Noe av det vi skal forsøke her i Kiev er å få lille Irina til å slutte med bleier. Hun er to år og åtte måneder, så det er ganske på tide. Allerede er hun i stand til å sove natten gjennom uten bleie, og til å gå litt uten bleie, frem til hun selv ber om det. Her i Kiev har vi bestemt oss for å gjøre det brått. Vi lar Irina forstå at her i Kiev finnes det ikke bleier, så hun har bare å lære seg det.
Vi har forberedt henne litt. Lenge har vi sagt at vi snart skal reise til Kiev, der er babusjka og Tasja, der er hunden Mike, der er Samokat (sparkesykkel), der er ikke bleier. De første tingene har hun fått med seg, særlig at hun der har en samokat (eller masokat, som hun søtt kaller det), men det der med bleiene ser det ikke ut som hun har tatt helt alvorlig.
Straks vi kom ned hit, fikk vi babusjka også med i planen. Hun har jobbet i barnehage i sitt yrkesaktive liv, med ansvar for 30 små barn fra morgen til kveld, hun vet nok hva som kreves. Og hun er enig i å sette hardt mot hardt, bleier blir det bare ikke.
Så er det bare at vi har med lille Irina å gjøre. Hun har en viljestyrke som trosser selve naturen. Hun ber oss alle om pampers, russisk har ganske artig merkenavn for en del vanlige ord som bleier (pampers) og tape (scotch), men da verken far eller mor vil gi henne det, får det heller være. Alle er behjelpelige med å finne potten til henne, lille Tasja viser til og med hvordan det skal gjøres. Men ingen kommer noen vei. Blir det ikke pampers, så får det heller være.
Slik gikk faktisk hele dagen. Irina har ikke hatt bleie, og ikke gjort fra seg, verken vått eller tørt. Hele natten har hun sovet, også uten bleie, og nå neste natt skal hun også sove, uten bleie. – Hun holder ut til det siste, sier de her. Men det får så være. Bleier får hun ikke.
Neivel, er det som Irina sier. Så tisser jeg heller ikke.
En helt grei blogg 