Vi er veldig glade i vår kjære Olia, mor og kone, men i går ble en ny dag med bare Irina og jeg. Det var en dag jeg innvilget meg treningsfri, og tilbrakte morgenen på kaffekafeen Skyberry, like i nærheten. Det var et sted jeg trodde var konkurs, nedlagt, men det viste seg bare å være en ombygging. Og den var lur, nå er den blitt riktig så trivelig, og kommer til å være stedet jeg tilbringer morgenene, når jeg ikke reiser til Hydropark og trenger.
På veien her må jeg si vi har russisk døgnrytme. Vi legger oss alle sammen mellom klokken 2200 og 2400, og så sover Irina og Olia til klokken ti, mens jeg er våken flere timer før. Det er dette som er morgenene mine, tiden på dagen jeg får gjort mine egne ting.
Irina ville denne dagen til Park Sjevtsjenko. Hun var fast bestemt på det. Så dit reiste vi. Vi kom oss ombord i buss 118, den beste, og fikk med det kort vei bort til parken. Der lekte Irina litt i de nye lekeapparatene, som ikke gir så mange muligheter som de gamle, og så kom regnet. Da forsvant de andre barna, mens Irina løp tålmodig og satt seg i et lite lekehus. Jeg satt under et tre. Og sånn ble det en stund.
Vi greide også å komme oss bort og ta et parti sjakk i regnværet. Det var ledig under et lite tak, på et av bordene som har det. Sjeldent var det også et annet barn på Irinas alder, litt eldre, som spilte med sin bestemor. Men denne spilleren var betraktelig dårligere, hadde problemer med å bevege brikkene riktig, måtte telle for å få til springeren, og gjorde helt håpløse trekk. Irina klarer heller ikke å spille etter en plan, hennes planer er maks to trekk fremover, og hun er altfor opptatt av brikker som nettopp er flyttet, og ser ikke hele brettet. Men hun spiller alltid riktig, og hun ser når brikker kan slås. Dagens parti mellom oss var ganske raskt spilt. Irina har ikke helt tålmodigheten hun en gang hadde for sjakk. Sjansen for at hun skulle med han andre lille, gikk tapt, de virket ikke så interessert.
I stedet hadde vi en lang dag i lekeparken i parken. For første gang prøvde vi også restauranten som er der. Det er rart det skulle ta tolv år før vi gjorde det. Jeg har alltid trodd det var en turistfelle, litt for sentralt og perfekt beliggende til å være helt å stole på. Men det var skikkelig god ukrainsk mat, til helt fine priser, og et veldig hyggelig personale. Vi slapp som vanlig unna med et par hundrelapper, og knapt nok det, for rikelig med mat, og godt med drikke, for Irina og meg. Maten var en halv and, så det var ikke småtterier. Det går nok ikke tolv år før vi prøver denne igjen.
Olia stakk også innom. Hun er veldig opptatt om dagen, og har mye å ordne. Og hun er ikke så tålmodig, og går før Irina og jeg er helt ferdige. Irina fant seg en kjekk venninne der på plassen, og da har i hvert fall ikke jeg lyst til å splitte opp. Så Olia reiste hjem, mens Irina og jeg var der til det begynte å mørkne. Først da stilte vi oss opp, ved bussholdeplassen, for å vente på buss 118 hjem igjen.
Ses i overmorgen, sa Irina til sin nye venninne, som hun alltid sier, nå om dagen.
En helt grei blogg 