Mediedekningen av Magnus Carlsen

Mandag kvalifiserte Magnus Carlsen seg til tittelkamp mot inderen Viswanathan Anand. Det er ikke en VM-finale, dette er ikke et verdensmesterskap, sjakken bruker ikke slike begreper. Det var en kandidatturneringen som blant flere kandidater produserte en utfordrer til verdensmestertittelen. Denne utfordreren er nå Magnus Carlsen, fra Norge. Her i landet ser vi ut til å ha store problemer med å behandle det noenlunde anstendig.

Et problem er selvsagt at norske journalister ikke kan sjakk. De blåser det hele opp med floskler som at «dette er stort i utlandet» og «nå kan han tjene så og så mange millioner». I idretter man forstår seg på er det ikke pengepremiene som pleier være hovedsaken. De som er så dumme at de går inn i sjakk for pengenes skyld, er allerede så fortapt i hodet at de umulig kan gjøre det noe bra. Vil man bli rik, satser man på andre ting. Selv for de som lykkes og blir millionærer, bare en liten håndfull av de millionene som er mer eller mindre aktive spillere, så er det ikke noe jet-set liv som venter. Det er altfor mye konsentrasjon som må til, både for å forberede seg til turneringene og matchene, og for å spille dem.

Det er heller ikke så stort i utlandet at det trenger seg frem i de største mediene, det blir høyst en bisak. Det er veldig stort i sjakkverdenen, men den interesserer ikke norske medier seg altfor mye for. De gjør den kunstig.

De fleste mediene som dekker saken i Norge setter skikkelige sjakkspillere til å skrive og kommentere. Men disse lar seg også fange av at man skal «gjøre sjakk interessant for dem som ikke er interessert», man selger gladelig sjelen for at folk skal interessere seg for den. Straks sjakkspillerne er utenfor sjakkmediene, kommer flosklene. Da er det «større enn Northug» (typisk for dem som ikke er noe for seg selv, man må alltid sammenligne seg med andre, ingen trenger si tøys som at Northug er den største siden Dæhlie) og «det er vanskelig for oss i Norge å fatte hvor stort dette er». Det som er stort, trenger ikke beskrives som stort.

Dette er grunnen til at jeg aldri orker å lese om sjakk i tradisjonelle norske medier. Særlig ikke på nettsidene. Nettavisen er verst.

For dem som er interessert i å finne ut hva dette egentlig er for noe, er det nok av engelske nettsider som dekket kandidatturneringen på en skikkelig måte. De behøver ikke overdøve dramatikken med sammenligninger som ikke passer inn. Kandidatturneringen ble spennende som var den planlagt på forhånd, det ville være vanskelig å tenke ut et bedre manuskript for den. Det toppet seg med de utrolige tre siste rundene, men det var nerver og resultater og spennende spill fra runde nummer to.

Vi må også ha med at det var med hårfine marginer Carlsen vant. Det var slett ikke slik at han la resten av feltet sprellende bak seg. Han hadde like mange poeng som Kramnik, men vant på det som norsk heter kvalitet, han hadde flere seire (og med det også flere tap, som den engelske kommentatoren og stormesteren Nigel Short påpekte, ved poenglikhet og likt i innbyrdes oppgjør vinner den med flest tap). Det er ikke å vinne på målforskjell, det er å vinne med flere scorede mål. Aronian og Svidler fulgte et halvt poeng bak der igjen, de hadde +2, som det ofte skrives i sjakkverdenen; to flere seire en tap. Carlsen og Kramnik hadde +3. Det var svært tett i toppen.

Alle som blir interessert i en idrett blir det på idrettens egne premisser. Alle som interesserer seg for golf, kjenner en birdie og en bogey, det er ikke snakk om å skifte uttrykkene ut for å gjøre dem mer forståelige for «folk flest». Sjakkdekningen i Norge burde være mer nøktern. Vi har en verdensener og en tittelutfordrer nå, det tar seg ikke ut at dekningen satser på å nå alle dem som ikke skjønner noe.

Den store sjakknasjonen er Russland. Bortsett fra akkurat de to som nå skal kjempe om VM-tittelen, Anand og Carlsen, er praktisk talt alle i verdenseliten fra noen av de tidligere Sovjetrepublikkene eller utvandret derfra. I kandidatturneringen Carlsen vant snakket alle utenom ham russisk, 3 russere, 1 asarbadsjaner, 1 armener, 1 ukrainer og 1 utvandret til Israel fra Minsk. I Russland blir sjakk aldri dekket med at «sjakk er ubegripelig stort» og «nå blir vinneren veldig rik». Russiske rikfolk ler av sjakkspillerne. Der er det alltid ordentlige ting, på sjakkens premisser. Det handler om hvordan spillet forløp, om hvordan kvalitetsberegningen ved poenglikhet var utformet og hvordan den virket, den er om spillet ved bordene og bak bordene. Den er laget for folk som forstår seg på hva det dreier seg om.

Slik burde det være i Norge også. De som kan sjakk og får lov til å skrive i riksmediene, bør gå foran med et godt eksempel.