Det er konflikten i sjakk-Norge som gjør at jeg ikke har tid til å skrive postene ut med en gang. Jeg blir helt oppslukt av de stadige vendingene, og jeg blir forferdelig provosert. Så er det jo sånn at mesteparten av dagene er jeg uten nett, og går og bader og koser meg, og har i alle fall ikke tid til å skrive blogg.
I morgen tidlig – som allerede er i dag – er det treningsfri. Da regner jeg med å få oppdatert en del. Det arbeidet er i gang nå. Og denne posten her skal i alle fall skrives ferdig.
Det var en dag hvor morgenen tok veldig lang tid. Jeg var på trening, og det som følger med der, jeg dusjet, og spiste frokost, og jeg druknet inn i konfliktene med norsk sjakk. Det er ganske uvirkelig at ja-siden tror og argumenterer for at det de driver med er greit, og faktisk er villige til å la en nystartet «sjakk»-klubb med tusen betalte medlemmer stikke av med hele forbundet. Det er en klubb opprettet utelukkende for å få inn Kindred-avtalen, og gjøre sjakkforbundet til en lobbyorganisasjon for bettingbransjen. Det er akkurat det PR-byråene gjør, de lobber en sak for penger. Det er helt vilt at en frivillig organisasjon i Norge skal gjøre det samme, og attpåtil med med medlemmer som ikke selv har betalt medlemskontingenten, og ikke har vært medlemmer lenger enn den korte tiden avtalen har vært kjent. Det er så mye snusk og fanteri her, at det må settes en ettertrykkelig stopper for det.
Det nyeste denne dagen var at jussprofessor Geir Woxholth med spesialkompetanse på foreningsrett, tok oppdraget gratis å skrive en juridisk betenkning. Advokatene til Carlsen-leiren og advokatene til sjakkforbundet har konkludert med at det er greit, «uten særlig tvil», og de har blitt satt ettertrykkelig på plass av jussprofessoren.
Etterpå var det å hvile seg litt, og litt mer enn litt. Klokken var over 1600 da vi endelig kom oss ut.
Da ble det til den korte stranda, den på høyre side av broen, når man kommer fra byen i buss 55 eller 118 (eller noen av dem fra Druzjba Naroda). Det var ikke så intenst varmt, rundt 25 grader, så det var ikke sånn at vi absolutt måtte bade. Men det er jo gøy, og Irina storkoser seg. Den store hiten for henne så langt er å dukke under vann. Hun holder seg for nesten, og dukker. Igjen og igjen og igjen, og igjen. Og så finner hun på diverse «triks». Og så har hun «show», der hun typisk holder den lille hånden for øret, og snakker med noen «i telefonen». Showene pleier å ende med at hun dukker, og jeg synes de fungerer ganske bra. Det er regelrett morsomt.
På denne siden av broen er det øl og slikkepinne som står på menyen. I år har jeg endelig lært meg at det heter chuba chups, eller hvordan det skal skrives. Det er det samme som står på de samme slikkepinnene i Norge, så jeg vet ikke om det er så russisk, akkurat. Men Irina får én, og jeg får en øl. Da er vi begge fornøyd. Irina vil etterpå ha is, men jeg overtaler henne til heller å prøve hoppeslottet.
Det koster ikke mye å prøve det. Det er billigere enn trampolinene faktisk. Det eneste lille problemet var at hun som leide ut snakket kav ukrainsk, og da blir det litt at vi må gjette hva hun sier. Jeg får forklart henne at vi er norske, jeg snakker russisk som jeg gjør, hun lille snakker russisk helt utmerket, men ingen av oss forstår ukrainsk i det hele tatt. Da er det bare smil og greit, og vi får resten av instruksjonen på russisk bedre enn både Irinas og min.
Så hopper Irina, mens jeg fullfører ølen min. Deretter er det litt mer bading, før det er opp å få is, og deretter kaffe. Her har vi for første gang en situasjon hvor Irina forstår den bedre enn jeg, når vi begge har samme informasjon tilgjengelig. Irina spiser is, og jeg vil fotografere henne med den. Nytt av året er at hun er veldig bevisst når hun blir tatt bilder av, så hun passer på å se fin ut, eller kul ut. I en alder av fire og et halvt år har hun helt inne den «sånn-vil-jeg-se-ut-på-bilde». Etterpå forklarer hun meg at dette var ikke så lurt, for nå smelter isen. Hun forklarer meg det. Hun skjønte det, jeg ikke. Den er ikke verst.
Isen hadde nok et annet problem med seg også, for den gikk rett gjennom systemet. Plutselig måtte lille Irina på do. Og det ble kappløp for å rekke det. Dette er sikkert ganske vanlig både for voksne og barn, men det er første gang jeg har vært med på det med Irina. Heldigvis vant vi kappløpet.
Da var det etterpå å ta bussen hjem, så vi fikk litt kveld hjemme også.
En helt grei blogg 