Russland setter grense med Norge og sikrer Svartehavsflåten på Krim

Det har vært en aktiv dag for Russland. Her i Norge er vi naturlig nok mest opptatt av delelinjen i Barentshavet. Den er da også en bragd, i over 40 år har norske og russiske myndigheter  forsøkt å sette denne grensen, uten at man har klart å få det til før i dag. Oppgaven har selvsagt blitt forvansket at det er sannsynlig at det finnes store verdier der oppe, både olje og gass er godt mulig, og det står om store beløp om grensene blir satt her eller der. I Norge har vi jo gode minner fra en lignende grenseoppdeling med Storbritannia, praktisk talt all olje i Nordsjøen kom inn under våre grenser den gang da, og resultatet er rikdommen vi i Norge nå velter oss i. Kanskje vil vi oppleve noe lignende med grensen i Barentshavet?

Historisk er det uansett, og regjeringen Stoltenberg med utenriksminister Støre i en viktig funksjon fortjener alle gratulasjonene de får, jeg slutter meg opp om dem og gleder meg over at dette spørsmålet endelig er løst.

I russiske nyheter er det nok allikevel kanskje en annen nyhet som overskygger denne. Ingen land i verden grenser til flere land enn Russland, og med en riktig god del av dem er det grensetvister og uenighet om hvilke områder som hører til hvem, Norge utmerker seg bare med at dialogen med oss alltid har vært fredelig. Jeg tror sant å si russere flest ikke er så altfor opptatt av at de har nordområder og at det finnes gass der oppe, det finnes gass så mange steder i Russland. For russere flest og kanskje også for landets øverste myndigheter utsiktene for Svartehavsflåten på Krim viktigere.

Denne flåten er et resultat av en stat som aldri skulle oppløses allikevel ble oppløst. Det var så å si en del av limet i Sovjetunionen, det at de ulike republikkene var så vevd sammen, at det var helt utenkelig at noen av dem plutselig skulle ut og klare seg på egen hånd. Derfor gjorde det ingenting da den ukrainske partisekretæren, Nikolaj Khrutsjov, i jubileumsåret 1954, 400 år etter 1654 hvor Stenka Razin herjet, om ikke hukommelsen nå spiller meg et puss. Jubileum var det i alle fall, og Khrutsjov gav like godt hele Krim i gave fra den russiske Sovjetrepublikken til den ukrainske. 37 år senere skjedde det utenkelige, Sovjetunionen ble oppløst, og Ukraina stod igjen ikke bare med Krim, men også med den sovjetiske svartehavsflåten som var stasjonert der.

Det var mange problemer med denne flåten. Et av de større var at den hadde atomvåpen, og det hadde tatt seg ut om Ukraina gjennom det skulle bli et nytt land med atomvåpen. De avsto heldigvis, og lot alle atomvåpnene blir flyttet tilbake til Russland, og lot også Svartehavsflåten bli stående, den var nå en gang russisk, som Krim også hadde vært det.

Men det er selvsagt problematisk å ha et fremmed lands flåte stasjonert i sin havn. Det gjelder særlig i et såpass betent og spesielt forhold som det mellom Ukraina og Russland. Her skal man nesten være litt forsiktig med å uttale seg, om man ikke er direkte involvert i striden. Og er man direkte involvert i striden, skal man i alle fall la være å uttale seg. De er strengt tatt gode venner, og du vil finne mange ukrainere som vil føle seg like mye som russere og slett ikke vil være opptatt av forskjellen mellom landene, som du også vil finne ukrainere som hater Russland til en slik grad at alt annet er bedre.

Kort og godt gikk avtalen om stasjoneringen av Svartehavsflåten ut på dato om få år, jeg lurer på om det var i 2012. Russiskvennlige Viktor Janukovitsj ble i så måte valgt i grevens tid i det betente presidentvalget som jeg også har skrevet om her på bloggen. Han har nå forlenget avtalen med Russland frem til – 2042. Det er en mannsalder. Man kan forestille seg reaksjonene til de som hater Russland verre enn alt. Eller som nordmann kan man kanskje ikke forestille seg en slik reaksjon, vi har levd for lenge i freden og velstanden. På NRK-radio hørte jeg opptak fra nasjonalforsamlingen i Ukraina, der kastet de egg mot presidenten, altså det var opposisjonen som kastet, ikke demonstranter. Demonstrantene stod utenfor, og banket blant annet opp en russisk TV-fotograf.

Det hører med til historien at Russland ikke fikk den lange avtalen gratis. De forplikter seg til å selge russisk gass til Ukraina til 70 % av markedspris i den samme perioden. For gassavhengige Ukraina er dette svært store penger, og slik jeg kan se det uten å ha satt meg altfor godt inn i det, en ganske god avtale. Ukraina trenger penger.

Men for de som protesterer er det ingen trøst å være fattig slik at man er tvunget til å gå med på avtalen. Stoltheten sitter mye dypere for den jevne russer og ukrainer enn pengebegjæret. De avskyr at de er avhengige av russisk gass og av å få rabatt på den.

Fra russisk side må med at de ikke har så altfor mange alternativer til en flåte på Krim. Kystlinjen de selv har til Svartehavet er grunn, og ikke noe sted for svære krigsskip. Det er også litt som kreves for å bygge opp en marin flåtebase av verdensformat, for det er det denne Svartehavsflåten er, det er ikke mange land i verden som har flåte til å matche denne. Russerne var nokså avhengige av å få beholde flåten sin i Sevastopol de også. Og Krim er en autonom stat i staten i Ukraina, det er vel så vidt jeg vet vel så mange russere som ukrainere der, og språket er helt utelukkende russisk. Det er ikke på Krim den russiske Svartehavsflåten blir oppfattet mest provoserende, etter hva jeg har registrert.

Som man ser er det fredeligere forhold mellom Norge og Russland. Det er kjekt å se at også dette fører frem. Det er også en historisk begivenhet. Endelig har Russland og Norge etter alle de år en klart definert grense. Det er verdt en liten feiring, om man finner gass der oppe eller ikke.