Ekornet er ingen idiot (heller ikke leppen)

Hver morgen her nede i Kiev leser jeg en liten novelletekst av Tsjekhov på balkongen. I dag var turen kommet til den som på norsk heter «Glemsel», på russisk Забыл, noe som på russisk er perfektiv fortid av å glemme. «Har glemt», ville vi sagt på norsk. «Ja zabyl», «jeg har glemt». En kvinne må si «ja zabyla», for verbene bøyes også etter kjønn her hos russerne, når verbet er i fortid. Så det er litt av hvert å huske på.

Det gjør også tittelen umulig å oversette. Забыл betyr både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. «Glemsel» er et helt greit kompromiss.

Den lille novellen om glemselen, handler om en forhenværende damevenn og kurtisør, nå falmet og sviktende gammel godseier. Navnet hans, Гауптвахтов, betyr «vaktarrest», så det er jo allerede ganske morsomt. Han er langt fra det han var, han er ferdig, og nå skal denne skrale gamlingen kjøpe noter hos en tysker. Gauptvaktov, som navnet vel må bli på norsk, husker ikke hvilke. Hele novellen er om hvordan han strever med å komme på hva det nå var for noen noter han skulle kjøpe. Men han husker det jo ikke i det hele tatt.

Da hjelper det jo ikke å nynne.

Forleden dag, det er sikkert et par år siden, skal jeg gjette, var det i 2010, da fotograferte Olia og jeg et ekorn i Arboreet, Rogaland, uansett, plutselig sa min kone Olia: белка не дура. «Ekornet er ingen idiot».

Det er et stående uttrykk i Russland.

Vi har hatt mye moro med det. Jeg har sagt til Olia at hun ikke er noe ekorn. Jeg har også kalt henne ekornet mitt, når hun har løst en matematikkoppgave, eller sagt noe smart. Vi har tullet og tøyset. Kanskje er det bare meg det appellerer sånn til, at det kvikke og oppvakte dyret, ekorn, det skal bli brukt i en sånn setning.

Det er nesten bedre før man tenker etter på det. For det er klart, ekornet er på sin måte klokt, når det samler nøtter og kongler for vinteren. Det spiser ikke alt på en gang. Det sparer i tider med overflod, til tider med for lite. Det er ikke dumt, ekornet er ingen idoot, det tenker fremover. Det bør vi også gjøre.

Men jeg liker altså bedre å tenke at det lille røde dyret som piler rundt omkring, nysgjerrig på alt, men tryggest i trærne, det er ingen idiot.

Plutselig stod det i novellen «Zabyl» (har glemt): губа не дура. Leppen er ingen idiot.

Det var da voldsomt.

På ny måtte jeg spørre Olia. Hun kunne fortelle at også dette er et stående uttrykk, «endelig hadde jeg funnet det», sa hun til overmål. Fra nå av kunne hun bruke det.

Forklaringen var at leppen avslørte noe om en persons sinnstilstand, leppen visste alltid hvordan man hadde det. Det var noe slikt. Hun avslørte veldig hvordan sure lepper avslører surhet.

Så sånn er det. Ekornet er ingen idiot. Og det er heller ikke leppen.

For øvrig, for dem som lurer, så var notene den gamle Vaktarresten var ute etter, Ungarsk Rhapsody nr 2, i C-moll, av Franz Liszt.

Flere russiske ordtak…

Forrige fredag skrev jeg en post om middels vanskelige russiske ordtak og munnhell. Denne fredagen har turen komme til de vanskelige.Som dere vil se, er inndelingen «Russian context» mellom de «middels vanskelige» og «vanskelige» ordtakene ikke helt enkel å forstå seg på, så stor forskjell skulle det vel ikke være mellom norsk og engelsk kultur?

Бабушка надвое сказала (гдадала) – Bestemor sa det på to måter. Det betyr at det ene, eller det andre kan skje, og kan brukes på samme måte som «den som lever, får se». Den russiske versjonen har assosiasjoner til en bestemor, babusjka, som en ærverdig person nesten med litt sånn muligheter for spirituelle og profetiske evner. En god profeti er som regel vag og tvetydig, og kan tolkes på flere måter, slik at man egentlig ikke kan vite noe om hvordan det kommer til å gå. Bestemor sa det på to måter, den som lever, får se.

Без меня меня женился – De giftet meg bort uten meg. Eller kanskje bedre oversatt: Uten meg, ble jeg giftet bort. Det er i hvert fall en som er giftet bort, uten selv å ha et ord med i saken. Ordtaket går tilbake i tiden til den gang bestemmelser om giftemål gjerne ble tatt over hodet på den det gjelder. Og akkurat når det gjelder giftemål, så er det jo en rimelig viktig begivenhet i livet, som vil få rimelig stor betydning fremover. Det er derfor akkurat på sin plass at den gjelder, skal få ha et ord med i laget. Ordtaket kan brukes i alle situasjoner, der avgjørelser blir tatt over hodet på én.

Дают – бери (а быот – беги) – Når de gir – ta (og når de slår – løp). Denne synes jeg er veldig fin, på russisk som hogget i stein «Dajot – beri, a byjot – begi», med denne russiske konjuksjonen «a», som er en mellomting mellom «og» og «men». Veldig grei å ha. Tenker man over det, er det ikke lett å vite hva som passer best av «og» og «men» i den norske versjonen, russerne løser det med å sette noe midt i mellom. Det er en enkel og tanketom livsvisdom, når man får noe (godt), skal man ta det, uten å stille så mye mer spørsmål om hvor det kommer fra, og hvorfor man får det. Når det kommer noe vondt, for eksempel slag, så skal man heller komme seg unna. Dette er ordtak på instinktsnivå. Moderne, tøffere russere, har etter kommunismens fall skiftet ut andre halvdel med: når de slår – slå tilbake. (Бют – сдачи давай).

Дома и стеы помогают/лечат – Hjemme hjelper til og med veggene. Dette er den russiske versjonen av «borte bra, hjemme best» (В гостях хорошо, а дома лучше) og jeg – som jo er russofil – synes den er mye finere. Russiske hjem er jo sjelden så overdådige som de norske. Det er enten triste leiligheter i blokker fra kommunisttien, eller det er små, slitne trehus spredt over den russiske provinsen og provinsbyene. I en lang, kald og mørk vinter kan det vel være vanskelig å finne trøst innenfor slike vegger som disse hjemmene har. Men for den som har vært ute i vinterkulden, frivillig eller tvunget, og særlig da tvunget gjennom år med forfølgelse og forvisning, så er disse triste, sjarmerende hjemmene reneste drømmen. Den norske versjonen har at det er greit å være på besøk, men det er best å være hjemme. Den russiske har at når du er så heldig å få være hjemme og i trygghet, så hjelper til og med veggene.

Et helt vanlig russisk hjem, Sliudjanka, Sibir (ved Bajkal)

За битого двух небитых дают – For en som er slått, gir de to som ikke er det. Dette ordtaket er også fra den gode gamle tiden, for russerne er det ikke så uhørt å bli slått og banket opp, som det er for oss. En som har prøvd å bli banket litt, skjønner mer av hva livet går ut på, og er mer herdet, enn sveklinger som ikke har vært gjennom noe vanskelig. Det gjelder også i overført betydning, en som har vært gjennom noen prøvelser, er mer verdt enn bortskjemte folk som har glidd lett igjennom livet, og ikke fått testet seg litt når det røyner på.

И на старуху бывает проруха – Til og med en gammel dame kan feile. Det er kjekt å ha denne som en liten oppveiing til de noe kjønnsdiskriminerende ordtakene russerne ellers har (særlig den om saltet, som forrige fredags post handlet om). På nosk heter det «selv den beste kan feile». På russisk er «den beste» byttet ut med «gammel dame». Vi ser igjen ærverdigheten russerne ser på sine gamle koner med. I verdens mest alkoholiserte land, der hver levende person i gjennomsnitt drikker en god flaske vodka i uken, og mennene uten sammenligning drikker mer enn kvinnene, er det mange gamle koner som må holde familien og slekten sammen, og ta ansvar både for økonomi og helse og hva som ellers måtte være. Til og med en sånn kone kan feile.

На миру/людях и смерть краснаю. Med selskap er til og med døden vakker.  Det russiske ordet «Mir» er et ord mange kjenner, selv om de ikke kan russisk. Det betyr verden, og det betyr fred. «мир», skrives det på kyrillisk, og миру er dativformen. Det betyr at det er «til verden», eller «til freden». I den første betydningen, altså verden, kan det også bety den lille verdenen innenfor et lite samfunn, eller en liten landsbykommune. Людях «ljodaks» er lokativ flertall av «человек», som betyr menneske, eller person. Her kan jeg ikke skjønne annet enn at «Russian Context» har gjort en trykkfeil, for i denne varianten gir det ikke mening, «людям», skal det være i den riktige formen, dativ flertal. Ordtaket understreker i hvert fall viktigheten av å høre hjemme et sted, å ha et sted å høre til. Da kan til og med døden bli vakker.

Не откладывай на завтра то, что можешь сделать сегодная. Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag. Denne er en av mine russiske favoritter, og jeg er fristet til å ha skifte ut «utsett» med «oppsett» for å gi det den riktige schwungen også på norsk. Selve uttrykket er ikke så stilig, som alle variantene russerne har av det. For eksempel har vi den som ikke engelskmennen får så godt frem, men som vi også har i Norge Не откладывай на завтра то, что можешь сделать послезавтра. Oppsett (der har vi det) ikke til i morgen det du kan gjøre i overimorgen. «The day after to morrow» er litt mer tungvint enn norske «overimorgen» og russiske «poslezavtra». Russerne har også det mer kreative, som jeg ikke har sett før: Работа дело не волк/медведь, в лес не убежит. Arbeidet er ingen ulv/bjørn, det stikker ikke av i skogen. En flott måte å si at arbeidet må gjøres på. De har også den enda mer subtile (og moderne(: Работа не член: постоит. Arbeidet er ikke noe lem – det vil henge på. Det russiske ordet «Tsjlen», kan bety både «lem» (inklusive de mer pikante assosiasjonene) og «medlem». Arbeidet er altså ikke noe det går an å kvitte seg med, uten å få det gjort. Jeg liker imidlertid aller best den jeg for lengst har innført for min egen del her i Norge: Не откладывай на завтра то, что можешь съесть сегодная. Ikke oppsett til i morgen det du kan spise i dag.

Незваный гость хуже татаина. En ubuden gjest er verre enn en tartar. Russerne er rasister, og når det gjelder tartarene, har de vel kanskje en viss grunn til å være det, i hvert fall historisk sett. Tartar er altså det russsiske navnet for mongolene, som herjet det russiske riket og styrte over sørdelen fra et stykke ut på 1200-tallet til langt inn på 1400-tallet. Siden har russerne tatt godt igjen, meget godt igjen, og verst av alle Stalin med deporteringen av Krim-tartarene under andre verdenskrig. Det er for øvrig en morsom vits, her, som «Russian context» gjengir. Det er tartarene som klager til Stalin, og synes dette ordtaket er for galt, de vil gjerne ha det forandret. Og Stalin holder møte med sine menn, og kommer tilbake med forandringen: Незваный гость лучше татаина. En ubuden gjest er bedre enn en tartar. Det rasistiske i ordtaket er nokså uhyggelig. Men meningen er at man skal ikke komme på besøk uten å være meldt, og ordtaket skal ramme snyltegjester og folk uten sosiale antenner, folk som ikke skjønner at de ikke er velkomne.

Пришла беда – отворяй ворота. Når ulykken kommer – åpne portene. Her er enda en favoritt for meg, og enda et kjent uttrykk som på russisk kommer litt annerledes ut enn i resten av verden. Det tilsvarer vår «En ulykke kommer sjelden alene», engelskmennene har «when sorrows come, they come not single spies, but in batallions». Både den norske og engelske versjonen har en nokså passiv mottaker av ulykkene, når først en ulykke har kommet, kommer det gjerne flere. Men ingen har så herlig som russerne, at vi må åpne portene og gjøre plass til dem!

Стрепится – слюбится. Holder du det, vil du også like det. Russerne får sagt det mye mer elegant, ved å bruke bare to ord, refleksive verb i tredje person presens. Ideen er at alt vil du venne deg til, og til slutt vil du også bli glad i det, og til og med like det. Man kan tenke litt av hvert om et sånt ordtak i et land som har opplevd så mye lidelse. En beslektet variant er  Тери казак, атаманом будешь Hold ut, kosakk, og så vil du bli en hetmann (høvding)!  Det betyr ikke akkurat det samme, her er det om du holder ut noen midlertidige lidelser, så vil det til slutt gå deg vel. Dette kan for eksempel bli sagt av mødre til barn som gråter.

Чтобы человека узнать, надо пуд соли сьесть. For å kjenne et menneske trengs en pud salt. «Pud» er en gammel russisk måleenhet som tilsvarer omtrent 16 kilo. Det tar tid å få i seg så mye salt. Det tar omtrent et helt liv. Like lang tid tar det å kjenne et menneske.

Det var 12 russiske ordtak og munnhell til glede og oppbyggelse. Neste fredag kommer 12 lette. Dypt interesserte kan også sjekke min engelske blogg, for ytterligere russiske poslovitsy og pogorovki.

For lite salt, på bordet, for mye salt, på ryggen

Jeg er en aktiv person som liker å lese flere bøker på en gang, ha flere ting på gang, samtidig. En av bøkene jeg leser nå for tiden, og har lest på lenge, er utmerkede «The russian context», en slags samling over tekstbrokker og kollektiv hukommelse i den russiske kulturen. Tilsvarende på norsk ville favnet alt fra Henrik Ibsen til Øystein Sunde, og hva vi kan fra barne TV, TV-programmer, filmer, historie og våre gamle ordtak og munnhell. Det ville stått opp trollet og draugen, om folkeeventyrene og karakterene der, om alt det enhver nordmann får med seg. Veldig greit å ha det samlet på ett sted, når man skal lære et fremmedspråk og en fremmed kultur.

Akkurat nå holder jeg på med russiske ordtak av middels vanskelighetsgrad. Det vil si at de er «Middels» vanskelig å forstå, i motsetning til de lette, som man forstår med en gang, og de vanskelige», som man ikke forstår i det hele tatt. På kanten av en lang natts ferd med vodka og gitar, er det fint å vie en post til dette. Og den som rekker å se denne posten før i morgen, kan jo tenke litt over hva dette ordtaket mon betyr. — Og der er tiden gått, og mer tid til å tenke, er det ikke. Her kommer en samling middels vanskelige russiske ordtak, med forklaring.

Без бумажки ты букашка, а с бумажкой – человек. Uten papirer er du en lus, med papirer er du et menneske. Dette kommer fra gammelt av, men er i høyeste grad gjeldende også i dag. Uten gyldige identifikasjonspapirer kommer du ingen vei i Russland, enten du er turist eller innbygger. Du er nødt til å vise passet for å kjøpe togbillett, reise med tog, ta inn på hotell eller hvor som helst ellers, for å søke på et eller annet, eller hvis politiet bare spør deg om det på gaten. Jeg husker enda panikken damen i skranken hadde da jeg i Volgograd i 2005 skulle kjøpe flybillett fra Astrakhan til Moskva, og jeg bare hadde kopi av passet. Sjelden har jeg sett tydeligere gestikulering på at dette var helt umulig, jeg snakket jo den gang bare to måneder russisk, det vil si nisjto – intet – og kunne risikere å bli strandet der nede i det russiske syd, men passet hadde jeg. Frustrasjonen over byråkratiet er til å ta å føle på der borte, og dette ordtaket er fra folk som mener det. En moderne og mer humoristisk variant er : Сирака – больше, чем жизнь. Et sertifikat er større enn livet. 

За «спасибо» некрасиво, надо денги платить.  En «takk» er ikke pen om det ikke følger penger med den. Russland er et veldig land, et fattig land, og et land med mange genuint hjelpsomme mennesker. Mange ønsker oppriktig å hjelpe, og gjør mye mer enn hva man skulle forvente, som damen i Irkutsk, som gikk helt opp i var det fjerde eller femte etasje i leiligheten sin i Irkutsk, hentet et glass vann, og gav meg det, fordi jeg var tørst og spurt om det var noen butikker åpne som solgte vann. Jeg var for dårlig i russisk til å forklare at det var ikke nødvendig å hente det der vannet, men det var veldig snilt. Folk du så vidt har blitt introdusert for, og knapt kjenner, kan finne på å reise med deg fra stasjon til stasjon i Moskva og stå i kø for å hjelpe deg å kjøpe togbilletter. Og når du bor hos vertsfamilie, eller får komme på besøk til noen, er det ikke måte på hvor mye mat du blir servert, og hvor godt det skal være for deg. Men mange er fattige, noen virkelig fattige, og de må spe på en laber inntekt med å hjelpe og til dels utnytte forvirrede og uvitende turister, og andre som måtte trenge hjelp. De har flere forskjellige måter å uttrykke at «takken ikke er nok» på.  Za «spasiba» nekrasivo, nado dengi platitj, som de russiske bokstavene uttales, er standard. En annen variant er: На «спасибо» платя не сошьёшь. En «takk» syr ingen kjole. Og skal man være riktig frekk og grov, er det nok å velge mellom også der. Men riktig grov og frekk er ikke jeg, så de variantene styrer jeg unna.

Зараза к заразе не пристаёт. Smitte smitter ikke smitten. Det er «Zaraza» som betyr 1. smitte, 2. (om person) beist 3. djevel, «Zaraze» er dativ, styrt av preposisjonen «k» (mot, eng «towards»), mens «pristajot» er tredje person entall av det imperfektive  verbet «pristavatj», som betyr 1. klebe seg fast til, 2. smitte og flere andre ting. Så det kan også ovesettes til «Smitte klebes ikke til smitte», eller kanskje aller best, «smitte blir ikke klebet ikke til et beist». Dette er altså slett ikke noe optimistisk ordtak, som kan tolkes i retningen «hvis man først er smittet, så blir man ikke smittet på mer», eller noe sånt, det er det godt, russisk pessimistiske at smitten ikke når den som fortjener det. Et beist og en slask og en djevel vil ikke bli smittet, det finnes ingen slik rettferdighet i verden, den som er ond slipper unna. Om man vil insistere på å bruke uttrykket positivt, så kan man si det om man selv er syk, og en annen person nærmer seg, som en mild advarsel om å være forsiktig.

Лиха беда начало. Starten er forferdelig trøbbel. Eller: «Likhoj», betyr ond og vond, «beda» er ulykke, trøbbel og vanskeligheter, «natsjalo» er start eller begynnelse. Dette er den russiske versjonen av våre «Enhver reise begynner med det første skrittet», «Det første skrittet er alltid det verste» og uttrykket «Dørstokkmila». Russerne får best at dette skrittet, å komme i gang, at dette er noe ordentlig vanskelig og problematisk, det er «bad trouble» som min «Russian context» oversetter det med. Selv den midterste versjonen vår inneholder litt optimisme med det at når du først får begynt, så er det verste over, da blir det lettere. Russerne har ingen løfter om noe slikt. De sier bare at starten er fryktelig vond.

Много будешь знать, скоро состараться/плохо будешь спать. Den som vet mye, blir fort gammel/sover dårlig. Dette er et uttrykk som må ha levd godt under kommunismen, og i andre tider med stor undertrykking. Under propagandaen foregikk mye graps, og løgnene var mange, den som visste for mye, stod selv i fare for å få problemer. Legg bare merke til hvor forsiktige russere og andre folk som har levd under diktatur, er med spørsmål, både med å stille dem, og svare på dem. De stiller dem ikke, og svarer bare vagt. I Stalin-tiden var siste variant uhyggelig presis, det hemmelige politiet slo alltid til om natten, og den som følte seg overvåket, kunne aldri sove godt. Ordtaket hyller uskylden.

На тебе, Боже, что нам не негоже. Til deg, Gud, hva vi ikke behøver. Dette er et flott ordtak som kan brukes når noen gir deg noe helt verdiløst. Jeg liker veldig godt at de trekker inn Gud, noe som viser at selv i møte med det hellige, er mennesket dypt egoistisk, og gir ikke fra seg noe man selv kan ha glede av. Det opprinnelige ordet var imidlertid ikke «bozje», dativ av «bog» som betyr «Gud», men «Ubozje», dativ av «Ubogi», som betyr krøpling. Like bra blir det, til krøplingen gir man bare det man selv ikke har bruk for. Det er av overfloden vi gir, og knapt nok det, enten det er til Gud eller til fattige. Og det sier russerne, som en hvilken som helst nordmann kan lære seg å dele av.

Не пониман – не вор. Ikke fanget – ingen tyv. Dette er den russiske versjonen av at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. «Vor» betyr «tyv», men har opprinnelig betydd også «kriminell, juksemaker og forræder», og ordtaket er så gammelt at det skal dekke alle meningene. Jeg forstår det slik at ordtaket skal brukes nokså uskyldig, som når man stjeler et ekstra kakestykke, sniker litt i køen eller gjør noen andre småting. Det er ikke et amoralsk forsvar av tyverier så lenge man slipper unna med det.

От добра добра не ишут. I det som er godt, søker man ikke mer (som er godt). Den engelske oversettelsen her er fin: If it isn’t broken, don’t fix it.

Семеро одного не ждут. Syv venter ikke på èn.

Я началник – ты дурак, ты началниц – я дурак. – Jeg er sjef, du er en tosk. Du er sjef, jeg er en tosk.

Я – последняя буква в алфабита. «Ja»/»Jeg» er den siste bokstaven i alfabetet. (den russiske bokstaven Я, som også betyr jeg, er sist i alfatbetet).

og til sist…

Недосол на столе, а пересол на спине. – For lite salt, på bordet, for mye salt, på ryggen. Logikken er enkel, når det er for lite salt i maten, så er det bare å salte den litt mer. Saltet står på bordet. Men hvis det er for mye salt, er maten ødelagt, og den som har laget den, har skylden. En god omgang juling med slag på ryggen, vil kanskje få kokken til å være mer påpasselig med saltet neste gang.  Ordtaket er egentlig nokså uhyggelig, da det går tilbake til en tid da konevold var utbredt i Russland, og det nok fantes en god del av dem som banket konene sine for å lage for dårlig mat. I dag blir derfor ofte bare første del av ordtaket brukt, som en munter kommentar når man salter maten under måltidet.

Neste fredag kommer de vanskelige.

Vodka – En overlevning fra fortiden (og nåtiden og fremtiden!)

Blant de mange ting det gamle Sovjetiske kommunistregimet ville kontrollere og ta styringen over, var de gamle, gode russiske ordtakene. Et godt ordtak rommer mye folkelig visdom, og for å overleve skal det være kort, klart og gjerne ha en liten humoristisk snert. Det er et lite språklig mesterverk, og det sier mye om den kulturen og det tenkesett som har frembrakt dem. At mange ordtak i forskjellige kulturer ligner hverandre, sier bare at vi mennesker tross alt er nokså like. Å gå over bekken etter vann, er dumt samme hvor du er, og det er noe med det der at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, hvis du bare er et sted der det finnes gress. Hvis ikke er det nok noe annet som er fristende, like bortenfor. Sovjetstyret skjønte dette her med ordtak, at det var mye kraft i dem, og de ville gjerne lage et sett med sine egne, tilpasset den nye tid. Med det viste de at de ikke hadde skjønt det helt allikevel. Et ordtak kan nemlig ikke konstrueres, og påtvinges befolkningen, et ordtak oppstår fordi det er behov for det, fordi det fyller en plass og har en mening. Det overlever fordi mange liker det og bruker det. Mange av de Sovjetiske ordtakene handlet om Lenin og hans lære, og var nok også litt beslektet med reklame og propaganda og den slags. Vi kan godt ta i, det var ikke bare reklame og propaganda, mange av ordtakene og læresetningene hadde nesten religiøse dimensjoner over seg også. Pussig nok, i det sterkt anti-religiøse kommunistiske samfunnet med likhetsidealene. Men noen var altså ordtak som gikk på den russiske kultur, i møte med den nye tid. Her var altså det ene forsøket Vodka – perezjitok prosjlovo (водка – пережиток прошлого), eller altså ”Vodka er en overlevning fra fortiden”[1].

Det fulgte et flott møte mellom dette kunstige, oppkonstruerte ordtaket og et ektefødt, naturlig. Vittige tunger la til fortsettelsen ”nastojaesjtsjevo i budusjtsjevo” (настояещего и будушего), som betyr ”nåtidens og fremtidens”. Dermed oppsto et ordtak med livets rett. Dette har jo all den humoristiske snerten man kan ønske, og er dessuten langt sannere enn det sovjetstyret forsøkte seg på. I tillegg hadde det noen fine litterære allusjoner, det spilte direkte på ”Lenin levde, lever og vil alltid leve (Lenin zjil, zjiv i budet zjitj, Ленин жил, жив и будет жить[2])”, som igjen lånte fra en ortodoks bønn ”nå, og alltid, og evighets evighet (и ныне, и присно, и во веки веков), og vi får en fin runddans. For å gjøre bildet komplett, var det selveste dikteren Majakovskij som i 1924 skrev ordene om Lenin til minne om hans død.

Dermed har vi gjort ferdig innledningen til dagens post, som altså skal handle om vodka og vodkadrikking. Så vidt jeg vet er russerne på verdenstoppen i alkoholkonsum. Der borte drikker de tilsvarende over en helflaske vodka i uken i gjennomsnitt, hver dag fra de blir født til de dør. Det er nok til en skikkelig fest hver fredag og lørdag, hver helg hele livet gjennom, og hvis det er noen som ikke drikker i det hele tatt, må noen ta seg av onsdagen og torsdagen i tillegg. Russerne har et betydelig alkoholproblem, det er ikke til å underslå, og statsledere som vil forsøke å gjøre noe med problemet, ved å øke skattene på alkohol for eksempel, begår politisk selvmord. Det fikk Mikhail Gorbatsjov erfare da han prøvde seg i 1985. Det finner ikke russerne seg i, da heller statskontroll, mediekontroll, miljøproblemer, helseproblemer, fattigdom og undertrykking, hva som helst, men en flaske vodka til trøst og forsoning må den jevne russer ha råd til. Da holder han ut det meste annet.

Første gangen jeg reiste til Russland i 2003 visste jeg jo litt om disse tingene, og jeg hadde lest om hvor selvsagt det var for russerne å drikke på en flaske øl eller dele en flaske vodka hvor det måtte være, men jeg ble likevel overrasket over at hva jeg hadde lest ikke var det minste overdrevet. Det var virkelig slik. I alle kiosker som solgte øl, var det mer eller mindre kontinuerlig kø av folk som skulle ha øl, og kjøpte man en øl, var det bortimot en selvfølge å åpne den der og da, alle kiosker har en opptrekker bak disken. Kjøpte man vodka, kunne man også få utdelt plastbeger eller kjøpe for 10 øre, slik at man kunne dele den straks. Det er et forunderlig land.

Så her tenkte jeg å skrive litt om hvem jeg har sett i dette landet, dette storrussland der Hviterussland og Ukraina også er med, hvem jeg har sett som har vært aller fullest. Konkurransen er beinhard, og vinnerne er helt utrolige. Jeg regner ikke med dem jeg har sett sovende på gaten, i parker, på metrostasjoner, overalt, som regel i skitne, stive, fillete klær, som regel i de mest vanvittige stillinger, med hodet borret inn i asfalten, som regel sterkt skadet, det er noen vanvittige syn. I Russland hører dette liksom med det daglige bybildet, folk enser det ikke, enhver har nok med seg og sitt, og den drukne våkner nok en gang og fortsetter sine slitne liv.

Tredjeplassen går til en ung russer i Staraja Ladoga. Det var en festival der, da jeg var i St. Petersburg i 2004, byen var 1250 år etter den tradisjonelle grunnleggelsen. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne byen, men den er sammen med Novgorod Russlands eldste, og den var også hovedstad da Rurik bodde her, som første konge over et russisk rike. På denne tiden er byen også sterkt knyttet til Skandinavisk vikinghistorie, de første beboerne der var for en stor del skandinaver og finner, og selveste Heimskringla skriver om hvordan Eirik Håkonarson herjer byen i 990. Navnet kommer av det russiske ordet for gammel, Staraja, og Ladoga er Europas største innsjø, så navnet betyr ”den gamle innsjøen”. Her var det altså festival, og der var jeg, og det var som vanlig en forrykende opplevelse. Jeg reiste hjem sånn i seks tiden. Det var nødvendig å reise tidlig, for å være sikret tog- og bussforbindelse tilbake til St. Petersburg. Mens vi ventet på bussen, kom en person luskende til bussholdeplassen. Han var kanon full, det er adjektivet som passer til ham, han var skitings, og manglet for øvrig tre fingre på venstre hånd. Det var tydelig han hadde vært ute i kampen før. Han gikk sakte og tøft med dongerijakke og støvletter til busskuret, og skulle lene seg tilbake mot det og tenne seg en røyk, da han dessverre bommet på skuret, og lente seg ved siden av. Der var det jo ingenting, og han gikk rett i bakken. Med et skjevt smil reiste han seg opp, tente seg en røyk, og ventet på bussen som oss andre. På bussen betalte han billett, fant seg en plass, og greide å komme seg av og på det som sikkert var rett holdeplass, og det siste jeg så av ham, var at han gikk av gårde sikkert på vei hjem. Så for ham var dette en helt grei fest.

Andreplassen går til en fyr i Ukrainas hovedstad Kiev, jeg går ut fra han var sånn litt under 40 år gammel. Dette var en lørdag eller søndag morgen i 9-10-tiden. Jeg var utenfor blokken der jeg bodde, ved elven Dnjepr, da jeg plutselig hører et plask. Noen som bader allerede, tenker jeg, og har på sitt vis rett. Det er nemlig en mann som kryper rundt i elva, rett og slett kryper rundt i elva, med alle klærne på, og med en sigarettsneip i kjeften. Noen ganger forsøker han å reise seg opp, men da ramler han igjen, uten unntak, og det var et slikt plask jeg hadde hørt. Han var bare et par meter uti, allikevel kostet det ham enorme, enorme anstrengelser å komme seg inn til land igjen. Han må til slutt gi opp å komme seg inn gående, han ramler virkelig hver eneste gang han reiser seg opp, men når han kryper, og tar seg god tid med å bevege en fot, en arm, en ting av gangen, så kommer han seg inn. Det tok sikkert ti minutter, de to meterne i elven. Og dette er russisk elv over slettelandet, strømmen er ikke akkurat sterk, særlig ikke der vannet rekker til knærne, men det var mer enn nok til å slå han her over ende, bokstavlig talt over ende. Vel på land ville han tenne seg en sigarett, den han hadde plasket med i vannet, faktisk, men etter å ha fomlet en stund, finner han ut at den er våt, og finner seg en ny. Men han klarer ikke å holde hodet og hendene i ro, så han får tent røyken, han treffer rett og slett ikke med flammen. En venn kommer til og tar lighteren, men det hjelper ikke, for vår mann dingler sånn med hodet at det hjelper ikke med en stødig hånd. Så vennen må ta også hodet hans i klypene og holde det fast, for å få tent røyken. Litt av et syn. Kort etter legger vår mann seg pladask på bakken for å sove, og de jeg trodde var vennene hans, var nok bare tilfeldige forbipasserende, for de heller flirende noe vann på ham og går flirende bort, og for sikkerhetsskyld flirer vår mann også. Flere timer senere, da jeg kom tilbake etter en liten utflukt, lå han der fremdeles. I samme stillingen. En vanlig, hard dag på jobben, tenkte jeg.

Førsteplassen så jeg i Jalta. Det var i høstferien 2007, i oktober, men det var fortsatt såpass varmt at det gikk an å bade så langt sør i Ukraina. Jalta ligger for øvrig på Krim-halvøya, som ble annektert av det russiske imperium i 1783, men som artig nok ble gitt som gave fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske i 1954, året ukraineren Nikita Khrusjtsjov ble partisekretær. Som følge av dette forble Krim ukrainsk også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, men folket der er ikke særlig ukrainsk, det er russere som snakker russisk. Og på toppen var byen Sevastopol på Krim en viktig base for den sovjetiske svartehavsflåten, det som skulle blitt den russiske svartehavsflåten, men en russisk flåte i Ukraina ble jo litt vanskelig, og en ukrainsk flåte med atomubåter ble umulig, så her har vi et av mange delikate problem som oppsto etter Sovjetunionens fall. Nåvel, jeg var altså i Jalta by, oktober 2007, og jeg hadde tatt med et bad på en pussig russisk strand der ved Svartehavet. Og så, midt blant alle badere og solbadere (hadde det bare vært et norsk ord!) kommer alle tiders fyllik. Han er fullt påkledd, og tramper målrettet og hurtig inn på stranden, godt skitten, godt banket opp, eller med et kraftig kutt i tinningen, hvordan han har fått det, skal ikke jeg uttale meg om, ”normalna” sier de i Russland. Med ett stopper han opp og kikker seg rundt med et bredt glis. I hånden har han en colaflaske, med rein, skjær sprit, i en farge som sier dette gjør man alt annet med, enn å drikke, dette var ikke av typen man kjøper i butikk, ikke engang i Russland. Så tar han fart, bamseløper mot sjøen, tar sats, hopper, og lander pladask i bølgene. Bølgene slår ham over ende, og behandler ham som den potetsekk han er, han kaver lite grann, men er så langt inne, at når bølgene trekker seg tilbake, er han på tørt land. For å gjøre dette bildet komplett, ved siden av ham er det en familiefar, eller en ung bestefar, som lar seg fotografere, i armehevningsstilling, mens bølgene slår opp og ned. Dette er Russland, kontrastenes land, fylliken som ruller rundt omkring med giftsprit på colaflaske, familiefaren som poserer for et morsomt fotografi, jeg kunne fanget begge deler i samme bilde. Fylliken kommer seg til slutt opp, klissvåt, selvsagt, men hans dag er ikke slutt, han forlater simpelthen stranden og tar til høyre. Men det skal han ha, da han tar en slurk av flasken han har rullet med i saltvannet, forstår han at dette er udrikkelig, og kaster det i søpla. Verre blir det ikke.

Jeg spurte Julia, hun jeg leser russisk med her i Norge, hva det er med russiske fylliker og vann, at de plent skal bade med klærne på, og hun sa smilende at noe sånt kjente hun ikke til, det var trolig en vane fra Ukraina. Så der har vi en link til en tidligere post, det er lillerussland, de prøver og prøver, men de blir ikke ordentlig russere.

Til sist er å si at det er utrolig å se disse tingene, det hører med til opplevelsene å reise i Russland. Men det er jo mest av alt et alvorlig problem i disse landene. Det land i verden som gjør det verst på skillsmissestatistikken er faktisk Hviterussland, der hele 68 % av alle inngåtte ekteskap blir oppløst. Det er vanvittig, av 3 par som gifter seg blir 2 skilt igjen, og den suverent vanligste årsaken er alkoholiserte menn. Så vodka er riktig morsomt når det blir brukt på rette måten, og det kan jo være litt morsomt å se på når det blir brukt på feil måte også, men for den det går riktig galt for og de som er involvert, er det ikke noe morsomt. For dem og for det russiske samfunnet er det et alvorlig problem.

De som vil lese mer kan sjekke denne gamle nyheten fra BBC, det er en russisk konkurranse i vodkadrikking, av typen la oss se hvem som klarer å lene seg lengst ut av vinduet, og den ene plutselig vinner. Vinneren her døde i løpet av 20 minutter, og han hadde nok også vunnet min uhøytidelige konkurranse, hvis jeg hadde vært der og sett ham.

 

Jeg skjenker i vodka på landsbymuseet

Jeg drikker vodka på landsbymuseet

 

---

 

[1] Litt språklig forklaring, for den som er interessert, og for dem jeg kan klare å gjøre interessert! Det nydelige russiske språket har ingen ord for ”å være”, sånn som oss, de bruker ikke ”er” for å binde sammen noe som bare er noe. På norsk kunne vi også klart oss uten dette ordet i mange sammenhenger, det er jo et ord som ofte sier seg selv, jeg Eivind, jeg fra Rogaland, Bergen by i Norge, og så videre. Til og med starten i denne fotnoten, ”litt språklig forklaring, for den interesserte”, er også klar med litt tilvenning, og russisk har også alle kasusene som sørger for at rett adjektiv blir plassert til rett substantiv og pronomen, at setningsleddene henger sammen. Derfor bindestreken i Vodka – perezjitok prosjlovo. Vodka er jo et ord alle kjenner, men det er nydelig satt sammen av Voda som betyr vann, og diminutiven –ka, altså en ending som gir en forminskende, slags kjæle-effekt, litt tilsvarende –ino, -ini og andre på italiensk, og så vidt jeg vet spansk også. Så det blir altså det kjære, lille vannet. Perezjitok er satt sammen av preposisjonen pere, som betyr gjennom, verbet zjit som betyr å leve, og endelsen -ok blir brukt for å gjøre det til et substantiv, tilsvarende på norsk –ning (å bygge à en bygning). Dermed sier betydningen seg selv. Prosjlo betyr fortid, og –ovo er genitivsendelsen, som faste lesere allerede har lært fra posten om landsbymuseet i Pyrogovo. Og vi har direkte oversatt ”Vodka – fortidens overlevning”. Hvem sa russisk er vanskelig?

[2] Her har vi Zjitj igjen, eller жить på kyrillisk. Det betyr å leve, endingen –l er fortidsbøyningen, der hunnkjønn skal ha –la, flertall –li, og budet (будет) er noe av det nærmeste russisk kommer et verb for å være. Det er en slags fremtidsform av ”å være”, en slags ”vil være” eller ”vil komme til å være”, og det blir bøyd på vanlig måte, her 3. person entall. Den vanskelige formen her er den i midten, zjiv eller жив, man kan snakke godt russisk uten å ta den i bruk. Jeg snakker ikke særlig godt russisk, og vakte god latter den ene gangen jeg forsøkte å ta en slik form i bruk (”is it correct,” spurte jeg, ”yes, in a funny way!”). Slik jeg forstår det, er dette en kortform av adjektivet живой (zjivoj ), som betyr livlig, levende og alt sånt. Kortform og langform av adjektivene er en løsning russisk har, for å skille mellom ”snill gutt” og ”gutten er snill”, eller ”levende person” og ”personen er levende”, som jo ikke er så lett å skille mellom uten bruk av ”er”. Det første kalles attributtativt, det andre predikativt, og på russisk brukes langformen attributtativt og kortformen predikativt. Enkelt og greit.