Norsk samvittighet

I dag stod det en interessant leder i Stavanger Aftenblad. «Med bomber for det gode» het den, og den handlet om krigen i Libya i 2011, der norske kampfly også var med. Mandatet til NATO-styrkene var å beskytte sivilbefolkningen i Libya, men som Aftenbladet skriver var det i realiteten en støtte til opprørsgruppene i landet, og en amerikansk-ledet aksjon for å få fjernet diktatoren Ghaddaffi, og hans regime. Det er en form for aksjon amerikanerne har lang erfaring med, hvis en leder i et land er et problem, så kvitter de seg med lederen – og dermed problemet. Som oftest er det i det godes navn, for demokrati og menneskerettigheter, men i mange tilfeller kommer det verken demokrati eller menneskerettigheter ut av det. Siden 2000 har amerikanerne heller gjort vondt verre, med Irak og Libya som de store skrekkeksemplene.

Aftenbladet skriver også om Afrika-kjenneren Terje Tvedt som har kommet med nådeløs kritikk av Norges rolle i Libya. I følge Tvedt bør både Storting og regjering granskes for denne krigsdeltakelsen. Aftenbladet siterer: Gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved norsk mentalitetshistorie og det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.

Krigen i Libya ble ført av en politisk venstreregjering der tidligere anti-krig og anti-NATO SV var med. Det viser hvor dypt krisen sittter, om man ønsker at Norge ikke skal engasjere seg i kriger i andre deler av verden, så finnes det ingen partier å stemme på. Miljøpartiet De grønne er et mulig unntak, og her er kanskje noe av grunnen til at de har fått økt oppslutningen sin så veldig. I De grønne er krigsmotstanden sterk, men også de stemte for å sende militært personell til Midt-Østen for å drive opplæring i kampen mot IS. Partileder Rasmus Hansson gav etter for presset av et samlet Storting, og ville ikke være den eneste som stemte i mot. Det høres jo også fornuftig ut, å bekjempe IS på et vis. Men også dette er saker vi vet veldig lite om, verken vi i befolkningen eller politikerne kan si vi har særlig kontroll over hva slags folk som egentlig deltar i denne «opplæringen», og hva som vil bli av dem etterpå. Hittil har også den amerikanskledede soldatopplæringen i Midt-Østen vært en gedigen fiasko, som BBC har dekket sporadisk de siste få månedene.

Å sende militært opplæringspersonell er også strategien fra USA og deres nærmeste allierte i Ukraina. Her følger jeg godt med, og er dundrende i mot. Det er å leke med ild der bomber er, og kan vanskelig gjøre annet enn å forverre og forlenge krisen. Det er også interessant å se hvor raskt det har gått fra å være noe som «ikke var aktuelt», som»ingen egentlig ønsket», til å bli den aksepterte situasjonen på bakken.

Aftenbladet avslutter lederen sin ved å skrive at Terje Tvedt etterlyser debatt og selvransaking, og at dette er på sin plass, fordi «alt dessverre tyder på at situasjonar som den i Libya vil koma igjen og igjen».

Den slags selvransakinger er Norge mestere i. Vi drøfter og ransaker gjerne våre feil i fortiden, men nåde dem som antyder at Norge og NATO er på ville veier også i dagens internasjonale politikk. Den som foreslår å endre kurs kan vente seg å føle massens vrede.

 

Russland setter grense med Norge og sikrer Svartehavsflåten på Krim

Det har vært en aktiv dag for Russland. Her i Norge er vi naturlig nok mest opptatt av delelinjen i Barentshavet. Den er da også en bragd, i over 40 år har norske og russiske myndigheter  forsøkt å sette denne grensen, uten at man har klart å få det til før i dag. Oppgaven har selvsagt blitt forvansket at det er sannsynlig at det finnes store verdier der oppe, både olje og gass er godt mulig, og det står om store beløp om grensene blir satt her eller der. I Norge har vi jo gode minner fra en lignende grenseoppdeling med Storbritannia, praktisk talt all olje i Nordsjøen kom inn under våre grenser den gang da, og resultatet er rikdommen vi i Norge nå velter oss i. Kanskje vil vi oppleve noe lignende med grensen i Barentshavet?

Historisk er det uansett, og regjeringen Stoltenberg med utenriksminister Støre i en viktig funksjon fortjener alle gratulasjonene de får, jeg slutter meg opp om dem og gleder meg over at dette spørsmålet endelig er løst.

I russiske nyheter er det nok allikevel kanskje en annen nyhet som overskygger denne. Ingen land i verden grenser til flere land enn Russland, og med en riktig god del av dem er det grensetvister og uenighet om hvilke områder som hører til hvem, Norge utmerker seg bare med at dialogen med oss alltid har vært fredelig. Jeg tror sant å si russere flest ikke er så altfor opptatt av at de har nordområder og at det finnes gass der oppe, det finnes gass så mange steder i Russland. For russere flest og kanskje også for landets øverste myndigheter utsiktene for Svartehavsflåten på Krim viktigere.

Denne flåten er et resultat av en stat som aldri skulle oppløses allikevel ble oppløst. Det var så å si en del av limet i Sovjetunionen, det at de ulike republikkene var så vevd sammen, at det var helt utenkelig at noen av dem plutselig skulle ut og klare seg på egen hånd. Derfor gjorde det ingenting da den ukrainske partisekretæren, Nikolaj Khrutsjov, i jubileumsåret 1954, 400 år etter 1654 hvor Stenka Razin herjet, om ikke hukommelsen nå spiller meg et puss. Jubileum var det i alle fall, og Khrutsjov gav like godt hele Krim i gave fra den russiske Sovjetrepublikken til den ukrainske. 37 år senere skjedde det utenkelige, Sovjetunionen ble oppløst, og Ukraina stod igjen ikke bare med Krim, men også med den sovjetiske svartehavsflåten som var stasjonert der.

Det var mange problemer med denne flåten. Et av de større var at den hadde atomvåpen, og det hadde tatt seg ut om Ukraina gjennom det skulle bli et nytt land med atomvåpen. De avsto heldigvis, og lot alle atomvåpnene blir flyttet tilbake til Russland, og lot også Svartehavsflåten bli stående, den var nå en gang russisk, som Krim også hadde vært det.

Men det er selvsagt problematisk å ha et fremmed lands flåte stasjonert i sin havn. Det gjelder særlig i et såpass betent og spesielt forhold som det mellom Ukraina og Russland. Her skal man nesten være litt forsiktig med å uttale seg, om man ikke er direkte involvert i striden. Og er man direkte involvert i striden, skal man i alle fall la være å uttale seg. De er strengt tatt gode venner, og du vil finne mange ukrainere som vil føle seg like mye som russere og slett ikke vil være opptatt av forskjellen mellom landene, som du også vil finne ukrainere som hater Russland til en slik grad at alt annet er bedre.

Kort og godt gikk avtalen om stasjoneringen av Svartehavsflåten ut på dato om få år, jeg lurer på om det var i 2012. Russiskvennlige Viktor Janukovitsj ble i så måte valgt i grevens tid i det betente presidentvalget som jeg også har skrevet om her på bloggen. Han har nå forlenget avtalen med Russland frem til – 2042. Det er en mannsalder. Man kan forestille seg reaksjonene til de som hater Russland verre enn alt. Eller som nordmann kan man kanskje ikke forestille seg en slik reaksjon, vi har levd for lenge i freden og velstanden. På NRK-radio hørte jeg opptak fra nasjonalforsamlingen i Ukraina, der kastet de egg mot presidenten, altså det var opposisjonen som kastet, ikke demonstranter. Demonstrantene stod utenfor, og banket blant annet opp en russisk TV-fotograf.

Det hører med til historien at Russland ikke fikk den lange avtalen gratis. De forplikter seg til å selge russisk gass til Ukraina til 70 % av markedspris i den samme perioden. For gassavhengige Ukraina er dette svært store penger, og slik jeg kan se det uten å ha satt meg altfor godt inn i det, en ganske god avtale. Ukraina trenger penger.

Men for de som protesterer er det ingen trøst å være fattig slik at man er tvunget til å gå med på avtalen. Stoltheten sitter mye dypere for den jevne russer og ukrainer enn pengebegjæret. De avskyr at de er avhengige av russisk gass og av å få rabatt på den.

Fra russisk side må med at de ikke har så altfor mange alternativer til en flåte på Krim. Kystlinjen de selv har til Svartehavet er grunn, og ikke noe sted for svære krigsskip. Det er også litt som kreves for å bygge opp en marin flåtebase av verdensformat, for det er det denne Svartehavsflåten er, det er ikke mange land i verden som har flåte til å matche denne. Russerne var nokså avhengige av å få beholde flåten sin i Sevastopol de også. Og Krim er en autonom stat i staten i Ukraina, det er vel så vidt jeg vet vel så mange russere som ukrainere der, og språket er helt utelukkende russisk. Det er ikke på Krim den russiske Svartehavsflåten blir oppfattet mest provoserende, etter hva jeg har registrert.

Som man ser er det fredeligere forhold mellom Norge og Russland. Det er kjekt å se at også dette fører frem. Det er også en historisk begivenhet. Endelig har Russland og Norge etter alle de år en klart definert grense. Det er verdt en liten feiring, om man finner gass der oppe eller ikke.