I dag er det omtrent årets lyseste dag, og i alle fall St. Hans, festen til ære for Johannes døperen, St Johannes som har blitt til St Hans. Da vi var små gikk vi opp til «markå», der Lundehaugen aldershjem nå ligger, og spilte fotballkamper barna mot foreldrene, tente bål, og hadde det moro. Markå forsvant, fotballkampene også, og det er lenge siden jeg har stått ved noe bål på St. Hans aften. I stedet har mor og jeg spist rømmegrøt.
I år var første gang lille Irina skulle være med. Jeg kombinerte turen ut med Irinas luftetur, i vognen, fra Lundehaugen til Klepp stasjon. En strekning på en drøy mil, slik jeg gikk den, over Skjæveland, gjennom Øksnevad-skogen, og så langs svingene ved Frøylandsvannet. Kanskje var det en knapp mil mer enn en drøy mil. Det vet jeg ikke. Gikk gjorde jeg i hvert fall.
Tidligere hadde vi hatt besøk av Trude og ungene, Irinas tante og søskenbarn. Så det ble en skikkelig slektsdag. Alle vil nok se det lille vidunderet før hun og vi reiser på lang sommerferie i Kiev.
Hos mor var rømmegrøten nesten klar da vi kom. Irina hadde sovet hele veien ut, hun var tungt trøtt etter å ha vært våken hele dage, og hatt besøk og greier. Akkurat i det vi kom frem, våknet hun. Slik fikk hun være med på hel festen.
Mor hadde laget rømmegrøt for fire. Siden hun spiser for en halv, måtte jeg spise for 3,5. Det klarte jeg ikke. Det var fremdeles en halv porsjon igjen da vi var ferdige.
Til ære for årets lyseste dag hadde vi en dram. Til ære for maten hadde vi oss en øl. Men ikke mer, for vi var med Irina. Det gjorde imidlertid at ingen av oss var kjørbare.
Dermed skulle tog være naturlig hjem. Irina hadde jo allerede hatt lufteturen sin. Og nå var det kvelden.
Men NSB har sitt svært Rogalandske fenomen «Buss for tog», som godt kunne vært omdøpt «ingenting for tog». På Internett ser alt greit ut, togtidene står så greit oppført som de pleide å være, ingen meldinger om forsinkelser og innstillinger er å spore. Å stille seg på holdeplassen og vente på denne bussen som skal være tog, det er å stille seg opp og vente på et lykketreff. Kanskje kommer det noe, kanskje ikke.
Det minner meg om min kjenning i Moskva, fra sommeren jeg var der, han sa så fint at bussene har rutetabeller – de følger dem bare ikke.
Slik er det også med NSB når de har «Buss for tog». Rutetabellene og bussene går helt uavhengig av hverandre.
Egentlig er det en ganske stor skandale. Rogaland er uten tog i nesten en hel måned, og det alternative kollektivtilbudet er ikke i nærheten av å kunne kompensere. Til overmål har de samtidig arbeid på motorveien – på to steder -, så trafikkorken for stakkarene som har ærender i rushet, unner jeg ingen. Buss for tog går – eller står – forresten i den samme korken.
Mor var også offer for elendigheten, sist onsdag, da hun skulle en liten tur til Bryne med kollegene. Fra Klepp stasjon til Bryne er 1 stopp. Samvittighetsfullt kjøpte hun billett på forhånd, stilte seg opp ti minutter før tiden, og ventet – i over en time. Da ringte hun Tone, som kjørte henne. Da hun kom til Bryne hadde kollegene allerede spist middagen, og mor måtte spise alene. Uhyggelig.
Irina og jeg tok ikke sjansen. Jeg har ikke lyst å vente en time på stasjonen med henne, for et tog (buss) som kanskje, kanskje ikke kommer. Så jeg tok beina fatt hjem også.
Kaldt var det blitt, kveld, vind. Jeg var kalendern tro i kortbukse og tynn, kortarmet t-skjorte, sandaler. Irina var noe bedre dekket i vognen, med tepper. Problemet var bare at i vognen ville hun ikke ligge. Hun gråt og gråt, den fortvilte varianten, den der alt i verden er feil og urettferdig. Jeg lurte etter en liten kilometer om hun hadde i bleien. Det hadde hun ikke. Men da hun ble løftet opp, og fikk se verden, var hun blid igjen.
Så resten av turen fikk hun sitte. Da pludret hun i vei, pekte og klappet. Jeg forklarte henne hva alt var, rundt omkring, og tenkte på hvordan hun ennå ikke legger merke til det som er interessant, og uvanlig, slik som St. Hans bål og sauer, men heller ser og peker på autovern og grantrær og gjerder. Alt er uvanlig og interessant for henne, som ennå er i ferd med å oppdage verden.
Da vi kom forbi en hest, stoppet jeg imidlertid opp og satte henne foran den. En hest er for interessant til bare å passere. Hesten og Irina var nysgjerrige på hverandre, men Irina ikke mer enn om jeg hadde stilt henne opp foran en gjerdestolpe eller noe høyt gress i grøfta.
Til slutt ble det for mye for Irina. Hesten, fjordingen, grafset jo i føttene hennes, og til slutt ble det på tide å protestere, med gråt. Derfra gråt hun omtrent hele veien hjem. Jeg måtte ta henne på armen. Vi var fremdeles på Foss Eikeland, et par kilometer hjemmefra, så det var feit vei ennå å gå. Tungt og kaldt, ble det.
Men hjemme ble det straks paradis. I badekaret, og til puppen til mor. Der sovnet hun som en engel, til ære for St. Hans, solen og verden.
En helt grei blogg 