I dag ble jeg oppmerksom på en papirlapp der jeg trener de fleste morgener jeg er i Kiev, og har gjort det de siste fem år. Det er bilde av Petja, han som har anlegget, og driver vedlikehold med det. Og så er det tekst på ukrainsk. Av det jeg kunne forstå, så det ut til å være noen problemer.
Og det er det til gangs. Jeg har hørt med min kjære kone og hennes mor, som leser ukrainsk uten vanskeligheter, selvfølgelig. De kan fortelle at Petja er blitt truet, holdt i kragen, og løftet opp mot en vegg. Han må gi fra seg anlegget, ellers vil det bli verre for ham. Noe sånt.
Anlegget har vært der siden midten av 70-tallet. Det består av jern fra gammel sovjetindustri, mye shipping og militær. Så er det lenket sammen med kjettinger så ingen skal stikke av med det, og så er det fritt frem. Det er ideelt plassert, i Hydropark, rett ved elven, sånn at det er kort vei til en dukkert om man trener om sommeren. Eller vinteren. Russere og ukrainere er helårsbadere.
Men så er det det moderne samfunnet som trenger seg frem. Ideelle områder er sånn som folk kan tjene penger på. Noen vil heller ha et eller annet, annet, her, noe som koster penger. Og så vil de ha vekk Petja og idealismen hans. Systemet som det fungerer nå, er at alle kan gå og trene. Og så betaler de penger til Petja når han går og samler inn. Det er supert for et fattig land som Ukraina, og for alle land. Jeg vet ingen andre steder i Europa som har noe lignende.
Det holder folk i form. Det skaper sosialt samvær. Det er gjenbruk noe så til de grader. Det er akkurat sånn som alle vil ha det.
Bortsett fra de som har penger, og vil ha mer penger. De vil kjøpe eller true Petja vekk, og så skal også dette området bli som Hydropark ellers er blitt. Fullt av kafeer og støyende musikk.
Jeg håper at Petja og støttespillerne hans lykkes i å holde kapitalkreftene unna.
En helt grei blogg 