Det har vært nye stand up oppdrag i distriktene denne helgen. Disse jobbene er kjennetegnet av et totalt fravær av glamour, og av at selveste Pål Rønelv er med.
I går gikk turen til Arna. Stedet var Arna Pub i Ytre Arna, og vi skulle begynne klokken ni og spille for døren. Inngangsbilletten var 80 kroner, og klokken tre på ni kunne jeg gratulere de andre med at vi hadde flere publikummere enn vi har fingre på hendene. Da hadde jeg allerede i kjent stil hastet hjemmefra litt for sent, slik at jeg måtte løpe hele veien til stasjonen, og ikke rekke å kjøpe billetter på forhånd, og dermed måtte betale 20 kroner ekstra på toget – et innhogg i honoraret. Pål Rønelv og Ellinor Christiansen ventet på toget – med billetter -, og da vi kom frem, ventet sistemann, Anders Mc Auley, i bil.
Forholdet mellom Arna og Ytre Arna. Folk som kan litt lokalhistorie, vet at Ytre Arna er den ærverdige av de to.
En alt annet enn glamourøs mottakelse ventet oss på Arna Pub. Det var mørkt og det regnet, og hovedgaten på stedet besto av en butikk og Arna Pub, etter hva vi kunne se, og på den var en håndskrevet plakat med «Stand up kveld klokken 2100» eller noe sånt. Utenfor stod to jenter og røykte, publikum.
Skal vi ha noen som helst mulighet til å få en biinntekt som monner av det vi holder på med, så er vi nødt til å lykkes også ute i distriktene. Selv om Stand up Bergen nå spiller hver onsdag på Rick’s (juleferie nå, riktignok, men sjekk juleshowet!), så blir det bare ikke nok oppdrag der til å utgjøre noe særlig. Det tar seg heller ikke ut å vise de samme ansiktene gang etter gang, og det er krevende å skrive så mye nytt materiale. Stavanger og Oslo har kanskje et oppdrag i semesteret for de aller flinkeste, Trondheim hører ingen noe fra, og ellers er det altså distriktene, og forskjellige slags ekstraoppdrag.
Så vi kan ikke være fine på det. Og vi blir ofte tatt godt i mot, arrangøren gleder seg, og håper at det skal bli bra. På Arna pub hadde de kjøpt inn ny mikrofon for anledningen, og de hadde fint bakrom der de ikke var smålige med drikkevarene. Klokken kvart på ti gikk det ikke an å vente på flere gjester, og Anders gikk på som konferansier, uten å være så altfor godt forberedt, han satset på hjemmefordelen og improvisasjonskunsten. Her fikk han hjelp av en 63 år gammel publikummer som i ti minutter fortalte en historie, det morsomste ved, var at han konsekvent holdt mikrofonen i den ene hånden, og snakket uten å være i nærheten av den. Jeg gjorde mitt, Ellinor sitt, Pål sitt, og Anders fant ut at dette var kvelden å ta helt av, og forlengte seansen så vi kom i fare for ikke å rekke toget hjem. Men det rakk vi, og honorar fikk vi, og sånn som dette er det å være distriktskomiker.
I dag gikk turen til Ullensvang. Stedet var Ekspedisjonen pub i Lofthus, et sted så langt unna, at når vi kommer til Voss, er vi noe sånt som 45 minutter fra ferjen. Vi måtte kjøre hjemmefra klokken halv fire, for å kunne nå frem til vi skulle begynne klokken ni og rekke å spise og drikke litt først. Ellinor, Pål og jeg var fortsatt med, mens Anders var byttet ut ned arkivaren Rune Lothe, som også var den som hadde fikset oppdraget. Det hadde han for øvrig gjort for månedsvis siden, så dårlig planlagt var dette på ingen måte ikke. Her hadde vi også fast honorar, noe som er mye mer betryggende, og strengt tatt nødvendig, mener jeg, for å bruke en hel ettermiddag og kveld på en så lang reise.
Det har jo også sin sjarm. Vi i Ytre Arna-gjengen kunne informere Rune om hvordan jobben i går hadde vært, det blir jo alltid så mye morsommere når vi forteller om dem, vi er tross alt komikere, og Rune – som har vært særdeles aktiv i det siste – kunne fortelle oss om alle jobbene han hadde hatt, og nå hadde fått. Han er jo også en mester i å kombinere Stand up oppdrag med møter i kommunale arkiv, og så vidt jeg vet, er det ingen i hele verden, faktisk, som kombinerer akkurat disse to tingene som Rune her gjør.
Kort etter Voss var det tilløp til dramatikk, da det var en bilulykke like foran en tunnel som Ellinor fant (På tilbaketuren var alle spor etter ulykken og tunnelen fjernet). Kø og en halv times til en times ventetid, eller kø og stans. Lokalkjente, snarrådige Rune kjente da til en snarvei, over ustrødde, glatte vinterveier, som vi tok på helårsdekk, mens jeg leste Hardanger Folkeblad og til alles fornøyelse fant en annonse til arrangementet vi forhåpentligvis var på vei til. Mens veiene vi kjørte ble smalere, glattere og mørkere, og gikk fra vei til skogsvei til gangsti, satte vi vår lit til at bilen foran oss ikke ville stanse, med den følge at vi også måtte gjøre det og aldri komme i gang igjen i oppoverbakken, og at vi var på rett vei.
Alt gikk fint. Vi kom oss ut på hovedveien like etter tunnelen Ellinor er blant de få i verden som har sett, og kjørte radig til ferjekaien på Bruravik og ventet på ferjen, eventuelt Hardangerbroen.
På Ekspedisjonen pub i Lofthus var mottagelsen vi fikk førsteklasses. Den er drevet av en idealistisk gjeng som holder det gående uten kommunal støtte, og jobber mer eller mindre på dugnad, mer eller mindre sånn som oss. Alt var på stell, vi fikk mat og alle typer drikke, kaffe, brus og øl, tre pizzaer, vi greide ikke engang å spise dem opp, hvem skulle vel trodd det, nei og nei, så fornøyde vi var, og på bakrommet var enda mer linet opp, akkurat som om vi var de stjernene vi ikke er. Det er uansett kjekt å bli tatt godt i mot.
Sånn ser det ut. Det er Odda nederst i Sørfjorden, og Lofthus oppe på østsiden. Godt kjente peker raskt ut Voss på et slikt bilde, og ser Europavei 16. Lokalkjente kjenner riksvei 7. Da sier det seg selv også hvor ferjekaiene Bruravik-Brimnes må være. Ferjestrekket er ti minutt.
Det samme gjorde publikum. Det var riktignok ikke fullt, men de som var der gav god respons, og både arrangører (dem) og artister (oss) var godt fornøyd og mente dette måtte vi gjøre igjen. Selv om det var langt å reise, var dette den kjekkeste distriktsjobben. Og stedet og puben var god reklame for Ullensvang og Lofthus, her må kommunen til å premiere, mener jeg, samfunnet trenger folk som får ting til å skje.
Vi skulle gjerne blitt lenger og snakket med lokalbefolkningen, om vi bare visste hva vi skulle si til dem. Og hvis det ikke var for at nest siste ferje gikk 2320, siste klokken 2400, og fra ferjen til Voss var fullt av minutter og fra Voss til Bergen vet alle hva vil si. Dette tar tid.
Så vi tok en ekstra øl og en ekstra brus, snakket litt med oss selv og med arrangørene, før vi satte oss i bilen og kjørte hjemover mot Bergen etter årets siste distriktsjobb.
Jeg hadde med fotoapparat, men det var dessverre tomt for batteri. Så skal det komme bilder, må jeg få tilsendt noen fra de andre, og det får jeg kanskje. De som vil lese mer om komikere i distriktene, kan sjekke denne posten her.
En helt grei blogg 