Bloomberg view har noen kommentatorer som kan skrive for seg, og får sagt hva som er problemet med krisen i Ukraina og reaksjonene på den. I går var det Marc Champion som skrev, Beklager Ukraina, dere kan ikke slå Putin. Marc Champion kan ikke tas til inntekt for å være noe spesielt pro Russland, som man kan se av de andre artiklene han har skrevet. Champion argumenterer for at de vestlige sanksjonene kan bremse Russland og Putin, men at de aldri kan stanse ham. I det har han rett. Videre kritiserer han Ukrainas tilnærming til NATO, særlig er det vel et og annet å utsette på timingen av denne tilnærmingen, like etter at fresavtalen i Minsk ble undertegnet. Vi på vestlig side kan insistere så mye vi vil på at dette ikke er noe relevant spørsmål, for russerne er det det, og de er – som vi har sett – villige til å gjøre hva som trengs for å hindre at NATO utvides til noen av nabostatene. Moldova, Georgia og Aserbadjan skal alle være sikret, i andre naboland som Armenia og Hviterussland er det ikke noe spørsmål.
Videre argumenterer Champion for at Barack Obama i hans State of the union-tale, gikk altfor langt i å proklamere seier ovr Russland i konflikten over Ukraina. Det ser fint ut på hjemmebane for Obama, men er en provokasjon og en rød klut for Putin og Russland. Champion sammenligner Obamas uttalelse med Bush’ famøse «Mission accomplished», etter krigen i Irak. Både Bush og Obama fikk snart sluke ordene sine igjen.
*
Denne posten kommer jeg ikke til å rekke å skrive ferdig ennå. Jeg hadde håpet å få den ferdig før EU avgjør eventuelle nye sanksjoner eller trussel om sanksjoner i dag, men jeg vil altså neppe komme til å klare det. Det er varslet utvidede sanksjoner, men det er også tegn på at en eventuell beslutning vil bli utsatt. Min spådom er altså at nye sanksjoner vil bli fulgt av nye angrep. Skal man få en fredelig løsning, må man finne en avtale man kan være reelt enige om. Det ser plent umulig ut nå, dessverre.
*
Jeg fortsetter lørdag morgen, 31. januar. Siden sist har EU besluttet å forlenge eksisterende sanksjoner med et halvt år, men ikke å innføre nye. Det er visse rapporter som tyder på at det er Tsipras og Hellas som holder igjen, de har et annet syn på krisen i Ukraina enn det som er konsensus ellers i EU. Her skal man kanskje være forsiktig med å trekke konklusjoner. Det er også andre land som murrer mot videre sanksjoner. Og det er forskjell mellom å gå hardt ut i uttalelser, som Syriza gjør, og å stemme i avgjørelsene når det gjelder. Også på 90-tallet protesterte Hellas kraftig mot sanksjonene og det som etterhvert ble NATO-krigen mot Serbia, men de gikk med på alt når de ble satt under press.
I Donbass er kampene forferdelige. I går rammet en bombe folk som stod i kø for å motta humanitær hjelp. Sånt gjør alltid inntrykk. Men det er så mange bomber som rammer sivile nå om dagen, at enda én har problemer med å nå frem i nyhetsbildet. I vestlige medier har det også sitt å si hvor bomben kom fra. Denne gangen var det antagelig ukrainsk side som stod bak bombingen, og sivile i opprørernes område som ble rammet. Da tier vestlige medier stille. Men når en granat kom fra pro russisk side, og treffer sivile i ukrainsk-kontrollert område, da slår vestlige medier det stort opp, som det skjedde nå nylig i Mariupol, og tidligere i år i Volnovakha. I russiske medier er det motsatt. Der er det de ukrainske bombene som blir slått opp.
For de sivile som blir rammet spiller det fint liten rolle hvor bomben kommer fra.
Det var også i går et uhyggelig opptrinn i Kiev. Den beryktede bataljonen, Aidar, som er beskyldt for krigsforbrytelser av Amnesty International, laget scener utenfor det militære hovedkvarteret i Kiev. Det kom til knuffing, og var spent mellom representanter for den frivillige bataljonen, og det ukrainske sikkerhetspolitiet. Den ukrainske militærkommandoen forsøker å oppløse frivillige bataljoner som Aidar, og heller legge dem inn under regulære regjeringsstyrker, men Aidar motsetter seg reorganiseringen. En kommandant i Aidar beskylder også den ukrainske hæren for å angripe deres stillinger, med granater av ulikt slag, og det er også beskyldninger om at den ukrainske regjeringshæren oppgir stillinger og byer mot bestikkelser.
Så det er mye som er skummelt. Vi har sett i Syria, Irak og Libya hvor farlig det er når ulike grupperinger opererer rundt omkring i landet, med tunge militære våpen. Det er også en grunn til at krigen i Ukraina må slutte, nesten for enhver pris. Alternativet vil nesten garantert være verre.
Det er derfor også jeg går for det som for mange ser ut til å være en kortslutning. Det er Ukraina som vil gi seg, for motparten kommer aldri til å gjøre det. Så Ukraina kan forsvare seg med penger de ikke har. De kan organisere frivillige tropper og forskjellige bataljoner, finansiert av oligarker med grumsete mål, men så snart opprørshæren i den selvutnevnte folkerepublikken i Donetsk blir presset, så kommer nye forsyninger av våpen og endatil mannskap. Det er helt urealistisk at Ukraina skal vinne denne krigen. Det er også urealistisk at Ukraina skal bli som det var før. Det har allerede skjedd for mye. Donetsk og Lugansk vil aldri fungere som ukrainske regioner, lagt under kontroll av Kiev. Skepsisen og mistilliten er altfor stor.
Så det ukrainske krigsprosjektet er dømt til å mislykkes. Det er råttent på rot, som det heter. De kjemper for noe de ikke kan oppnå. De vil ha Donetsk og Lugansk, områdene, ressursene, men de vil ikke ha folkene som bor der. Det går ikke.
Dette er også konklusjonen i artikkelen til Marc Champion, på Bloomberg view, lenket til øverst. Ukraina er i en konflikt de ikke kan vinne, og hvor det etter hvert som tiden går vil bli stadig vondere å tape. NATO og EU har gått inn i konflikten med stor tyngde, og med det bidratt til å få Ukraina til å tro at de har en sjanse. Det er selvfølgelig en felles strategi, Ukraina tar kampen selv på bakken, mens USA og dets allierte legger press på Russland gjennom sanksjoner. Resultatet er en sterk og farlig økning av den ukrainske nasjonalismen, sterk økning av hatet og forakten mellom ukrainere og russere, og de som er på hver side av konflikten, og en forferdelig ulykke for Ukraina selv. Landet vi liksom skulle hjelpe.
I fjor var det muligheter for å komme opp med en løsning alle kunne leve med. Nå vil det gjøre svært vondt. Fortsetter konflikten, vil det ikke bli bedre, men verre.
En helt grei blogg 