Mine første dager i Sibir

 

Selve festningen i Tobolsk, med de karakteristiske russiske tårnene og trekanttakene

I dag reiser jeg videre fra Tobolsk, eller Toboljsk, som det kanskje egentlig burde vært skrevet (på russisk er det «Тобольск», med myk lyd ” ь”). Dette var min inngangsport til Sibir, dette veldige området som er Russland. Her er folket, provinsen, landskapet, det som er Russland, og samtidig ikke er det. Det er så mye med Sibir, jeg skal skrive fyldigere om det i en senere post, her skal jeg bare skrive om mine tre første dager her.

Utsikt bortover vollen og vestsiden av gamlebyen i Tobolsk

 

Og posten ble så lang, at jeg har laget en liten innholdsfortegnelse. 1. Innledning 2. Torsdagen 3. Fredagen 4. Lørdagen og 5. Avslutning. Sånn måtte det bli.

Spir på spir i Kremlin i Tobolsk. Vi ser forbønnskirken, klokketårnet og den herlige St. Maria katedralen

 

Innledning

Jeg valgte meg Tobolsk som første stoppested. Og jeg har tenkt litt på om dette er en typisk Sibirsk by, om den er representativ, om jeg virkelig har vært i Sibir, når jeg har vært her. Det er en del som taler for det, og en del som taler mot det. Den ligger jo helt mot grensen, og i et enormt område som Sibir, kan man liksom ikke si at man har vært der, når man bare har vært helt ute i det ene ytterpunktet. Slik kan man kanskje også si at man liksom ikke har vært i Russland, når man bare har vært i St. Petersburg. For å være i Sibir, skulle man sikkert ikke være i en by i det hele tatt, byene kan jo aldri dominere et gigantisk land som dette, Sibir er den urørte natur. På samme måte skulle man kanskje være her om vinteren, for virkelig å oppleve det.

 

Ingen russisk by uten et krigsminnesmerke

Men det er nå en gang om sommeren jeg har ferie. Og på denne ferien min, reiser jeg til byer. Da er Tobolsk kanskje ikke helt representativ, med det at den ligger ikke ligger langs den transsibirske jernbanen. Den er på et slags sidespor, nordover fra Tyumen, oppover mot Nizhnevartovsk, Purpe og Novy Urengoy (for foreløpig å bruke engelsk transkripsjon), det er endestasjonene, Tobolsk er sånn cirka midtveis. Kanty Masynsk, med sjakkturneringene, ligger også nordover her. Innbyggertallet er om lag 100 000, sånn midt på treet, og den har både gamle bydeler og nybygg fra Sovjettiden, som beskrevet i en tidligere post. Det er en kulturby, mer enn industriby, men det er folkekultur og historie, mer enn finkulturen man egentlig bare finner i europeisk Russland, og stort sett kun i Moskva og fremfor alt, St. Petersburg. Der er alt. Kunstmuseet i Tobolsk var knapt verdt den norske 10-kroningen det kostet å komme inn, enda det var restaurert etter alle kunstens (artig ordspill) regler, maleriene var ganske enkelt for enkle (nytt ordspill). 

Kunstmuseet i Toblsk, med buss nr 4 foran. Like til venstre ligger hotell Sibir, som jeg bodde på.

Nei, jeg skriver dette, fordi jeg føler jeg ikke helt har vært i Sibir ennå, selv om jeg altså nå er her. Jeg må innover mot det indre, det må være Sibir på alle kanter for at det skal være noe, Tobolsk ble liksom for fint og kultivert og russisk, ville Sibir er lenge mot øst. Jeg vil likevel på det varmeste anbefale å dra hit, om man likevel skal ta den transibirske jernbanen. Fra Jekaterinburg får man enkelt billett, det går daglige tog, og tidene passer fint, om bord klokken åtte om kvelden, og opp og av klokken ti på sju etter en god natts søvn (hehe), tog nr 342, her er hvorfor og hvordan, mine tre første dager i Sibir.

 

Er det rart jeg ble fenglset av den klassisk russiske St. Maria katedralen i Tobolsk?

 

Torsdagen

 

Hotell Sibir i Tobolsk, med en gul Martsjrutka foran

Torsdagens post om reisen fra Jekaterinburg hit til Tobolsk, endte med at jeg steg om bord på bussen ved den russisk plasserte togstasjonen, her, en mil utenfor selve byen. For dem som vil kopiere reisen, er det bare å gå ut av stasjonsbygningen, stå der med ryggen mot togene, når buss nummer 4 kommer, gå om bord. Det koster to russiske tiere, og man får penger igjen. Det er en tidløs buss, den ville ikke vakt oppsikt på 60-tallet, og man må respektere den for å ha holdt stand somre og vintre i årevis i Sibir, forvent ikke at den skal være komfortabel, lydløs og rask. Den er det motsatte, og milen inn mot sentrum tok sin tid, jeg ble som alltid litt i tvil om jeg var på riktig buss, det kunne jo bli kritisk ellers, men det er den riktige, og hva jeg ikke visste, men som jeg kan opplyse dere om, er at den kjører helt inn til Kremlin og at det er endestasjon. Når motoren blir stoppet, skal dere av. Kremlin rager ved siden av, man er ikke i tvil.

Her er buss 4 i Tobolsk, foran Kreml og vanntårnet. Utsikt fra vinduet, hotell Sibir

Hoteller jeg like varmt som byen anbefaler, ligger like om hjørnet, følg bare festningsmuren, gå mot det røde vanntårnet, det er mot venstre fra bussholdeplassen når man står med ansiktet mot festningen, det er bare å gå ditover, og rundt hjørnet, der er hotell Sibir. Her får man for om lag et halvt tusen norske kroner, et romslig rom med fliselagt bad, og med stil og ordentlig og pent og rent overalt. Utsikten er upåklagelig, rett mot Kremlin, man har den største attraksjonen like utenfor døren, og kan gå ut og ta bilder og se på den i forskjellig lys (og mørke) til alle døgnets tider. Bak festningen, er en praktfull utsikt til gamlebyen, som ligger nedenfor åsen, der det på vanlig russisk vis er bare sletteland, og selveste elven Irktusj igjennom, man kan tilbringe timevis der.

Utsikt fra vestvollen mot østvollen og elven Irtysj, Tobolsk, Russland.

Jeg var trøtt da jeg ankom, og etter å ha briljert med min russisk og fått meg rom, de snakker ikke engelsk her, ikke i det hele tatt, ikke noen, gikk jeg og hadde meg en liten strekk på en komfortabel seng, og fikk luftet litt ut av kofferte og lagt litt forskjellige ting, rundt omkring. Det er lenge siden jeg har hatt plass nok.

Sengen min i Hotell Sibir, Tobolsk

 

Så var det ut å gå, som jeg alltid gjør det og mener det er riktig når man kommer til en ny by, man skal ut og gå, og gjøre den til sin. Kremlin var et naturlig startpunkt, jeg ble fullstendig fengslet av den, faktisk, langt sterkere enn av den mer berømte i Moskva, uten at jeg helt kan si hvorfor. Den er jo ganske enkel og hvit, og med St. Sophia-katedralen, et lite klokketårn og den mindre Pobkrovsky-katedralen som hovedattraksjoner midt i, det var noe med de gylne løkkuplene, noen av dem blå med stjerner, og at det var i Sibir, som bergtok meg fullstendig. Jeg tok bilder fra alle vinkler, og gikk lenge omkring overalt hvor jeg kom til.

Inne på selve festningsområdet, Kremlin i Tobolsk

 

Deretter gikk jeg på baksiden, og fikk se utsikten jeg ikke var forberedt på, endeløst, endeløst, endeløst slettelandskap. Som vi pleier se ut over havet, ser russerne ut over dette, det taper seg i horisonten, men man vet det fortsetter, og fortsetter, og fortsetter. Rett nedenfor var gamlebyen, fin å se på, og full av aktivitet, mange heisekraner og byggeprosjekt, det kommer seg raskt, her i Russland. Og til høyre lå elven, Irktusj, med båten som kontinuerlig frakter passasjerer fra den ene siden til den andre. Stort flere båter så jeg ikke, enda jeg stod der lenge, og kom flere ganger tilbake.

Denne fergen gikk i skytteltrafikk over elven Irtysj i Tobolsk (noen bro fantes ikke der), stort andre båter var ikke å se der

 

Jeg gikk etterpå rett i retning av elven, for å se om det var mulighet for å komme seg ned og få et bad, det var det ikke, så jeg ble i stedet gående på måfå rundt omkring i denne midterste delen av byen. Det var varmt og godt, og fullt opp av gode billedmotiv. Det var også langt færre russere som gikk rundt med en ølflaske enn vanlig, men de så mange av dem fattige ut, og det var de nok også, ut i fra husene de bodde i å bedømme. De var også mørkere, og mer strammede og furete i ansiktet enn russerne lenger vest, de antydet eskimoer mer enn europeere, og de så alle sammen ut som de hadde vært her noen vintre. Det var en vennlig, fredelig stemning, folk så egentlig ut til å ha det ganske bra, her.

 

Fredagen

Slik ser det ut med kyrilliske bokstaver: Gostinitsa Sibir

 

Selv om jeg anbefaler Hotell Sibir som bare juling her i byen (jeg har sett de andre, de er ingenting), så har det en lei mangel sommerstid, og det er aircondition. De har det nede i restauranten, så der er det kjølig og godt, likeledes i resepsjonen, som får kald luft fra restauranten. Men med en gang man kommer opp trappen til andre etasjen, blir det svett stemning, og inne på rommene er det enda verre. Det viste seg til og med at ovnen stod, et slags varmtvannsopplegg på badet, som gav varme til hele rommet. Smart om vinteren, men om sommeren ble det bortimot ulevelig der, i hvert fall vanskelig å få sove, jeg svettet meg gjennom natten uten noe som helst over meg.

 

Sikkert godt i den Sibirske vinteren, men i den Sibirske sommeren ble denne varmekilden litt drøy.

 

Men allright, det var en liten bagatell. Jeg stod opp morgentid, og hadde meg frokost i den utmerkede restauranten, en slags grøt, tror jeg det var, russerne legger ikke mye i frokosten, men det var fint servert og smakte godt, helt ok. Så var det opp på rommet eller varmestuen, for å gjøre noe forefallende arbeid, og så var det ut.

Restauranten, hotell Sibir, Tobolsk

Gamlebyen var målet. Og hotellets utmerkede plassering kom på ny til sin rett. Det er bare å gå strake veien gjennom Kremlin, ned trappene, selvsagt etter å ha konsumert litt utsikt først, og studert Sofia-kirken enda en gang. Jeg har siden tenkt at denne Kremlin overgår Moskvas, fordi denne får man se i fred, i Moskva er det jo fullt av turister, i Tobolsk er det bare du og russerne.  Og det er bare så vidt russerne er i flertall. 

Nærbutikk og utsikt opp mot Kremlin i Tobolsk

Gamlebyen, jajaja gamlebyen i Tobolsk, jeg hadde sjekket guideboken at den skulle ha en del kirker, og jeg hadde fra utsiktspunktet ved festningen sett meg ut hvor kirkene måtte være. Men straks jeg var nede, krevde instinktet sitt, det bar strake veien mot Irtush. Om det var noen som helst mulighet, skulle jeg bade i den.

Ferjekaien i Tobolsk ved elven Irtysj. Badeplassen er like ved.

Og det er rart med det, der det er sommervarme og vann, blir det gjerne noe bading også. De russiske elvene, brede og fine, har nok av sandstrender, selv om de er litt mudrete, og elvene nok er litt skitne. Enda verre er det at russerne er så fæle med søppelet sitt, og at glasskår blir behandlet som annet søppel, det vil si at det blir liggende. Men kan russerne, så kan jeg. Kaldt vann fra Kina, via Kasakhstan, og så opp til Tobolsk der jeg dukket og svømte og fløt på ryggen og gjorde som jeg pleier i vann, om enn litt engstelig, da det ville være en ulykke om bagen jeg hadde ble stjålet.

Her er jeg! Badeplassen ved Irtysj, Tobolsk.

 

Etter badet var jeg en skikkelig russer. Jeg skiftet ikke tilbake til den anstendige korte buksen, men ble gående i den korte kortbuksen og med bar overkropp gjennom gatene. Det var så skikkelig russisk det hele, jeg gikk til og med barbeint, så lenge det var mulig. Her og der tok jeg noen bilder. Ved et hus stod en hund og tygget gress, nei, det var visst ei ku. En mann kom trillende med en mugge vann, hentet i vannposten, hvor en gutt nå stod og fylte, og en annen ventet på tur. I hus man skulle tro ingen kunne bo, henger klær til tørk, en ku kommer gående langs veien, nei, det er jo ikke mulig. Det kommer flere kuer, jeg må ta bilde av det, ku etter ku langs veien, og bilene kjører som ingenting, bortsett fra at noen tuter. Og ved siden av går jeg i bar overkropp, og filmer det hele.

 

Vel, det er litt av et land, og denne gamlebyen i Tobolsk tror jeg er så representativt som det blir, dette er kjernerussisk, opprinnelsen, selv om flesteparten i dag bor i de redselsfulle betongblokkene. Jeg var forresten bortom alle kirkene, alle var til restaurasjon, og umulige å gå inn i, og utenpå var det bare kuplene som skinte.

Kirkte til restaurering i gamlebyen i Tobolsk, vestre Sibir

Jeg fant meg et stille sted å skifte, akkurat det der var ikke så lett å gjøre, som det var å skrive det. Jeg gikk rundt ganske lenge på jakt etter dette stedet, og jeg skal ikke underslå at det var flere steder jeg var på nippet til å prøve, i det en eller annen russer dukket opp fra et eller annet sted, og gikk forbi i dagliglivet sitt. Det stille stedet var slett ikke risikofritt det heller, det var langs en vei med hus på begge steder, og det virket ganske forlatt der på dagtid.

 

 

Typisk vei i gamlebyen, Tobolsk

 

Like etter kom imidlertid tre slitne russere ut av buskaset. Disse var brent av solen, de tilbrakte tydelig mer tid utendørs enn inne, og det sier jo sitt at de ikke var på arbeid eller ferie denne hverdagen, de var rett av slett av typen til og med jeg prøver å unngå. Og så, vet dere, stiller den ene av dem, meg et spørsmål. Hva er klokken? Og jeg har klokke, og vet jeg kan ikke svare på dette spørsmålet, uten å avsløre at jeg er utlending. En av de andre spør også, og klokken min skinner så tydelig på armen, ”pjat”, sier jeg bare, som betyr fem, men som sikkert ikke er sånn russerne skal si det, når de sier klokken, jeg tror heller de sier tilsvarende femte, altså at det er den femte timen. Og klokken var heller ikke fem, men kvart på. De vinket og smilte og gikk. 

Gamlebyen i Tobolsk, med en karakteristisk grapsete russisk dam

 

Det gjorde jeg også. Det begynte å bli guffent der nede i gamlebyen. Jeg ville opp igjen til tryggheten på haugen. Her var så mange hunder og kuer og ville menn (selv om jeg strengt tatt tror alt var like trygt). Jeg gikk inn en kirkegård, der var det en som tigget, og helt sikket en som bodde i bakgården, hva er dette for et land?

Her bor det folk

Oppe på haugen min ventet en kjedelighet som virkelig var noe. Restauranten på hotellet var bortleid til bryllupsfest. Og selv om jeg hadde gått rundt ikke så rent lite, både i gamlebyen og oppe rundt festningen, så hadde jeg ikke funnet en eneste annen restaurant. Jeg gjorde et tappert forsøk på å ta meg opp til nybyen, dog ikke taprere enn at jeg valgte å spasere, jeg tok ikke bussen, selv om jeg visste det var nummer 4, og hadde gjort det om sulten var prekær. Det var den ikke, og jeg snudde på halvveien.

Jeg på festningvsollen i kveldssolen

 

Lørdagen

Etter en ny varm natt, våknet jeg til en besynderlig frokost. Restauranten var vasket og ren, men bordsettingen var som om det fortsatt var bryllup, og jeg måtte spise i et slags siderom. Pølse og en slags spaghetti, typisk russisk frokost, god som vanlig, og jeg etterpå som vanlig opp på rommet og gjorde forfallende arbeid. Ikke så mye denne gangen, og jeg måtte også pakke. I motsetning til elendige hotell Sverdlovsk i Jekaterinburg, var det ingen problem her på hotell Sibir i Tobolsk å oppbevare bagasjen, jeg kunne gå ut og være fri.

Slik ser det ut. Pølse og spaghetti til frokost i Russland.

Og jeg rett til Kremlin, og ned til gamlebyen, og bort til elven. Jeg var fast bestemt på ikke å bade, badet likevel, skjønt denne gangen ville det være virkelig krise om bagen ble stjålet, alt av verdisaker lå i den. Men det gikk bra, og jeg gikk etterpå opp og soltørket og så oppover og nedover Irtysj, og på russerne som badet på sin måte og holdt på med sitt.

En russisk arbeider tar en telefon på festningsvollen i Tobolsk

Så gikk jeg opp på hotellet, i det håp om å få meg lunsj, men nå var restauranten lånt ut til bankett. Det var uheldig, jeg kunne greit hoppe over middagen en dag, men ikke gå hele dagen på den puslete frokosten russerne serverer. Jeg husket plutselig jeg hadde gått forbi et slags hotell på en av turene mine rundt i byen, og lette meg frem tilbake dit, mon de hadde restaurant der? Det hadde de, men også der skulle det være bankett.

Restauranten satt ut for bankett

Sånn er det, om hverdagen går ingen russere på restaurant, så uten banketter og bryllup, vil ikke restaurantene i sånne provinsbyer klare seg, og turister som jeg, de få gangene det er noen der, må klare seg på annen måte. Jeg gjorde det på russisk vis, kjøpte meg ei pølse og et brød og en øl, og satte meg i parken. Det hadde gått bra, det, om det ikke hadde begynt å regne, som det gjorde. 

Russisk lunsj i parken, Tobolsk

 

Velvel. Uten godt med mat og foreløpig uten sted å bo, og lenge til toget gikk, gikk jeg rundt i den lille byen og fant meg ly der det var. Jeg brukte en time på internett, men hadde lite utbytte av det, for ingen sider å logge inn på virket. Nei, det beste er bare å være på festningen og se på den, og se på utsikten. Den er virkelig nydelig.

 

Jeg ved festningsvollen, Tobolsk

Til middagen fikk jeg en briljant ide, sjekket lonely planet for absolutt alle hotellene i den forholdsvis lille byen (som altså er nesten dobbelt så stor som Sandnes), og fant et til i min del av byen. Jeg gikk dit, og så en utbombet dør, med et ark i en snor, og russisk tekst. Heldigvis klarte jeg å lese denne teksten, administrasjonen var i andre enden av bygget, jeg gikk dit, og fant jammen en kafe, der jeg hadde et anstendig måltid til en femtilapp.

Ikke lett å skjønne at dette er et hotell, men det er det. Og jeg fikk mat der.

Deretter gikk jeg til Kremlin en siste gang, og ble der også denne gangen en god stund, før jeg i ti-tiden tok buss nummer 4 til stasjonen. Der var det å vente nesten tre timer før toget gikk 0140, lokaltid. Mine tre første dager i Sibir var over.

En pust i bakken med sekk på ryggen.

Avslutning

De første dager oppfylte alle ønsker, hva nå de skulle være, som om man reiste til Russland med ønsker. Russland er forundringens land, og Sibir er blitt så russisk Russland, som det bare kan få blitt. Selv om det ble innlemmet i riket nokså sent, bor det nå omtrent bare russere der, og de som ikke er russere, er blitt skikkelig russifisert, i hvert fall i de byene jeg skal reise til (kanskje bortsett fra Ulan ude), og i hvert fall med Tobolsk.

Her også...

 Det var en veldig stille by, absolutt ikke noe uteliv i det hele tatt. Ungdommen satt på benker, og det så ikke ut til å være noen sirkulasjon av venneflokker i det hele tatt. Kanskje var det noen flere utesteder i nybyen, guidboken nevner en pub og en klubb på et av hotellene der, men hvilke russere har vel råd til å gå dit?

 

Internettilgangen var også dårlig. De hadde et sted der man kunne betale 20 rubler pluss ekstra for hver nedlastet Mb i min del av byen, men der kunne man ikke bruke minnepenn, og den siste dagen, ikke engang logge inn på noen sider. Så disse postene ble skrevet litt i hytt og vær, noe før, noe underveis, og noe etter at jeg var der. 

Denne parken som ligger noen få hundre meter syd for Hotell Sibir langs hovedveien, har både krigsminnesmerket og en liten internettsjappe.

Videre går ferden til Omsk. Guideboken sier turen tar 12 timer, men billetten sier den tar nærmere 14, og det samme sier guideboken for reisen motsatt retning, så her har vi kanskje en trykkfeil i Lonely planet. Når jeg kommer dit, vil det samme gjenta seg. Det blir å kjøpe ny billett, orientere seg, og lage nye planer for veien videre, planen blir til mens jeg går, som jeg sier.

 

Jeg vil til sist fremheve hotellets utmerkede, virkelig utmerkede restaurant, soleklart den beste i byen (fordi den omtrent var den eneste, men hadde det vært andre, ville de vært dårligere). Jeg spurte i resepsjonen hvor lenge de hadde åpent, og lærte et nytt ord, ”sutki”, «суткы», ”Døgnet rundt”. Sånn er Russland. Jeg ville som sagt spise alle måltider der, men så var den altså bortleid i helgene, det er en risiko. Når den ikke var bortleid, var den stort sett tom hver gang jeg gikk inn, allikevel stod alle bordene ferdig oppdekket. Og en av bestandig to servitører var straks på pletten, alt var på russisk, men selv om man ikke kan noen ting, er det bare å peke, alt var godt og skikkelig laget.

Her er pannekaker med russisk kaviar, hotell Sibir, Tobolsk

Tobolsk er en favorittby, jeg vil sammenligne den med Suzdal, utenfor Moskva, en av byene i den gylne ring. Disse russiske småbyene, som fikk stå mer eller mindre uberørt av kommunismen, er meget vakre og idylliske, og det er en tragedie at det ikke finnes flere av dem.

 

 

Hilsen fra Tobolsk!