(Merk: Denne posten rakk jeg ikke å skrive helt ferdig i tide, så de siste merknadene er skrevet torsdag kveld, dagen etter Putins utspill)
Mens alt bare gikk strake veien mot katastrofen i Ukraina, kom det på ny i dag et uventet utspill fra Russlands president, Vladimir Putin. Etter at russerne har vært krisemaksimerende i dagevis og ukevis, med meldinger om at «Ukraina er på randen av borgerkrig», «Kievs militære angrep på egen befolkning er forkastelig, og forverrer situasjonen dramatisk» og «Det planlagte presidentvalget 25. mai er absurd i den rådende situasjonen i landet», så er tonen nå at opprørsregionene øst i Ukraina bør utsette den planlagte folkeavstemningen på søndag, at russiske tropper er trukket tilbake fra grensen mot Ukraina og at det planlagte presidentvalget 25. mai er «et steg i riktig retning».
På dette tidspunkt vil jeg hente inn en uttalelse fra Anders Beyer, direktør for festspillene i Bergen. Festspillene har i år invitert den i vesten kjente og omfavnede gruppen, Pussy riot, og sier om dem at de har
lykkes med å gjøre president Putin til den personifiserte ondskap i et totalitært system, og bokstavelig talt trukket ham ned fra hesten, og dermed gjort ham sårbar og menneskelig.
Det er ganske merkelig sagt, på mange måter. Jeg skrev en novelle en gang i mine studentdager, den ble til forestillingen G7, på Trøndelag teater i 2012, og den handler om de 7 gudene i de 7 verdensreligionene som holder møte for å diskutere utviklingen i verden, ganske sånn som man gjør det i vår egen G7-gruppe, her på jorden. Der skrev jeg morsomt i forbifarten at «også Gud har problemer med «bokstavelig talt»-begrepet («vi har bokstavelig talt verdens skjebne i våre hender», var setningen, der), slik også festspilldirektøren ser ut til å ha. Ellers kunne man spørre ham hvilken hest Putin bokstavelig talt er trukket ned fra.
Men det der var et litt pedantisk språkplukk i forbifarten. Viktigere er det festspilledirektøren sier om at Pussy riot har lykkes med å gjøre Putin til den personifiserte ondskap i et totalitært system. Det er vanvittig sterkt sagt. Totalitære systemer hadde man i Sovjetunionen under Stalin, og Tyskland under Hitler. I dag har man det i Nord-Korea, kanskje i Turkmenistan. Ellers er jeg ikke så sikker på om det er flere som eksisterer. For å kvalifisere skal staten ha total kontroll, offentlig og privat, på folks liv og tanker, alt skal være inne i og en del av den samme ideologi. Alternativ blir ikke tolerert, og eksisterer ikke. Det er med respekt å melde ikke tilfellet i Russland. Det er tøys og uvitenhet å hevde noe annet.
Den personifiserte ondskap pleier å være Satan. Jeg vil arrestere festspilldirektøren som viser liten respekt for det russiske folk, som i stor grad støtter Putin, og som vitterlig også har gjort Russland til et bedre land enn det han overtok. Det er ikke pent av festspilldirektøren å si at russere støtter den personifiserte ondskap. Og det er heller ikke riktig. Putin er diskutabel, men han kvalifiserer ikke der oppe blant de virkelig ondskapsfulle diktatorer og statsledere. Langt i fra. Tvert i mot kan man argumentere for at Putin har nasjonale, og ikke egoistiske mål. Han vil det beste for Russland. Vi i vest kan godt være uenige om hva det beste for Russland er, men vi må i hvert fall ofre en tanke på at det beste for Russland, ikke nødvendigvis vil være det beste for oss.
Festspilldirektøren uttaler videre at han vil bruke festspillene i år til å markere grunnlovsjubileet, og diskutere viktige «demokratiske verdier som ytringsfrihet». I en diskusjon skal man lytte til motpartens argumenter, og prøve å forstå dem. Ikke stemple motparten som den personifiserte ondskap. Kanskje står det ikke så godt til med ytringsfriheten og meningsmangfoldet hos oss heller, så lite som vi tolererer andre måter å tenke på, enn vår vestlige. Det finnes dem som mener vi har feil, og de har rett. Det betyr ikke at de er onde.
Uttalelsene til festspilldirektøren er foreløpig toppunkt i en utvikling som har pågått i lang tid. Det er bygget opp et nytt fiendebilde av Russland. Det lå klart også før krisen i Ukraina, allerede Sotsji-OL skulle vi boikotte, på grunn av forhold som er mye, mye verre i andre land, og temmelig like ille i Ukraina, som vi støtter så enormt. Det er ikke bare politikere som har vært med på dette, men også ledende intellektuelle og kulturpersonligheter. Vi støtter opposisjonen i Russland, på et merkelig overflatisk grunnlag. Det gjør at opposisjonen i Russland, mest markant med nevnte Pussy riot og sjakkspilleren Garry Kasparov, heller henvender seg til oss i vest, enn til sin egen befolkning i Russland. Er ikke det litt rart?
Dette er med på å gjøre at jeg mener det er geopolitiske, heller enn demokratiske forhold som gjør at vi har havnet så veldig på ukrainsk side her, samme hva det midlertidige regimet og dets støttespillere måtte finne på. Jeg synes det er veldig farlig, for det gjør det vanskelig å ta forslag og utspill fra Russland på alvor. Vi tror alltid de har en baktanke med dem, de er jo den personifiserte ondskap. De kan umulig ville noe godt. Vi har også problemer med å gå med på et forslag fra Russland, selv om forslaget kanskje vil være det beste, fordi Russland er onde og truende, og det er viktigere å holde Russland svekket, enn å holde Ukraina stabilt.
Putins utspill kom i forbindelse med et møte med lederen for OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), Sveits’ president, Didier Burkhalter. De punktene jeg nevnte i innledningen er de viktigste, og også de som vanligvis blir gjengitt. Men Putin sa også mye annet i pressemeldingen, som er lagt ut her. Mye av det er en bekreftelse av det han og offisielle representanter for Russland har sagt tidligere, for eksempel at for at Ukrainas presidentvalg skal bli vellykket, må det ukrainske folk vite at deres rettigheter blir garantert. Putin hevder også å ha Burkhalter med seg, når han mener det er avgjørende med direkte dialog mellom regimet i Kiev og representanter for områdene i øst.
Finansmarkedene reagerte som vanlig positivt på det som kan se ut til å være en formilding av konflikten. Men vi vet fra tidligere at tilsynelatende positive nyheter, avtaler og utspill i løpet av kort har vist seg bare å gjøre håpene om en god løsning mindre, fordi enda en sjanse går tapt. Både Kiev og NATO er skeptiske, Kiev kommenterer knapt nyheten, mens NATO påpeker at de ikke har sett noen tilbaketrekning av de russiske militærstyrkene langs grensen. Ingen i motparten har gått ut og karakterisert utspillet som noe positivt (i løpet av natten eller tidlig morgen uttalte favoritten i presidentvalget 25. mai, Pjotr Porosjenko, at utspillet var positivt, og forsøkte å gripe denne sjansen – det er lovende!), man er dypt skeptisk, og har også grunn til å være det. Til og med opprørerne i øst har vært avholdne til hva dette skal bety (neste dag avviste de allerede forslaget). Er det en ny finte fra Putin, eller er det et reelt forsøk på å få til noe?
Som alltid er det vanskelig å si, vi husker Kiev for en knapp uke siden meldte at de innstilte operasjonene i øst, fordi områdene var ute av kontroll, bare for neste dag å angripe kraftigere. En tydelig avledningsmanøvre. Kanskje er det noe slik også Putin ønsker, datoen 11. mai er en for god dato til å holde folkeavstemning til at de vil gi den fra seg så lett, to dager etter 9. mai, og årsdagen for den røde hærs seier over de tyske nazistene. Det passer godt også i dagens propaganda, der det i mange russeres versjon er slik at man på ny slåss mot fascister – denne gangen ukrainske – om land de mener rettmessig er sitt. Det vil gjøre at mange stemmer følelsesladd den 11. mai.
Men jeg tror altså at russerne og Vladimir Putin ikke har så mye større ambisjoner enn å gjøre Ukraina til en føderasjon, med økt selvstyre til regionene. Det er også det de selv, og det behøver verken være dumt eller usant. Russland vil ikke få støtte i befolkningen til å få flere områder av Ukraina inn i den russiske føderasjonen, det vil ikke være overveldende og utvilsomt som på Krim, så det er like greit disse områdene – som i likhet med resten av Ukraina sliter med enorme problemer – holder seg for seg selv, og fremdeles er sitt eget og Ukrainas ansvar. Jeg må nok også for egen regning si at jeg er dypt, dypt uenig at det er verdt å risikere fortsatt uro og kanskje krig, for å unngå at Ukraina blir en føderasjon, eller i det minste at områdene i sør og i øst får utstrakt og reelt og garantert selvstyre. Regimet i Kiev og folket i resten av Ukraina vil ikke støtte dette. Da mener jeg det er nødvendig å tvinge dem, for de skjønner ikke sitt eget beste. Ukraina er et konkursbo, de lever på lånte penger, de er fattigere nå enn for 23 år siden, tross all teknologisk utvikling klarer de ikke å produsere mer nå enn den gang. På grunn av krisen faller valutaen, folk mister kjøpekraft, pensjoner og andre velferdsordninger kuttes, de har ikke råd til å betale gassen sin, og dermed energien sin, og det er – må det være lov å hevde – ganske drøyt at de forventer at den vestlige verden finansierer dem mens de bruker våpenmakt til å tvinge de østlige områdene under sin vilje.
Det er også langt fra demokratiet Ukraina sier at de ønsker, og vi i vest heier på dem for. Demokrati vil si representasjon, at hver borger i landet får sjansen til å stemme frem noen som representerer ham eller henne. For områdene i øst og i sør er det ikke slik nå, etter at demonstrasjonene på Maidan – som så og si utelukkende representerte interessene til det vestlige og pro ukrainske Ukraina – brakk ryggen på Regionspartiet, det suverent største partiet i øst, og også det største i Ukraina, så sent som i 2012. Den østlige og pro russiske delen av Ukraina har ingen kandidater å stemme på, og det er uro omkring hvorvidt de skal boikotte valget, eller stemme på noen av de – var det fire? – rivaliserende kandidatene. Den ene ble for sikkerhets skyld slått på trynet av pro ukrainere, etter at han hadde vært i en TV-debatt i Kiev, og vært litt for positiv til Russland, etter denne voldelige Ukrainerens syn.
Så det er ikke noe demokrati i sånn ukrainerne vil ha det, og sånn de får full støtte fra USA og NATO, og delvis støtte fra EU. For dette har befolkningen i øst og i sør blitt desperate, de har skaffet seg våpen og okkupert offentlige bygninger, det har vært kamper, vold og drap, og det midlertidige regimet i Kiev har sendt ut hæren for å bekjempe dem. Det danner seg også frivillige militstropper, gjerne fra den høyreeekstreme og ultranasjonalistiske Høyre sektor, for å «hjelpe» hæren. Opprørerne i øst har støtte fra Russland, men det er uklart hvor mye, og på hva måte.
Situasjonen er med andre ord eksplosiv og livsfarlig. Å gjøre Ukraina til en føderasjon, eller gi områdene i øst det selvstyret de ønsker, det er en liten pris å betale for på ny å gi landet fred og stabilitet, og sjanser for en positiv utvikling. Dette mener jeg ukrainerne må gå med på, og at resten av verden må presse dem hvis de ikke gjør det. Alternativet kan vise seg å være mye, mye verre.
En helt grei blogg 