Mens vi venter på våpenhvilen

De forhandlet i 16-17 timer. Den eneste som så ut til å kose seg gjennom natten, var Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko. Som vert for det skummelt viktige toppmøte og sentrum for oppmerksomheten fikk han sole seg litt utenfor sitt eget lukkede og sanksjonerte Hviterussland. Han er jo ellers en politiker vestlige politikere ikke vil ha noe å gjøre med. Nå fikk han Europas mektigste på besøk, Merkel og Hollande, Tyskland og Frankrike. England er på sidelinjen. Merkel fikk om mulig gjort rynkene ned fra munnen enda mer synlige enn vanlig, mens Hollande vel helst virket som en som ikke hadde så mye der å gjøre, noe han kanskje heller ikke hadde. Putin var som han pleier, nådeløs, uhyre godt forberedt, og uten å gi rom for forhandlinger. Gjennom natten ble Ukrainas Porosjenko stadig mer frustrert. Et par timer før avtalen ble undertegnet uttalte han at Russlands krav var «helt uakseptable». Ingenting tyder på at Putin gav noe etter på kravene sin etter dette utbruddet. Det rapporteres heller at Putin ble stadig mer aktiv utover morgentimene, og tvang gjennom alt han måtte kunne ønske.

Jeg fulgte med gjennom kvelden og natten, tidlig på morgenen, og gjennom formiddagen, dagen, ettermiddag og kveld, helt frem til nå. Stemningen har skiftet hit og dit. Jeg har hatt litt tro på denne fredsavtalen. Rett og slett fordi partene ikke har noe alternativ. Man skal ikke følge veldig dypt med på Ukraina for å få med seg at landet har enorme problemer. Valutaen og økonomien er i fritt fall, de 17,5 milliarder dollarene IMF nå skal bidra med, bringer Ukrainsk økonomi tilbake omtrent dit de var for ett år siden, altså rett før Janukovitsj’ regime raknet. Valutareservene blir tømt, Ukraina går tom for penger. Det er ett av ganske mange formidable problemer Ukraina sliter med om dagen. Det siste de trenger er en krig. Regimet og landet står i fare for å kollapse.

Russland har heller ingen interesse av å la en krig trekke ut. Det koster penger for dem også, og selv om de i motsetning til Ukraina har råd til det, så vil de klart foretrekke å få ting på plass, få lettet sanksjonene, og få begynt å lappe sammen relasjonene sine til den vestlige verden. Ulikt hva en god del folk ser ut til å oppfatte, er ikke Russland interessent i en full konfrontasjon med Vesten. De har havnet i en gjørme, og sliter med å komme seg opp av den.

For EU og NATO begynner det også å knirke litt. Et aggressivt USA som leger prestisje i dette og fyrer opp under muligheten for å sende våpen til Ukraina, har ingen støtte i et Europa som vil få den mulige storkrigen like ved stuedøren sin. De europeiske landene kjenner med respekt å melde også forholdene i regionen bedre enn USA gjør. De har fornuftige folk i USA også. En av dem er Stephen M. Walt, professor i internasjonale studier ved Harvard universitetet. Han har 9. februar en artikkel i Foreign policy han kaller Why arming Ukraine is a really bad idea. Det er en gnistrende god artikkel av den samme mannen som i 2003 advarte mot farene ved å gå til krig mot Irak, krigen vi kunne «velge å la være», og som medførte et ansvar om det økte islamsk terrorisme, ødela staten Irak, og en skremmende rekke konsekvenser som stemmer forbausende nøyaktig med hva som har skjedd. I artikkelen skiller han mellom to typer aggressivitet, den ene er typen til Hitler og Nazi-Tyskland, personlige og ideologiske ambisjoner, grådighet og makt. Slike blir bare stoppet med motmakt. Den andre typen er når den tilsynelatende aggressiviteten er motivert av frykt og usikkerhet. I slike tilfeller vil motmakt bare øke frykten og usikkerheten, bare gjøre tingene verre. Kanskje er det derfor de som ønsker tøffe tiltak mot Russland er så ivrige etter å sammenligne Putin med Hitler? Det betyr ikke at den er rett. Jeg mener ikke den er det, og det gjør heller ikke Walt.

Moreover, the Ukraine crisis did not begin with a bold Russian move or even a series of illegitimate Russian demands; it began when the United States and European Union tried to move Ukraine out of Russia’s orbit and into the West’s sphere of influence. That objective may be desirable in the abstract, but Moscow made it abundantly clear it would fight this process tooth and nail. U.S. leaders blithely ignored these warnings — which clearly stemmed from Russian insecurity rather than territorial greed — and not surprisingly they have been blindsided by Moscow’s reaction. The failure of U.S. diplomats to anticipate Putin’s heavy-handed response was an act of remarkable diplomatic incompetence, and one can only wonder why the individuals who helped produce this train wreck still have their jobs.

Walt argumenterer som jeg og flere andre har studert Russland eller internasjonal politikk i regionen, at Ukraina er så viktig for Russland, at der vil ikke Russland gi etter for press. Vesten har selvfølgelig uten sammenligning større ressurser enn Russland. Men vi er ikke villige til å bruke dem, ikke over Ukraina, og det har vært et godt synlig faktum fra første stund i denne krisen. For hver lille ting vi har gjort, har Russland gjort mye, mye mer. Vesten har reagert med å kalle Russland onde og løgnaktige og kyniske, og forsøkt å straffe dem med sanksjoner og isolering. Les artikkelen til Walt. Les også hva han har skrevet tidligere. Historien har vist at han traff fullstendig riktig med Irak. Her treffer han fullstendig riktig igjen.

Det var også et leserinnlegg i Dag og tid i dag. Det var skrevet av Steinar Bryn, fra Nansens Fredssenter, og Hedda Langemyr, fra Norges fredsråd. De skriver – som også jeg har antydet tidligere – at konflikten i Ukraina er skremmende lik sånn den var på Balkan, der disse fredsorganisasjonene har førstehåndskjennskap. Også disse to bruker mye av den samme argumentasjonen som jeg har brukt, og fått flengende kritikk for:

Mange ukrainere visste nesten ikke at de var i konflikt før de «utenfra» kom. Russland og EU/NATO har vært flinke til å velge side og styrke selvrettferdigheten til begge sider i konflikten. Putin beskylder Vesten for å manipulere og ville splitte Ukraina. Vi beskylder hverandre for å invadere våre interessesfærer. Vi er ikke så forskjellige som vi liker å tro – våre fiendebilder er blitt speilbilder.

Jeg har kraftig kritisert USAs oppførsel og resultater i Irak, Libya og Afghanistan, der de har gått inn med tung makt og tunge våpen, uten å ha satt seg inn i de lokale forholdene. Nå skjer det samme i Ukraina.

Vestlig fredsbygging er blitt synonymt med regimeskifte og en gjenoppbygging av en sterk stat med solide institusjoner. I praksis har vi bare greid å gjennomføre regimeskiftet. Vi har bidratt til å bygge dysfunksjonelle stater preget av korrupsjon og manglende demokrati og forsoningspolitikk. Dermed mister staten lojalitet som igjen styrker dysfunksjonaliteten.

Det er temmelig nøyaktig akkurat det som skjer i Ukraina nå om dagen. I Vesten lukker vi øynene, godt hjulpet av villige medier som legger seg på akkurat samme linje som statsmakten, – det er Putin sin feil. Hvis ikke Russland hadde gått inn med våpen, og annektert fremmed stats land, så ville Ukraina hatt en sjanse til å lykkes. Våre feil er i sammenligning ubetydelige. Med denne selvrettferdigheten fortsetter vi å kjøre på langs samme linje, med samme politikk, og har med det vært med på å bringe Ukraina til den kritiske situasjonen landet er i nå. Bryn og Langemyr formulerer det slik:

Det skremmer når europeiske politikere fremstiller Putin som så annerledes enn oss, som så uforutsigbar, samtidig som vi, ved å bygge opp nye kommandoposter i NATO-regi, vet at vi handler på en måte som provoserer. Vi bekrefter hverandres verste fiendebilder.

Jeg skriver resten i morgen tidlig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s