God jul – 2016!

Julefreden – og juleværet – har senket seg. Her på vestlandet betyr det regn, vind og noen få grader pluss. Det var som alltid stress å komme seg til julen, mye som skjedde både hjemme og ute i verden, mye å gjøre og å følge med på. Jeg skal forsøke å gjøre rede for begge deler i denne av den grunn litt ambisiøse posten.

2016 føyer seg inn i rekken av dårlige år siden USA med sine vestlige partnere og Russland falt ut av det med hverandre mot slutten av 2013. 2014, 2015 og 2016 har alle vært forferdelige. En verden som kjentes trygg, er blitt utrygg. Der det før gjaldt om å spre våre demokratiske og liberale ideer til resten av verden, har det nå nesten utviklet seg til en kamp om å beholde det hos oss selv. Det europeiske prosjektet med union og stadig tettere fellesskap vakler, hver gang folket får anledning til å si sin mening, ender det med nederlag for unionen. Mest spektakulært med britenes sensasjonelle utmelding tidlig på sommeren. USA er i gigantiske problemer, polarisert, og med en kommende president ingen eksperter eller ledende kommentatorer helt kan få seg til å tro virkelig vant over Hillary Clinton. Og det er en rekke problemer man skal være forsiktig med å ta i, som flyktningekrisen og muslimsk terror, hvor sosiale medier overtar debatten og det ender opp som de gode gamle, beryktede kommentarfeltene i nettavisene.

Jeg har prøvd å holde meg unna nyheter i år, og heller lest poesi og litteratur, og gammel historie som ikke er så betent. Men jeg blir sugd inn i det, og har fulgt intenst med på alt som har skjedd de siste dagene. Som om det ikke var nok i dagliglivet å henge seg opp i.

Ved siden av alt det andre å gjøre i julestria fikk jeg et 12 dagers medlemsskap på et treningssenter. Jeg blir litt autistisk i hodet, jeg, da, jeg må utnytte alle tolv dagene, og det har ført til at jeg hver dag siden mandag 12. desember har kjørt opp til Jærhagen på Klepp, og gjennomført mine 3 x 10 x 5 x 2 program. Tre repetisjoner med 10, fem ulike apparat, og så en gang til med fem andre appart. Til sammen 300 repetisjoner. Jeg har virkelig presset ned tiden det tar, virkelig presset meg for å få det unna, for jeg har jo virkelig ikke hatt tid til dette. Det går ut over samværet med familien, julegavekjøp, alt. Men det var nå jeg hadde disse dagene, utnyttet jeg dem ikke nå, ville de aldri komme igjen.

Hver lille julaften har vi tradisjon for å reise opp til mor, pynte juletreet, og spise spekemat og rømmegrøt. Det er en fin tradisjon, det går tilbake til tiden da far levde, hvor rømmegrøten og spekematen kommer fra, vet vi egentlig ikke. Det har liksom bare blitt sånn. Plutselig merket vi at vi spiste denne rømmegrøten og spekematen hver gang solen snudde, lille julaften og St. Hans, og vi fant at det var godt – for å komme med en lett omskriving av hva Gud så da han hadde skapt verden.

I år skulle familien Kirkeby være med. De er tilbake i Norge for noen få dager, de bor for tiden i Paris, og skal være i utlandet noen år, så vi vil jo gjerne være sammen med dem den korte tiden vi har. Bitte lille julaften treftes vi også, da jeg med Irina i bilen kjørte innom på Klepp stasjon for å levere julegaver, og etterpå ta med meg samme Irina på trening, hun plassert på barnerommet – og dermed sterkt incentiv for meg å bli raskt ferdig med treningen. Som alltid.

Min søster Tonje er for sikkerhets skyld blitt syk, og rakk akkurat å kaste opp før vi gikk igjen.

I går var også dagen Vladimir Putin holdt sin årlige, store pressekonferanse. Ganske komisk ser jeg kjekkaser på sosiale medier kalle ham «Vlad», når de liksom skal være litt familiære og spydige, med Vlad er på russisk kjælenavnet for Vladislav. Kjælenavnet til Vladimir er Vova, eller Volodja, og varianter av dette, med klinger jo ikke like familiært og spydig som Vlad. Feilen er betegnende for alt som skrives og sies om Russland og Putin om dagen. Det er mange selvutnevnte eksperter og forståsegpåere der ute, men kunnskapsnivået avslører seg med at de bommer på kjælenavnet, slik de bommer litt på det meste. De skriver sånn som de tror det er.

Pressekonferansene til Putin varer i flere timer. Ingen andre statsledere gjør noe lignende. Få ville vært i stand til det. Man kan si mye om Putin, men ikke at han ikke er intelligent og smart, og han husker godt. Vel kan spørsmålene være avklart på forhånd, men det er over veldig mange temaer, Putin snakker uten manus, og han gjør det direkte på TV. Detaljnivået er imponerende. Retorikken er avmålt og gjennomtenkt.

Vestlige medier er naturlig nok mest opptatt av Russlands utenrikspolitikk. BBCs Steve Rosenberg spør om hacking, en journalist fra Tyskland spør om Ukraina. Det er spørsmål om Aleppo, om Syria, om Trump, om doping, om det meste. Putin svarer ofte med å omgå spørsmålet lite grann, med å gå til motangrep, eller med å komme med eksempler eksempler og sitater fra kanskje litt andre sammenhenger, som snur saken og lukker den. Slik som når han til Rosenberg fra BBC siterer Trump på at demokratene burde gå i seg selv for å finne årsaken til nederlaget, ikke skylde på andre. De fremstår som dårlige tapere. Elegant gjort, svaret fungerer på flere nivåer, også med å smøre Trump og egoet hans lite grann, og det kritiske spørsmålet blir vendt til Russland og Putins fordel. Oppfølgingsspørsmål tillates ikke.

På NRK ble det gjort et stort nummer av at både Trump og Putin vil øke og modernisere atomvåpenarsenalet. Trump har i kjent stil skrevet det på Twitter, vel vitende om at slikt vil vekke oppsikt, men som en god del av det andre Trump blir kritisert for, så er det bare en videreføring av det som lenge har vært USAs offisielle politikk. Også under Obama. Obama har fått igjennom et budsjett på tusen milliarder dollar, og ikke kroner, som NRK sa, på modernisering av atomvåpnene til USA. De skal blant annet lage en utgave hvor de radioaktive utslippene «kontrolleres», slik at våpnene blir mer «brukbare i praksis» (usable). Altså at de kan brukes i en reell krig, sprenge bort en by eller militærbase, uten at omlandet blir så sterkt skadet. Disse stridshodene kan – som andre atomstridshoder – enkelt monteres på det USA og NATO kaller «forsvarssystmer» eller «forsvarsmissiler» satt opp i Polen og Romania, det tar et kvarter fra de skytes til de når St. Petersburg. Det er Obama, demokratene, som har sørget for dette. Clinton ville følge det opp, og også omringe Kina med slike «forsvarsmissiler».

Det er veldig mye mer å si om dette, om atomkrig generelt, om betegnelsene first strike og Mutual assured destruction (MAD), og hvordan amerikanerne nå forsøker å omgås dette med forsvarsmissilene, og hvordan de ensidig har trukket seg fra flere av avtalene fremforhandlet under den kalde krigen. Deriblant forbudet mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Nettopp slike som kan ramme St. Petersburg innen et kvarter, men Russland ikke har sjanse til å lage tilsvarende for å nå USA. USA risikerte atomkrig for å hindre sovjetiske raketter på Cuba, som man vet. Når russerne protesterer mot amerikanske og vestlige raketter helt opp til grensen, så er det russerne som blir kalt aggressive.

God jul. Det er ikke rart jeg tar pauser fra nyheter. Jeg tror at tider som dette må folk holde frem med sine vanlige jul. Nyte høytiden, ikke la seg skremme, terrorisere eller hisse opp. Demokratiene våre trenger sindige, rasjonelle mennesker til å styre skuta, ta de riktige valgene. Det har skjedd litt for mye på en gang, litt for mye å la seg provosere av eller bli skremt av, endringer som har gått raskt, og ikke alltid til det bedre. Høyreekstremismen er som venstreekstremismen på fremmarsj, om disse skillelinjene gir mening i vår tid. Ekstremisme i enhver form, kunne man si.

Jeg vil ikke være med på det. Jeg tar med meg Irina for å levere julegaver og pynte juletre. Som alltid kommer vi litt sent ut, morgenen starter sent, og mama Olia godtar enhver forsinkelse om det skyldes lille Irina vil spise lite grann. Fra tolvtiden har jeg vært klar og hatt neste post på programmet å reise til søster Trude, først litt over to kommer vi oss av gårde. Hos Trude og Nygårds på Kverneland har de også juletravelt, guttene Daniel og Benjamin spiller fotball på terrassen, Trude skal ut og hente Sofie på Bryne. Irina og jeg er alene på besøk. Må selv sørge for kaffen, på kapselmaskin enkel å betjene. Da – eller jeg har lyst til å skrive når, når de kommer tilbake, fordi vi er i en tid, da Trude ikke er der, og så kommer de tilbake, litt fremover fra tiden vi er i, da blir det for meg unaturlig med da, selv om jeg utmerket godt vet det heter den gang da, hver gang når, men det heter jo også når de kommer, selv om de kommer en eneste gang, så lenge den tiden er  fremtiden, det var en digresjon, som vanlig – de kom tilbake måtte vi selvsagt snakke litt. Sofie lekte med Irina, så koselig. Trude skal bli lærer i norsk, og strever med nynorsk. Julen er her. Tiden går. Fra oss.

Først litt over fire er vi hos mor på Klepp stasjon. Jeg som tenkte det ville være dumt om vi kom for lenge før tre. Så rakk vi ikke engang fire. Og jeg hadde den evinnelige treningen på Jæren Arena, og enda noen innkjøp å gjøre. Også med mor er det noen minutter utveksling av informasjon før jeg kommer meg av gårde igjen. På veien er det disse nyhetene, på NRK, om Trump og Putin som skal bruke penger på atomvåpen og ruste opp og modernisere, som om dette ikke har vært USAs og NATOs politikk i årevis.

Og det regner så motbydelig, og er allerede mørkt. Først løper jeg inn for å gjøre innkjøp. Det mangler julegave til mor og til lille Irina. Lille Irina har jeg tenkt på, så det går fort. Men hva i all verden skal jeg kjøpe til mor? For henne hadde det kanskje vært best om jeg droppet hele gaven, og heller kom tidsnok til middagen, men slik gikk det altså ikke. Matinnkjøp skulle jeg også gjøre. Julemat for helligdagene, fløte på tilbud, 3 liter kjøper jeg. Overflod skal det være. Og ut i regnet med varene, og inn igjen med treningstøyet.

Jeg presser de cirka 300 repetisjonene ned i knappe 40 minutter. Da har jeg trent hver dag i tolv dager. Typisk meg. Ingen hviledag med restitusjon, som det heter, bruke dagene mens jeg har dem. Jeg skulle klart repetisjonene enda raskere, om jeg ikke var så sliten fra før.

På vei tilbake til bilen i kortbuksen treffer jeg ei jærdame i samme julefarten, for henne vrenger paraplyen seg i vinden. – God jul! sier jeg til henne.

Og God jul blir det, endelig, da jeg kommer tilbake til mor, sånn litt før klokken seks. Da er maten nokså spist, og julesangen sunget. Jeg dusjer, og setter meg til bords jeg også. Spiser hele kvelden. Rømmegrøt, fenalår og fløtegratinerte poteter. I rause porsjoner. Juleøl og akevitt. Lille Irina er gleden selv, og løper rundt blant alle lekene, og David og enda mindre Noah, som også er her. Hun har lært seg hun skal ikke skrike så høyt for å uttrykke gleden hun har inni seg, så hun vrenger bare fjestet i taus glede, da tante Tone og søskenbarn Sara kommer, ikke en lyd slipper det ut av den lille munnen. Hun er veloppdratt når hun vil, den lille store skatten vår. Og faren hennes bugner av stolthet og glede og velvære.

Mens maten spises pyntes treet, stikk motsatt tradisjonen vi har pleid å ha, treet først, så mat. I år gikk ikke det. Jeg spøker med min kristne søster, om de må nynne deler av teksten på På låven sitter nissen, for å ta igjen mot alle de som vil nynne, omskrive eller forby de kristne sanger. Tonje ler, og kommer med en utrolig motspøk, om en venninne som er veganer, og tvinger katten sin også til å være det. Kunne hun synge at nissen truer med katten?

Vår vestlige verden er blitt ganske forskrudd. Mens jeg har lett etter julegaver, har jeg oppdaget at vanlige redskaper som stekespader og tørkerullholdere er blitt designvare og merkevare, noe som heter «Eva solo», og gjør tørkerullstativet noen hundre kroner dyrere. Det gjør oss ganske atskilt fra verden, som den er, vil jeg si. Hvordan kan noen som synes det er viktig å ha design og merkevare på tørkerullholderen, kunne sette seg inn i hvordan det er å være fattig og å leve i kaos, krig og konflikt? Hvordan det er å se pengene ikke strekke til for mat, eller det ikke er nok og riktig mat å kjøpe? Mange har nok en overdreven tiltro til egen innlevingsevne. Det er en verden i forskjell. Like lite som de forstår oss, forstår vi dem.

Min kone fra Ukraina spøker med at hun kunne arrangere en innsamlingsaksjon for Eigersund, der arbeidsledigheten er høy om dagen, slik at velmenende folk i Norge får en dypere forståelse av hva det vil si å få brukte klær og små pengegaver fra overfloden. Vi har steikespader til hundrevis av kroner, med en ekstra snurr på skaftet, slik at det blir design og merkevare fra Eva Solo, og derfor litt eksklusivt. I år går diskusjonene om hvilke farger det skal være på juletreet, og om det kanskje trengs flere, slik at det også kan være et for barna, eller i andre farger.

Jeg er ikke med på denne galeien. Jeg koser meg med julematen og god drikke, alt i overdådige mengder, jeg har kjøpt en kraftig julegave til oss selv. For min kone og meg og vår lille familie har det vært et urimelig godt år. Vi er veldig glade for det. Verden bekymrer vi oss for, og håper det beste for. Jeg har skrevet mye, og har mer å skrive. Vi ønsker alle en riktig god og kanskje aller mest fredelig jul.