Botanisk hage og Pravyj sektor

Kanskje er det på tide å kalle tingene med sitt rette navn. Jeg har hittil unngått å bruke navnet nynazister om de ukrainske høyreekstreme ultranasjonalistene, og jeg har også vært varsom med å kalle dem fascister. Men i dag så jeg dem marsjere i gatene, og jeg opplevd dem merkelig som en personlig trussel. Det samme gjorde kanskje en del i bussen vi satt i, for det ble en sær og anspent stemning der inne. Nynazister marsjerer i gatene i en europeisk hovedstad, hvis det er slik, skulle man ikke pynte på sannheten og gjøre det finere enn det er. Min kone tok hardere i, og kalte dem satanister – ren ondskap.

Hele dagen var ikke så fæl som den endte. Vi skulle skille lag i dag. Olias søster, Tanja, hennes barn, Tais, og mama Irina skulle på stranden i Hydropark. Olia, vår lille Irina og jeg skulle til den botaniske hagen. Det er noe hun lenge, lenge har snakket om, lenge, lenge drømt om, hvordan hun og jeg og barnet vårt skulle gå i den botaniske hagen, slik hun og søsteren Tanja hadde vært der da de var små.

Vi startet som alltid med en solid frokost, koteletter og potetstappe, kraftige saker, og mye av det. Alltid godt å duppe av litt etter et sånt måltid. Det går jo alltid litt tid også med alle ting som skal gjøres, stor familie som vi er.

Jeg sørget for at vår tur fikk en uheldig start. Vi pakket og pakket, og sa jeg skulle inn på rommet og hente noen siste ting, fikk jeg øye på noen fristende plommetreet og moreller, og tok med meg en håndfull. De la jeg foran Irina i vognen, altså, jeg la en plomme i vognen før jeg la Irina der, et sted måtte jeg legge den. Jeg la Irina i vognen etterpå, hun grep plommen, og jeg spurte Olia om det var greit, noe hun sa det var.

Det var det ikke. Det ble straks et veldig søl, selvsagt, ut over den fine sommerkjolen, og på syner og tepper, og på Irina selv, helt idiotisk – og så måtte vi få dem til å kaste ned en t-skjorte fra balkongen. Veldig dumt, hun var så fin, så fin i den kjolen, og det er ikke å ofte hun har fått gått i det. T-skjorte og bleie er heller ikke så elegant som en kjole som dekker bleien. Olia var sur på meg noen minutter for dette.

De fleste med normal skolegang klarer å plassere merkelappen nazister på tyskere og fascister på italienere i mellomkrigstiden. Den er grei. Det er også greit å kalle tyskere som dyrker denne tiden og symbolene og Hitler for nynazister, det er det som virkelig er nynazister og det er så vist jeg vet forbudt å være det. Men spør man hva det å være fascist og nazist egentlig går ut på, og hvordan det går an å være nynazist og fascist uten å være tysker eller italiener, så er det ikke helt enkelt å svare så veldig klokt og utfyllende.

For meg er det slik at nazister og fascister er sterke nasjonalister. De mener deres nasjon er bedre enn andres, deres folk er bedre, sunnere og sterkere, og – viktig – de har blitt sterkt urettferdig behandlet av andre nasjoner, og at denne urettferdigheten må rettes opp. Dette kan kun gjøres med makt. Videre trenger man en fører, en leder, og denne lederen står langt over alle demokratiske spilleregler. Man marsjerer i takt, heller enn å diskutere. Man har flagg og symboler, og man dyrker en fortid der man som nasjon eller som folk har stått sterkt, eller vært spesielt heroiske.

Det passer uhyggelig for bevegelsen som kaller seg Pravyj sektor i Ukraina. De dreper til og med sine fiender, annerledes tenkende, journalister og opposisjonspolitikere, og de skremmer med vold, uhyggelig likt det de tyske nazistene gjorde i mellomkrigstiden. Amerikanerne har dette smarte uttrykket at hvis det ser ut som en and, oppfører seg som en and, og kvekker som en and, ja, så er det en and.

På veien opp til Botanisk hage reiser vi innom Olias gamle skole, den eneste gjenværende russiske i Kiev, så vidt jeg har forstått. I alle andre skoler snakker de ukrainsk, i dette vanvittige landet der Kiev i likhet med 9 av de andre 10 største byene er russiskspråklige. Det vil si at barna snakker ukrainsk på skolen, og russisk hjemme og i gaten. Den russiske skolen er forfallent som det meste annet her, men Olia har nostalgiske, gode minner. Irina sover mens vi er der.

Fra skolen til den botaniske hagen er det kort vei. Olia og jeg har vært her mange ganger, og har mange minner. Her gikk vi på rulleskøyter den korte tiden vi bare var kjærester, her var vi den første tiden vi hadde helt for oss selv etter vi var gift. Det er mange minner, alle sammen gode.

Jeg får alltid øl i den botaniske hagen. Olia er snill sånn. Hun tipser meg om at halvliterne vi kjøper fra tapping er svindel, det er ikke en full halvliter. Hun anbefaler meg å kjøpe to flaskeøl i stedet, eller bokser. Jeg kjøper en halvliter, og en halvliters boks for å kontrollere. Sannelig var det riktig. De selger halvlitere i glass på 0,4. For et land.

Billettene inn kostet nå 30 hryvnaer, 60 for to, altså, da vi først begynte å gå her kostet det en femmer eller en tier. Nå er det så mye at folk må tenke om de har råd. Det er merkbart færre folk der, sommersesongen til å være.

Vi finner oss en kiosk med trebord, og sitter der lenge, lenge. Jeg har mine øl, Olia kjøper kaffe, bolle og is, og mer kaffe og is. Irina får litt hun også. Det er gode tider, alt er vel.

Et lite opptrinnet er bemerkelsesverdig uavhengig av krisen Ukraina er i, og som det ikke er lett å se noen vei ut av. En gammel mann triller et lite barn i en gammel vogn fra Sovjettiden. Den er så gammel at den for min del kunne vært fra 1920-tallet, helt andre materialer og tekniske løsninger enn vi bruker i dag. Han triller vognen så lystig, og setter den fra seg, akkurat der en lang og bratt bakke begynner. Han har tenk å fange en sommerfugl.

Olia får nervene i helspenn i sånne situasjoner. Og det ser jo virkelig skummelt ut, begynner vognen å trille, og får fart, vil ingen klare å ta den igjen. Den står der bakken har begynt, og den står klar til å trille. Den gamle mannen har all oppmerksomheten rettet mot som,erfuglen, en hvit en, han følger den fra blomst til blomst, og da den setter seg, gjør han også det, og slår til med en en hånd, og får fanget den. På vei tilbake begynner vognen å trille.

Olia hyler «NJE-ET», spretter opp så bord og der flagrer, og løper av gårde, hun har 30 meter til vognen, eller noe slikt. Den gamle mannen løper også, han har bare noen meter, og får stanset den. Den triller jo sakte i begynnelsen. Olia får likevel ikke roet seg, og går bort til mannen og ber ham være mer forsiktig i fremtiden, sette vognen på tvers, ikke slik at den kan begynne å trille og det kan være farlig for barnet. Man skal ikke stole på låsemekanismene.

Den botaniske hagen er full av ekorn. Jeg løper opp mer Irina i armene hver gang det er et i nærheten, men Irina ser ennå ikke ut til å skjønne hvor spennende det er. Hun skjønner ikke engang at det er ekornet jeg vil hun skal se på, og ser i vei på busker og trær, og alle mulige andre ting. Vi fotograferer hverandre grundig med mobilkamera og speilreflekskameraet. Og er en harmonisk, lykkelig familie. Det gjør godt for sjelen å være i slike rolige omgivelser, om enn Irina gjør sitt til at det ikke er like rolig alltid, til stor påkjenning for Olias nerver.

Høydepunktet er kanskje Rosariet, eller hva det skal kalles, et inngjerdet område i det inngjerdete området, og som inneholder roser og ekstra fine blomster. Området er stengt denne dagen, men Olia finner en åpen port, og vi går inn likevel. Her er Olia i sin himmel, hun er blitt svært glad i roser de siste få årene, og her hadde vi dem helt for oss selv. Jeg fotograferte enormt.

Til slutt ble vi tatt. Det var jo ikke lov å være der, det var hengt opp skilt og greier, og den åpne porten var åpenbart ikke ment for gjester å gå inn i. – Kan dere ikke lese? spurte damen som arbeidet der, på russisk, selvfølgelig. Jeg kunne jo svart jeg var norsk, og ikke skjønner et ord ukrainsk. Det ukrainske ordet for «forbudt» ligner ikke i det hele tatt på det russiske. – Men vi sa ingenting, tidde klokelig stille. Vi hadde fått sett på rosene vi ville, og var uansett på vei ut. – Er dere Europeere? spurte hun, foraktelig.

Buss nummer 14 som går hjem til oss kjørte akkurat inn på holdeplassen ved den botaniske hagen, da vi gikk ut av den. Men vi rakk ikke ned trappen med vognen, så vi fikk satt oss på. I stedet reiste vi med nummer 62 som går ned til Konteaktova Plosjad, og bestemte oss for å spise businesslunsj, enda klokken var snart fem, og etter det er det ingen restauranter som har businesslunsj.

På ny fikk vi se hvor grellt det står til om dagen. Kafeen vi tenkte å gå til, eksisterte ikke lenger, og ærverdige Kievskij restaurant, den enorme, var folketom, både av personell og gjester. Til slutt kom det en som kunne fortelle businesslunsjen sluttet klokken fire. Olia prøvde seg et par steder i nærheten, og fant til slutt en plass der de riktignok hadde businesslunsj til et par og tredve griven, men de var i ferd med å stenge. Vi fikk bestilt likevel – og så viste det seg at jeg ikke hadde tilstrekkelig kontanter igjen.

Det var ut å løpe for å lete etter minibank. Det ble ganske pinlig, for hun stakkars kafedamen hadde tenkt å gå for dagen, så kom disse gjestene og skulle ha det billigste måltid, og så hadde de ikke engang penger. Ikke ble det bedre av at jeg ikke fant noen minibank heller, jeg måtte løpe langt, og den første jeg fant, virket ikke.

Det ble ikke all verdens koselig måltid dette, men all right, vi fikk spist.

Så var det bussen hjem, og det var her vi fikk se dette naziopptoget. De svare og røde flaggene, rekker med folk, og ukrainske flagg blant dem. – Gospodi! Brast det ut av meg, det betyr «herre!», og er mer brukt og mer uskyldig enn tilsvarende norske. Jeg ble skremt, og jeg ble satt ut, jeg må si det. – Fotografer dem, sa Olia, – fotografer gjennom vinduet.

– Slava Ukraina, sa en eldre kvinne i bussen, kanskje sarkastisk, kanskje for ikke å komme opp i trøbbel. – Slava Ukraina, sa en annen kvinne, noe mer entusiastisk. Det klikket for en eldre mann: har du vært i krigen, bjeffet han. Reis ut i krigen og se hva det er, så kan du rope sånt.

Jeg syntes det var svært godt sant. Det ukrainske nasjonalromantiske, eller hva man skal kalle det, – Slava Ukraina, Slava geroem, eller ære til Ukraina, ære til heltene, ble brukt av Stepan Bandera og hans menn under andre verdenskrig. Disse folkene var massemordere, titusenvis av polakker, jøder og russere ble slaktet, gamle, kvinner og barn. Det er så stygt at det er grotesk at set ikke er lov å kritisere disse folkene i dagens Ukraina. De kjempet for ukrainsk «frigjøring», noe som per definisjon er en god sak. Da kan man heller ikke kritisere metodene.

Lite blir sagt om at landet disse «frigjøringsheltene» kjempet i, slett ikke bare var Sovjetunionen, men også Polen, der ukrainerne var i klart, klart mindretall. At Ukraina i dag har Galicia skyldes den sovjetiske hæren og Stalin, slett ingen «frigjøring» her. Det er også spesielt at de så tanketomt dyrker egen «frigjøring», men ikke anerkjenner tilsvarende «frigjøring» i Donbass og på Krim.

For hva er forskjellen?

Det er nazistene i Tyskland og fascistene i Italia som synes grensene ikke ble tegnet riktig etter første verdenskrig. Folk som ikke vil eller ikke kan tilhøre den store nasjon, får finne seg et annet sted å bo eller finne seg i å bli utryddet. Ukrainerne kan si at Donbass og Krim er i gjeldende grenser med Ukraina, akkurat som Ukraina selv var i gjeldende og fullt anerkjente grenser med Sovietunionen. Galicia hørte til Polen. De væpnede ukrainske styrkene under Bandera og hans like samarbeidet med de tyske nazistene mye verre enn de væpnede styrkene i Donbass samarbeider med russerne.

Og nå er det disse uhyrlige høyreekstreme, ultranasjonalistiske kreftene som ødelegger Ukraina, mye verre enn russerne gjør det. På vei hjem ser vi at min gamle lille stampub, Zjankel drinker, er nedlagt. Det er ikke lett å drive business i Ukraina, når folk ikke har penger. Det er elementær økonomisk teori. Man trenger en viss kjøpekraft i befolkningen for at hjulene skal gå rundt. «Revolusjonen» i Ukraina har effektivt tatt knekken på den lille kjøpekraften som var.

Kvelden i forveien da vi la oss sa Olia at «vi hadde det så fint før revolusjonen, vi var venner med russerne, vi hadde litt penger, vi hadde Donbass, det var ingen krig», – og så hadde dere Krim, sa jeg. Det er en spektakulær fiasko, denne «revolusjonen», en monumental tragedie. Guvernør Saakashvili i Odessa – den tidligere presidenten i Georgia, han som kalte en gate i hovedstaden Tiblisi opp etter George Bush, George Bush boblebad  – skal ha sagt at med 4 % årlig vekst i økonomien vil det ta 15 år før Ukraina på ny er på nivå med sånn det var under den avsatte presidenten, Janukovitsj.

Nynazister som marsjerer i gatene er et symptom. Problemene som er stikker mye dypere enn det. De greske problemene er finansielle, og kan føre til en nedgang i verdensøkonomien, så dype at det kan kalles en krise. Men det er økonomisk. I Ukraina kan det ende opp med storkonflikt. Det er et Balkan verden og Europa ikke har vært helt klar over, 

Første mai, 2015 – Ukraina

Nrk har viser for tiden en fransk dokumentarserie kalt «Tilintetgjørelsen». Den handler om jødeutryddelsen under andre verdenskrig, den verste forbrytelsen i menneskehetens historie. De har kommet til episode 3, episode 4 av 8 vises tirsdag 2130, og de har en egen nettside. Siden serien er fransk, er det begrenset hvor lenge den vil være tilgjengelig. Jeg har sett de tre første episodene i dag og i går. Det er sterke saker. Jeg har interessert meg for denne historien siden jeg var barn og leste Herman Sachnowitz, «Det angår også deg», om en nordmann i Auschwitz.  Jeg har lest veldig mange bøker om emnet, skjønnlitterære, fagbøker og biografier, og jeg har sett og oppsøkt filmer, både dokumentarer og spillefilmer. Jeg har også reist, og sett. Det slutter aldri å ryste meg, alltid på nye måter, grusomhetene er så overveldende og foregår på så mange nivåer, akkurat nå som jeg har et lite barn og en kone jeg elsker, klikker det for meg når de skyter barn. Jeg greier ikke å begripe at det er mulig. Barnet er der, i armene på moren, og de skyter det.

I episode 3 av serien viser de hva som skjer når Hitler-Tyskland innvaderer Sovjetunionen, sommeren 1941. Det er da grusomheten begynner for alvor, det er da de går fra terror og trakassering og vold og ran, til mord. Det finnes også filmklipp. Heldigvis har filmskaperne klippet bort det verste, vi skjønner hva som vil skje, og at alt er på film, men selve drapet er ikke nødvendig å vise. Man blir bare avstumpet av det, venner seg til å se folk bli drept, og reagerer ikke på det som man burde. Det er klipp fra Lithauen og Ukraina, Vilnius, Lvov, byer som nylig er okkupert av Sovjetunionen. Befolkningen der ser nazistene som frigjørere, og hilser dem velkommen. Heller dem enn sovjetrusserne. De tar del i jødeutryddelsen, bare mer primitivt, voldelig. Tyskerne terroriserer jødene, og kan både piske og slå dem. Men når de skal drepe dem, så skyter de dem. I Lithauen var det en kar som slo i hjel 50 jøder, med jernstang. Opptrinnet ble filmet. I Lvov ser vi nakne kvinner, eldre kvinner, nakne, bli slått og jaget. Det er mødre. Gjorde de dette foran øynene på barna?

Jeg synes det er så opprørerende. Dette er mobben, vi vet ikke hvem de er, annet enn at de er ukrainere, de som står bak ugjerningene i filmen. Men det er vel dokumentert at ukrainske nasjonalister på denne tiden opprettet hærstyrker som samarbeidet med tyskerne. De utførte grusomhetene, de drepte titusenvis, gamle, kvinner og barn, ikke noe heroisk i det hele tatt, det var rent, skjært massemord, og de utmerket seg ved sin groteske voldsomhet. Bildene i dokumentarfilmen viser mobben, hærstyrker som OUN (Organisasjonen av Ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren) gjorde det systematisk.

Det er på vei til å bli del av ukrainsk lovgivning at det skal bli forbudt å snakke negativt om disse hærstyrkene. Deres sak var god, de kjempet for ukrainsk selvstendighet, og da skal man ikke diskutere metodene. Første januar hvert år blir det arrangert marsjer i Kiev (billedsøk på Google viser hvordan det ser ut, noen bilder herfra ville kanskje endre folkeoponionen i enkelte land), til ære for deres leder, Stepan Bandera. I denne marsjen deltar selvsagt de høyreekstreme partiene i Ukraina, Svoboda, Høyre sektor, Det radikale partiet til villmannen Oleh Lyashko, men sannelig også fedrelandspartiet til Tymasjenko og folkefronten til Jatseniuk. De var der sannelig min hatt alle sammen. De tar ikke avstand til myrderiene, kritiserer dem ikke, bagatelliserer dem ikke engang, de bare oppfører seg som om de ikke var der. Det eneste de vil si er at Stepan Bandera og hans menn kjempet for ukrainsk selvstendighet, og derfor er nasjonale – offisiell betegnelse: helter av Ukraina, en av mange kontroversielle lover som splitter landet, og har gjort det i årevis, er Bandera nasjonalhelt eller massemorder? Nå er han og hærstyrkene hans på ny nasjonale helter, styresmaktene forsøker gjennom lovgivning å legge lokk på å mene noe annet.

Da er de allerede mer enn nok for meg. Jeg kan ikke støtte et slikt regime, aldri, og det er grelt at landene i Europa og særlig USA oppfører seg som om disse folkene er normale. Som om det er greit å utføre massemord mot andre raser, så lenge det er for «ukrainsk selvstendighet». Patrick Cockburn er en journalist man kan stole på, han har jobbet i Midt-Østen og i Moskva, for seriøse aviser som Financial Times og Independent, han har skrevet bøker og vunnet priser, det er ikke noe tull med ham. Han har skrevet en artikkel i Independent, om Lvov, eller Lviv, eller Lemberg, om ukrainsk nasjonalisme, og hvor stygg den historien egentlig er. Artikkelen er illustrert med et bilde også, av fem-seks menn, som terroriserer en kvinne, hun er halvt i svime, ser det ut som, det ser ut som de har en slags pose med noe tungt å slå henne med, det er ikke godt å si. Hun virker også våt, som om hun har ligget i søle, og er i forhold til mennene ubeskyttet og lettkledd. I et bilde lenger nede ligger en kvinne på bakken, også hun lettkledd, i kjole, med menn rundt.

Menn som slår kvinner. Det pleier å vekke følelser hos folk. Men det er noe med den ukrainske nasjonalismen, de slipper unna med alt. Byen Lvov er ukrainsk, heter det nå, den heter Lviv, og er ukrainsk, den mest ukrainske av alle byer, den eneste storbyen i Ukraina der folk faktisk snakker ukrainsk, og ikke russisk. I mellomkrigstiden bodde det i følge artikkelen til Cockburn 312 231 mennesker i denne «ukrainske» byen, som på denne tiden vitterlig var polsk, og bebodd av polakker, 157 490 av dem. Av resten var cirka 100 000 jøder, og cirka 50 000 ukrainere. Vi vet meget godt hva som skjedde med jødene. De ble drept, enten direkte, av mobben, eller i gasskamrene i en av dødsleirene. Mange døde indirekte, av sult eller sykdommer. Noen frøs sikkert i hjel, kalde vintre uten brensel. Polakkene ble sendt bort av Stalin, etter krigen, omplassert til det nye Polen i vest, det som tidligere hadde tilhørt Tyskland.

Slik fikk ukrainerne byen sin. Et bedre eksempel på etnisk rensing skal man lete lenge etter. De var i mindretall, og ble gjennom massemord og deportasjoner flertallet. Kom ikke her og snakk om «helter» og «heroisk kamp». Ukrainerne fikk Lvov – eller Lviv, som de vil byen skal hete – gjennom ugjerningene til to av forrige århundres verste redselsregimer.

Det er første mai i dag. Det var en dag som betydde mye i det gamle Sovjetunionen. Det betydde kanskje ikke så veldig mye for vanlige folk, men det betydde mye i propagandaen. For gamle er dette minner å ta med seg, det var en fridag, der de ble feiret. Over hele Ukraina er det gjort forsøk på å feire denne dagen litt også i dag. I Kiev forsøkte man seg endatil med å hente frem de gamle medaljene, for tapper innsats i Sovjetsamfunnet, medaljer med hammer og sigd, symboler det ukrainske parlamentet vil gjøre forbudt. Noen forsøkte seg også med det røde sovjetflagget, i litt forskjellige versjoner. Det var kun i bildene fra Sevastopol og Simferopol på Krim det var glede å spore i ansiktene på folk. I de opprørskontrollerte områdene i Donetsk og Lugansk var det gjort forsøk på å gjøre dette skikkelig, med marsjer og korps, men hverdagen er nok litt for nær og litt for virkelig til at man kan være helt glade.

De som ser med nostalgi tilbake på Sovjettiden, en tid der man hadde penger nok til å kjøpe det man trengte, og man visste hva man hadde å forholde seg til i dag og i morgen, de har kanskje eller kanskje ikke fått med seg de siste prognosene for ukrainsk økonomi, fra verdensbanken. For 2015 ventes en nedgang på 7,5 %, og en inflasjon på 40 %. Det følger nedgangen fra i fjor, og inflasjonen fra i fjor, begge fra kritisk lave nivåer.

Det er så stygt det som skjer. Ukraina er fortapt, det er over 40 millioner mennesker. Over hele den vestlige verden finnes en kompakt majoritet som er overbevist om at dette er Russlands skyld, og at vi står helt uten skyld, slik vi står helt uten skyld i Irak, Libya og Afghanistan, vi vil jo bare det beste, frihet og liberalt demokrati er våre idealer, dette vil vi spre til hele verden. Så er det bare alle disse onde maktene som forstyrrer oss, den islamske stat i Midt Østen, Russland i Ukraina.

Den islamske stat er bygget opp av USA og har våpen fra USA. Den kan operere fordi USA har svekket statsmakten i Irak, og i Libya, og de vinner støtte fordi USA og dets allierte har vært så umenneskelig arrogante i oppførselen sin. En halv million barn døde unødvendig i Irak på gunn av de vestlige sanksjonene mot landet, det er tall fra FN, de er etter hva jeg vet ikke bestridte. I et famøst intervju på 60 minutes sier USAs utsending til FN at denne politikken var «riktig». Hun tar ikke avstand fra den. En halv million barn er visst slikt vi må regne med, i kampen for å nå USAs politiske mål, som i dette tilfellet var å gjøre slutt på regimet til Saddam Hussein.madeline Lanrigjt heter hun, klippet finnes på YouTube, og kommer opp med en gang, når man søker på navnet hennes.

Siden skulle jo USA gå til krig mot Irak, basert på en løgn. De arresterer og myrder muslimer over hele verden, bruker droner til det, og kan holde muslimer uten lov og dom på Guantanamo, og de torturerer dem, uten annet enn kritikk fra vestlige intellektuelle. Det blir aldri noen sanksjoner mot USA. De vil aldri møte til krigsforbryterdomstolen i Haag. De er dommer, bøddel og jury, de lager lovene og bestemmer rekkevidden av dem.

I Østerrike var det nettopp en rettssak mot den ukrainske oligarken Dmitro Firtasj. Dommen falt i går. Anklagen gikk på at han hadde betalt bestikkelser til India. Det har han sikkert gjort, som alle ukrainske oligarker er Firtasj kriminell så det rekker. Det er ingen i Ukraina som har tjent pengene sine på ærlig vis, hvis de har mange av dem. Firtasj er vel heller verre, enn bedre, skal man dømme av historien hans. Han har hatt forretningsforbindelser med det som lenge var verdens mest ettersøkte mann, Semion Mogilevitsj, Mogilevitsj regnes ikke som oligark, engang, han er mafia, russisk-ukrainsk mafia, den mektigste av alle. Firtasj ble rik på grunn av ham. Og han fikk i sin tid lurt gassrettigheter fra gassprinsesse og tidligere heltinne, Julia Timosjenko, og har vært erkefiende med henne siden. Han har en helt sentral posisjon i ukrainsk politikk og business, han er en av dem som trekker i trådene, en av de fire med mest innflytelse. Det er han og Akhmetov som har kontrollert Janukovitsj, den tidligere presidenten, og det var han og Akhmetov som trakk støtten til Janukovitsj, og med det lot ham falle, februardagene i 2014.

Så har det skjedd et par merkelige ting. Plutselig ble Firtasj arrestert i Østerrike, på ordre fra USA. Han betalte en vanvittig sum i kausjon, over hundre millioner dollar. Så var det et møte mellom Firtasj, bokseren Klitsjko og nåveærende president, Porosjenko, hos Firtasj, i Wien. Rett etter dette møtet annonserte Klitsjko at han trekker seg fra presidentvalget, og i stedet støtter Porosjenko. Med det ble Porosjenko overlegen, og slik ble det sannelig Firtasj som sørget for også at Ukraina har den nåværende presidenten de har. Han har en finger med i spillet i alt, han har en enorm innflytelse, selv fra sin eksiltilværelse i Østerrike.

Dette vet selvsagt amerikanerne. Firtasj var ivrig etter å snakke med den amerikanske ambassadøren i Kiev en periode, det vet vi fra Wikileaks. Firtasj ville gjerne tegne et mer positivt bilde av seg selv, og lyktes vel bare delvis med det. I hvert fall ville amerikanerne hindre ham i å legge hindringer i veien på Ukrainas ferd mot vest, Firtasj har jo ord på seg for å være russisk-vennlig, noe som ikke er så rart, kanskje, all den tid handelen å tjene penger på, gjerne skjer med Russland. Så USA utsender arrestordre på Firtasj, høsten 2013, samme dag som viseutenriksminister Victoria Nuland reiser til Kiev, for å overtale daværende president Janukovitsj til å undertegne avtalen med EU.

Heisan.

Det virker sannelig som motivet bak arrestasjonen er politisk. Dette inntrykket blir forsterket, da Nuland kommer hjem, og annonserer at Janukovitsj kommer til å skrive under, og USA trekker arrestordren. Så utsteder de en ny arrestordre, kort etter Janukovitsj er avsatt, og samme dag som statsminister Jatesniuk er i Washington.

Er ikke dette litt vel tilfeldig til å være helt pent? Det mente i hvert fall retten i Wien, Firtasj ble frifunnet. Om saken kan dere lese i New York Times, eller på Bloomberg news.

Her skal sies at Firtasj med alle sine milliarder samlet sammen det beste advokatkorpset som er å oppdrive, og opplysningene jeg her har skrevet, har jeg fra dem. Det viser også at det er forskjell på folk, også i våre vestlige demokratier med våre såkalte rettsstater, en erkekriminell som Firtasj kan sno seg unna alle anklager, fordi han har pengene til det, mens folk flest må nøye seg med advokaten de blir tildelt, og bukker under i møte med en statsmakt med mye, mye større ressurser. Det er noe alvorlig galt med verden.

I morgen er det årsdagen for mordbrannen i Odessa. Over 40 mennesker brant inne, eller døde i det de forsøkte å hoppe ut av den brennende bygningen. Til sammen døde 48 mennesker den 2. mai, 2014, og flere hundre ble skadde. De fleste var det som i vestlige og ukrainske medier kalles pro russere, et ganske listig triks på å trekke Russland inn i konflikten. De protesterte mot regimet i Kiev, og de var ukrainske statsborgere. De ble jaget inn i en bygning, bygningen kom i brann, og ingen forsøkte å slokke brannen eller å hjelpe de som var inne, ut. Ukrainerne stod utenfor og jublet. Noen sang nasjonalsangen. Det er filmer av ukrainere som sparker og slår folk som har kommet seg ut av den brennende bygningen, som tvinger dem til å krype på alle fire på asfalten. De har nettopp unnsluppet en mordbrann, og blir ydmyket av flokken, kvinner og menn.

Det er en setning fra denne dagen jeg aldri glemmer, det var fra en av dem som stod på taket og så hva som skjedde, vennene hans brant til døde, og der stod ukrainerne og sang den ukrainske nasjonalsangen. – Vi dør, og de synger nasjonalsangen. Jeg tilgir dem aldri.

Ingen er tiltalt, ingen er straffet, ingenting er etterforsket, det er ingen minnesmerker eller offisielle blomster på gravene. Forskjellen til de som døde på Maidan er slående, og de som identifiserer seg med ofrene i Odessa ser den veldig tydelig og kjenner den veldig vondt. De ukrainske ultranasjonale hedrer de 2-3 ukrainerne som døde, ukrainske nasjonalister var det, fotballpøbler og Høyre sektor, folk som ikke tåler se demonstranter marsjere av andre grunner enn dem selv. Statsminister Jatseniuk uttalte at politiet skulle straffes, at det trengtes store utskiftninger i politiet i Odessa. Det ble også snakket om at flere av de døde skulle ha russiske pass. Som om det gav noen rett til å drepe dem. Dessuten var det ren løgn.

Det blir ingen verdig minnemarkering i morgen. Ukraina har sendt hæren sin til Odessa, de er linet opp med det de har av våpen og utstyr, inkludert det som kan se ut som amerikanske militærkjøretøy, uten at jeg skal si det for sikkert. Kamuflasjefargen er ørkensand, laget for Midt-Østen, helt ulik den karakteristiske grønnfargen til de ukrainsk-russiske panservognene.

Den vestlige verden har ikke satt seg inn i dette, føler ikke dette, kjenner ikke dette. De vet ingenting om Bandera, forstår ikke motsetningene mellom øst og vest i Ukraina, kjenner ikke sakene, men stoler på våre prinsipper og instinkter, og er fullt og helt overbevist om at Russland er den store skurken. Derfor går vi inn med sanksjoner, og sier Russland skal trekke seg ut. Vi vil med det bare overlate hele det russisktalende Ukraina til et regime som behandler dem som dyr. Eller, jeg skal være presis, som terrorister. Det er den offisielle betegnelsen. Militærkampanjen mot dem kalles ATO – Anti terrorist operasjonen.

40 drepte er ikke verd et vennlig ord, de som dreper russere opphøyes til nasjonale helter, det er forbudt å kritisere de som drepte kvinner og barn under andre verdenskrig, det er forbudt å snakke pent om de som frigjorde Øst-Europa fra nazistenes redsler, nasjonal lovgivning bestemmer hvem som er helt og skurk, hvilke døde det er verd å minnes, og hvem det bare er bra å bli kvitt. De som er uenige i den nye politikken blir skutt. Det er 10 stykker så langt i år, noen angivelige selvmord, ikke alle er døde av skyting.

Kanskje noen skulle minne ukrainerne og den vestlige verden på at det er flere pro russere på Krim og i Donbass, ja til og med Kharkov og Odessa, enn det var ukrainere i Lvov. Eller Lwow, som byen het da. Den var polsk, i vedtatte, anerkjente grenser. De ukrainske nasjonalistene samarbeidet med de tyske nazistene i forsøket på å opprette en en selvstendig, ukrainsk stat, alliert med Hitler. Hva var det opprørerne i øst forsøkte på igjen? Økt selvstyre? Hvordan kan man gjøre de første til helter, og de andre til terrorister?det er et spørsmål ingen vil svare på, og som det i Ukraina er forbudt, straffbart og livsfarlig å stille.

Ukraina er ikke i nærheten av å få gjort noe med de virkelige problemene som rir landet, og de er skyld i det selv, og vi er skyld i det. Vi har hjulpet til med at et kjeltringstyre er erstattet av et annet, og vi har sluppet løs et ultranasjonalt troll som det nå skal mye til for å få roet ned. Spenningene som var i landet er skrudd opp til bristepunktet, og forbi.

Og hele tiden må vi spørre hva var det egentlig vi ville oppnå? Hva slags avtale var det egentlig EU ville skrive med Janukovitsj, høsten 2013, og hvorfor var det så uhyre viktig å få skrevet den akkurat da, den høsten, det året? Hva var det egentlig USA drev med, halve kloden unna dem selv? Det er en stygg, stygg maktkamp som foregår, langt over hodene på vanlige folk, de blir ofret og seigpint, for at USA og EU krangler med Russland om Ukraina, EU og NATO vil ha det, Russland vil ikke gi slipp, og «folkeviljen» og «nasjonal suverenitet» er ord som må settes i hermetegn skal de kunne brukes her. Verken EU eller NATO-landene aksepterte Ukrainas suverenitet når den valgte presidenten ikke ville gjøre avtale med dem, da måtte presidenten avsettes. At det ukrainske folket hadde stemt inn et helt annet parlament og en helt annen president enn de som ble sittende med makten gjennom 2014, det blir ignorert hos oss i vest og fullstendig ignorert av det nye regimet i Kiev.

Ikke alle i Ukraina ville være med på denne politikken. Fullt forståelig, spør du meg, anti-russisk nasjonalisme er like stygg som anti-jødisk, anti-islam, anti-mørkhudede, og det går ikke an å kreve ukrainere som identifiserer seg med Russland bare skal finne seg i diskrimineringen og undertrykkingen. Det blir til og med sagt at de ukrainerne som liker Russland kan flytte til Russland. Det er etnisk rensing, og ikke slik vi skulle like i et Europa som vi vil ha det. Det er også uhyggelig likt det som skjedde i Vest-Ukraina under og etter krigen. Og det nåværende regimet i Kiev tar ikke avstand fra det, de glorifiserer det og dyrker det. For dem er det sånn det skal være.

Det var første mai i dag, arbeidernes dag. I området som i dag utgjør Ukraina pleide det å være en festdag. I dag, i 2015, er det en dag å gråte over. Og det ser ikke ut til å være noen grunn til å kunne tørke tårene på en god stund ennå. Det er ingenting som tyder på at problemene Ukraina har, skal få en løsning på mange, mange år. Og til de som går i den innbilning at det nok vil løse seg bare Putin forsvinner fra makten i Russland, så er det å vite at problemene stikker mye, mye dypere enn det. Det burde EU ha visst, da de fikk det for seg at de skulle presse Janukovitsj til å skrive under en avtale med dem, og til å vende Russland ryggen. Det slapp alle vonde krefter løs.

Forferdelige demonstrasjoner i Ukraina

Jeg sjekket nå forsiden på NRK.no og Aftenposten.no, jeg søkte på Ukraina på norske nyheter, og jeg søkte på Ukraine på engelske. Ingen norske medier ser ut til å nevne det overhodet. På engelske medier er det dekket, men det er ikke på forsiden, verken på BBC, Guardian eller New York times, eller the Telegraph, eller noen av de andre jeg sjekket. Om man skriver noe, er det heller om Lavrov og Kerry som har hatt samtaler om bekjempelse av IS. Ja, og så har det vært en fotballkamp for under 23-laget.

Ingen skriver om eller løfter frem de forferdelige demonstrasjonene som har vært i Ukraina i dag. De har vært i Kiev, de har vært i Kharkov, de har vært i Lvov, og de har vært i Odessa. Det er de fire gjenværende store byene i landet det ukrainske regimet har kontroll over, eller noenlunde kontroll over. I Kiev angrep demonstranter parlamentsbygningen, og angrep politiet som stod i beskyttelsesring rundt det. Bildene minner mistenkelig om tilsvarende bilder fra Maidan-demonstrasjonene, få kunne sett forskjell på bilder fra den gang, og nå. Det måtte vel være årstiden, været, og mengden flagg med nynazistiske symboler. Man husker også hvor sammenstøtene foregikk. Den gang var det gjerder rundt den ukrainske parlamentsbygningen, så demonstrantene nådde ikke frem.

Hva er det så som gjør at vestlige medier ikke finner disse demonstrasjonene verdt å nevne? Er det fordi de går i mot vår narrativ, at Ukraina er de snille, og Russland de slemme, og at ukrainerne ønsker frihet og demokrati, og vi i vest støtter dem i det? Russerne har lenge kjørt en standhaftig propaganda om at ukrainerne er fascister, særlig de som har overtatt makten, og vi i vest har latterliggjort dem for det. Vi sier at mediene deres er «ensrettet», og at det russiske folket blir «ført bak lyset».

Hva da når det vitterlig er store mengder mennesker med klart synlige fascistiske symboler, som går i tog, smeller bomber, holder taler og appeller, og angriper politiet, som skal beskytte nasjonalforsamlingen? Er ikke dette fascistisk? Hører ikke dette med til historien? Blir kanskje ikke vi også ført bak lyset, av våre medier og våre politikere, som bare henleder oppmerksomheten til de tingene ved konflikten som tjener vår sak?

Jeg er redd og urolig over dette. Demonstrasjonene ble utløst av at det i dag er minnemarkeringen for den beryktede Ukrainske opprørshæren UPA, den som ble ledet av like beryktede og kontroversielle, Stepan Bandera. Denne hæren drepte jøder og polakker, og samarbeidet en stund med de tyske nazistene under andre verdenskrig. Det høyreekstreme og ultranasjonalistiske partiet Svoboda foreslo i dag å gi forhenværende medlemmer av UPA status som «veteraner», man skal ikke kunne mye krigshistorie for å se hvor kontroversielt dette er. De samarbeidet med nazistene – og skal gis samme status som dem som kjempet og led mot dem. Forslaget nådde ikke frem til avstemning i nasjonalforsamlingen, og dermed brøt det alt sammen løs.

Nå er det riktignok uklart om det var minnemarkeringen eller resultatet i avstemningen – altså den avstemningen som ikke ble noe av, formannen i parlamentet, forhenværende midlertidig president, Turtsjenov, avviste å ta det opp til votering – som forårsaket demonstrasjonene. De foran nasjonalforsamlingen ble nok utløst av det som foregikk der. Disse demonstrasjonene var de voldelige, her ble folk skadet, og det er flust med stygge bilder og film på internett. Det samme er med alle nynazistene som marsjerer i gatene – ja, det er vanskelig å kalle dem noe annet enn det, når symbolbruken er så åpenbar. Den ekstreme nasjonalismen i Ukraina er riktignok marginal, men den er synlig, og den er svært stygg.

Og den bør ikke underslås. Den ukrainske presidenten, Petro Porosjenko, står overfor formidable utfordringer i landet sitt. Det er ikke bare Russland som forårsaker dem. Det er heller ikke slik, at om Russland bare slutter å involvere seg, så vil Ukraina som ved et trylleslag bli et velfungerende land, og de farlige ultranasjonalistene vil forsvinne tilbake til fotballstadionene igjen. Det er elementer i Ukraina som er farlige, det er noe ved stemningen i landet som er dypt foruroligende, og det blir stort sett ignorert i den vestlige verden, mens det blir forstørret og gjort til en hovedsak i den russiske.

Det fører bare til en dyp, dyp splittelse, som bare gjør tingene verre for alle. Og slik har det vært siden krisen begynte.