Besøk hos foreldrene Kirkeby på barselhotellet

Nå er de en familie på tre. Tonje, Espen og lille David. I dag var vi og besøkte dem. Mor, Olia og jeg. Her er posten om dette.

Olia og jeg har hatt det veldig travelt siden vi kom hjem. Det lå obligatorisk innlevering for et av matematikkfagene vi studerer da vi kom hjem fra vinterferien, vi hadde bare et par dager å løse den på. I tillegg måtte vi lære teorien, for å klare å løse den. For den første innleveringen forrige gang gikk det veldig greit, det stoffet kunne jeg fra før. Nå måtte jeg på få timer få inn i hodet det andre har brukt uker på.

For Olia er det helt urimelig travelt om dagen. Hun har meldt seg opp i altfor mange fag, og følger de fleste av dem, i tillegg til fagene hun har tenkt å ta senere, og fagene hun bare vurderer. Hun er på forelesninger fra åtte til seks, og bruker kveldene på å lese. Det er klart det blir for travelt. Hun stresser seg også opp med at hun sjeldnere har blitt kalt inn til å jobbe. Hun føler nok også presset om at hun tar alle disse fagene, når kanskje hun også skulle få barn snart. Det er ikke lett når man må ta utdanning nummer to, etter å ha flyttet til et nytt land.

Mye løste seg veldig fint da vi kom ut til sykehuset. Først traff Olia pussig tilfeldig en av kollegene sine, som lurte på hvor Olia hadde vært hen. De hadde ringt og ringt, og tenkte hun ikke ville jobbe mer, siden hun ikke tok telefonen. Men vi hadde jo vært på ferie i Kiev, og da er vi ikke så ivrige å ta telefoner med norske nummer. Olia har vel sin knapt påskrudd. Uansett trengtes hun veldig på jobb, og ble kalt inn allerede neste morgen.

Det passet veldig bra. Kanskje får vi oss med det en ekstra tur til Kiev i påsken. Sånn avveksling gjør seg godt, når vi har det så travelt i hverdagen.

Hovedsaken var imidlertid besøket hos Tonje. Alltid tidligere når mine søstre har født, så har jeg vært i Bergen, sånn at det ikke har vært aktuelt med noe besøk. Det eneste barnet jeg har besøkt er Tonje selv, den gang hun var nyfødt og jeg var 13. Tenk at vi skulle møtes igjen på denne måten.

Olia og jeg gikk straks bort til barnet. Hva ellers gjør man på slike besøk? Han sov hele tiden, og fant ikke på flere sprell enn å løfte på hendene nå og da, og skjære noen grimaser. Det vakte stor oppstandelse hver gang, særlig for Olia og meg, for vi syntes det var forunderlig at han som vanligvis sov så stille, plutselig gjorde noe.

Tonje og Espen var allerede ganske erfarne foreldre, og kunne informere om litt av hvert. De går jo inn i en annen fase av livet nå, og det er ingen knapp å skru tilbake med. Nå blir alt viktig på en annen måte. Nå er det ikke å tenke seg hvordan det skal bli, nå er det å leve det. De har tenkt enormt og forberedt seg veldig, men det er noe helt annet å gjøre erfaringene selv enn å snakke om dem.

Vi holdt lille David alle sammen. Olia smilte hele tiden, og var vettskremt for å gjøre noe feil. Hun hadde med to bæreposer med gaver, mat og snacks. Hun synes det er modig gjort av Tonje å få barn midt under utdannelsen, og er spent på hvordan det vil gå. Tonje har sagt at barnet er viktigst, så om ikke alt med utdannelsen går helt etter planen, har hun likevel gjort det valget hun ville. Mor har holdt nyfødte barn mange ganger før, og var ikke fanget i den uforståelige høytideligheten Olia og jeg var i.

Etterpå var det for Olia og meg hjem for å jobbe med oppgaver om sannsynlighet og statistikk. Livet er fullt av kontraster. Og det er fullt av valg. Vi gjorde et valg vi også denne kvelden. Vi la ikke all verden i disse matematikkoppgavene, og vil nok ikke få dem godkjent.