Jeg har vært litt opptatt den siste tiden, og har ikke kunne oppdatere bloggen så mye som før. Med meg og Olia er alt godt, det samme gjelder for familien hennes som er igjen i Kiev. Det er en uforståelig kontrast mellom det lykkelige livet Olia og jeg lever for tiden, og krisen landet hennes går gjennom.
Søndag var det på ny litt håp i Ukraina. Det var presidentvalg, og han som skulle vinne, vant, med klar margin og med god oppslutning. De ekstreme kandidatene fikk nesten ikke stemmer i det hele tatt, et klart signal om at den ukrainske befolkning ikke ønsker høyreekstremisme. Gjennom stemmeseddelen kunne de ikke gi klarere uttrykk for at nå ønsket de stabilitet og fremskritt, enn ved å stemme på Porosjenko, som vant. Valget ble også anerkjent, i USA og EU, selvfølgelig, men også i Russland. Det var vanskelig å ønske noe mer fra valget, enn resultatet som ble, og mottakelsen det fikk.
Men det er noe svært destruktivt over Ukraina for tiden. Avtaler varer ikke lenge, håp blir snart knust, en mulig vei ut av krisen blir snart blokkert av grupper som ønsker en annen vei ut, eller ser seg tjent med at krisen fortsetter. Separatistene i øst anerkjente aldri valget, de deltok ikke, og det er ukjent antall der som mener at Donetsk og Lugansk allerede er selvstendige replikker, etter den tvilsomme folkeavstemningen som var der. Disse har farlige våpen, og de virker ikke innstilt på å legge dem ned.
Så det er litt av en oppgave Porosjenko har overtatt, der han går inn i rollen som president i Ukraina, en rolle ingen, noensinne har lykkes i, som BBC
skriver. Det er forventet av Porosjenko at han holder landet samlet, eller restene av det, om man skal anse Krim som tapt. Så han må på en eller annen få opprørerne i øst til å legge ned våpnene, og finne sin plass i det ukrainske samfunn. Opprørsregionene må finne sin plass i den ukrainske stat. Porosjenko har valgt å løse dette med militærmakt, og har sendt kraftigere styrker enn sine midlertidige forgjengere ledet av Turtsjenov. Porosjenko bruker også luftvåpenet.
Er det hundre stykker som er drept siden Porosjenko kom til makten? Eller siden han ble valgt til president, nå sist søndag? Bare i dag døde 14 ukrainere, da et helikopter ble skutt ned. Det viser at opprørerne i øst har mistenkelig bra utstyr. Men det viser også at de har mistenkelig bra vilje til ikke å gi seg, etter noen kraftige nederlag tidligere i uken, der de i et enkelt slag om flyplassen i Donetsk mistet 40 mann.
Jeg tror ikke bruk av militærmakt mot opprørerne i øst vil føre frem. Det er veldig vanskelig å finne eksempler på at noe regime i noe land har vunnet frem med tung militærmakt i eget land. Da må du i så fall holde frem til all motstand er knust, og da virkelig knust. Kanskje er Russland i Tsjetsjenia et eksempel? Den konflikten holdt det gående over mange vonde år, kostet begge parter dyrt, og har vært med på å gi Russland et terrorismeproblem som ikke er over ennå. Tsjetsjenia har dessuten autonom status i den russiske føderasjonen, noe man foreløpig ikke har vært villig til å gi Donetsk eller Lugansk i Ukraina. Et slags Tsjetjenia i Ukraina er verken ønskelig eller mulig. Forskjellene er for store til at det egentlig kan sammenlignes. Jeg kjenner ikke andre eksempler i moderne tid på at en statsmakt har slått ned en oppstand med virkelig hard hånd, og sluppet unna med det. Det pleier heller til å føre til årevis med uløselige problemer, og folk og land i dyp, dyp, dyp krise.
Ukraina skiller seg litt ut med at de har støtte fra de internasjonale stormaktene i vest, USA og EU. De har også stor støtte i egen befolkning, de som ikke tilhører utbryterregionene. Det er forventet at Porosjenko slår hardt ned på oppstanden, og det er et ønske fra mange at han tar knekken på opprørerne, som de har lykkes med å kalle prorussiske separatister og russiskstøttede terrorister. Det kan gjøre det mulig å vinne frem, i hvert fall hvis oppstanden ikke er særlig stor.
Angrepet i dag er derfor et stort og alvorlig tilbakeslag for Porosjenko, og styresmaktene i Kiev. Porosjenko uttalte at han skulle fortsette «anti-terror»-operasjonene til Turtsjenov og Jatseniuk, og han ville få slutt på oppstanden innen timer, heller enn uker. Det var like før angrepet på flyplassen i Donetsk, der 40 opprørere døde, og det kunne se ut som Kiev var i ferd med å få kontroll. Nå ser uttalelsen til Porosjenko rar ut. Har han ikke kontroll på hvor mange opprørsstyrkene er? Har han ikke helt oversikten? Hva var poenget med å si timer, når det vitterlig har gått dager, og oppstanden er potent nok til å skyte ned ukrainske militærhelikoptere. Det begynner allerede å tegne seg at dette vil bli en lang, lang konflikt, og Porosjenko går inn i rekken av ukrainske presidenter som har feilet fullstendig.
Fremdeles finnes håpet, og jeg skal ikke undergrave håpet. Foreløpig finnes ingen alternativ til Porosjenko, han har fått et mandat til å løse krisen og må få en sjanse til å prøve seg. Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er allerede kommet så langt, at dødsfall i Ukraina er en vane. Det er det tredje helikopteret som skytes ned, antall dødsofre er det ingen som har oversikt over ennå, men det telles vel ennå i hundre, og ikke tusen. 14 mennesker dør i Ukraina, og man diskuterer uttalelser til presidenten, og strategi. Det lover ikke godt for fortsettelsen. Man skal ikke undergrave håpet. Men man skal også være realistisk.
En helt grei blogg 