En nøkkelhistorie

Livet byr på ekstra gleder for oss som er litt distré. I dag bød det meg på den herlige gleden å finne igjen nøklene mine, når jeg trodde jeg hadde mistet dem.

Jeg er notorisk distré, og veldig vant med å miste noe eller glemme noe. Så jeg lager mine forholdsregel, sånn at jeg i alle fall beholder de tingene som er litt kritiske. Sånn som dyre, tekniske ting, og nøkler, visakort og penger.

I går sjekket jeg ut fra hotellet, og flyttet bort til en venninne jeg bor hos. Vi gikk ikke hjemom, men hadde i stedet en real helaften, med øl, vin og drinker fra klokken fem om ettermiddagen til godt over to om natten. Vi var vel hjemme i tre-tiden, eller så. Med all bagasjen med meg, var jeg nøye på å få med meg alt, hver gang vi skiftet beite av forskjellige årsaker. Det dreide seg som en liten ryggsekk, en liten trillekoffert og en jakke.

I dag fortalte jeg min venninne historien om hvordan bilen min er satt igjen på gjesteparkeringen hos mor, hvor den er bedt om å flyttes fordi husene skal males, og så kunne ikke mor gjøre det, fordi nøklene er med meg. Jeg gjorde den kortslutning å ta bilnøklene med hit, fordi da var de «sikrere» enn om jeg la de igjen hos mor. Mens jeg fortalte denne historien, kom jeg på at jeg ikke hadde nøklene på meg.

Sånt forandrer stemningen. Vi spiste en fin frokost. Nå var det plutselig viktig å finne nøklene. De var ikke i lommen, og andre steder var det ikke logisk de skulle være. Jeg går alltid med nøklene i lommen, de faller aldri ut, det er helt usannsynlig at de faller ut, men det har skjedd, og jeg legger ikke nøklene andre steder enn i bukselommen når jeg går med dem på meg.

Derimot, så pleier jeg å ta nøklene ut når jeg ikke trenger dem. For knippe er litt stort, og det kan være litt ubehagelig å sitte med dem, det er bedre å ha nøklene ute, når jeg ikke trenger dem. På hotellrommet hadde jeg tatt nøklene ut, og lagt den på nattbordet. Det er det siste jeg klart husker å ha gjort med nøklene. Sannsynligvis tok jeg dem med fra hotellet, men i så fall må jeg ha lagt dem i lommen. Der var de altså ikke.

En mulighet, var at jeg hadde lagt dem på et opplagt og godt synlig sted hos hun jeg bor hos, når jeg kom hjem. Jeg tar alltid nøklene ut, og legger dem fra meg, når jeg kommer hjem. Men de var ingen steder. Leiligheten er liten. Og nøklene er store.

Nå skjedde det som gjør at jeg begynner å føle meg utvannet. Å miste kontrollen over viktige ting er jo det jeg kan her i livet, da kommer mange av mine beste egenskaper til sin rett. Men nå går jeg rett og slett og ringer hotellet, for å høre om de er der. Sånt gjorde jeg aldri før. Det er å sjekke alle andre muligheter, så er det å gå bort, fordi nøklene ikke kan være andre steder enn hotellet. Det er den mest sannsynlige forklaringen.

Nøklene var ikke på hotellet. Og de var jo ganske overrasket, over at jeg sjekket ut i går, og først nå hadde oppdaget nøklene var vekk. Men sånn var det altså. Jeg begynte jo å forklare også, at jeg ikke hadde reist hjem, men bodde hos noen andre, og så videre, sånn som ikke akkurat er interessant for mannen i skranken i hotellet. Vi skal ikke ha mer med hverandre å gjøre. Samtalen avsluttes.

Så er det frokost. Samtalen har dødd litt mer ut. Jeg er litt urolig. Jeg sjekker, i karakteristisk, menneskelig stil, på ny og på ny de mest sannsynlige stedene, der man liksom håper nøklene skal ligge. På alt som er av åpne bord i leiligheten. Jeg har kommet hjem i går, tar nøklene ut av bukselommen, og legger dem på nærmeste sted. Jeg legger ikke nøkler på steder jeg kan miste dem, eller glemme dem. Jeg kjenner meg selv.

Og så viste det seg at mine egne sikkerhetsanordninger hadde virket, selv om jeg hadde glemt dem. Jeg vet at nøkler er noe jeg kan tøyse bort, og noe det er ytterst viktig ikke å miste. Så da hadde jeg lagt dem et sted der de kommer med uansett, nemlig oppi toalettmappen. Det er en veldig lykkefølelse å finne dem der, liksom som en gave fra en tidligere utgave av meg, den for noen timer eller dager siden, eller den jeg er nå. Jeg hadde lagt dem i toalettmappen, og glemt det.

Herfra fløt samtalen, tilværelsen og frokosten lett, og lykkelig.