Punktum for Kindred

Jeg avbryter feriepostene for å skrive et innlegg om norsk sjakk. I går var det kongress i Larvik, og der ble den omstridte Kindred-avtalen avvist med overveldende flertall. 132 stemte mot, 44 stemte for. Selv om den nyopprettede klubben med betalte medlemmer hadde fått bruke alle sine 41 delegater ville de ikke hatt sjanse. Anstendigheten vant. Knusende.

I debatten var det flere som argumenterte for at «dette er lovlig», og «det er ingenting i NSFs vedtekter som forbyr dette». Nei. Fordi vi i Norge har et samfunn bygger opp på tillit. Det gjelder særlig i klubber og foreninger. Vi har ikke hatt noen lov mot det, fordi det har vært ansett som helt utenkelig. Sånn er det fremdeles i klubber og foreninger over det ganske land.

I sjakken er det noe som har sviktet alvorlig i den interne justisen. Og det må nok kanskje gå an å gjette på at suksessen til Carlsen har rokket ved dømmekraften til folk som burde vite bedre. Ingen klarte å si fra til styret i NSF om at avtalen de forhandlet frem var kontroversiell, og at det måtte skje i åpenhet og med medlemmene inkludert. Ingen klarte å si til Carlsen-leiren at opprettelsen av Offerspill var hårreisende udemokratisk, og ville møte svært stor motstand både innad i sjakken og utad i samfunnet.

Når innvendingene kom, ble de avfeid. Nå er sannheten her. Og det er at Carlsen og NSF har fått seg en på trynet, som de ikke trengte å få, og som nå vil følge dem fremover.

Men når nå alt gikk som det gikk, viser det seg at det har vært litt intern justis som har fungert allikevel. Folk har blitt kolossalt provosert, først av Kindred-avtalen, som det ikke var så mange som fikk med seg, så av Carlsen-stuntet. Det siste fant veien rett inn i avisforsidene, og gjorde at folk engasjerte seg voldsomt, langt utenfor sjakken. Det gjorde også at folk satte seg nøyere inn i hva Kindred-avtalen egentlig var, og hva vedtektene til NSF er. Og det gjorde folk til motstandere ikke bare av offerspill, men også til avtalen og NSFs behandling av den.

Det er så kontroversielt at det er rart varsellampene ikke har lyst. Og det er spesielt at de som har forsøkt å advare, har blitt satt ettertrykkelig på plass, gjerne med et stempel om ens egne moralske kvaliteter. Her på min egen blogg kan jeg nok skrive at det ser ut til at Magnus Carlsen har fått litt for høy stjerne i miljøet, slik at man rett og slett har blitt for redde for å kritisere ham, og også slått ring om ham og beskyttet ham når folk utenfra har gjort det.

Det sprakk denne gangen. Når tilhengerne av avtalen så at det ikke gikk veien, opprettet Carlsen denne nye klubben, med den uttrykte målsetningen å vinne kongressen for å få avtalen gjennom, og han sa også at han kom til å betale de 1000 første medlemmene som ble med. Kan det bli verre? Selvfølgelig reagerte folk enormt. Og enda verre ble det, når Offerspill gikk ut med høy sigarføring, null kompromissvilje, og harde angrep på dem som kritiserte dem. Da gikk den ene etter den andre av store sjakkpersonligheter ut i mediene, og kritiserte både avtalen, og Carlsen, og det ble overtydelig for alle at det var full fyr i leiren.

Til stor skade for sjakken.

Hvem tjente på det? Kindred, selvfølgelig. De fikk saken sin på dagsordenen, og de fikk mange til gå ut i mediene og diskutere det de ville betale NSF 50 millioner kroner over 5 år for å diskutere. Sjakken tapte enormt. Ved siden av de direkte skandalene og åpenlyse konfliktene, til full mediedekning, somlet de oppi her også bort VM i Stavanger, og fikk eksponert seg som et forbund, som til tross for eventyrlig fremgang og oppmerksomhet, likevel er økonomisk bankerott, nær, i følge dem selv. Vi har verdensmesteren og vi har juniorverdensmesteren. Likevel har NSF greid å eksponere seg som et konkursbo.

Og Kindred har gjort sine ting riktig, for sine interesser, og fullstendig utspilt NSF. De har fra første stund tatt regien. De har smurt styremedlemmene i månedsvis, fremdriftsplanen ligger på Sjakk.no, åpent for alle å se. Det har vært møter, møter, møter, alltid med styret og Kindred, aldri med andre involverte. Og da det omsider ble lagt planer for hvordan dette skulle presenteres for resten av sjakk-Norge, ble det nedsatt en arbeidsgruppe.

Bestående av: 2 fra Kindred, Arne Horvei fra Carlsen-leiren (Blant annet Play Magnus, mobilappen, men han her har mange roller) og bare 1 fra NSF, generalsekretæren. Om dette var en avtale for sjakken, hvorfor var det ikke da sjakken som hadde overvekt i arbeidsgruppen?

Denne gruppen bestemte at man først skulle ringe rundt til «utvalgte» meningsbærere, for å få dem med på avtalen. Dette sprakk, fordi mange av disse meningsbærerne er meningsbærere fordi de er kloke folk med stor integritet. De kjenner igjen en dårlig avtale når de ser en, og de har også en godt utviklet luktesans for ugler i mosen. Så alt dette kom ut som det skjedde, og ikke som det var tenkt.

Videre sprakk nyheten for sjakk-Norge da kongresspapirene ble sendt ut 7. Juni, en måned før kongressen, sånn de må. Da nyttet det ikke å holde det skjult lenger. Til tross for denne korte fristen, reagerte sjakk-folket raskt, og fant frem til all den informasjonen de egentlig ikke hadde tenkt skulle bli noe tema, og som veltet avtalen med overveldende flertall.

Opprettelsen av Offerspill mobiliserte enda flere. Da kom også folk utenfra, og brukte ressursene sine til å finne flere feil og problemer både med Offerspill, og med avtalen. Særlig ble det tungt da også landets ledende jurister engasjerte seg. Det gikk så langt at Geir Woxholth måtte skrive en juridisk betenkning, der han slår ettertrykkelig fast at Offerspills medlemmer nok ikke er kvalifiserte som delegater, og at dette er en sak som vil kunne bli prøvd for domstolene. Carlsens manager, Espen Agdestein, som nok må tåle noen spørsmål hvem han egentlig tjener, gav seg ikke, og kommenterte i VG at «forbundets jurister» og «Carlsens egne jurister» heller burde bli fulgt. De anbefalte full aksept, under den nå berømte formuleringen «ikke særlig tvil».

Først på kvelden lørdag gav Offerspill seg, og gikk med på å stille med bare 6 delegater. Det var også etter råd fra reglementsutvalget i NSF, og veldig raust, de var ikke i nærheten av å ha kvalifiserte medlemmer til et sånt tall. Men den fikk gå. Det var bra de gav seg, i alle fall. Det var bare altfor sent.

Det vil både de og sjakken tape på.

Men demokratiet og anstendigheten har vunnet en viktig seier. Det var faktisk det det stod om. Skal et mektig medlem av en forening få rekruttere medlemmer utenfor foreningen, for å tvinge gjennom sin vilje? Skal en frivillig forening, som NSF, Norges Sjakkforbund, kunne utvide sin virksomhet til også å bli en betalt lobby-organisasjon? Attpåtil for en kontroversiell bransje, ulovlig i Norge, og med mange ødelagte liv på samvittigheten?

Jeg er glad sjakken og Norge svarte så tydelig. Jeg tror det var mange sterke følelser som ble berørt, og forsvart. En tidlig kommentar var at «Carlsen treffer tidsånden perfekt». Nei, han gjorde nok ikke det. Folk har fått nok av denne «tidsånden», og var nå klar til å kjempe i mot den. Det er jo noe å tenke på for andre som vurderer å ta seg til rette.