Overskriften satt ikke helt. Lille Irina og jeg tok oss en liten tur i dag bak Stokkalandsfjellet, fra Ullvaren til Plassatjern, og tilbake. Det er en ingentingtur for oss, og står ikke i stil til de andre turene vi har hatt denne ferien. Men vi hadde også andre ting å gjøre, vaske bilen for eksempel, og avslutte ferien.
I går ble en spesiell dag. Både konemor Olia og jeg var veldig trøtte, og sov stort sett hele dagen. Irina syslet med seg selv og nettbrettet i stua. Hvem vet hva hun gjorde? Vi sov. Først klokken fem tok jeg henne med rundt vannet en tur, på trehjulssykkelen, og uten mat vi spiste. Det var et pliktløp til oss å være. På henne gjorde det inntrykk å mate endene (og måkene, de fordømte måkene som har slått seg til i ferskvann, hva er det som skjer her i verden og naturen?), og hun svingte seg litt i stengene de har satt opp (og som allerede er ødelagt). Ellers satt hun stort sett på sykkelen. Da vi kom hjem hadde Olia laget middag. Vi spiste den, og så fyrte jeg opp i peisen. Sånn gikk den dagen.
I dag, derimot, våknet vi i toppform. Vi spiste en god, lang søndagsfrokost. Jeg fikk hørt kantater av Bach, som jeg liker så godt, og Irina fikk både spist litt, sett film og spilt spill. Alle hadde vi våre morgener. Olia forsvant ut for å hogge ved. Alle hadde sin morgen.
Jeg gjorde litt rekognosering hvor vi skulle hen. Det var meldt vind, så det kunne ikke bli noen fjelltopp, om de er aldri så lave her i nærheten. Det var lurest med skog. På Google Earth sjekket jeg om det var mulig å parkere langs Åslandsvegen, det renner en fin bekk ved siden av den, vi kunne kanskje gå langs med den? Men alle parkeringsplassene så usikre ut. Og jeg hadde ikke så lyst til å kjøre så langt. I dag måtte turen bli overstått. Vi hadde også andre poster på programmet.
Derfor kjørte vi til Ullvaren, parkerte bilen ved ridesenteret, og gav oss av gårde. Irina ville som alltid ha «mat» med en gang. Jeg hadde med sjokolade, men den gode, rene melkesjokoladen var spist opp. Erstatningen med frukt og nøtter falt ikke så godt i smak.
Et fælt øyeblikk kom da hun ville ha noe å drikke, sok, sa hun på russisk. Det betyr både saft og juice. Jeg hadde varm solbærsaft, eller «toddy», som vi kaller det. Jeg tenkte hun var stor nok til å skjønne hun ikke måtte drikke når jeg sa det, – det var varmt, sa jeg, – jeg må helle i vann. Og før jeg hadde fått hentet frem det kalde vannet å kjøle saften ned med, hadde hun forsøkt seg med en litt for stor slurk, og hylte ut i fornærmet gråt.
Det gjorde vondt, også for meg. Hun løp av gårde, med den karakteristisk gråten hun har når hun føler seg dårlig behandlet, når hun føler tilliten er brutt. Det tok lang tid før hun tilgav meg. Men så var det glemt, og akkurat som om det ikke var hendt.
Plassen rundt Plassatjern er vel striglet for min smak, benker og bålplasser og steiner til bord, men det er det eneste vannet i nærheten, og det beste stedet i le for vinden. Så vi var der. Irina rotet med pinner i vannet, og kastet dem uti, hun balanserte på benkene som var satt ut, og klatret opp på steinene. Vi var der en liten time, kanskje.
Så var det å lokke henne videre med å se på sauene. Turen gikk gjennom skogen, på en sti, men nå ville hun snart i bæremeisen. Det var imidlertid ikke lenge før vi kom til sauene, da måtte hun ut og kikke på dem. Det var mange sauer på marken, tydeligvis et godt bruk.
Det finnes fremdeles stier jeg ikke har gått i området som er mitt nærmeste, men få av dem som byr på noen overraskelser. De leder alle sammen tilbake til grusstien, litt lenger borte. Bare i korte strekk får man følelsen av å være på virkelig tur, å være i terrenget. Nå skal de lage ekstra asfaltvei gjennom her.
På vei tilbake til bilen bryter solen frem. Det er nydelig høstsol, lavt på himmelen, og med et flott lys på høstbladene. Jeg er veldig glad i alle årstidene, spesielt glad i høsten også. Noen av de beste turene er om høsten. Temperaturen er passe, og fargene og lyset blir ikke bedre.
Vi setter oss ned en ekstra gang, og spiser en appelsin. Det er et av ordene Irina har inne, og har hatt inne lenge. Det er fint med det at det er det samme på russisk og norsk, så det følger ingen forvirring med det for henne. Så glad i å spise appelsinene er hun imidlertid ikke lenger. Hun drikker heller litt varm solbærsaft. Ikke for varm denne gangen.
Turen varer bare et par timer, og litt til. Ingenting for oss. Vi reiser den korte veien hjem igjen, kjører forbi et par damer som har jogget forbi oss der vi satt. Det er gang- og løpeavstand hit, og rart at ikke flere gjør det, så mange det er som går rundt Stokkalandsvannet.
Hjemme får vi vasket bilen, og båret inn litt grapseved og brensel. Resten dekker jeg til for vinteren. Kvelden og ferien avsluttes med god kaffe, småkaker og lefser foran peisen.
En helt grei blogg 