Dette var liksom posten jeg skulle skrive da alt var kommet i orden her nede, og jeg fikk stabilt internett på min egen datamaskin gjennom USB-penn fra people.net. Men det viste seg at jeg fikk ikke tid til å skrive denne posten heller i tide. Så jeg skriver den i ettertid. Og ettertid vil si søndag 4. juli, mens Olia er ute og handler et eller annet, og det plasker ned regn utenfor en ganske kald dag i Kiev.
Forrige gang jeg var i Kiev hadde jeg trådløst nettverk som virket. Det vil si, det var noen i nærheten som hadde, og som jeg kunne logge meg på i leiligheten. Ellers har jeg basert meg på nettkafeer og Olias eget internett, som har vært en anordning som bare virker på hennes egne gamle og svææært trege maskiner. Jeg ønsket kort sagt noe nytt.
Første forsøk var lørdag. Vi gikk opp bakken i Shovikotsjnaja gaten, nede der gaten vår, Leci Ukrainky, ender. Det er en gate med mange minner, her opp gikk vi i vårt forholds aller mest kritiske øyeblikk, før vi var blitt ordentlig sammen, og Olia hadde fått det for seg at jeg bare var ute etter å more meg med henne og andre russisk/ukrainske jenter, og jeg måtte overbevise henne om at det overhodet ikke var slik. Jeg husker dette hver gang vi går oppover her, og husker hvor fortvilet Olia så ut. Nå var det jeg som ble litt sånn halvfortvilet, for banken var stengt, og det var der vi kunne bestille internettet vi skulle ha. Herfra gikk vi videre til det som skulle bli lørdagens ukrainske sjakkparti.
Neste gang vi forsøkte var mandag. På ny var banken stengt, og Olia begynte å lure på om denne avdelingen var stengt for godt. Siden husket vi datoen, det var 28. juni og grunnlovsdag dagen før. I Ukraina og Russland er systemet slik at om en nasjonalhelligdag faller på en helgedag, så vil neste mandag være fridag. Det er blant de få rettigheter til arbeidernes fordel. Men det betydde altså at banken var stengt, og at vi måtte forlate den enda en gang med uforrettet sak.
Neste dag, tirsdagen, gikk med til å skifte til rom med balkong. Mirakuløst nok ble det også tid til å stikke ned til banken, og kjøpe internett på USB for 645 hryvna. Betingelsen var to måneder, og maks 5 gigabyte nedlastning. Etterpå kostet det 40 kopek per megabyte, eller noe sånt, det tilsvarer cirka 35 øre. Ikke imponerende billig, men det beste som var, så vi tok det.
Men vi hadde forregnet oss, om vi hadde regnet med at det virket. Olia er regelrett mandig i å gå på uten å lese bruksanvisningen, og når hun gjør det, lese den med skarpt blikk for akkurat den siden hun skulle åpne. Jeg leser ikke bruksanvisning i det hele tatt, og gikk rett på, satte inn USB-pennen og så driverne innstallere seg automatisk. Så var det å prøve internett, som ikke virket, og prøve forskjellige ting for å få det til å virke, uten at det virket. Feilmeldingen var at han fikk ingen kontakt med enheten. Olia forsøkte iherdig å forandre passord og telefonnummer og prøve løsninger som ikke hadde noe med feilmeldingen å gjøre, det virket aldri. Og bruksanvisningen stod på ukrainsk, hva Olia leste fikk hun ikke mer ut av enn at internett virket akkurat like lite. Ingen kontakt med enheten.
Så vi måtte ut etter hjelp. Det er en møysommelig prosess som måtte vente til neste dag, onsdagen, som altså skulle bli en fryktelig dag fra den ene butikken til den andre, og alt sammen tregt og uten at det skulle komme noe særlig ut av det. Planen var å ta med USB-pennen og datamaskinen inn på kontoret, gi det til eksperten, og se han få det til å virke. Men da vi kom til den oppgitte adressen, var det ingen antydning til å være noen dataforretning der. Antydning til bygningsarbeider er riktigere å si.
Det var ingen annen utvei enn å gå tilbake til banken på høyden igjen, opp bakken. Olia prøve å ringe dem på kontoret, men ble møtt av en telefonsvarer hun ikke stolte på et øyeblikk, og la rett på. Vi slepte oss opp bakken til banken i varmen, og fikk der beskjed etter en kort telefon at kontoret hadde flyttet. Det var ikke nummer 18, men nummer 8, eller noe sånt, altså et par hus lenger bort. Vi måtte gå pent gå tilbake, og fant det ganske pinlig like ved der vi hadde vært, men altså ikke ved korrekt adresse.
Der inne viste det seg at feilen for at det ikke virket var vår, og den var ganske pinlig. Det fulgte med et lite SIM-kort, det skulle selvfølgelig monteres inn i pennen. Det stod også på de første sidene i bruksanvisningen, som vi hadde hoppet over for å komme til det viktige. Med SIM-kortet på plass virket USB-pennen som bare det. Siden har vi hatt det, og nå kommer vi til å ha det. Det tok oss fire ganger opp bakken til banken og atskillige timer brukt, men nå har vi løst alle problemene, og fra nå av er internett stabilt på min bærbare datamaskin og alle datamaskiner vi måtte ønske.
For interesserte er merket vi bruker People.net, og vi har ikke hatt noen problemer med det siden det først kom i gang.
Olia får hjelp hos People.net til å innstallere internettet skikkelig.
En helt grei blogg 