I dagens Stavanger Aftenblad har Elisabeth Bie en anmeldelse av en politisk satireserie fra BBC. Den heter The thick of it, og Bie liker den godt, blant annet fordi den sparker oppover. Jeg er en vanlig blogger som neppe kan regne med flere enn noen hundre lesere for det jeg skriver her. Bie jobber i regionens største avis med et nedslagsfelt på flere hundre tusen. Når jeg kritiserer henne, sparker jeg oppover. La oss se hvordan hun liker det.
Anmeldelsen begynner som var den skrevet på facebook. Liker du å le så tårene triller og magen verker? Da MÅ du sjekke ut britiske «The thick of it». De store bokstavene i «MÅ» er journalistens, ikke mine. Starten setter standarden for hele anmeldelsen, journalisten er begeistret, gir serien terningkast 6, og gir seg selv ende over.
Alt dette er til å holde ut. Man kan ikke lenger kreve at folk skal klare å tenke for å skrive anmeldelser i norske aviser, og enda mindre for at de skal klare å gi uttrykk for tankene sine. Verre blir det når Bie skal forklare hva denne serien er for noe, og hvorfor den er så «sylskarp» og «supersmart», ordene Bie velger å bruke. Den skildrer et politsk landskap befolket av aggressive medier som tørster etter statsrådblod, sleipe lobbyister, enda sleipere spin doctors, kyniske byråkrater, tullballrådgivere og politikere som først og fremst er opptatt av egen posisjon og medieimage.
Timingen er spesiell. Akkurat nå har engelske politikere avbrutt sommerferien sin, etter de blodige opptøyene som har vært i London og andre byer de siste dagene. Eller for å pleie sin egen posisjon og medieimage, som ser ut til å være det serien og Bie legger til grunn for politikernes aktiviteter. Norske politikere har kanskje også vært opptatt av egen posisjon og sitt medieimage den siste tiden. For man skal for all del ikke menneskeligegjøre en politiker, en byråkrat eller en rådgiver.
Anmelder Bie er uvanlig slepphendt med kraftuttrykk. Slik går det gjerne når man skriver uten å filtrere ordene gjennom tankene. «Den geniale humoren ligger i manuset», skriver Bie, «i de ekstremt godt besatte og velspilte rollefigurene», det er ikke småtteri. Som eksempel på det geniale i manuset, eller hvordan de får til den geniale humoren sin i manuset, så skriver Bie at manuset må gjennom en «språkkonsulent». Hermetegnene er Bies, ikke mine. Denne språkkonsulenten «sørger for sitatvennlige utsagn som «He is as useless as a marzipan dildo«.
Utsagnenet er kanskje sitatvennlig, men da for å vise hva som skjer når språkkonsulenten ikke gjør jobben sin. Eller for å vise hvor vanvittige utsagn som nå kan bli sitatvennlig for norske anmeldere, uten ironi og ment fullt ut positivt. En dildo av marsipan kan man spise, hvis man liker marsipan. En vanlig dildo derimot, vil jeg ikke kunne ha glede av, verken for meg selv eller sammen med min kone. Så for meg vil Elisabeth Bie være like ubrukelig som en ekte dildo. Det er jo veldig morsom og supersmart og sitatvennlig, og det er et «ondt og fullstendig respektløst spark oppover», som Bie skriver et annet sted i teksten.
Vanligvis vil jeg ikke gå til så direkte personangrep i en bloggpost. Skulle noen kjenne Bie, får de ha meg unnskyldt. Det gjelder også om hun skulle finne frem til den selv. Jeg leser selvfølgelig ikke anmeldelsen slik den er ment. Men slik den er ment, kommer den heller ikke frem til meg. Jeg mener man i det minste må skru på tankene når onde og respektløse spark går i den ene eller andre retningen. Det er ikke sikkert de er legitime bare fordi de går oppover. Å sparke politikere kan i dag være som å sparke noen som ligger nede. Og man vil alltid slippe bedre fra det når man behandler hverandre med respekt.
Jeg vil ikke uttale meg om serien. Den har jeg ikke sett, og kommer neppe til å se. Normalt står BBC for kvalitet, så serien er sikkert god. Da ytte ikke denne anmeldelsen av den serien rettferdighet.
En helt grei blogg 