En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s