Putin (og Obamas) tale, og mottagelsen av den

I dag hørte jeg Dagsnytt 18 for første gang på lenge. Jeg synes det er svært spennende med talene Obama og Putin skal holde i FN, og møtene de skal ha med hverandre etterpå. I det norske debattprogrammet ble to saker viet disse talene, som legger grunnlaget for verdenssituasjonen de kommende måneder og år, resten var som vanlig lokale norske forhold. Jeg hørte ikke alt, jeg skiftet til BBC da de to sakene var ferdige. Den ene saken gjaldt Barack Obama, hans tale ble godt mottatt, og det var nå diskusjon om hans ønske om økt satsning på FNs fredsbevarende styrker, og om ikke Norge skulle delta mer (en debatt der Hilde Frafjord Johnson utmerket seg ved å bruke begrepet «imperfektum» om verbtiden stod, Norge stod i en god tradisjon, men imperfektum betyr ikke at handlingen foregikk i fortid, men at den ikke er avsluttet). Den andre gjaldt Vladimir Putin, hans tale ble dårlig mottatt, den ble ikke akkurat kalt aggressiv, men den ble omtalt som den var det, Putin gikk til angrep på USA, ville ikke fjerne Assad i Syria, og ville i det hele tatt kjøre sitt eget løp, hørtes det ut som. Det var positivt fra Obama, negativt fra Putin, det er bare å høre programmet, dette er ikke jeg som synser om vinklingen av Russland i norske medier. Det er helt konkret.

Dagsnytt 18 hadde Julie Wilhelmsen til å diskutere Putins tale. Hun er en av de beste vi har på feltet, og har tidligere vært en moderator i norske mediers Russlandsdekning, men sånn hun formulerte seg her var det ikke mye jeg kjente igjen fra andre kilder jeg følger med på. Hun snakket også som om Putin ikke har andre mål enn selv å bli sittende ved makten, og beskytte andre statsledere som ligner på ham selv. Det var også det jeg mener er typiske norske og vestlige spørsmål, sånn som om «talen gjør det bra i Russland», noe Wilhelmsen svarte bekreftende på, og la til at også i Kina ville den bli godt mottatt og forstått.

Ut i fra denne omtalen på det kanskje mest intellektuelle debattprogrammet vi har virket det som om Putin er løsrevet fra omverdenen, og at min optimisme at han og Russland ønsker løsninger på konfliktene de er involvert i, er dum og naiv, at Putin og Russland virkelig er umulig å jobbe sammen med. De er ikke engang i stand til å innse at Assad i Syria må gå, for eksempel, eller at det er de selv som er problemt, ikke USA. Sammenlignet med Putin, var Obamas tale invitasjon til økt satsning på fredsbevarende styrker, noe Farfjord Johnsen med sin erfaringer fra Sør-Sudan mente var altfor dårlig, og hun møtte vel egentlig ikke noen uenighet i det.

Så gikk vi til kilden. Vi så den min ukrainske kone og jeg, på hennes gamle iPhone, på en russisk TV-kanal, med endringene i dollarkursen som illustrerende sidebilde nå og da, og meldinger om at den ukrainske delegasjonen hadde forlatt salen, og at det var problemer med ukrainsk kjøp av russisk gass. Jeg er langt fra så stødig i russisk at jeg får med meg alt i en sånn tale, med offisielle vendinger, og på en liten iPhone-skjerm, med vårt lille barn sittende på fanget, men inntrykket var komplett forskjellig fra det jeg fikk da jeg hørte Dagsnytt 18. Talen ligger på den russiske presidentens hjemmesider, med engelsk voiceover, som jeg tror det heter, i tekstversjon finner jeg den foreløpig bare på amerikanske aviser, som for eksempel Washington post. Det er slett ikke det raseriutbruddet man kunne få inntrykk av på Dagsnytt 18, eller «skyld alt på vesten», som engelskspråklige medier som The Guardian refererer det med, svært mye i talen går på at man må jobbe sammen, koalisjonsstyrker, i regi av FN, i henhold til gjeldende lover og regler – veldig langt i fra at Russland hadde til hensikt å kjøre sitt eget løp.

Det hadde gjort seg om en stemme i den vestlige mediedebatten kunne målbært synet om at Russland under regimet til Putin genuint mener det beste for Syria og verden er at Assad blir sittende, at alternativet er IS eller andre terrororganisasjoner, at amerikanskledede forsøk på å bygge opp moderate opposisjonsstyrker er heidundrende mislykket, at det ikke eksisterer noen annen solid maktbase i Syria enn Assad, og hans menn. Putin og hans talsmenn og -kvinner sier også at Assad ikke er noen engel, at han ikke er den beste, kanskje ikke en gang god, men at han er det beste alternativet som er nå. Det er et syn man kan være uenig i, men det er ikke et syn man kan himle med øynene over, og karakterisere som håpløst, som for eksempel David Camerom gjorde. Det må også gå an å mene at Putin og Russland genuint irriterer seg over at USA og resten av den vestlige verden arbeider for å spre demokratiet til de land som ikke er det, og at dette ikke bare er et syn Putin kler på seg fordi det vil være en trussel også mot ham selv. Han sier disse revolusjonene leder til kaos, ordnede forhold er bedre, og i eksemplene han nevner har han de facto rett.

I talen brukte Putin også et eksempel han har brukt før, og som Russland er kritisert for ikke å drive med nok selvpisking for. Han kritiserte Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa i kommunismen, forsøket på å spre kommunismen til andre land, han sa det var galt, som han har sagt før. Nå er det ikke kommunisme, men såkalt demokratiske revolusjoner som eksporteres. Det er skikkelig formulert, og skulle være noe å tenke på, men i stedet for å ta tak i det, er det vel representativt både med versjonen i The guardian (blame it all on the west) og til Wilhelmsen (dette blir forstått og likt i Kina). Jeg hører til dem som tror at dette er noe Putin genuint mener, at han snakker oppriktig, og ikke bare er redd for sin egen maktposisjon. Å lese ham direkte og høre ham i omtale er vesensforskjellig. I omtale høres han ut som en skrulling, i originalen er han profesjonell og gjennomarbeidet som få andre toppolitikere.

Så hørte jeg talen til Obama. Retorikeren. Det slår meg også hvilken fordel amerikanerne har i at engelsk er det mest utbredte språket i verden, de som ikke har det som førstespråk, har det veldig gjerne som andrespråk. De aller fleste med kunnskaper og utdannelse nok til å være interesserte i den, vil også være i stand til å høre den i original. Det samme gjelder alt amerikanerne sier og gjør, det er ingen sak å sjekke originalen. Putin og russerne kommer i beste fall oversatt, men som oftest altså i omtale. Obama er en retorisk mester, legg bare merke til alle pausene han tar, og hvor han tar dem, det er finfølelse, men effekten var unektelig mer imponerende før han ble president, og ordene var lagt på et dekke av håp, ikke fakta.

Nå gjorde talen meg skremt. Ikke så mye fordi jeg er en gammel amerikahater, med et fast verdensbilde om at amerikanerne er skyld i alt, det har jeg ikke og har aldri hatt. Men det skremmer meg å se noen med så mye makt ha et så annerledes syn på hva som foregår i verden, enn jeg selv har. Jeg tror ikke det er mulig å bygge en bedre verden enn den vi nå har uten å ha Russland og gjerne også Kina med på laget. Russland er en begrenset stormakt med høyst begrenset innflytelse over det aller, aller meste av verden. Men der de har innflytelse, er den betydelig, og kan ikke ignoreres, selv om Putin og Russland ikke oppfører seg som USA vil. I talen var det veldig lite som tydet på noen ny amerikansk politikk. Derimot bar den bud om at amerikanerne var rede til å la denne konflikten vi nå lider under fortsette til de har fått tvunget sin vilje gjennom. Akkurat nå gjaldt det mest punktet om at Assad må gå.

USA er verdens suverent mektigste land, sammen med sine allierte mektigere enn alle andre til sammen, de er en økonomisk supermakt og enda mer en militært overlegen superstormakt. Når USA legger sin tyngde bak et politisk mål er det skremmende saker. Merk hvor mange ganger Obama brukte ordet «security», det sikreste landet i verden, ved siden av å ha den mektigste hæren, har de også to verdenshav å beskytte seg av. De er ikke truet i det hele tatt, men oppfører seg i virkelig store deler av verden som om de var det. Obama sa ordrett at de ville benytte den mektige hæren til å forsvare seg selv og sine allierte overalt hvor det er nødvendig. For meg er det en trussel, mer enn en beroligelse.

Jeg reagerer også på beløpet Obama oppgir å ha brukt i Irak, 2 billioner dollar, det er aldeles svimlende, mange hundre ganger mer enn de bruker i Ukraina. Og resultatet er intet mindre enn begredelig, som Obama selv innrømmer. Libya omtaler Obama som et prosjekt støttet av FN, om å fjerne Ghaddaffi, noe det ikke var, og mener feilen var at «vi ikke gjorde nok for å sikre et fungerende styre etterpå». Med erfaringene i Irak og Afghanistan skulle det være interessant å se hva «nok» skulle være. Retorisk pussig ble det da Obama omtalte enden på sanksjonene og oppmykningen mot Cuba som en «endring i politikk når vi ser noe fungerer», det var en endring som kom etter 50 år uten å fungere, så en sjelden amerikansk ydmykhet ville nok kanskje vært på sin plass.

En kommentar i russiske medier synes jeg var representativ: «det var som å bli undervist, om hvordan vi skal leve og hvordan USA er bedre enn alle andre». Verten i TV-programmet sa «Obamas tragedie er at han ikke forstår at hele verden ikke består av amerikanere».

Tross kraften i talene som var like sterk på begge sider, er det tegn på at USA og Russland er i ferd med å finne sammen i spørsmålet over Syria. Utenriksministerne Kerry og Lavrov har allerede hatt møter, Lavrovs ministerium rapporterer på denne måten, retorikken er i det minste at de håper på samarbeid og løsning. Putin og Obama skal møtes senere, bare det er et godt skritt i riktig retning.

Men det er veldig langt igjen. Det er to verdener. Det hadde vært bra for verden om kommunikasjon og forståelse mellom dem var mulig. Ved å gi Russland noen innrømmelser de få områdene de ennå har noe makt og innflytelse, vil det være mulig å samarbeide med dem for alvor, og forsøke å påvirke dem som en partner de ser vil dem vel, og ikke som noen som står utenfor og vet bedre. Det er amerikanerne som må endre politikk. Politikken de fører nå vil bare gjøre Russland verre.

Advertisements

6 comments on “Putin (og Obamas) tale, og mottagelsen av den

  1. Karsten Herold sier:

    Jeg syntes vel egentlig at talen til Putin var en liten nedtur. Når det gjaldt Syria, sa han vel egentlig det samme som han alltid har sagt, eller? Avvæpne alle grupper som er i opposisjon til Assad, støtt han militært ovenfor alle grupper som genuint kan true ham (tidligere al-Qaida, p.t. IS) og la han deretter gjenopprette ro og orden i Syria på egen hånd? Mye bedre for de fleste syrier. Og vi må nå snart begripe at menneskeretter, demokrati og slikt piss ikke passer overalt i verden, heller ikke i Syria.

    Fant du noe nytt i talen hans, Esalen?

    Kan hende at han har rett, men jeg klarer egentlig ikke å mobilisere noen større entusiasme for planen nå heller, skal jeg være ærlig.

    Så det eneste nye var vel egentlig signalene fra Obama om at han vel heller ikke egentlig ser noe annet alternativ? Han vet jo at den eneste mulige løsningen for å få med Putin og Iran er en fortsettelse med Assad, så det at han åpner for samarbeid med dem, betyr vel nødvendigvis at han er på vei å gi opp hele greia han også?

    Blir vel litt som vi konkluderte med om Donbas, Krim og Ukraina for et års tid siden? Vi så vel samme løsning, men forskjellen mellom deg og meg lå vel mer i entusiasmen for løsningen?

    • esalen sier:

      Ikke tillegg meg en entusiasme jeg ikke har. Aldri ville jeg heller kalle demokrati og menneskerettigheter for piss, det er alldeles respektløst, og forferdelig upassende i situasjonen vi er i.

      • Karsten Herold sier:

        Det er her jeg melder pass, Esalen. Jeg forstår deg ikke helt enkelt!

        ”Aldri ville jeg heller kalle demokrati og menneskerettigheter for piss, det er alldeles respektløst, og forferdelig upassende i situasjonen vi er i.”

        Ta nå en skikkelig titt på regimet i Russland idag, etter 15 år med Putin- styre, tilstanden når det gjelder korrupsjon, demokrati, rettssikkerhet, behandling av politiske motstandere og meningsmotstandere, menneskerettigheter etc etc.

        Og så forteller du meg at du ikke tror at Putins helt ærlige mening om våre s.k. ”vestlige verdier” er «menneskeretter, demokrati og slikt piss”!

        Hvordan klarer du å få det til å henge sammen, Esalen?

      • esalen sier:

        Putin er ingen demokrat, men jeg er ikke enig i at han har null respekt for demokrati og menneskerettigheter, han er ikke noen jalla-leder, og kommer heller ikke opp mot Lukasjenko i Hviterussland, Alijev i Aserbajdsjan eller Nasarbajev i Kasakhstan. Du ser ut til å være veldig optimistisk i hva det er mulig å få til i Russland og andre land med svake demokratitradisjoner, store, indre problemer og en vond historie, det er ikke så lett å få Russland og andre vanskelige land opp til vestlig standard i de kriteriene du nevner. Det er et hopp å gå derfra til å mene at statslederen synes disse verdiene er piss.

      • Karsten Herold sier:

        Jeg antar at du nevner «Alijev i Aserbajdsjan eller Nasarbajev i Kasakhstan» som eksempler på noen som er enda verre enn Putin når det gjelder korrupsjon, demokrati og menneskerettigheter, eller? Hvordan forklarer du da at begge disse landene faktisk lå bak Russland på indeksen i 1999, mens de begge ligger foran Russland i 2014? Du tror fortsatt ikke at Putin «har null respekt for demokrati og menneskerettigheter»?

        Ellers er vel SørKorea et glimrende eksempel på «andre land med svake demokratitradisjoner, store, indre problemer og en vond historie, det er ikke så lett å få andre vanskelige land opp til vestlig standard i de kriteriene du nevner». Score i 1999 38 og score i 2014 55. Uruguay gikk fra 44 til 73.

        Så jo, Esalen, det går an, men det betinger at regimet, ledelsen og eliten engasjerer seg mot svineriet!

      • esalen sier:

        Er det korrupsjonsindeksen du snakker om her?

        Jeg tror vi er i en død ende om et emne som ikke er så altfor viktig. Du må gjerne tro og mene Putin har null respekt for demokrati og menneskerettigheter, jeg bestrider det, og der står vi.

        Sør Korea er et fantastisk eksempel på at det er mulig, veldig flott og interessant, situasjonen i nord er helt håpløs, mens i sør er de verdensledende i bransjer med maksimal konkurranse, fra å være lutfattige og u-land holder de nå vestlig standard, etter hva jeg vet. Problemene i Sør Korea var dog ganske annerledes enn de er i Russland, og for den saks skyld i Midt-Østen, så at det gikk bra der, betyr ikke at det også må kunne bra i områdene jeg snakker om. Jeg vet ikke om du ser det som et problem, eller om det er helt greit, men pengemakten og businessen i Sør Korea er vel også samlet på veldig få hender, det er fem multiselskaper, så vidt jeg vet, og disse kontrollerer det meste.

        For øvrig, om du tillater jeg henter opp et emne fra en annen og gammel tråd, BBC-programmet om Putin, Russia and the west er nå tilgjengelig på YouTube, og andre videotjenester på nettet. Videosøk på Google gir en rekke treff. Jeg forsøkte å se en av episodene på YouTube, de har begynt med reklame midt i videoen nå, så da er kanskje en av de andre kanalene å foretrekke. Det er fire program, hver på en time. Det første handler om hvordan Putin tar kontroll i Russland, her får du se litt hvordan han tar et oppgjør med oligarkene, så er det mye om Ukraina og oransjerevolusjonen i program 2, program 3 er om Georgia og Saakashvili, jeg tror det er her de stikker innom Putins finte om å få Russland med i NATO, så er program 4 reseten til Obama. Har du tid en gang, er det fint om du får sett noen av disse programmene, jeg tror det vil gjøre godt for diskusjonene våre!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s