Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!
Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.
En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.
Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.
Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.
Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.
Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.
Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.
Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.
Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.
En helt grei blogg 