Et sjeldent tema i dag også. Jeg skal ut og se en kinofilm. Den har fått blandede kritiker, men innvendingene har vært av en type jeg tror jeg vil oppfatte positivt. Jeg skal ikke skrive mer om det foreløpig. Jeg skal i stedet se filmen, og skrive etterpå…
*
Og sett filmen har jeg nå, og stort mer har jeg ikke så lyst til å skrive. Jeg ser ikke så ofte film, og jeg ser omtrent aldri TV, og det er kanskje dette som er grunnen til at ikke tåler så godt å se sterke scener. Jeg får vondt av dem. Og selv om disse scenene her kanskje ikke var av de sterkeste, så var de gjort skikkelig realistiske, og jeg fikk for hver som ble drept en sterk følelse av at her var det et menneske som døde. Og dette mennesket lignet meg og mine.
Det ble for mye, jeg har ikke lyst til å se sånne filmer. Jeg er ikke enig med dem som mener filmen ikke gir noe skikkelig svar på hvorfor så mange valgte å bli med i eller å støtte denne terrorgruppen, og støtter filmen i ikke engang å forsøke å gi noe slikt svar. Det er bare i starten litt voldelig følelselse av frihet. For de som virkelig vil vite dette, er det bare å lese historien, der er fullt av svar og forsøk på svar.
Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan forsvare at når man ikke liker et varehus, så sprenger man varehuset, når man ikke liker et system, så myrder man dem som representerer systemet. Og det første mordet som blir ordentlig vist, på den uskyldige, gamle vakten som bare skal passe på Mr. Baader i starten, han får svart på spørsmål om han har kone og barn, det har han. Så blir han skutt. Og Ulrike Meinhof skriver etterpå «En mann i uniform ist nicht ein Mensch, es ist ein Schwein.» Det er riktig uhyggelig på tysk, 30 år etter nazismen.
Jeg trenger ikke å se en kinofilm for å mene at dette er forkastelig.
En helt grei blogg 