Feiringen av bryllupsdagen

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost hadde Olia og jeg bryllupsdag i går. Den ble forsiktig, men behørig, feiret i det som en gang var en av Kievs bedre restauranter. Hadde ikke posten vært skrevet i ettertid (det er første juli her jeg sitter), så hadde jeg skrevet uforbeholdent at det er en av Kievs beste restauranter, men siden sist har det skjedd et par ting som gjør at jeg må konkludere med at min gamle favoritt Hatinka har tapt seg lite grann. Det er en restaurant som befinner seg ved Palats Ukraina på den blå metrolinjen, gaten heter Krasnaja Armea etter den røde arme, og er en god gammeldsags, Sovjetisk paradegate. Der har de klart kunstykket å sette opp en romslig, liten restaurant som ser ut som et gammelt, landsens hus etter tradisjonell ukrainsk modell. Derav har de også navnet, Hatinka, som betyr lite hus eller liten hytter. Hver gang jeg har vært i Kiev har jeg besøkt denne gangen, og det var også hit jeg tok med familien for å spise tradisjonell, ukrainsk mat før bryllupet i fjor. Det passet godt å gå dit igjen for å feire bryllupsdag.

Helt uvanlig for meg, men helt vanlig her, skjorten blir kjapt strøket før vi går.

Veien fra leiligheten vår i Petsjersk til restauranten bringer også mange minner for Olia og meg. Her gikk vi en god del ganger opp og ned mens vi forsøkte å få ordnet med dokumentene våre for at vi skulle få lov til å gifte oss. Disse turene hadde også ekstra farge av at jeg var i blodmangel på den tiden, og virkelig måtte slite for å komme meg opp trappene på tilbakeveien. Det var også her Olia for alvor begynte med fotograferingsiveren sin, da vi skulle reise til museumsparken Pirogova, men faktisk tilbrakte vel så mye tid langs denne helt oversseelige veien. Nå gikk vi her igjen, og det på vei for å spise bryllupsmiddag etter å ha vært gift i ett år.

Olia, klar for å spise, fotografert i litt for mye blitz.

Det pleide å være en god restaurant med god atmosfære, og er det fortsatt, men Olia ble litt plaget av en overivrig kelner som forlangte å hjelpe oss med bestillingene straks vi hadde åpnet menyene. Olia forsøkte høflig og smilende å få ham til å forstå at vi foreløpig er litt fortapt i alt vi har å velge mellom og  trenger litt mer tid, men vi lyktes bare delvis og i forfjamselsen bestilte vi en rødvin. Det ble litt uheldig, da mitt valg siden falt på en fiskerett, og det jo er en egen følelse med hvitvin og fisk, selv om rødvin også går. Samme kelner var også svært ivrig etter å fylle opp glassene med denne vinen. Vinkjennere vil sikkert smile av at restauranten hadde store vinglass, som man skal ha for at man skal kunne surre vinen rundt og forløse smaken, men som her ble brukt til å fylle til randen for at kelneren skulle få ta med seg den tomme flasken. Nok om det.

Jeg spiser også. Og Olia fotograferer som alltid med en plante i forgrunnen.

Olia er alltid småspist på restaurant, og nøyde seg med en italiensk salat og smakebiter fra meg, mens jeg kjørte på med forrett og hovedrett uten å spare på noe. Selv om kelneren var litt ivrig, var maten fortsatt delikat og god, om enn ikke den vidunderlige opplevelsen den hadde vært tidligere her på denne restauranten.

Maten ser i alle fall delikat ut. Og smaker også godt.

Opplevelsen med Olia var imidlertid vidunderlig. Og den skulle fortsette utover kvelden. Godt animert av det proppfulle vinglasset hun hadde satt i seg, gikk det så langt at hun ble med meg på fotballkamp, Argentina – Mexico. Straks vi bestemte oss for å se kampen, var det en pub ved siden av oss. Den så altfor eksklusiv ut med sofaer, puter og det som så ut til å være høy stil, men lokket også med øl fra 7 hryvna, det vil si en norsk femmer. Olia spurte om det virkelig var slik, og fikk til svar at det gjaldt 0,33, halvliteren gikk for en tier. Tenk var det slik i Norge.

Olia gir en siste hilsen til fotografen (som er jeg) under en artig lampe på Hatinka, Kiev.

Stedet var også så godt som folketomt, et par satt rolig i et av sofakompleksene og spiste, en gruppe menn satt i et annet. Disse viste seg å være de som jobbet her, resten av setene var aldeles ledige, og vi fant den aller beste plassen like under en ny og flott flatskjerm. Det var for godt til å være sant. Og det var heller ikke helt sant. Jeg tenkte å kjøpe litt snacks til kampen og ølet (og Olia), og fant noe som i alle fall inneholdt kylling til 20 hryvna, også det usannsynlig billig. Verten kunne imidlertid meddele at denne kyllingretten hadde de ikke, og han ville i stedet anbefale noe som het «afosi» og kostet 40 hryvna. Jeg ønsket heller det andre som kostet 20, men verten mente det var et dårlig kjøp fordi det var så lite av det, ta heller disse «afosiene», det er godt. Litt etter kom han med en skål peanøtter, og jeg tenkte i all verden, er det til og med gratis peanøtter her, skal si de må kjempe for å få besøkende. Men det var nok ikke så vel, peanøttene var «afosi», og den stakkars skålen kostet 40 hryvna, og samlet for øl og nøtter ble 50 hryvna, og dermed ikke så altfor langt under et billig norsk sted.

Her ser dere ølen og her ser dere skålen med peanøtter. Og her ser dere meg på fotballkamp på en slags pubrestaurant i Kiev.

Men man skal ikke ergre seg. Olia og jeg var på fotballkamp, så å si, på pub og så på. I min familie var mormor alltid beryktet for sin ubeseirede mangel på fotballkunnskap, hun lurte under en kamp på hva mannen i svart gjorde der ute på banen, men hun ville i Olia ha møtt sin rival. Det var helt umulig å få henne til å forstå hvem som var hvem av Argentina og Mexico, og var heller opptatt av en mann i gult som gjorde en ypperlig jobb, og blant annet tok ballen med hendene. Hun insisterte dessuten på at det var Jamaica Argentina spilte mot, for i Russland var det en sang som gikk «Kakaja bol, kakaja bol, Argentina – Jamaica, Pjat – nul.» Det rimer, og betyr «Hvilken smerte, hvilken smerte, Argentina – Jamaica 5 – 0». Hun hadde også sin klare oppfatning av Argentinas noe tvilsomme førstescoring, et mål jeg selv som helhjertet Argenina-entusiast ville kalle en skandale. Olia kunne imidlertid melde at det var en helt flott scoring, hun hadde fått det med seg under repetisjonen, der det helt tydelig kom frem at det stod en mann der inne og nikket ballen i mål med hodet, de grønne må helt ha glemt ham!

Her er bildet av TV-skjermen, passende med de to lags reservebenk som Olia ville ha med.

Vi gikk etter første omgang. Det var et kompromiss. Bryllupsdagsfeiringen var over, og Argentina var på vei videre i VM. Alt var bare velstand og ville vært det uavhengig av resultatet i fotballkampen. Hvilken glede, hvilken glede, Olia mot resten, 5 – 0.

Så glad blir man når man får gå på pub for å se fotballkamp med Olia og har vært gift med henne et helt år!