Tyveri av t-skjorte

I dag ble t-skjorten min stjålet. Jeg gikk som vanlig ned til treningssenteret i Hydropark, gjennomførte mine vanlige repetisjoner, men da jeg skulle ta på meg t-skjorten og  gå hjem, var t-skjorten vekk. Jeg måtte gå hjem i bar overkropp.

Det er kjedelige greier. Jeg har trent der borte i flere år nå, men aldri vært utsatt for noe tyveri. For et par år siden ble barnevognen vår stjålet i oppgangen, i går var det ei dame som forsøkte å lure til seg ballen vår på lekeplassen, gjenglemte ting forsvinner raskt, men jeg har alle de år jeg har vært her aldri blitt offer for tyveri verdt å anmelde. Det holder å blogge litt om det.

Til tyvens forsvar skal jeg si at jeg hang – eller la – t-skjorten fra meg på kleshengerstativet, slik at det var fare for at den kunne ramle ned. Og ramlet den ned, ville den fort ha ramlet i søpla, slik at den kunne se ut som en t-skjorte noen ville kvitte seg med. Kanskje er det det som har skjedd.

Men t-skjorten var altfor fin til at noen ville kvitte seg med den, og sjeldent fin til meg å være. Det var en sports-t-skjorte fra Nike, lite brukt, og aldri til trening, så den var hvit og fin som ny. Det var rett og slett ganske dumt å gå med en så fin t-skjorte til treningsanlegget, når jeg uansett skulle legge den fra meg. Jeg har klart meg et helt liv gjennom å være skjødesløs, men ikke ha så mange ting verdt å stjele. Sånn at klær man eventuelt blir frastjålet, egentlig er like greit å miste.

Nå forsvant altså en av de beste t-skjortene jeg har. Den lar seg erstatte for penger, men jeg likte jo akkurat den, og vet ikke om jeg får den igjen. Dessuten har jeg et sunt og velutviklet instinkt over virkelig å ergre meg over ting mister, og ting som går tapt. Akkurat med klær har det vært en lei tendens til at det er de jeg har bruk for, som blir ødelagt, stjålet eller forsvinner. Ofte i forbindelse med ferier.

Nåvel. Kanskje verst var det å måtte gå hjem i kortbukse, sandaler og ingenting mer. Det er ikke god kutyme på metroen, og slett ikke gjennom byen. Jeg følte et sterkt behov for å fortelle alle at t-skjorten min var stjålet, at det ikke skyldtes mangel på dannelse og kultur at jeg gikk som jeg gikk.

Til slutt fortalte jeg det til en kar som stod og kostet utenfor blokka vår. Han gjør det stadig, alltid ulastelig antrukket, i klær fra en svunnen tid. Meg hilser han som regel på tysk, eller av og til litt engelsk. Konemor Olia sier at han er i mot alle revolusjoner som har vært, og egentlig kunne tenke seg tilbake til sånn det var i tsartiden, da folk hadde dannelse og oppførte seg, eller hvilken forklaring han nå har. Jeg har sett han bli intervjuet her nede, lenge og vel, av ei ung dame som flittig noterte med blyant i en notisblokk.

Han sa – det er Ukraina, og ville ikke helt la meg gå. Først tenkte han det var verdt å skrive om i avisen, noe jeg tok som en spøk, men han sa var alvorlig. Jeg vet ikke om han har en egen avis, eller hva han mente. I alle fall viste han meg noen filmer på mobiltelefonen sin, en god gammel av den kornete sorten, det var 4-5 filmer å velge der. Han viste meg tre. Først reklame for vodka av et bestemt merke, så av ham som billettselger og bussjåfør, og til slutt ham som isbader. Jeg fikk like mye ut av det som dere lesere, tenker jeg.

Hjemme var kona og svigermor også ganske avslappet til det hele. – Dette er Ukraina, du må aldri legge noe fra deg, sa de med smil og latter. I alle fall ikke noe av verdi. Så satte de frem en haug med poteter, og tungt leverkjøtt av kylling, og purre og vårløk og tomater, og så var det visst mulig å leve godt her nede likevel.

Bildet har ingenting med tyveriet å gjøre, men jeg tok det – i bar overkropp – på vei hjem.