Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s