Lesingen ble litt forsinket, men i går ble jeg ferdig også med Jung Changs beretning om formann Mao, den som heter «Mao – Den ukjente historien» med «ukjente» i kursiv. Tidligere har jeg lest boken til legen hans Dr. Li Zhisui, den som heter «Formann Mao – Livlegens beretning». Dette er mine to første ordentlige dykk inn i kinesisk kommunistisk historie, min lesning av denne har vært litt spredt, men nå har jeg altså trådt inn i den og kan uttale meg i hvert fall om disse to bøkene.
Mao hos livlegen
Livlegen Li Zhisui kom inn i Maos liv først i 1955, og begynner ikke sin beretning før i 1949 med den kommunistiske maktovertakelsen i Kina. Disse begivenhetene beskriver han bare på avstand. Fra 1955 og fremover er han blant dem som har mest med Mao å gjøre, og kan beskrive inngående private og intime detaljer, i tillegg til å beskrive valg Mao gjør og hvordan han oppfører seg når politikken slår feil. Han kan også beskrive maktspillet som foregår, til tross for at han ikke selv direkte tar del i det. Han har mye førstehånds kjennskap til hva som foregikk, men han var også selv en del av denne historien, og kan ha interesse av å tilegne seg selv en bestemt rolle.
Dette mener jeg er et mye utgangspunkt enn i tilfellet Jung Chang. Begge de to kan lyve og ta feil, men Li Zhisui kan ikke ta i feil i å skrive en bok som viser hvordan han vil fremstå, og hvordan han som livlegen til Mao Zedong, vil fremstille formannen. Som livlegen til Mao Zedong representerte Li Zhisui et regime som har tatt livet av flere mennesker enn noen andre i fredstid. Vold, tvang og terror var gjeldende gjennom hele perioden, men det toppet seg med to katastrofer som bare kan måle seg med hva Josef Stalin holdt på med i Sovjet, det store spranget og kulturrevolusjonen. De er begge to vanvittige prosjekt som tok livet av flere titalls millioner mennesker, og brakte nød og lidelse til ytterligere millioner i hundretalls. Li Zhisui var den trofaste livlegen.
Han begynner boken med å distansere seg. Han skriver om hvordan han som alle andre kinesere beundret Mao Zedong, men opplevde ham som fjern og utilnærmelig, fra sykehuset hvor han jobbet, kunne han se bort til keiserpalasset hvor Mao holdt til, og føle hvordan dette var Kinas hjerte og puls. Han beskriver også ærefrykten han følte da han ble spurt om å bli Maos personlige lege, han følte seg ukvalifisert for slikt et viktig oppdrag, og han også andre kvaler med tanke på familien sin, og forskjellige andre ting det fører med seg. Men han var også tiltrukket av oppgaven, og det var da også et oppdrag man ikke kunne si nei til. Senere i boken er han påpasselig med å skrive at han av og til ønsket å slutte, men ble nektet.
Zhisui skriver også at han ikke kjente til de verste grusomhetene. Noe av det kjente han faktisk ikke til, og noe av det lukket han bare øynene for. Det var en del av selvforsvar. Men han som lege kunne uansett lite gjøre. Selv høyerestående partimedlemmer ble effektivt fjernet om de så mye som antydningsvis motsa Mao.
Mao hos Jung Chang
Jung Chang har en annen agenda med biografien sin. Hun er hevngjerrig, og er tydelig ute etter å sverte Mao og rive ned mytene om ham. Hun har opplevd en enorm suksess med bestselgeren, «Ville svaner», og må vite at også boken om Mao kommer til å selge godt. Hun skriver den sammen med sin mann, Jon Halliday, som er historiker med russisk historie som spesiale. Sammen får de en voldsom autoritet, da hun er forfatter, han historiker, hun kan intervjue kinesere på kinesisk, han russere på russisk, og de har også tilgang på arkiver i begge land og kan lese flytende på begge språk.
Første setning setter standarden: «Mao Zedong, som i flere tiår hadde absolutt makt over livet til en fjerdedel av verdens befolkning – og som var ansvarlig for godt over sytti millioner dødsfall i fredstid, mer enn noen annen i det tjuende århundre – ble født inn i en bondefamilie i dalen Shahoshan i Hunan-privinsen, i hjertet av Kina.» Hele boken er skrevet for å få frem de dårlige sidene. I starten viser hun hvordan Maos familie ikke var spesielt fattig, og Mao ikke spesielt dårlig stilt, at han tidlig forlot kroppsarbeid til fordel for intellektuelt arbeid, at han levde på russiske støttepenger, at han glemte bøndene og bøndenes lidelser, og ikke brydde seg om dem. Hans eneste motivasjon var personlig makt.
Slik fortsetter det i alle delene av Maos liv gjennom hele boken. I krigen mellom kommunistene og nasjonalistene blir Mao gjort til en marginal, lat og feig figur, kun ute etter å samle seg opp en hær, og bruke den til å bygge seg opp en maktbase. Under den lange marsjen ble Mao båret stort sett hele veien, og forsøkte å lede sine rivaler – som også var kommunister – på villspor. I krigen mot Japan deltok ikke Mao i det hele tatt, men håpet tvert i mot at Japanerne og nasjonalistene selv skulel utrydde hverandre. Han satt også stort sett og håpet på russisk hjelp. Det store slaget ved broen over Dadu-elven, hevder Jung Chang ikke fant sted i det hele tatt. Hun hadde snakket med en kvinne som bodde på stedet, og har i tillegg opplysninger om at kommunistene ikke led noen tap. Hvordan kan det da være kamper? Dette er overbevisende nok, hadde det vært sant, men saken blir fortsatt diskutert i akademiske kretser, og da stoler jeg nok mest på de akademiske kretsene.
Når Mao Zedong endelig får kommet til makten, er hans største og fremste mål å skaffe seg atombomben. Det meste av utenrikspolitikken blir forklart med dette, og det blir fremstilt som om han er helt ufølsom for tap av menneskeliv og andre lidelser for å få skaffet seg bomben.
Mao Zedong
Begge de to forfatterne hadde en egen agende for å skrive som de gjorde om Mao. Allikevel står det klart at dette var en tyrann som må fordømmes slik Adolf Hitler, Idi Amin og Moputo Sese Seko blir fordømt. Han var et umenneske, som mens folket hans sultet i hjel, ble torturert og undertrykt, spiste de aller beste måltider og tilbrakte mesteparten av tiden i sengen, og ofte sammen med forskjellige slags skjønnheter. Han laget et totalitært samfunn hvor det var umulig å leve for andre enn ham selv. Hvem som helst andre kunne når som helst bli arrestert, ydmykhet, mishandlet eller deportert. Selv under det store spranget hvor folk på landsbygda døde i millioner på millioner, gikk det ikke engang an å si fra, for å si fra ville være kritikk, og det var døden.
Mao Zedong hadde stor støtte også i intellektuelle kretser i vesten, og fortsatt er han delvis omdiskutert, og ikke entydig en tyrann. Jeg mener det er vanskelig å finne en kinser som har påført folket sitt større skade enn Mao.
Kina har i år fått mye kritikk for brudd på menneskerettighetene. Dagens Kina er ingenting mot hva det var. Det er rikere, friere, åpnere og har større rettsikerhet, det er bedre i det meste man kan måle det etter. For eksempel ble noe sånt som var det mellom 3 og 4000 mennesker henrettet der i fjor. Det er mer enn noe annet land, men ikke mer enn det Mao klarte å renske unna – i løpet av en god dag.
En helt grei blogg 