Mye å lære

Posten i går ble visst en mastodont av en tekst. Opprinnelig var det en fin tekst med bilder og avsnitt og greier, men når jeg limte den inn, forsvant bildene og avsnittene. Det endelige produktet var nok ikke så leservennlig, selv om innholdet etterlot lite tilbake å ønske. Jeg kan si nord-trønderne som var med, var Svein, Anne, Torbjørn og Oddny, og at altså Tone var fra Oslo. Jeg satte på navnene deres på billedteksten på posten fra dagen før, men jeg vet ikke hvor billedteksten blir av. For de som er interessert i å bli med på dette kurset til neste år, er hjemmesida her: http://www.ntfk.no/VisNyhet.asp?Id=3048.

Jeg har nå kommet opp i et tresifret antall besøkende, og det er ikke verst før bloggen er kommet ordentlig i gang. Mange av besøkene er sendt fra min søster Tonje, som ikke holdt igjen når hun skulle omtale min blogg på sin blogg. Hennes blogg finner dere på lenkelisten til høyre, og den er med respekt å melde den beste av familiebloggene.

Siste å si for i dag, er at jeg nok kanskje må lage en ny blogg hvis jeg har tenkt å mene alvor med skolestoffet. For eksempel skriver Aftenposten onsdag en leder, der de etterlyser at lærerne engasjerer seg mer i skoledebatten. Overskriften er «Arrogante ledere og svake lærere», og ønsket om provokasjon lyser lang vei. Det handler blant annet om NHO-konferansen, der det var bred enighet om at skolen var viktig og viktigst av alle var læreren, men så var det ikke en eneste lærer til stede på konferansen.  Og så tar Aftenposten med et spørsmål om «hvorfor vi lærerere finner oss i å være på bunnen i samfunnshierarkiet», og at vi må bli «aktive og offensive i debatten» og «kreve vår rett». Og jeg leser denne kommentaren, og jeg blir provosert som de ønsker.  Og jeg får lyst til å skrive dem et leserbrev og forklare et par ting, men jeg kan ikke drive å skrive leserbrev hver gang jeg leser om noe som provoserer meg. Og her på bloggen, vil et tilbakeslag miste litt av sin slagkraft, siden det står så mye annet rart her, som ikke passer seg en provosert lektor. Derfor vil det nok kanskje ende opp med at jeg lager en egen lektorblogg.

For ordens skyld – siden jeg er i gang – hvor i all verden har Aftenposten funnet ut at lærerne ikke er aktive i debatten? Så vidt jeg kan bedømme, er det ingen annen yrkesgruppe som har så mange leserbrev om egen arbeidsplass, som lærerne. Vi prøver å skrive kronikker også, men de er vanskelige å få trykket, når man ikke har et kjent navn eller en finere tittel. Hvilken debatt har Aftenposten funnet, hvor vi ikke er med? Jeg skriver, snakker, forbereder hva som helst, gjør hva som helst, jeg har aldri en gang takket nei, når media har kontaktet meg, og lurer på hvilke lærere som har det?

Aftenposten skriver at lærerorganisasjonene bruker dyrebar tid på indre konflikter, i stedet for det som er skolens felles anliggende. Til det er å si at disse organisasjonene har mange hensyn å ta når de uttaler seg. De har først og fremst medlemmene, og medlemmenes arbeidsvilkår, og er nødt til å tenke på at mange sliter seg helt ut på arbeidsmengden og alt stresset, samtidig som lønnen er langt lavere enn grupper vi kan sammenligne med i inn- og utland. De må også ta hensyn til skolelederne, som legger ganske strenge grenser for hva det er lov å kritisere, og hvordan kritikken skal være utformet. Lederne våre gjør en god jobb som klarer å manøvrere i dette terrenget. Men det er nok flere blant fotfolket enn jeg, som ergrer seg over uttalelser som mer handler om taktikk og posisjonering til lønnsoppgjør, enn hvordan det egentlig er å arbeide i skolen.

Til sist vil jeg si for min egen del at jeg ikke ser så stor grunn til å delta i den offentlige debatten nå, som før. Jeg er godt fornøyd med det som nå blir sagt, og for dem som mener det samme som jeg, er Pisa-resultatene det beste som kunne skje. Skolen har altfor lenge prioritert dilldall fremfor skikkelig læring, pedagogikk har vært viktigere enn fag, lek viktigere enn arbeid, trivsel viktigere enn kunnskap og fine ord på planer viktigere enn hva som foregår i klasserommet. Jeg mener å se at vinden har snudd lite grann, og at vi i stedet for å kreve ro og orden og fokus på det faglige i det offentlige, nå kan gjøre det i klasserommet. Det gjør i hvert fall jeg.

http://www.aftenposten.no/meninger/leder_morgen/article2185989.ece

Og så fikk jeg en lang bloggpost enda en gang.

3 kommentarer på “Mye å lære

  1. Tonje sier:

    Jeg merker at etter at jeg har begynt å høre på P2 så er jeg blitt mer glad i klassisk musikk. Vurderer å kjøpe meg en cd av mozart. Er det lurt?

  2. esalen sier:

    Pussig du spør om det her. Du kan jo bare skrive mail til meg. Og et er jo ikke engang tenkelig at jeg skal svare annet enn at det er meget lurt å kjøpe CD av Mozart. Du kan kjøpe omtrent hva som helst, jeg mener å huske at dere har en meget bra butikk for klassisk musikk i Oslo, der på Karl Johan der Tanum bokhandel også ligger, det var det i hvert fall en bra butikk før. Tips er symfonier fra 38 til 41, alle fire der, alle piankonserter, men særlig nummer 21 som har en overjordisk vakker og veldig kjent adagio som andre sats, alle andre konserter også forresten, og operaen Tryllefløyten. Den er utrolig, og for deg som kan litt teater, er det i ordets rette forstand utrolig hvordan Mozart får det tøysete manuskriptet (altså librettoen til operaen), til å bli stor kunst som overgår det meste, egentlig. Kirkemusikk er requiem, selvsagt, men det kjenner jo alle, den store messen (grosse messe) i c-moll er også nydelig. Og kammermusikken, selvsagt, alt sammen, egentlig.
    Andre du kan sjekke ut er Bach, han er den beste, men litt krevende å like. Dog er Goldberg-variasjonene på piano noe av det mest avslappende som finnes, jeg hører dem hver søndag, og får ladet batteriene til kommende uke.
    Schubert er kanskje den som har de aller vakreste melodiene. Han døde enda yngre enn Mozart, og de siste årene av sitt liv laget han musikk som er bedre enn Mozarts (det er bare det at Mozart laget så mye mer, og i så mange flere sjangre). Sjekk pianomusikken hans, for eksempel Impromptus, vakrere blir det ikke, eller kammermusikken, Der Tot und das Madchen, Rosamunde, hvis jeg nå stavet dem riktig, eller pianosonate 960 (og alle de sene sonatene) pluss symfoni 8 og 9. «Schubert er Beethoven i himmelen,» er det noen som har sagt om ham, og det er helt riktig.
    Beethoven er også fantastisk, men han er kanskje litt kraftfull for deg til å begynne med, de andre jeg har nevnt er roligere.
    Den siste jeg vil nevne nå, er Brahms. Han var ikke så produktiv som de andre her, til gjengjeld er alt han har gjort tungt og bra. Rekviemet hans, for eksempel, er mye bedre enn Mozarts synes jeg. Pianokonserten hans (Nr1) spilt av Leif Ove Andsnes på EMI var det første klassiske verket som virkelig traff meg. Det fikk jeg av mor og far i julekalenderen, julaften et år, og den platen hører jeg bare ved helt spesielle anledninger.

    Ok, som du ser var dette litt langt til å skrive i en kommentar, og særlig siden kommentaren ikke hadde noe som helst med bloggposten å gjøre.

    En siste ting, og den er viktig, før du kjøpe bør du forsikre deg om at du finner en bra innspilling. Da bruker jeg disse sidene:
    http://www.classicstoday.com/index.asp
    (trykk search, gå på advanced search)

    Der får du omtale og vurdering, sjekk der de du har tenkt å kjøpe. Klassiske CDer er veldig billige, mye billigere enn vanlig, og du trenger ikke kjøpe fullpris for å få den beste kvaliteten. Tvert i mot har både EMI og DECCA og Deutsche Grammofon mfl legendariske utgivelser til såkalt MidPrice, og billigselskaper som Naxos og Brilliance har også utgivelser av tipp topp kvalitet, men der må du ikke kjøpe i blinde. Lykke til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s