Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Fakta om Sotsji-OL

Jeg tenkte å ta en pause fra utviklingen i Ukraina og fortelle litt om hva som foregår hos storebror i øst: Russland.

Til hjelp har jeg fått Aleksej Navalnij, en frenetisk twitrer og blogger, som nå har blitt Putins farligste opposisjonelle. Regimet prøvde å knekke ham i sommer, med en merkelig anklage og rettssak om at Navalnij skal ha svindlet til seg 500 000 dollar. Det er slik det foregår i det moderne Russland, man kjører en rettssak mot plagsomme og truende rivaler, og får dem i fengsel eller sendt vekk. I det minste er det en fremgang fra tidligere, da man kvittet seg med motstandere ved å henrette dem.

Navalnij og hans menn har laget en fantastisk nettside på denne lenken: http://sochi.fbk.info/en/award/.

Det er et interaktivt kart, der man klikke seg inn på ulike anlegg og arbeider i forbindelse med OL i Sotsji, og få rikelig informasjon om hvordan oppdragene er blitt tildelt Putins menn, hvordan de er statlig finansiert – også de som liksom skulle være private, de er finansiert av statseide selskap, eller privat investert med lån fra staten, der det ser ut til å kunne bli tvilsomt med tilbakebetalingen -, hvordan budsjettene er overskredet, og i det hele tatt hvordan dette har vært et gigantisk sløseri, der på russisk vis en liten klikk gode venner har tatt til seg det enorme overskuddet.

Norske medier og politikere er opptatt av om statsminister Erna Solberg kommer til å reise på åpningsseremonien. Vi er særlig opptatt av de såkalte homolovene, loven om at det skal være forbudt å lage propaganda for utradisjonell kjærlighet. I Norge er vi opptatt av alt som er fint, og vi synes selvsagt det er grusomt at sympatisører for homosaken ikke kan vise frem sitt syn også i Russland. Jeg synes det er skivebom. I Russland er det ikke problem å være homofil, det er problem å være menneske.

Disse lovene har også lite med olympiaden å gjøre.

Norske medier og politikere og meningshylere på sosiale medier skulle nok være mer opptatt av at Russland er et land med kolossale ressurser, og at en veldig liten gruppe nære venner på toppen forsyner seg veldig grovt av disse ressursene, slik at det meste av det russiske folket lever i fattigdom. De skulle være opptatt av at OL i Sotsji setter dette i system. Fordi OL i seg selv har blitt en gigantomani, det inviterer til sløsing og smøring og kameradi i russisk skala, å være kritisk til pengebruken er å være kritisk til festen. «Og det blir jo så mange glade…»

Når idretten kommer i gang pleier det politiske komme i bakgrunnen. Slik er det hver gang, og både Russland og IOC håper nok at det samme skal skje denne gangen. Jeg tror dessverre det går slik denne gangen også, for det er så vondt å være den som maser om regningen når festen er så gøy og alle er så glade.

Men regningen er sinnssyk. Og den kommer i et land der folket er fattig, i en verden der folk flest fortsatt er fattige. Russland skinner opp sitt Sotsji, som allerede er og var og har vært en prestisjeby for eliten. Nå får de det enda litt finere, når de skal reise på sine ekstravagante ferier, sommer som vinter, der nede på den solfylte Svartehavskysten.

Norske medier skulle være veldig forsiktige med å mase på Solberg for at hun vil reise til åpningsseremonien. De sender selv rikelig med journalister, som bidrar til hypen og gigantomanien, mye viktigere enn om en skarve statsminister deltar på en skarve åpningsseremoni. Og rundt omkring i de tusen hjem vil det norske folk følge nøye med på hvordan det går, mange av de samme som synes det er så fælt at Erna Solberg skal reise ned, og passer på å melde på Facebook at det er fryktelig at homofile ikke kan demonstrere for sine rettigheter der borte.

Og det norske idrettsforbund er forberedt på å bruke 12 millioner kroner – i Russland – på bevertning av IOC, for at vi selv skal få OL i 2022. Det er en skam. Dette er smøring og korrupsjon og alt som lukter vondt, satt inn i et system der en gutteklubb på topp kan sitte og nyte godt av rikdommer og luksus, og strø om seg med fine ord om «den olympiske ånd» og «den olympiske idé» og «fredelig kappestrid». Vi skulle ikke gå med på dette lenger. Det har gått for langt.

Bruk litt tid på siden til Navalnij, og se selv (lenken er til bloggen hans, den er på russisk, men det går lenker videre til engelske sider med informasjon om OL). Søk også på Navalny på nettet, så får dere dekning i internasjonale medier og høydepunkter i internasjonale blogger. Så kan dere også begynne å kritisere Russland for hva det er verdt å kritisere landet for. Og hvis dere virkelig er så glad i sport at dere kommer til å se på OL, kan dere i det minste holde dere for nesen mens dere gjør det.

Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.

Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene ikke er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.

Valg i Russland

Det er presidentvalg i Russland. Og det kommer nok til å bli det siste på en stund. Reglene er endret, så det er valg hvert sjette år. Så når Putin nå vinner, kommer han til å sitte frem til 2018. Da er det meget mulig at han vinner en gang til, eller han har funnet en arvtager han frivillig gir makten til. Det er lite som tyder på at Putins regime – som har hatt makten siden år 2000 – skal gi den fra seg igjen. Slik er det det fungerer der borte.

Ved en feil ble innlegget lagret som kladd i stedet for postet. Så den blir hentet frem og redigert ferdig lenge etter at valget er over og resultatet kjent. Det ble ingen overraskelser. Putin vant med betryggende margin. Han fikk over 60 prosent av stemmene, godt over de 50 prosentene han måtte ha for å unngå en annen valgomgang, og selvfølgelig langt foran neste kandidat på listen.

Fra vesten kommer kritikken om at valget ikke var demokratisk. Det var det selvsagt ikke, det var russisk. Russland har aldri hatt noe ordentlig demokrati, og heller ikke noe egentlig i nærheten. Et vanlig mål for om en stat kan regnes som fungerende demokrati, er om det sittende regimet noen gang har tapt i valg, og frivillig gått av. I Norge og andre ekte demokratier er dette en selvfølge, det er ikke en gang et spørsmål om valgresultatet ikke skal bli akseptert. I Russland har det aldri noensinne skjedd at den som har hatt makten, har gitt den fra seg frivillig.

Det beste eksempelet er da kommunistene avholdt valg etter revolusjonskuppet sitt i 1917. De tapte valget, men beholdt makten likevel, og gikk til full borgerkrig mot motparten for å forsvare den. Fullt så vilt gikk det ikke for seg da Jeltsin overtok for Gorbatsjov. Riktignok var det valg, og riktignok flottet Jeltsin seg med demokratiske paroler og han kritiserte Gorbatsjov for ikke å være demokratisk nok. Men Jeltsin oppløste parlamentet, og han sendte tanks inn i Moskva og skjøt på dem som var uenige med ham. Ganske ulikt det Gorbatsjov gjorde i en parallell situasjon, da det var Jeltsin som stod på barikadene, og Gorbatsjov som kunne skyte ham ned.

Russland var ikke noe demokrati på 1990-tallet. Det var knapt nok en stat. Det var kaos. Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi var en fiasko av monumentale dimmensjoner. Det er bare i Russland man kan feile så grandiost. Korrupsjonen florerte. Det har den alltid gjort i Russland, særlig i Sovjettiden. Men problemet ble noe mindre under Gorbatsjov, og mye verre igjen under Jeltsin. Politiet var gjennomkorrupt, og gav slett ikke den beskyttelsen man forventer i en fungerende rettsstat. De var en del av problemet. For å sikre lov og orden og beskytte egne interesser måtte man henvende seg til mafiaen. Det var dem som mot en klekkelig sum kunne garantere at butikken din stod trygt.

Putin overtok dette landet her ved århundreskiftet. Det var demokratisk valg, på russisk vis, full kontroll hos statsmakten. Likeledes gikk det i neste valg, og da Putin fulgte konstitusjonen og overlot makten til Medvedev i en periode. Presidenten kan bare sitte to perioder etter hverandre. Mens Medvedev var president, var Putin statsminister, en veldig synlig statsminister. Og nå er han president igjen.

Selv om dette er typisk for Russland og ingenting annet enn en forlengelse av en tradisjon de alltid har hatt, så er det kanskje grunn til å bli litt deprimert om man er glad i landet. Siden Putin satt første gang er presidentperioden forlenget, den er nå 6 år, slik at han over to perioder kan sitte til sammen 12 år. Det er frem til 2024. Putin vil kunne stivne i makten, som de gamle sovjetiske statslederne. Da han kom til makten første gang hadde han noe å bevise. Det har han ikke lenger. Nå ser det ut som det å holde på makten er blitt det viktigste. Stagnasjon er ikke et erklært mål, men det ligger der som det naturlige målet, siden fremgang vil det ikke bli, og nedgang er verre.

Ta for eksempel en ting som disse motkandidatene Putin hadde under valget. Selv jeg ville stemt for Putin i dette selskapet. De nærmeste rivalene, eller hva man nå skal kalle dem, «de mest seriøse» blir i hvert fall helt feil, det er bajasen, ultranasjonalisten Sjirinovskij og kommunisten Zjuganov. Ingen av dem vil du ha til å styre et land. De to andre var Putins tidligere venn, Sergej Mironov, og Russlands nåværende venn, Mikhail Prokhorov. Sistnevnte er en av Russlands aller rikeste menn, og som hos alle Russlands rikinger er pengene tjent på det ville 90-tallet, da det var plent umulig å slå seg opp på redelig vis. Men det var gode muligheter for skruppelløse kjeltringer. Vi har sett hvordan det gikk med en av dem, Mikhail Khodorovskij, da han utfordret Putins maktapparat. Khodorovskij sitter i dag i fengsel, høyprofilert, og selskapet hans, Yukos, er revet fra hverandre etter russiske rettsprinsipper. Altså: Retten er hos den som har makten. For meg er det utenkelig at en luring som Prokhorov har utfordret Putin uten enten å være sikker på å vinne, eller det er avalt spill. Jeg går for det siste, underbygget av det at Prokhorov ikke er i nærheten av å vinne, og at han ikke med et eneste ord har kritisert Putin gjennom hele valgkampen.

De egentlige motkandidatene er satt ut av spill før valget kom i gang. Man har denne elegante regelen, to millioner underskrifter. Det er kravet for å få lov til å stille. Det er statsmaktene som kontrollerer underskriftene, altså Putins menn, og da kan man lett og greit avvise enhver brysom kandidat med at underskriftene ikke er ekte. Hvem gidder vel kontrollere? Og hvordan skal man gjøre det i praksis? To millioner er nesten halve Norges befolkning.

Så er det alle formene for valgjuks. Det blir knapt forsøkt skjult. Og det er en vanvittig åpenhet i ting som ikke er viktig, som for eksempel det absurde webkameraet i alle valglokaler, og film som skal bli tatt vare på i 500 år. Hvem forsøker man å lure? Og hvorfor ha juks på toppen, når det allerede i det lovlige jukset lenger nede i systemet allerede er garantert at Putin vil vinne?

Det er skumle greier. Putin er blitt konform med makten. Protestene i storbyene plager ham selvfølgelig, det samme gjorde utbuingen han nylig opplevde. Det er klart for ham at han ikke har den samme støtten han hadde før. Og selv om han er en mann etter russisk stil, han liker harde virkemidler, så er han ikke i posisjon til å sende militæret etter demonstrantene. Han kan banke dem opp, men han kan ikke skyte dem. Sånn har også det russiske samfunnet blitt noe utviklet.

Johnatan Dimblebys ønske om demokrati i Russland

Da vi kjøpte huset på Ganddal hadde mor en løpende avtale med Canal Digital. Den gjør at Olia og jeg de siste ukene har hatt tilgang på flere TV-kanaler enn vi ellers ville hatt, og som vi ville betale for. Blant dem har vært BBC HD. Et av programmene denne kanalen har sendt er Russia: A journey with Johnatan Dimbleby. Det er en serie på fire programmer, og de har alle sammen blitt sendt rett som det er, både i sommer og gjennom høsten. Programmet er enkelt tenkt ut. Briten Johnatan Dimbleby reiser inn i Russland oppe ved Karelen, og så tar han turen ned til St. Petersburg, videre til Moskva, og deretter ned til Syd-Russland og problemområdene i Kaukasus. Derfra reiser han opp til Jekaterinburg, hvorfra han med noen små avstikkere følger den transsibirske jernbanen til Vladivostok. Russland er et enormt land, og ut i fra årstidene å dømme har reisen tatt noen måneder. Det er med andre ord gjort grundig arbeid.

Siden Johnatan Dimbleby har med seg en tolk og disponerer alle ressursene til BBC, får han tilgang mange forskjellige steder og kommer i kontakt med mange mennesker. Det er garantert mange han har snakket med som er klippet bort fra programmet, og blant dem som er med må man regne med at mesteparten av det de har sagt, er klippet bort. Det er likevel gjort med britisk grundighet og høflighet. Dimbleby har helt sikkert gjort grundig forarbeid før reisen, og rådgiverne hans har kunne fylle inn med det han selv ikke har hatt kjennskap til. Han virker også oppriktig interessert i menneskene han møter, og ser ut til å møte alle med dyp respekt og et åpent sinn. Det er rett og slett skikkelig gjort alt sammen.

Et tema Dimbleby liker å ta opp med sine russiske samtalepartnere er deres syn på demokrati. Han gir uttrykk for at han er overrasket at russerne fra St. Petersburg til Vladivostok ikke ser ut til å ønske seg et demokrati etter vestlig modell. I Volgograd finner han til og med en passe ung dame som ønsker seg tilbake til Stalin. I regien virker dette sterkt, da Dimbleby nettopp har vært i Voronzeh, hvor folk sultet i hjel i hundretusener på grunn av Stalins redselsfulle jordbrukspolitikk med kollektivbrukene og tvangsinnløsningen av korn, og i Tsjetsjenia, hvor hele befolkningen ble deportert til sentral-Asia under andre verdenskrig, fordi de angivelig sympatiserte med nazistene. Det er da selvfølgelig sjokkerende at russerne ikke har noe sterkere forhold til sin egen historie, enn at det ennå finnes mange som ser med lengsel tilbake til Stalintiden og beundrer den store despoten.

Dimbleby er selvfølgelig britisk korrekt. Han behandler også denne kvinnen med respekt, og konfronterer henne med reaksjonen han har når han hører hun snakker pent om Stalin, i stedet for å bare henge henne ut på TV. Russerne selv er herlig lite korrekte. Denne kvinnen er en «baba», en gammel kjerring fra landet. Fra henne kan man ikke forvente noe som helst, i hvert fall ikke noe som har med kunnskap og dannelse å gjøre. Det er rått parti når Dimbleby snakker med henne om historie, også russisk historie, og man kan se hvor redd hun blir, når hun plutselig må forsvare sine meninger.

Det er slående hvordan russerne omtaler sin fryktelige fortid og hvordan for eksempel tyskerne gjør det. Det finnes ikke et normalt utstyrt menneske i Tyskland eller resten av verden som vil finne på å glorifisere nazitiden, og ønske seg Hitler tilbake. Den lille gruppen som gjør dette er erklærte nynazister, de vet de provoserer ved å si det, og er klare til å backe opp sine argument med knyttnevene om det skulle bli nødvendig. Den russiske kvinnen ønsket ikke å provosere ved å glorifisere. Hun uttrykte etter min mening et genuint ønske om bedre tider, og en ærlig mening om at bedre var det under Stalin. Hun ble overrasket da Dimbleby plutselig ikke var enig med henne.

Volgograd - eller Stalingrad, som byen het under andre verdenskrig - er en by hvor stoltheten og nostalgien over fortiden er spesielt sterk. Det var her sovjetrusserne vant det blodige slaget som snudde krigen, og satte nazityskerne på defensiven. Monumentene er storslåtte, som også slaget og seieren var det.

Jeg mener videre at denne kvinnen og hennes drøm om Stalin er representativt for noe som sitter svært dypt i det russiske folk, og som vi i vesten vanskelig kan sette oss helt inn i hvordan må være. Russerne ønsker drømmen, det fantastiske, storheten, og de ønsker det like inn i det vanvittige. Det er derfor russerne i sin historie aldri har tatt overgangen fra en tid til en annen i mange skritt. Det skjer alltid øyeblikkelig, ledet av en sterk mann eller til og med ikke særlig sterk mann, bare en som kan vise retningen, denne veien går inn i det eventyrlige! Slik valgte russerne sin religion, den ortodokse kristendom der messene åpnet portene til himmelen, slik erobret de det som nå er verdens suverent største land, slik åpnet Peter den store sitt vindu mot Europa, slik innførte Lenin kommunismen, slik tok Stalin den nye kommuniststaten til å bli en supermakt, og slik ble liksomdemokratiet og kapitalismen overført omtrent over natten etter Sovjetunionens fall.

Det er for russerne bare å se på kartet og å lese historiebøkene. På 1920-tallet lå Russland helt nede i søla, etter en ødeleggende verdenskrig og en enda mer ødeleggende borgerkrig. Etter krigen i 1945 var Sovjetunionen en av verdens bare to supermakter, selv fantastiske USA skalv, og hadde grunn til å skjelve. Den gang var det i Sovjetunionen tingene skjedde, riktignok ikke så mye i virkeligheten som i propagandafremstillingene av dem, men dog: det var sovjetrusserne som ledet an i romkappløpet og de fikk kjernefysiske våpen bare noen få år etter de fikk det i vesten. I dag føler russerne at alle ler av dem, og har grunn til å le av dem. Om historiekunnskapene ellers ikke er helt på topp, som den jo ikke trenger være for den jevne mann og kvinne i noe land, så er det lett å ikke få med seg alt av hva som egentlig skjedde i Stalinperioden, og la være å tro på det man får med seg, men som ikke passer helt inn i bildet man ønsker seg. Jeg sier ikke at det ikke er farlig, jeg tror tvert i mot dette kan være meget farlig. Det russiske folket er veldig lett å få med seg i halsbrekkende endringer, når de aldri vil ta et ordentlig oppgjør med fortiden, og en sterk leder har så lett å få folket med seg på storslagne løfter om en bedre fremtid.

I St. Petersburg og Vladivostok snakket ikke Dimbleby med noe gudsord fra landet. Her var det unge mennsker med utdannelse og studenter som  ikke ville gå med på at demokrati etter vestlig modell er noe for Russland. Ungdommene i St. Petersburg minnet forresten fryktelig om de høyere, dannede kretsene i samme by i Lev Tolstojs roman, krig og fred. I den byen klarer man mer enn kanskje noen annen å leve helt atskilt fra verden og virkeligheten, og diskutere alt som om det var en konkurranse i teorier og meningsutveksling, som om alt snakk er et middel for å holde kjedsomheten unna, og ingenting av det man sier eller mener egentlig er tenkt å ha konsekvenser.De mente at friheten stod høyere enn demokratiet, og at de der i St. Petersburg var friere enn for eksempel tyskerne. I Tyskland er det nemlig lover for alt, mens i St. Petersburg kan man gjøre hva man vil.

Diskusjonen i Vladivostok foregikk også med unge russere som snakket engelsk. Med disse forsøkte Dimbleby å argumentere for demokratiet, slik den argumenter som er overbevist om at man selv har rett, og de man diskuterer med en gang vil forstå det. De kom inn på USA, og Dimbleby argumenterte med at om amerikanerne var misfornøyd med presidenten, så kunne de kaste ham og velge en ny. Det er kanskje ikke et argument som holder helt inn til mål. De fikk riktignok kastet George W. Bush, men mange av problemene har vist seg å fortsette også under Barack Obama. Det er ikke så enkelt å kaste ham, for alternativene republikanerne for tiden er i stand til å komme opp med er ikke akkurat forlokkende. Det amerikanske demokratiet har også i det siste demonstrert problemene med at de ulike partiene snakker seg i hjel. De blokkerer for hverandre, slik at de ikke får funnet en skikkelig løsning på økonomikrisen. Og det er stadig vekk en ny valgkamp som er litt for nærme. De demokratiske lederne i EU har vel heller ikke i det siste levert noen overbevisende demonstrasjoner på at demokratiet er en overlegen styreform. Både i USA og i EU har man vel tvert i mot fått demonstrert at demokratiet kan være en uheldig styreform i krisetider der tøffe tiltak kreves, fordi det er vanskelig å samle flertall for å gjennoomføre dem. Og å gjøre det, krever tid og diskusjoner. Det er det ikke alltid man har.

Russland er et land som mer eller mindre permanent har vært i krisetider. Det er vanskelig å se for seg hva demokrati man skulle få til der, på kort sikt. I dag har russerne tatt ut i gatene og demonstrert mot parlamentsvalget. Vestlige medier har rapportert dette som et rop om mer demokrati. Det er kanskje å lese mer inn i demonstrasjonene enn de er. Demonstrantene vil ha nytt valg, fordi det ble jukset med opptellingen. De har ingen kandidat de vil ha i stedet for Putin, ingen motkandidat å samles om.

Det er gledelig at det russiske folk engasjerer seg. Der i landet er en av de farligste fiendene apatien. Det hadde vært enda mer gledelig om demonstrasjonene hadde ført til at demokratiet i Russland fungerte bedre, at folkets vilje ble mer hørt og at makten ikke ble konsentrert på så få hender og rikdommene i så få lommer. Det hadde vært gledelig, men historien til Russland har vist at der i landet lønner det seg helst å være pessimistisk, om man vil være sannspådd.

7 års fengsel for Timosjenko

Det er som om det er hentet fra diktiningens verden. Den ukrainske prinsessen, Julia Timosjenko, er dømt til 7 års fengsel av den onde Viktor (von Doom) Janukovitsj, for å ha sveket sitt land mens hun satt med makten. 7 vonde år venter henne, mens Viktor som har vendt tilbake etter at han for 7 år siden tapte i det som er blitt hetende oransjerevolusjonen, han skal nå fortsette sitt vanstyre av det vakre og en gang frie land. Julias redningsmann, en annen Viktor, Jusjtsjenko, har vist seg ikke å være noen tapper ridder som overlever forgiftelser, men heller en grå og kjedelig politiker som svikter når det gjelder.

Slik kan historien presenteres. Timosjenko er heltinnen, den eneste gode kraften, med lyst hår og fletter, og nå må hun lide mange år i fengsel. Hun er offeret i den ukrainske politikken som nå folder seg ut og viser seg for hele verden som den egentlig er, falsk og korrupt. Drømmen fra oransjerevolusjonen er ødelagt en siste gang for alle.

Det siste er nok riktig. Det samme er at den gamle presidenten, Viktor Jusjtsjenko, slett ikke var kvalifisert til å spille den rollen den vestlige verden hadde tiltenkt ham i 2004. Vi i vesten undervurderer hvor dype problemene blir i land som virkelig har problemer. Det er ikke slik at noen folkesamlinger i gatene gjør udemokratiske land demokratiske når bare de udemokratiske lederene går av. Det er når folket forlater gatene de virkelige problemene med å få til et fungerende demokrati begynner. Det er enklere å kreve enn å gjennomføre. Her tror jeg de arabiske landene også har et og annet å erfare fremover.

I 2004 var Janukovitsj den store skurken. Langt på vei var det også med rette. Min ukrainske kone har noen bakgrunnshistorier om ham. Skandalene norske politikere får til blir komiske i forhold. Dette var før valget i 2004. I 2004 forfalsket han valgresultatet, det ble holdt nyvalg, og det er hva man kaller sterke indisier på at han i hvert fall kjente til forsøkene på å forgifte rivalen Jusjtsjenko, i den hensikt å drepe ham. Det er ganske spesielt at Janukovitsj nå er tilbake. Han er president, valgt av det ukrainske folk i et godkjent, demokratisk valg.

Men vi i vesten gjør etter min mening en stor feil når vi ser på Timosjenko som en uskyldsren heltinne. Hun er neppe verken verre eller bedre enn de andre. For eksempel er hun helt usannsynlig rik, godt gjort i et ellers ganske lutfattig land. Min kone pakker ikke ordene inn i bomull, hun sier hun har stjålet pengene. Mer diplomatisk kan man si hun har trikset litt.

Slik er det dessverre med de fleste politikerne i Russland og Ukraina. De er søkkrike, og de har ikke tjent pengene på ærlig vis. På ærlig vis når man ikke frem. Og i god tradisjon fra Sovjettiden, er det når anklagene kommer ikke anklager om noe den nok ganske skyldige egentlig har gjort, men om noe helt annet og egentlig ganske oppkonstruert. Det beste eksempel er Stalins topptorturist og hjernen bak mye av terroren hans, den infame Lavrentij Beria. Han ble dømt og henrettet etter Stalins død, men forbrytelsen «anti-statlige aktiviteter» er kanskje den eneste han ikke har gjort.

Timosjenko er dømt under anklagen om å ha tegnet «en ugunstig gassavtale med Russland». Det er parodisk. Det er jo Janukovitsj som er regnet som Russlands mann, det var ham russerne ville ha i 2004, det er han som helst formulerer seg på russisk. Timosjenko er – sånn mer eller mindre – selverklært ukrainsk nasjonalist, hun snakker alltid ukrainsk, og talte den gang i 2004 russerne midt i mot. Selv om man skulle anstrenge viljen til det ytterste, og gå med på at det er sant avtalen hun tegnet var til fordel for Russland, så er det mildt sagt svært spesielt å dømme en statsleder for avtaler undertegnet i embedes  medfør. Det var ikke en del av anklagen at avtalen beriket henne selv. Kanskje hadde Janukovitsj og hans stab selvinnsikt nok til å innse at en slik anklage ville slå tilbake på dem selv. Alle ukrainske og russiske politikere beriker seg selv.

Så kan man lure da, hvor det ukrainske demokrati og den ukrainske stat skal gå herfra. Fra EU og vesten kommer sedvanlige protester. Men Ukraina er som Russland ikke med i en skjønnhetskonkurranse for oss, de har vist før at de lever godt med litt kritikk fra resten av verden. Det meldes riktignok fra dem som er bedre informert enn jeg, at det er satt i gang tiltak for å mildne Timosjenkos straff noe. Det er ikke sikkert hun blir sittende i fengsel alle årene. Dette vil i så fall være en mild imøtekommelse av kritikken.

Uansett er det grunn til å være pessimistisk. Saken med Timosjenko og for så vidt også den med Mikhail Khodorkovskij i Russland viser at om man utfordrer makteliten, og taper, så ender man i fengsel. Det russiske og ukrainske systemet er så fullt av forskjellige byråkratiske regler, alle er nødt til å bryte noen av dem, og de fleste bryter mange. Alle er skyldige og alle vet det. De er derfor trygge så lenge de selv sitter ved makten. Og man kan ikke for alvor utfordre makten før man er helt sikker på å vinne den.

Det er ikke lett for gode krefter å vinne frem i dette systemet her. Jeg er grunnleggende optimistisk av natur, og var også tidligere veldig optimistisk både for Russland og Ukraina, landene jeg liker så godt. Etter hver som jeg er blitt bedre kjent med forholdene, har jeg lært at den dype pessimismen innbyggerne i disse landene selv har, kanskje er den rette.

Demokrati på russisk

I går kom meldingen om at Russlands president, Dmitrij Medvedev, har pekt ut sin etterfølger, statsminister Vladimir Putin. Etter fire år med hver sin makt bytter de plass. Putin blir på ny president, mens Medvedev går inn i sin rette rolle som lydig statsminister. Det skal riktignok være et valg i mellomtiden, et demokratisk valg, men dette blir et valg i det russiske demokratiet. Det er et demokrati som tar opp i seg like mange element fra den russiske historien, som fra den vestlige, demokratiske, som vi arvet den fra opplysningstiden.

Russland er et gammelt keiserrike. Forskjellige tsarer har lagt under seg enorme landområder. De fleste av dem har vært ubebodde, men de har også kriget og lagt inn under seg andre folkeslag under det russiske. Tsaren har vekslet mellom å spille rollen som kjærlig far og streng hersker. Noe av det viktigste som har blitt krevd av ham, er at han skal holde orden og kontroll i det russiske kaos. Russerne har ingen tro på herskere som vil vinne frem med dialog og samarbeid, man må sette makt bak kravene. Man må få sin vilje gjennom.

Særlig i Romanov-dynastiet pleide den nye tsaren overta ved å drepe den andre, eller overta når den forrige døde på annen måte, gjerne unaturlig. Kommunistene skulle gjøre slutt på dette tyranniet, men erstattet det bare med et annet. Også her satt herskeren på toppen i prinsippet gjennom hele sin levetid, han ble bare ikke kalt tsar, han ble kalt partileder. Det var ikke så lett å la arven gå fra far til sønn i dette systemet, så det ble alltid splid og maktkamp når den gamle partileder døde. I den gode, gamle tiden med Lenin og Stalin tok det gjerne noen år før et nytt maktapparat var skikkelig og anerkjent på plass.

Khrusjtsjov somlet bort makten sin, han ble satt til side mens han ennå levde. Man kan bare måtelig si erstatningen – Brezhnev – var bedre. Her på denne tiden var maktkampene så sterke, at den sterkeste kandidaten gjerne ble tilsidesatt. I rivaliseringen som oppsto var det lettere for en gammel og svak og anonym kandidat å nå til topps, ingen fryktet ham, og han kunne være et minste felles multiplum blant kamphanene. På begynnelsen av 80-tallet gjaldt dette prinsippet inntil det komiske, med Andropov og Tsjernenko så gamle og syke at de begge var døde godt før de hadde sittet ved makten i to år. Gorbatsjov på 56 var rene ungsauen da han overtok i 1985.

Vi kjenner historien. Det ble Glasnost og Perestrojka, vesten gledet seg, mens Sovjetunionen gikk til de evige søppelhauger. Kanskje nettopp derfor gledet vi oss. Vi gav Gorbatsjov fredsprisen, i Russland er det ingen av herskerne folk er så regelrett sinte på og misfornøyde med, som Gorbatsjov. Det er betegnende at det finnes dem som ønsker Stalin tilbake, det blir gitt ut bøker om temaet. Meg bekjent ønsker ingen Gorbatsjov om igjen.

Boris Jeltsin grep makten på russisk vis. Han stilte seg på stridsvognene, han viste styrke og handlekraft. Han rappet vel regelrett makten fra Gorbatsjov, eller han grep sjansen da andre forsøkte å rappe den med statskuppet i 1991. Forskningen er vel ennå ikke helt klar på hva som egentlig skjedde der, i de augustdagene, og ingen kan med sikkerhet si hvem som visste hva. Kanskje trengte ikke Jeltsin det motet han så ut som han hadde da han stilte seg på barrikadene. Kanskje kjente han utfallet på forhånd, og visste at ingen ville skyte på ham. Det hører jo med til historien at han ikke nølte et øyeblikk med å skyte selv da en lignende demonstrasjon fant sted under hans regjeringstid noen år senere.

Jeltsin hadde sine svakheter, men han hadde de på riktig måte etter russisk standard. Han var hard på flasken, hvem er ikke det, der borte. Man tilgir lett feil og dumheter begått i fylla, og ingen gir egentlig Jeltsin skylden for de enorme problemene Russland og alle de andre tidlige sovjetrepublikkene gikk gjennom på 90-tallet. All frustrasjonen og aggresjonen er rettet mot Gorbatsjov.

I år 2000 utpekte Jeltsin sin etterfølger. Det var Vladimir Putin. Han kom utenfra, og var en av ytterst få med helt rene hender i alle skandalene, volden og korrupsjonen. Han hadde vært i Øst-Tyskland, ansatt i KGB. Nå kunne han komme inn og rydde opp.

På mange måter gjorde Putin nettopp det. Han tok Russland tilbake til noe som kanskje kan kalles mer ekte russisk. Han ønsket på ingen måte å tekkes vesten, slik både Gorbatsjov og Jeltsin med rette kan anklages for. Tvert i mot var ikke Putin redd for å provosere vesten rent inntil det urimelige. Her ble kontrakter som var satt opp satt til side, gassen til Europa kunne plutselig bli skrudd av. Var det problemer i riket, ble de løst med krig. Ikke noe demokrati og fredssamtaler.

Putins periode har falt sammen med en voldsom oppgang i oljeprisene. Det har vært med å styrke den russiske økonomien. Sammenlignet med det fryktelige 90-tallet er økonomien for den vanlige russer mye lettere, og for Russland som nasjon er økonomien så sterkt at kjempen er blitt en makt å regne med. Russland ber ikke lenger om uhjelp og almisser, Russland dikterer hvordan de vil ha det.

Når Putin nå vinner presidentvalget til neste år, er det tredje gang han gjør det. Det er i prinsippet frie valg, men slik valgkampen er organisert er det liten sjanse for at noen av de andre skal vinne frem. Strengt tatt har de vel ikke så mye å bidra med heller. Mange av de egenerklærte demokratiforkjemperne kan fort vise seg å bare være en ny Jeltsin, eller en russisk versjon av Jusjenko eller Timasjenko. De vant oransjerevolusjonen og vestens hjerter, men hadde slett ikke den ukrainske nasjonen noe demokrati å tilby. Det kan jeg vanskelig se at noen av de russiske partiene har heller.

I vesten kan man selvsagt bli opprørt over hvordan en demokratisk valgt president kan velge ut sin etterfølger. Hva blir da forskjellen fra den tidligere tsartiden, eller fra kommunisttiden? Sannheten er vel heller den at det er ikke så stor forskjell. Putin er en keiser for vår tid.

Russisk sjakkamp mellom Karpov og Iljumzjinov

Jeg spanderer en post i en travel tid på en ganske spesiell kamp som utspiller seg i sjakkverdenen for tiden. Normal rapporterer ikke denne bloggen så mye om sjakk, det finnes nok av nettsider som gjør det, men denne gangen er det nyheter som skrenser bredt innom russisk kultur og måte å gjøre tingene på, og det er denne bloggen opptatt av. Jeg skal i denne posten skrive om presidentvalgkampen i det internasjonale sjakkforbundet, FIDE, kampen står mellom den gamle, ærverdige verdensmester Anatolij Karpov og den sittende presidenten både i FIDE og den russiske republikken, Kalmykia, Kirsan Iljumzjinov. Man trenger ikke akkurat være sjakkinteressert for å finne glede i den valgkampen. Tvert i mot inneholder den allerde så mange utrolige hendelser, at det hjelper å ikke interessere seg noen ting for sjakk, slik at man får betraktet det hele på avstand og med sinnsro.

Begge kandidatene kommer fra Russland, og skal være godt vant med russiske spilleregler. Anatolij Karpov har kjørt løpet, han var partiets yndling under Sovjettiden, partiboken var i orden og han representerte partiet og staten forbilledlig både i personlighet og opptreden. Han skrev oppgave på universitetet etter han var blitt verdensmester i sjakk, om «Arbeiderenes fritidsproblemer i den fullendte kommunismen», eller noe i den stilen. Boken hans «Den niende rad», om hans vei til tittelen, er rett og slett førsteklasses lesning om hvordan en sovjetborger med tro på systemet fremstiller det for sine egne. Man skal lese mye vestlig skrevet litteratur for å oppnå samme innsikt. Karopv var også godgutten innen det internasjonale sjakkforbundet FIDE, og møtte blant annet utfordrer Kasparov til kamp om verdensmestertittelen under ganske de samme betingelser som han nektet å stille opp mot den gamle verdensmesteren, Bobby Fischer, med. At Karpov ble forfordelt er ikke engang kontroversielt å skrive. Så brøt som kjent Sovjetunionen sammen, og Karpov har som mange andre vist seg dyktig i å snu seg fort, og fremstår nå som en sann og evig demokrat. Presidentvalgkampen hans og nettsiden hans låner ikke så rent lite fra en mer berømt og kanskje også sannere demokrat, Barack Obama.

Kirsan Iljumzjinov er fra den autonome republikken Kalmykia i det norvestlige hjørnet av Det Kaspiske hav. Som Kalmyker flest ble hans foreldre deportert av Josef Stalin, og lille Kirsan vokste opp i hovedstaden Elista da de fikk lov til å vende tilbake. Han bygde opp sin vanvittige rikdom i de begivenhetsrike årene fra 1990-93, da Boris Jeltsin skulle innføre markedsøkonomi, og i stedet innførte et system der folk i rette posisjoner kunne forsyne seg grovt av statsrikdommene. Iljumzjinov brukte sin rikdom som mange andre også brukte den, til å skaffe seg politisk makt. I 1993 ble han president i Kalmykia, og han har vært det siden, til tross for at konstitusjonen uttrykkelig forbyr ham å sitte så mange perioder som han har gjort. Det er tunge spekulasjoner i at han har hatt en god hånd over republikkens statseiendommer i løpet av presidenttiden. Han har i alle fall blitt ustyrtelig mye rikere, og det er ikke lagt frem noen andre gode forslag om hvor pengene skulle komme fra. Og på beste russisk vis finnes ikke noen innsyn i det hele tatt. Det samme gjelder for sjakk, hvor Iljumzjinov har vært president i FIDE siden 1995, og rundhåndet har delt ut enorme pengebeløp i deltakerpremier og andre utgifter i forbindelse med store sjakkturneringer. Til gjengjeld har han fått turneringene akkurat som han har ønsket dem, og ingen kritikere har evnet å stable tilsvarende pengesummer på beina.

Dette er altså presidentkandidatene i det kommende valget. En nokså samlet sjakkverden stiller seg bak Karpov, forståelig nok, siden det har vært nok av skandaler og kontroverser i løpet av Iljumzjinovs langvarige presidenttid. De største kontroversene knytter seg til VM-syklusen, der vår egen Magnus Carlsen også er involvert. Reglene om hvordan man spiller seg frem til en tittelkamp blir gjerne forandret flere ganger underveis i kvalifiseringen. Det har flere ganger hendt at hele tittelkampen blir avlyst, ofte er en annen utfordrer enn den som vitterlig har kvalifisert seg hentet inn, og folk som vitterlig er utslått får visst lov til å være med igjen allikevel. Utenom dette har det vært innført en del regler som faktisk har vært med på å gjøre at jeg selv ikke spiller aktivt lenger, men som det kan være delte meninger om, alt etter hva man legger i at sjakk skal være en seriøs og profesjonell sport. Blant annet er det innført doingtester, hva nå sjakkspillere skal dope seg etter eller med, og det er strenge regler om at man må møte i tide og ha mobilen av, og fullt av ting man må sette seg inn i om man ikke skal tape partiet. Men det er greit, det er for spesielt interesserte.

Som en liten apertif til valgkampen vil også jeg hente inn historien om at Iljumzjinov på 90-tallet ble hentet av romvesener fra sin leilighet i Moskva, og tilbrakte noen timer med dem i romskipet hvor de «utvekslet ideer» på et språk Iljumzjinov ikke vil gjøre helt rede for hva var. Slike historier går langt over grensen for hva jeg finner alldeles pinlig, og bare vil late som ikke eksisterer. Men den finnes over hele internett, og den blir brukt av Karpov i valgkampen, «hvordan skal noen ta sjakk seriøst, om de finner ut at sjakkpresidenten har vært bortført av romvesener?» Historien har også fått en viss politisk betydning i Russland, hvor et medlem av dumaen har skrevet til presidenten og bedt ham undersøke saken nærmere. Om en høyerestående politiker har vært bortført av romvesener kan han ha avslørt statshemmeligheter, og generelt bør det utformes retningslinjer for hva en politiker skal gjøre om han blir bortført av romvesener. Det er for dumt.

Da er det mer interessant ut i fra et russisk perspektiv hvordan Iljumzjinovs viktigste støttespiller i det russiske sjakkforbundet, Arkadij Dvorkovitsj, tidlig gikk ut og sa forbundet nå hadde valgt sin kandidat: Iljumzjinov. Det ble regnet som et hardt slag for Karpov, for hvordan skal en kandidat vinne støtte fra sjakkverdenen når han ikke engang er støttet av sitt eget forbund? Det ble sågar reist tvil om Karpov i det hele tatt kunne stille, om det var gyldig kandidatur om et annet forbund nominerte ham. Karpovs støtteapparat hadde imidlertid et rimelig godt forsvar mot dette tilsynelatende harde slaget. Det russiske sjakkforbundet hadde nemlig ikke foretatt seg noe som helst, og erklæringen fra Dvorkovitsj var et rent soloutspill. Det ble nå nylig holdt et møte i forbundet, hvor 17 av 32 medlemmer nominerte nettopp Karpov som sin kandidat. Etter hva jeg har forstått var det enstemmig blant de fremmøtte. Nå var det imidlertid Dvorkovitsj som kontret, og hevdet møtet var ugyldig siden det manglet formann, og han selv hadde avholdt et tilsvarende møte på samme tid, men et annet sted. På dette møtet ble Iljumzjinov nominert. Dvorkovitsj erklærer selv at også hans møte og nominasjon var ugyldig, siden det var for få fremmøtte medlemmer. På møtet deltok bare han selv.

Slik foregår politikk i sjakkverdenen, og i Russland. Man kan bli forundret over å følge med. Iljumzjinov og støttespillerne hans fører et språk så grovt at det minner om skoleelever som nettopp har lært noen retoriske triks, mens Karpov helt klart har bedre rådgivere og skribenter til å forsvare seg. Iljumzjinov har nettopp gått ut med en offentlig erklæring der han fordømmer vedtaket i møtet hvor Karpov ble nominert. Etter sigende skal dette møtet ha blitt avholdt mer eller mindre i hemmelighet, møtested og tidspunkt ble flyttet like før avholdelsen, og ikke alle ble informert. Han angriper i samme slengen Karpov og støttespilleren hans, Kasparov, for på ny å ville splitte sjakkverdenen, slik de gjorde på 90-tallet, og får elegant flettet inn at den ene av dem vil bli president i Russland, den andre i FIDE. Karpovs leir har allerede forsvart seg, og tilbakevist påstanden om at møtet ble flyttet og hemmeligholdt. Tvert i mot var det Dvorkovitsj som plutselig forandret møtetid og møtested, og således altså holdt sitt eget møte inne på sitt kontor.

Alle disse tingene kan altså se ganske morsomme ut. Men det er altså presidenten i en republikk i den russiske føderasjonen som deltar, og jeg mener mye av det som skjer her er representativt for hva som skjer i russisk politikk, også på det aller høyeste nivået. Jeg har i posten ikke skrevet noen ting om korrupsjon. Samtlige vet det foregår, men ingen er i stand til å bevise noe, siden pengestrømmen er så ugjennomsiktig og ingen vet verken hvor pengene kommer fra eller går. For å vinne frem i dette systemet må du spille samme spillet, og det er vanskelig å se hvordan en ordentlig «good guy» skal kunne klare det. I valgkampen om presidentvervet i FIDE ser det ut som gamle Karpov har klart å ikle seg rollen, noe som bare viser at han er i stand til å kjøre løpet helt ut: Den tidligere sovjetyndlingen er nå fullt ut amerikanisert.