen, Irina trygt plassert på mine skuldre, eller balanserende på en eller annen mur, og så var det – tradisjonen tro – å kjøpe en kvas før overfarten over broen.

Den tenkte Irina var øl, så den ville hun ikke ha, men med å ta litt på pekefingeren og la henne prøve den, så fikk jeg lurt henne til å skjønne det var godt. Dermed er hun med på laget.

Broen ligger midt i solen, så det blir veldig varmt, men det er også et sted vinden får tak, og kan svale litt. Jeg liker veldig godt å ta bilder på den, det blir mange fine motiv, men med kvasen i hånden er det ikke så lett, og Olia er langt fra like ivrig. Irina løper over, lenge før oss, og det er Olia som er stresset og redd for biler, og løper etter henne. Jeg kommer etter i mitt tempo, som regel konstant, samme hva som skjer rundt meg.

Det er deilig å få kjølt seg ned litt i elven. Her er det god bunn, og god plass. Irina og jeg leker og koser oss som vanlig. Vi har et rikholdig program med muligheter, fullt av ting vi finner på.

På land har Olia bare med vesken sin, denne dagen, og ikke noe pledd for oss å sitte på. Jeg liker uansett ikke å sitte på bakken, og finner noen svære røtter på et tre malplassert på stranden, å sitte på. I sanden er det nok ikke mye næring, men om det klarer å lure noe ut av elven, så har det vel nok til å holde det gående. Sollys skulle det være nok av.

Ei eldre dame, typisk babusjka, spør meg om det er tjueåttende i dag. Jeg har jo blogget en del, tilbakepostet innlegg og sånt, så jeg vet godt det er den tjuefemte. Den gamle babusjka sier hun går helt i surr i dagene, Olia kommer til og sier det gjør hun også. Ferien flyr av gårde, snart skal vi reise hjem, sånn sier Olia. Jeg forteller henne at denne damen trodde det var tjueåttende, altså at vi var kommet lenger enn det var, så for henne var det motsatt. Såpass trygg er jeg på russisken nå, at jeg er nokså sikker på at jeg har skjønt det riktig, og kan oppklare ting. Men jeg avslører meg og mister grepet, da jeg spør om hun er fra Vladivostok, stedsnavn er alltid en felle, den norske måten å uttale dem på, sitter tung i. – Er De fra Baltikum? spør hun høflig.

Siden klarer jeg ikke å delta i samtalen, så hun skjønner hva jeg sier uten å bli forvirret. Hun stoler ikke lenger på språket mitt, og da gjør ikke jeg det heller.

Med Olia går imidlertid samtalen som en vind. Olia sa etterpå hun er som meg, sånn som jeg kommer til å bli når jeg er gammel. Hun snakket liksom på siden av sitt eget liv, som om alt som var skjedd, ikke spilte noen rolle, som om det ikke hadde noe med henne å gjøre. Som om hun snakket om noen hun hadde lest om i en bok. Jeg fikk med meg at det var litt problemer i slekten, flere hadde fått barn veldig tidlig, 18 år gamle, og det hadde visst ikke gått helt bra. Nå var hun på ferie alene, her i Kiev, langt vekke fra Vladivostok, hvor hun var ellers. Hun var altså russer, men hun hadde polske aner, faren var polsk, og da går det an å regne seg frem til at denne faren nok var født i en tid da deler av Polen hørte til Russland. Det er mye historie i disse områdene. For oss er det tema i historiebøkene, for disse er det levd liv.

Selv til Olia å være, snakket hun lenge med denne damen. De to fikk veldig god kontakt. Som den gode babusjka hun er, hadde hun med mat, laget på forhånd, oppbevart i bokser, og selvfølgelig med fri tilgang også for oss. Særlig for Irina, som forsynte seg barnlig grådig særlig av honningmelon. Det er en fin tradisjon vi ikke får til i Norge lenger, at maten sånn blir delt mellom folk man treffer. Hvis man ikke er med i samme gruppe, er det ingen sjanse for at man spiser andres mat hos oss, det er kun i familie og venner på tur sammen. Her nede blir maten servert til alle i nærheten, alle som deltar i samtalen.

Ei lita jente på 4-5 år kommer forbi, mens Irina leker i vannet. Jenta er av typen som tar raskt kontakt, og vinner raskt tillit. Irina blir snakket til, og den lille barnehjernen hennes må jobbe hardt og raskt for å skjønne hva som foregår, og hva den andre jenta vil med henne. Hun er snill, og spør også meg om hva hun får lov til, om hun kan ta med Irina ut i vannet, hvor langt ut de kan gå, sånne ting. Irina liker også godt selv å bidra i leken, og prøver seg med forskjellige ting hun kan bidra med. På et tidspunkt er de langt ute, sånn til livet, og så mister jenta litt kontrollen, slik at Irina snubler, og får hele hodet under. Jenta blir tydelig skremt, og ser fort opp på meg, før hun løfter Irina opp igjen. Irina er rød i ansiktet, og hiver etter pusten, typisk sånn som hun og andre barn er når de har fått hele hodet under, hun tåler det, hun er ikke redd. Men hun måtte stå og hvile seg en stund hos meg, før hun kunne fortsette leken.

Dette området har flere små kafeer der alt blir servert. Her liker jeg godt å få meg en kald øl, mens Irina får seg en is og Olia kjøper grapsemat. Hun er vokst opp med denne maten, sovjetisk fastfood kan det kanskje kalles, mye frityrstekt, utifra det jeg kan bedømme. Jeg stoler ikke på denne maten, og rører den sjelden, mens Olia altså er begeistret. For henne er det vel så viktig at det er billig, som at det er godt. Irina koser seg med isen, frem til hun er mett og jeg må spise resten.

Deretter er det over broen igjen. Det er Olia som vil ha oss av gårde, det er som regel hun som blir utålmodig først, hun som vil ha oss videre. Nå jager hun oss over broen, vil ha Irina på skuldrene mine, vil ha alt til å gå raskere. Jeg husker ikke lenger hva som var årsaken til hastverket, eller om det hadde noen årsak, vi brukte jo veldig mye tid på andre siden, så det var ikke noe hun eller vi skulle. Så veldig masete var hun heller ikke, travelheten vår var ikke intens, kan man trygt si.

På andre siden slapp vi Irina ned på bakken, og her falt hun vondt. Det var et vanlig fall, på brostein, hun løp, og snublet, men det var vondere enn vanlig, og hun klaget lenge. Knærne var skrubbet opp, albuene har vært skrubbet opp lenge. Irina er en løpemester, i all slags terreng, og da blir det jo litt knall og fall, når man er liten, og ikke ennå har helt kontroll og erfaring med alt. Hun pleier imidlertid ikke å gråte så lenge som hun gjorde nå, når hun faller, hun kommer som regel forbausende raskt over det, som regel er det viktigere å få lekt videre, enn å få trøst. Nå gråt hun sårt og vondt på fars armer, hele veien til kaffebussen, der hun fikk seg en søtsak, mens faren fikk kaffe. Moren tørket av såret med litt eplejuice vi kjøpte. Kneet var skrubbet opp, så det var klart det var vondt, men det var også av typen sår som går raskt over, og blir helt friskt igjen. Det var bare å holde ut mens det stod på.

Kaffebussen er en skikkelig retro sovjetisk buss, med gamle telefoner og kassettspillere til pynt. Veldig artig gjort. Vi liker oss godt i den. Olia påpekte at senteret for busser her nede er like ved, så det var ganske naturlig bussen var plassert der den var.

Fontenen ved elvehavna var en storslager i fjor, men Irina vil ikke bort til den i år. Det er veldig rart, hun pleier å være ellevill med vann, men dette vannet har hun fått for seg er kaldt. Så hun vil ikke bort til det. Og så plager kneet henne ennå, av og til må hun ennå gråte litt.

En annen liten jente tilbyr en lekedinousaur til trøst. Det hjelper veldig. De to får god kontakt, men Irina viser også at sjarmen hennes kan ta usjarmerende proporsjoner av og til, hun strekker det langt, og vil etterpå ikke gi dinosauren tilbake. Hun må nok lære seg at enda alle synes hun er skjønn og herlig, kan hun likevel ikke få alt som hun vil, og at det noen ganger verken hjelper å smile eller gråte. Hun gråter så heftig av dinosaruen vi tar fra henne, at foreldrene til den lille jenta vil gi Irina vår en slikkepinne. Det sier vi nei til, Irina må lære seg at hun må gi fra seg ting som ikke er hennes egne, og at hun ikke kan forvente å få noe annet i stedet.

Jeg vet fra tidligere at Irina liker å løpe barbent på den lille plenen de har laget til på vei ned fra bussholdeplassen til havneområdet. Så jeg sender henne opp på den, så hun skal glemme dinosaurusen. Olia kjøper henne jordbær, så hun skal glemme slikkepinnen. Jordbærene er servert i et halvlitersglass, et sånt plastglass man bruker i uteservering og til konserter. En liten gutt er også der på plenen, sammen med faren sin. Irina tar voldsomt kontakt, sånn som hun pleier, løper helt bort i ansiktet, smiler og gjør sine triks. Den lille gutten på omtrent to blir ganske så overveldet. Irina har de ukrainske instinktene i orden, og gir ham jordbær, det ene etter det andre. Til slutt må faren si at nå er det nok, han må ikke få med. Irina får lurt i ham ett til, før også vi må si henne at nå er det nok, han får ikke lov til å spise flere jordbær. Og du får ikke lov til å gi ham flere.

Neste etappe på vår vei, er funicoleren, taubanen. Den er til reperasjon, og har vært det en stund. – Zjalko, sier Irina og jeg, – det er synd. Det er noe av det vi har sammen, her nede, hun og jeg, vi spør hverandre om hvordan det er med denne taubanen, funikoloren, som de sier på russisk, om den virker, rabotaet. Så er det rabotaet, den virker, eller ne rabotaet, den virker ikke. Og om den ikke virker, så er det zjalko, synd. Nå går vi opp til den for å se selv, og ganske riktig, dørene er stengt, det henger lapper og oppslag på vinduet. Stengt for reparasjon. Nå har vi også Olia med, hun kan lese ukrainsk og få med seg detaljene. Den er stengt for hele sommeren. Så det blir ikke flere turer med taubanen på oss, for i år.

I stedet reiser vi hjem, med buss 62. Etter nok en velfylt dag i Kiev.

Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.

Elvecruise i Kiev

I dag var jeg for første gang på et elvecruise på Dnjepr. Jeg har reist ned hit i over ti år, første gang var i 2007, jeg har vært her hvert år siden, men jeg har aldri vært på elven i båt. Før nå. Det var mitt lille barn som gav meg påskuddet til å få det gjort.

Elvecruise i Kiev ligger nok litt utenfor masseturismen. Det er en russisk tradisjon. Jeg skriver Russland, selv om jeg er i Ukraina, for dette er noe man finner også i Russland, og som ligner helt på sånn man gjør det her. Alle de innfødte vet hvordan man skal gjøre det. Det er som med nordmenn og ferjer, utlendingene vet liksom ikke helt hvordan man skal gjøre det.

For turister som er litt eventyrlystne er det imdlertid fritt frem. Kaien ligger i nærheten av Posjtova plosjad, blå linje på metroen eller buss 62 fra botanisk hage, via Arsenalnaja metrostop og ned med Marinskij park, er enkleste måte å komme seg dit på. Eller man kan simpelthen spasere ned fra hovedgaten Khresjtsjatik. Posjtova plosjad er et sentrum, og lett å finne. En annen liten havn for disse elvecruisene, finnes ved metrostoppet Dnjepr, rød linje mellom Arsenalnaja og Hydropark.

Billetten koster sannsynligvis 100 griven. Det staves hryvnaer, men det er ikke sånn det uttales, så jeg veksler litt i postene mine med å skrive det vi sier – griven – og sånn det skrives- hryvnaer. Delt på tre og plusset på litt, blir det omtrent 35 kroner. Så det er ikke rare utgiften for en uvant opplevelse.

Når man nærmer seg blir man overveldet av pushere, som vil ha deg med på akkurat sin lille cruise. Konkurransen er komisk hard på det lille elvestykket seilasene foregår, det er stadig minst 3 og helst flere båter ute. Irina og jeg valgte ласточка, lastosjka – svalen. Årsaken til det var at de tilbød en is i tillegg til billetten. Båtene ligner hverandre, typisk med to små etasjer, og rikelig med sitteplasser oppe. Vi synes vår båt så fin ut på bildene, grei nok.

Isen måtte vi ha en stemplet papirlapp for å få. Den skulle vi fått samme sted som vi kjøpte billetten, billetten blir kjøpt mens man går ombord, cruisene blir aldri utsolgt, selvsagt, om en båt mot forodning skulle bli full, velger man en annen. De går en gang i timen, så det er heller ikke nødvendig å studere noen avgangstabell. Man finner seg en båt, og går ombord.

Vi fikk ikke noen papirlapp med stempel da vi gikk ombord. Det skyldes nok mangler i min russisk. Matrosen som solgte meg billetten, spurte om noe jeg ikke forstod, så i stedet for å nøste opp i hva han mente, viftet jeg bare med hånden, svarte benektende. Men det lot seg lett ordne da misforståelsen ble oppdaget i den lille baren. Det var bare å gå ut og spørre om denne papirlappen. Og om det ikke hadde latt seg gjøre, så kostet isen bare 5-6 kroner, ikke noe å krangle om.

Mens jeg fikk igjen vekslepengene for ølet jeg kjøpte, eller rettere sagt, ikke fikk dem igjen, så forsvant Irina for meg. Som så mange andre steder her nede var det også her problemer med veksel, jeg betalte en 50-lapp for øl til 40 griven, og ventet på tieren min, mens hun bak baren ekspederte en annen, og Irina stakk av gårde. Da hun andre endelig var ferdig, sa hun bak baren at hun skulle huske meg, tieren skulle jeg få senere. Irina, vår lille, hadde i mellomtiden kommet seg helt bak i båten, og opp den bratteste trappen, til forskrekkede passasjerer på andre dekk.

Hun likte godt cruiset, selvsagt. Først var hun litt avholdende, men da vi endelig kom i gang, stod hun med rekkverket med store øyne, og vinket til byen og til folkene igjen på land. Turen vår gikk nedover elven, under gangbroen, metrobroen og bort mot Patona-broen, der vi snudde like før. Vi har også sett båter snu like etter, mens vi har vært på strendene og badet. På meg virker det som det er litt hipp som happ, og litt cirka, turen skal vare omtrent en time.

Området vi seilte i er et område vi kjenner godt, og har sett i timevis fra begge sider. Så her var det få overraskelser. Helst ville jeg seilet oppover elven, men båten som gjorde det, klarte vi ikke å finne. Noe helhjertet forsøk gjorde vi heller ikke, vi gikk ombord i svalen for å få det gjort. Om vi skulle seile nedoer, kunne vi heller gjort det fra kaien ved Dnjepr, metrostoppet, hvor vi starter lenger nede, og antagelig kommer ned mot jernbanebroen og metrobroen for grønn linje. Her er vi ikke så ofte, dette området ser vi helst på avstand.

De innfødte hadde disket seg opp med mat og medbrakt allerede før det lille cruiset var i gang. Irina og jeg måtte kjøpe alt ombord. Utvalget er ikke rare greiene. De har noen typer vis å velge mellom, og de har alle typer alkohol. De selger også god kaffe, espresso og cappucino, fra skikkelige maskiner. Det var også en liten meny med pizza og slikt, men den prøvde ikke vi. Vi spiste i stedet på vår georgiske favorittrestaurant, etter at det lille cruiset vårt var ferdig.

Jeg vil avslutte med at det er en russisk tradisjon dette, det er for de lokale, det er de som er målgruppen. Her er ingenting tilrettelagt for utlendinger, lite av informasjonen er på engelsk. Det var en familie fra Korea ombord, og jeg hørte noen amerikanere etter at vi hadde gått av, ellers var dette enten Kievianere eller ukrainere og andre russiskkyndige på ferie hit. Jeg skilte meg jo litt ut, med min kraftige aksent, og ikke alltid helt gjengse grammatikk og ordvalg. Som vanlig lurte de på om jeg var fra baltikum.

Til neste år blir det bedre, da lille Irina vil snakke flytende, og kan hjelpe meg å oppklare misforståelser. Som med den isen…

 

Hele den lille storfamilien til stranden

Vår lille niese her i Kiev lever et annet liv enn vi gjør oppe i Norge. Det er mye hun må forsake. Og det står ikke bare på pengene. I dag ble hun sammen med babusjka med oss over til venstre side av Dnjepr, og hadde der en alle tiders dag. For oss med vårt eget lille barn, var det vanlig standard.

Det er en varmebølge nå i Kiev, med temperaturer like over tretti grader. Det er i overkant for meg, så jeg er ivrig på å komme meg av gårde til den kjøligere luften langs elven, og med elven som et sted å ta en dukkert. Irina og jeg stakk derfor ut kort etter frokosten var ferdig, så fikk heller de andre komme senere. Siden bussen vi skulle med kom senere enn det igjen, ble det til at vi reiste alle sammen samlet.

Også for konemor Olia ble det en fantastisk dag. Hun fikk kose seg sammen med moren sin, og virkelig vist hvordan vi har det. Hun liker å organisere og ordne og komme med råd, så nå fikk hun sin egen mor med på opplegget. Og så hadde hun en til å passe på de moderlige tingene, at alle hadde is og kaffe og mat og øl, at alle hadde det godt og varmt, og at ingenting varte for lenge. På toppen hadde hun en samtalepartner, kanskje favoritten av slike. Det var veldig synlig på Olia at hun hadde det fint.

På noen måte er det Irisjka og jeg som styrer showet. Vi er vant til dette. Det er rutine for oss. På et tidspunkt blir hun satt på skuldrene mine, når de små bena blir for små og slitne til å holde voksent tempo, og så kan hun sitte der oppe og synge, eller si navnet på alle tingene vi ser rundt oss. Nå var også Tasia med, vår niese, storfornøyd, og snakkende som en foss. I henne har jeg en av mine aller, aller største beundrere. Så mye skal være sikkert.

Vi barna – om jeg kan regnes blant den sorten – kom i forveien, og ventet borte på den første lekeplassen der over elven. Tasia kunne også si det rette russiske navnet på alle lekene vi bruker, de har for eksempel et eget navn på en sklie som snurrer rundt, zaverovka, tror jeg det var, eller noe sånt. I alle fall sa jeg at Irina likte den, og Tasia sa at det gjorde hun også. Og så løp de to rundt i lekeapparatet. Tasia nærmer seg 8 år, og får lett nye venninner i andre barn hun treffer. Der har Irina litt vanskeligheter, siden hun er så liten at hun ikke alltid kan henge med på hva de store gjør, og så mangler hun språket til virkelig å uttrykke tankene sine og finne ut av det med de helt små.

Mama Olia og babusjka kjøpte seg kaffe, og meg. Olia var som sagt, i storform.

Men det var stranden som skulle være hovedsaken. Etter at kaffen var drukket, gikk vi bort. Tasia kunne ikke løpe fort nok, og også lille Irina løp omkring, og bort til stranden selv. Der var det å skifte, og så var det uti.

Jeg vet babusjka i likhet med de fleste i hennes generasjon her nede ikke liker at barn er for lenge ute i vann, så jeg visste at her kunne det bli problemer. Vår lille Irina er jo ustoppelig. Men babusjka hadde gjort det høyst utradisjonelle trikset å kjøpe is til alle – før – vi gikk ned til stranden, slik at hun hadde is å lokke med når barna skulle opp. Selvsagt var det et problem at isen smeltet, men ikke verre enn at trikset virket.

Jeg fikk øl, noe som virket veldig godt på meg.

Og barna hadde leker å leke med. Den lille kiosken like bortenfor hadde en gammel radio og noen halvt kjøpte og halvt improviserte høytalere, derfra kom det gamle slagere fra 80-tallet og deromkring, den stilen. Enkel musikk, dempet.

Så var det i vannet igjen. Irina og jeg fulgte våre rutiner, jeg slynger henne rundt, og kaster henne i luften. Men nå ville lille Tasia også være med. Hun fikk slenge seg på så godt hun kunne. Jeg vet babusjka ikke liker hun er lenger ute enn hvor hun står bunn, og at hun selv kan være tilbøyelig til panikk, og i alle fall ikke tåler så mye vannsprut i ansiktet og galskap som vår egen Irina, så det gjaldt å tilpasse litt. På den annen side er jo Tasia 5 år eldre, hun kan klare seg litt selv, noe Irina bare kan så lenge vi er helt inne på grunna, der hun står bunn. Det at vi nå var tre, med de modifikasjoner det medførte i vår vanlige lek, så ikke ut til å bry Irina det minste. Hun var med akkurat som vanlig.

Heldigvis fant Tasia det etter hvert ut med ei ny venninne som hele tiden prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt lyktes. Det gav avlastning for oss. De to kunne leke både ute i vannet, men mest inne ved vannkanten, der de gravde og lagde figurer i sanden.

Den siste badeøkten var den villeste, og den morsomste for Tasia. Det var Irina som tok initiativet. Det var nettopp servert en ny runde drikke, juice og øl, og før alt var drukket opp, så ville Irisjka uti. Det fikk hun lov til. Når hun skrur på sjarmen, er hun ikke lett å stå i mot. Det er hun mildt sagt klar over.

Denne gangen bestemte jeg meg bare for å la Tasia bli med på kjøret på lik linje med Irina. Hva er det jeg ellers trener ute i Hydropark etter? Også denne morgenen hadde jeg tatt 450 repetisjoner, det er et disiplinert treningsprogram. Noe må det brukes til. Så var det Irina på den ene armen, Tasia på den andre, og rundt og rundt, frem og tilbake, utover og innover, opp og ned, i et sedvanlig ustoppelig tempo. Irina syntes dette var fine greier, mens Tasia smeltet helt. Hun fikk seg et minne for livet.

Vi måtte forlate stranden for businesslunsj. Mat for en billig penge. Vi gikk i en herlig flokk, ekteparet Olia og meg, vår datter Irisjka, vår niese Tasia, og min kones mor. Alle storfornøyd. Det var liksom bare en del av showet at Irina og Tasia fikk seg noen minutter på trampolinen. Det kostet egentlig 30 griven for ti minutter, men det nyttet ikke å stå i mot når Olia og babusjka ble enig med seg selv om 10 griven for tre. De to har overtalelseskraft.

Så lærte Irina også det russiske ordet for trampoline. Det klistret seg hos henne, mens det sklir liksom vekk og er vanskelig å få tak på for meg. Dadut, tror jeg det er, og så sa Irina Na dadut, til trampolinen. Det var Olia som forklarte dette til meg. Jeg trodde det var ett ord, nadadut. Det er det altså ikke.

Restauranten der på denne siden er veldig beleilig like ved siden av et lite treningsanlegg som utmerket også fungerer som en liten lekeplass for barn. Så kan barna løpe og boltre seg, mens vi venter på maten, eller de voksne spiser. For Tasia var det et eventyr. Hun er vant med at alt som er kjekt, varer kort, og så må de hjem. Nå var det liksom uten ende. Gang på gang spurte hun «skal vi spise her?», «skal vi virkelig ikke hjem», «kan vi leke på denne lekeplassen», «kan vi hoppe på trampolinen etterpå», «blir det mer på stranden». Ja, det gjør det.

Gang på gang viste hun meg tommelen opp, liksom i smug. – Eivind, hvisket hun, og så viste hun den lille tommelen sin.

For mama Olia var det også helt herlig. Hun har det russiske, moderlige instinktet om at alt er vel når alle er mette, og her ble det virkelig rikelig med mat for en veldig billig penge. For en norsk hundrelapp fikk vi fire supper, fire salater, fire små hovedretter med kjøtt/fisk og tilbehør, og fire glass med drikke, pluss et par øl til meg. Olia svulmet, formelig. Babusjka er møysom, og rørte ikke en smule, hun ville bare ha kaffe. Mens barna spiste godt, men raskt, før de var på farten igjen.

Det endte jo med at jeg måtte spise det meste. Og det tok på, selv for en med en sjefsappettitt som min. Til slutt sa jeg de andre måtte bare ta med seg barna, og gå bort å leke igjen. Det var jo like i nærheten. Så kunne jeg gjøre meg ferdig i ro og fred, uten å plage noen.

Det var greit, men det varte ikke lenge før Olia kom tilbake, og sa de gikk heller over på venstre siden av veien, for liksom å vise babusjka den siden også. Det var også greit. Men da jeg selv skulle over på den siden, god og mett, og klar for kaffe, ropte Olia og sa de hadde bestemt seg for å reise hjem. Det var altfor varmt. Lille Tasia var veldig lei seg, og hadde store problemer med å skjule det, hun får jo ikke mange sånne dager.

Og jeg tenkte på det, at for vår egen Irina er dette ren rutine. Klokken var halv seks, eller noe sånt. Våre dager pleier å ha mange timer igjen ennå.

Strandtur igjen, etter litt strev om natten og morgenen

Stort sett sover lille Irina godt hele natten gjennom. Natt til i går våknet hun imidlertid mens det ennå var mørkt, og ville ikke stoppe å gråte. Alt godsnakk fra mama Olia, og etter hvert papa meg, hjalp ingenting. Det var et eller annet som plaget henne, og hun klarte ikke å si hva det var.

Det viste seg nok at hun antagelig var tørst og plaget av varmen, og alle instektbittene hun har fått. Jeg husker da jeg var i tenårene, og en gang tenkte det måtte være en slags rekord at jeg hadde 13 myggstikk på samme fot. Jeg følte i alle fall at det var veldig imponerende. Irina har nok flere. – «Masekomie», kaller hun dem etter det russiske ordet for instekt «nasekomie», som jeg bruker. Hun virker ikke til å være særlig plaget av stikkene, hun har dem bare, og peker av og til på dem, sier hva det er. Kanskje plaget de henne om likevel om natten, og i varmen. Det er over tretti grader om dagene, godt over tjue om nettene. Mye for varmt for oss nordboere.

Babusjka kom også inn for å hjelpe. Her i landet er det viktig å virke sikker og besluttsom, det er ikke den norske tradisjonen med å lufte ideer og prøve forskjellige tanker, liksom diskutere seg frem til hva det kan være. Antakelig hjalp det at Irina fikk litt vann, og at Olia satte på litt rolig musikk på nettbrettet, «musikk for søvn», på russisk. Da sovnet hun ikke, akkurat, men hun sluttet i alle fall å gråte. Hun var våken i flere timer.

Likevel fulgte jeg treningsprogrammet mitt, og reiste bort i Hydropark i 9-tiden, da jeg våknet. Det var ikke så populært. Olia var ganske sint da jeg kom tilbake, og mente jeg hadde stukket av fra morgenforpliktelsene. Jeg var jo ikke tilbake før tolv, så hun hadde grunn til å være irritert, men på den annen side var det jeg som hadde ligget lengst med Irina på natten da hun ikke ville sove, så det var egentlig ikke noen stor sak. Olia har et sterkt, russisk temparement. Det gjelder bare ikke å fyre henne opp, så går det helt fint.

Min opprinnelige plan var at vi skulle reise til Hydropark, et sted jeg mente det kunne være skygge rundt strendene. Vi hadde vår teori at det hadde blitt vel mye sol for Irina dagen før, og at det var en del av grunnen for at hun hadde sovet så lite. Men det gikk ikke så bra å komme seg dit. På veien ville vi ta ut penger, noe som gikk veldig bra, og var ganske greit, tatt i betraktning Kiev i likhet med resten av Ukraina var rammet av et cyberangrep, og minibanker og andre visaterminaler har vært ute av funksjon. Nå virket de imidlertid som om ingenting var skjedd, så med det merket vi ikke dette angrepet i det hele tatt. Vi brukte hele tiden penger og oppførte oss akkurat som vanlig. Men vi kom oss ikke til Hydropark, for vi hadde glemt badebuksene.

Her var det nok litt torden i hodet på Olia. Men det ble snart oppholdsvær og mildt, når vi kom oss på riktig buss, fantastiske 118, og reiste over til venstre bredd, der vi pleier å være. Hun gikk inn i en nærbutikk, og handlet mat, slik hun pleier, mens Irina og jeg gikk rolig til stranden. Der lekte hun først i den store, fine båten de har laget til som et lekeapparat, så var det le-enge, leenge i dissene, så lenge at jeg begynte å lure på hvor Olia ble av, før hun kom, og vi kunne ta fatt på badingen. Da var det bare velstand.

Selv til Ira å være badet hun vilt denne dagen her. Hun er helt ustoppelig, og vil bare uti igjen. Er ikke redd for noen ting. Denne dagen var det tross varmen, litt vind, og det gjorde at det var litt bølger. Ved en anledning gikk hun uti selv, og kom i skyggen av en litt omfangsrik dame, slik at jeg ikke så henne. Det er jo litt skummelt, så jeg måtte straks uti – og ganske riktig. Der stod hun med vann til halsen, og bølger som skvulpet over hele ansiktet, nese og munn, uten at det så ut til å plage henne det minste. Jeg løftet henne straks opp så hun fikk puste, selvfølgelig. Tøff som hun er, synes jeg det er viktig at hun skal være overbevist om at alt er helt trygt så lenge vi er her, hun må aldri få noen drukningsfornemmelser eller panikk, som gjør henne redd for vann.

På vei tilbake kjøpte vi ekstravagante mengder og sorter med kaffe. Kievianerne har det med å behandle kaffen skikkelig respektløst, de har oppi alt mulig, akkurat som om de ikke er opptatt av smak, og i alle fall ikke ren smak. Først kjøpte jeg det som het «kaffe med eplepirog», noe som var kaffe, krem, karamell og epleessens, eller noe sånt. Så kjøpte Olia til meg, på min oppfordring, «humle», som var kaffe – espresso – med isklumper, karamell, appelsinjuice og honning. Så det så.

I nærbutikken Olia hadde vært i, kjøpte hun også litt leker til Irina. De hadde hun å holde på med, mens Olia og jeg drakk alle kaffeeksperimentene de driver med her nede. Vi kjøpte mye godt til henne også, selvfølgelig, og hun fikk være lenge, lenge i lekeparkene, lekt skikkelig fra seg, før vi reiste hjem, slitne og lykkelige. Irina sovnet tungt på bussturen hjem, sov som bare barn kan gjøre det, slapt og varmt og trygt. Og denne natten, sov hun gjennom, foruten et lite gjestespill våken for å drikke et glass vann. Det fikk hun.

Ny tur til venstre bredd i et Kiev hardere rammet av cyberangrepet enn vi trodde

Jeg skrev i går at vi ikke har merket så mye til cyberangrepet som har rammet Ukraina, og flere andre land og selskap. Det kommer vi kanskje til å gjøre. I dag, ute på lekeplassen for ungene fikk vi høre at bankterminalene ennå ikke virker. Det lar seg ikke gjøre å ta ut penger med kort, eller betale med visa, så vi utlendinger kan ende opp i vanskeligheter. Sant å si er jeg usikker på om det går an å ta ut penger manuelt heller, i bank, altså om vi kan få Olias familie til å ta ut deres penger, og låne av dem, om det skulle knipe. I dag, en varm dag det var nødvendig med mye drikke, gikk det raskt ned mot null for oss i kontanter. Vi klarer bare morgendagen før vi går tom, altså dagen dette innlegget postes. Det er skrevet om kvelden, dagen før.

Vi hadde en rolig morgen med selv til Kiev å være en lang og god frokost. Det var både plov – en sentralasiatisk ris- og kjøttrett – og blini – russiske pannekaker. Jeg spiste meg mer enn mett, og var sedat fornøyd da vi tok ut sånn litt over klokken tolv. Først var jeg alene litt med barna på lekeplassen, så kom Olia og babusjka. Babusjka tok seg av lille Tasja, tantebarnet vårt, og Olia og jeg tok med oss vår egen Irisjka over til venstre bredd. Den fantastiske buss 118 tok vi ikke ennå, litt tilfeldig slik vi forlot lekeplassen gikk vi heller til gamle, gode nummer 55. Begge er gode å huske for andre turister som vil komme til noen av Kievs vakre strender, og vil unngå kaoset og støyen i Hydropark, eller bare vil variere fra den folk flest drar til, siden den har en metrostopp. De fleste busser fra stoppestedet Druzjba Naroda (metrostopp, grønn linje) går også over hit.

Anyway, det var en varm dag, opp mot 30 grader, stekende sol, men Olia ville likevel gå litt rundt i boligområdene der på venstrebredden. Hun er nostalgisk, vet dere, hun er herfra. Og hun tåler nok varmen bedre enn oss bleke nordmenn. Jeg led i alle fall lite grann, med lille Irina på skuldrene, og forsøkte å komme meg inn i skyggen, der det var mulig. Disse boligområdene er egentlig ganske attraktive, nær sentrum og nær elven som de er, men sånn ser det ikke akkurat ut. Det kunne nok være en tanke for godt vante og god bortskjemte nordmenn å ta en tur bort hit, og se hvordan folk egentlig bor rundt om i verden. Det er heller ikke lett å komme på at alle de pent kledde og pent utseende menneskene vi møter på gaten, alle sammen bor i boligblokker som dette. Kaksene som bor bedre, viser seg aldri blant folk.

Irina lekte litt på noen av lekeplassene. Det var ikke så lett, apparatene stod midt i solen, og alt av metall og plast var så varmt at det ikke gikk an å komme i berøring med det med bar hud. Så hun satte seg heller på en huske, og ble husket frem og tilbake, slik hun liker så godt disse månedene mens hun nærmer seg tre år.

Klokken var nærmere tre da vi endelig krysset veien, og var over på strandsiden. Jeg ymtet frempå noe om businesslunsj, et måltid mat, men Olia klarte heldigvis å overtale meg. Vi var jo allerede gode og mette fra frokosten. Hva vi trengte, var bading. Og det fikk vi deilig, deilig på den langstrakte stranden langs denne delen av elven. Irina badet i hundre og ti, som hun alltid gjør, nå også syngende «Ro, ro til fiskeskjær», for virkelig å understreke at her er det et barn det er noe spesielt med. Og mellom øktene i vannet, hadde mama Olia et godt teppe for oss å hvile oss på. Is, juice og øl fikk vi kjøpt i en kiosk like ved, mye nyttigere og bedre enn businesslunsjen jeg hadde ymtet frempå om. Så var det uti vannet igjen, og igjen. Og enda en gang.

Så var det også stopp. På spørsmålet «vil du bade mer» svarer Irina for en sjelden gangs skyld, nei. Det er mor og far, altså jeg og Olia som har oss en siste dukkert. Hver for oss, selvsagt. I tillegg til verdisakene vi har i sekken, har vi en veldig stor verdisak i lille Irina, vår. En av oss måtte alltid være på land og passe på. Her var det lett å passe på Irina. Hun hadde fått seg en tube såpebobler, og for første gang i sitt veldig unge liv klarte hun å blåse boblene ut selv. Så var hun opptatt for en stund.

Dette var dagen babusjka kunne fortelle oss at også Olia nektet å gå på potte da hun var barn. Nå får hun det igjen, med Irina som blånekter, enda hun vet når hun må på do, og klarer seg uten bleie. En annen ting Olia hadde for vane, sagnomsust, da hun var barn, var å labbe i vei på egen hånd, midt i storbyen Kiev, og mye lenger unna foreldre og andre som passet på, enn alderen skulle tilsi. Det samme gjør Irina. Ikke så ille som andre barn, vil jeg tro, Irina er innen rimelighetens grenser, men det koster henne ikke stort å forlate stranden når hun er lei av den. Olia er på vei for å skifte, og får det ikke med seg, mens jeg i tillegg til å passe på tingene våre, også vil passe på Irina. Eller omvendt.

Det er den slags små utfordringer foreldrelivet gir. Oppe på paviljongen, eller strandpromenaden, er vel et bedre ord, kjøper vi kaffe til Olia og meg, og mer å drikke. Det er slik pengene går. Lille Irina prøver seg på alle lekeplassene som er der, disse er skikkelig fine, og noen av dem havner også gunstig i skyggen av trær og andre ting, slik at det ikke blir steinhett å være på dem. Her treffer vi også for første gang her i Kiev, et barn som bare snakker ukrainsk, som ikke kan et eneste ord russisk, og som vi dermed ikke har noen sjanse å kommunisere med. De aller, aller fleste er jo ellers tospråklige, og kan slå om og tilpasse seg.

Språkbarrieren gjør at Irina og han ikke får lekt skikkelig sammen. Det kan jo stå som et symbol på hele situasjonen i Ukraina.

Vi tar den fantastiske buss 118 hjem igjen. Det er ikke til å tro, den stopper 50 meter fra inngangen vår, det er ikke mulig å komme nærmere fra en bilvei. Vi går til den vante lekeplassen like utenfor blokka, der mange kjente barn leker. Her er språket utelukkende russisk, og Irina har allerede kontakt med mange, mange barn, og lærer seg å leke på den naturlige måten. De voksne, stort sett mødre og bestemødre, sitter på benker rundt omkring og snakker sammen og følger med, og griper bare inn når barna gjør noe galt eller noe skummelt. De med små barn, er på beina og følger med konstant. Større barn er også med på å følge med, og gripe inn om det er noe som skjer galt, for eksempel om noen griper en leke fra en annen på en urettmessig måte.

Da babusjka og Olia er godt forsynt med druer og frukt Olia har kjøpt, der forsvant enda mer av pengene våre, får jeg fri og tillatelse til å gå opp på rommet og skrive denne posten. Men ikke før jeg har fått høre at cyberangrepet ikke bare har rammet bankene, men selveste nærbutikken vår, supermarkedet Velika Kesjenia, som i går var stengt, og i dag bare solgte varer i et helt begrenset utvalg. Og bare med cash, selvfølgelig. Forhåpentligvis varer ikke problemet så lenge. Kanskje er det allerede løst når dette innlegget postes. Er det ikke løst i løpet av dagen, er vi i trøbbel.