Litt om Antigone, og vår tid

Da jeg bodde i Bergen fulgte jeg alltid forestillingene til den belgiske friteatergruppen TgStan. Den første forestillingen jeg så av dem var en oppsetning av Tsjekovs nokså ukjente ungdomsstykke, Platonov, og jeg var fanget med en gang. Slik skal teater være, da gir det mening å sette opp teaterstykker og å se på dem.

En av sesongene var oppsetningen de gjestet Teatergarasjen med den greske tragedien Antigone, av Sofokles. Frank Vercruyssen spilte kong Kreon, en enorm skuespiller, jeg er blodfan. Jeg husker ikke hvem som spilte Antigone, det var en meget sterk, tøff og dyktig kvinne. Det gnistret fra scenen i konfliktene mellom kong Kreon og niesen Antigone, begge gav – hver på sin måte – all den energien som trengtes i rollene.

Hva disse to fikk så utmerket godt frem at jeg i ettertid sitter igjen med dette som hele konflikten i stykket, og er grunnen til at jeg tar det med her, er scenen der Antigone vil begrave sin bror, mens kong Kreon nekter. Hun appellerer til etikk og moral, det er en skam ikke å begrave ham, liket råtner i gaten, kråkene spiser av ham, og det er også nødvendig i gresk antikk tradisjon å begrave de døde for å sikre etterlivet. Kong Kreon benekter ikke dette, men sier han har andre hensyn å ta. Han er konge, og må sørge for å holde orden slik at samfunnet kan gå sin gang. Han kan ikke begrave ham, selv om han gjerne ville.

Det topper seg der Antigone roper til onkelen at han er konge, og alt han trenger gjøre er å si «nei», nekte å være med på reglene som sier han ikke skal begrave liket, så vil den dødes sjel bli reddet, og kongen vil ha den moralske samvittigheten i orden. Jeg siterer selvsagt ikke ordrett, dette er som jeg husker det, frem til Antigone sier: men det er visst veldig vanskelig å si nei, helt umulig å gjøre det som er rett, i stedet for det som kalles en plikt. Hvorpå kong Kreon i skuespiller Frank V skikkelse svarer: «Nei, det er den enkleste tingen i verden å si nei, alle liker den som sier nei, som setter seg opp mot reglene når reglene går mot moralen, men det trengs noen til å si ja. Til å sørge for at tingene går sin gang, at lovene opprettholdes. Det er oppgaven som ligger til å være konge. Jeg valgte aldri å bli konge, men ble født inn i det, og må nå gjøre valgene som gjør meg og andre vondt. Treet kan ikke la være å vokse, jeg kan ikke la være å være konge, og ta de valgene en konge må ta. Din bror vil ikke bli begravd. Det er den straffen han skal ha, for hva han har gjort.

Et sammendrag av handlingen kan de se selv, de som vil, på Sparknotes. Om noen skulle være interessert i å lese hele eller deler av stykket, finnes det her, på classics.mit.edu. Her vil dere se at kongen ikke kunne begrave denne døde, fordi han urettmessig hadde angrepet kongemakten, og måtte straffes for det. Enkle søk på Google gir raskt ytterligere informasjon om stykket, og bakgrunnen for karakterene.

Oppsetningen har farget min måte å tenke på for all tid siden, slik all kunst skal gjøre. Det er enkelt å være den prinsippfaste, som sier og mener de riktige tingene, men som ikke trenger å tenke på konsekvensene. Det vanskelige er å være den ansvarlige, som av og til må si og mene det som er nødvendig, og har ansvaret for konsekvensene. I stykket til Sofokles er balansen perfekt, både Antigone og Kreon har rett, det er en kamp om ideer satt opp mot hverandre, slik det er i all stor litteratur. Det er ikke slik det er i enkel underholdning, der man umiddelbart ser hvem man skal ta parti med, og skillet mellom helter og skurker er klart og tydelig.

Jeg tenkte å ta med et avsnitt om at Putin var Kreon da Janukovisj falt. Han kunne gjøre det midlertidig lett for seg selv med å la det fare. Det var Ukrainas sak, et annet land, Russland ville styrt unna sanksjoner og tilspenningen med den vestlige verden vi nå ser. Men det var reell risiko for flåtebasen på Krim, i Sevastopol, en by med spesiell status i Sovjetunionen, og i Ukraina, den lå under Moskva, en avtale det langt fra var noen garantier for ville bli forlenget. I kaoset som fulgte Maidan var det også en reell sjanse å snappe hele Krim fra Ukraina. Putin benyttet denne sjansen. Krim og Sevastopol er under full russisk kontroll. Det er umoralsk og illegitimt, men i beste – eller verste – ånd fra Machiavelli har en statsleder andre hensyn å ta enn hva som er moralsk og etisk. Fyrsten skal gjøre det som er til beste for staten. Det moralske kan i så måte ofte bare være forstyrrende.

Gorbatsjov var mer en Antigone i kongedrakt. Han gjorde det som for ham var rett og riktig, han fulgte prinsippene, og ikke det som nødvendigvis var best for staten han var leder for. Slik ble han svært populær i Vesten, han fikk vel saktens sågar fredsprisen, men ble mektig upopulær i Sovjetunionen. Geopolitisk gav han vekk absolutt alt, også det han ikke trengte å gi vekk, som Andrej Fursov formulerte det i dette instruktive – men kontroversielle – foredraget lagt ut på YouTube. I konflikten med Vesten har Russland mindre å spille på, siden Gorbatsjov tillot så store svekkelser, og landet under Jeltsin ble lagt ned på knærne. 

Øst-Europa har gått fra å være allierte til å være tildels bitre fiender, som i tilfellet Polen og de baltiske landene. Om Ukraina også skal bli et slikt land, har Russland med unntak av Hviterussland og Finland hele vestgrensen sin besatt av land som ønsker dem alt vondt. Antigone vil kanskje si det er greit, Kreon har landets fremtidige sikkerhet å tenke på. I mitt hode ville et rimelig kompromiss være å holde grenselandene nøytrale, slik det vitterlig var med mange av landene under den kalde krigen, men det blir merkelig nok oppfattet som en sterk provokasjon av mange. Buffersoner har gjennom historien ofte virket konfliktdempende og stabiliserende, men i vår tid vil ikke EU og særlig NATO ha noe av den slags. Sånt blir det konflikter av. Ulike interesser møtes.

Jeg startet dette innlegget 15 august for å ha det på dagen for Japans kapitulasjon. Jeg avslutter det imidlertid like godt, det et langt nok som det er. Japansk kapitulasjon og den kalde krigen som fulgte, får sin plass i morgendagens post, der tematikken fra Antigone og konflikten mellom moral og statsansvar vil bli fulgt opp.

Viktig kanskje å ha med også her: i Antigone går det ikke bra med noen. Antigone tar livet av seg, hennes vordende brudgom gjør det samme. Dermed står Kreon og landet Thebes uten arvinger til kongemakten. Kreon står igjen alene. Tragedien er fullkommen. Måtte vår tid ikke bli en kopi av den.