Diskusjonen om Canadas utenriksministers ukrainske bakgrunn

Da Christina Alexandra – eller Chrystia – Freeland overtok stillingen som Canadas utenriksminister etter Stephane Dion i januar i år, vakte det ikke så enorm oppsikt. Utenfor Canadas grenser ble det lagt litt vekt på at hun var Canadas første kvinnelige utenriksminster på 24 år, og at hun stod på listen over canadiere med nektet innreisetillatelse til Russland. Den listen havnet hun på i 2015. Hun skrev selv en artikkel om hvorfor, på Brookings, My Ukraine, and Putin’s big lie. Artikkelen er så velskrevet at det er sjelden politikere er i stand til å skrive sånn uten profesjonell PR-hjelp. Men så har jo også Freeland en fortid som journalist og forfatter. Det er i følge henne selv noe av årsaken at hun ble nektet innreisetillatelse.

I alle fall, artikkelen er et retorisk mesterverk. Hun skriver at hun var lei seg for innreiseforbudet, at hun «regner seg som russofil», at hun «snakker språket», har fordypet seg i og studert litteraturen. Så fortsetter hun med at hun også er en del av Canadas ukrainske samfunn, eller Ukrainian-Canadian community, og videre at besteforeldrene på morssiden flyktet fra Vest-Ukraina etter at Stalin og Hitler tegnet sin ikke-angrepspakt. Deretter er det kort om drømmen om et fritt Ukraina, «slik det hadde vært en kort periode i kaoset etter revolusjonen i 1917», men at de måtte leve i «politisk eksil».

Slik blir det tegnet en ganske gripende historie om en familie som måtte flykte fra hjemlandet sitt, leve i eksil, og greide seg som best de kunne, inntil tidene nå er blitt annerledes. Det blir referert til en del historiske kjennsgjerninger, Molotov-Ribbentrop-pakten, eller Stalin og Hitler, som det heter her, og om revolusjonen i 1917. Hun forteller om det ukrainske samfunn i Canada, det teller ganske mange, og består av flyktninger, som henne. Så er det hvordan hun har slått seg opp i Canada, blitt medlem av parlamentet, og hvordan hun som politiker og journalist har kritisert Russland, av grunner få kan være i mot, som hvordan oligarkerne har vokst frem og hvordan Russland kriget i Tsjetsjenia. Hun skriver ikke engang at hun har kritisert det, bare at hun har skrevet om det, som journalist. Og hun har aldri vært nektet visa, som hun skriver, inntil nå. Deretter er det om krisen i Ukraina, Freedland blir her tydelig provosert, men holder seg i skinnet og skriver aldri usaklig, om enn noe av det hun skriver som fakta, er diskutabelt, og blir diskutert, intenst. De diskusjonene skal ikke jeg gå inn i. Det er ikke den som er hovedsaken med dette innlegget mitt.

Jeg vil i stedet vise til en artikkel som ble publisert i OttawaCitizen. Det er en avis jeg ikke kjenner, men som jeg lenker til her fordi med den kommer man raskest inn til kjernen i denne historien her, og den diskusjonen som har oppstått rundt det. Når Freeland skriver om sine besteforeldre på morssiden, som flyktet fra Sovjetunionen etter Stalin-Hitler-avtalen, og som så levde på flukt og med drømmen om et fritt Ukraina, så er det en sannhet med visse modifikasjoner. Denne bestefaren samarbeidet med de tyske nazistene, noen han langt fra var alene om blant ukrainske nasjonalister. Det var strategien de ukrainske nasjonalistene valgte, de ville samarbeide med nazi-Tyskland for å kvitte seg med Sovjetmakten. Det er hva de som støtter dem i dag, sier om disse tingene. Men det er også en del av historien at de ukrainske nasjonalistene delte den nazistiske ideologien, de var voldelige som dem, og var med på masseutryddelse av russere, polakker og jøder. Så det er virkelig vanskelig å komme utenom en konklusjon om at disse ukrainske nasjonalistene ikke bare samarbeidet med de tyske nazistene, de var nazister selv også.

Dette er en del av historien man generelt skal være litt forsiktig med. Her er det mye gammelt hat som vekker sterke følelser når det kommer frem i lyset og blir diskutert, eller blir brukt i propagandaen for å nå politiske mål. Polakker, ukrainere og russere har begått mange stygge overgrep mot hverandre opp gjennom historien. Ønsket om hevn og rettferdighet blir raskt sterkere enn ønsket om forsoning. I dagens verden er det de som har blitt utsatt for russiske overgrep som har lettest for å vinne seg plass i den vestlige medieoppmerksomheten, det er polakkene, balterne, ukrainerne og de andre som møter forståelse, det er de som får sympati. At de også har begått ugjerninger blir bortforklart, bagatellisert eller glemt. Men for de som er utsatt for overgrepene eller hatideologien, så er det ikke så lett å bortforklare det, bagatellisere det, eller glemme det.

Begrep som «Alternative facts» og «Fake news» sitter løst nå om dagen. Det var også det Christina Freedland prøvde seg med, når familiefortiden på ny kom opp, nå etter at hun ble utenriksminister. Det står litt om det i Washington post, i en artikkel kalt Russia should stop calling my grandfather a Nazi, says Canada’s foreign minister. Jeg tar med hele sitatet hvordan hun uttaler seg, under en pressekonferanse der saken var at Canada fortsetter et militært treningsprogram i Ukraina i ytterligere to år (militært treningsprogram i to år, folkens, det er NATO, allerede det er nok til å få mange til å se rødt):

“I don’t think it’s a secret,” she told reporters after announcing a two-year extension of a Canadian military training mission in Ukraine. “American officials have publicly said and even (German Chancellor) Angela Merkel has publicly said that there were efforts on the Russian side to destabilize Western democracies, and I think it shouldn’t come as a surprise if these same efforts were used against Canada.”

«Jeg tror ikke det er noen hemmelighet», fortalte hun reportere etter å ha annonsert en toårig forlengelse av et canadisk militært treningsoppdrag i Ukraina. «Amerikanske tjenestemenn har offentlig uttalt og til og med (den tyske kansleren) Angela Merkel har offentlig sagt det er forsøk fra russisk side på å destabilisere vestlige demokratier, og jeg tror ikke det skulle komme som noen overraskelse om de samme forsøkene ble brukt mot Canada.

Hun avviser med andre ord hele greiene. Hun og hennes støttespillere viser også til at det er såkalte «prorussiske medier», som kommer med saken, og videre derfra til at det er en antiinformasjonskampanje fra Kreml, og fra Putin, og altså at målet er å «destabilisere vestlige demokratier».

Mon det. Jeg har for eksempel ikke noe slikt mål. Men jeg kan lese, og jeg kjenner historien lite grann. Det står også å lese i de to lenkene jeg har lagt ut, til Washington post og Ottawa citizen. Alt jeg nå skriver, tar jeg fra de to artiklene, og fra diskusjonene som har fulgt ut i fra dem. Bestefaren til Chrystia Freedland heter Michael Chomiak. Han vokste opp i en del av vestukraina som ble annektert av Polen i mellomkrigstiden, så det var visst ikke så veldig fra Stalin og Sovjetunionen de flyktet allikevel, ikke ennå i alle fall. Under nazi-okkupasjonen var han redaktør for en avis i Krakow, Krakivski vesti, en ren nazi-avis, ren nazi-propaganda. Dette er ikke russisk desinformasjon, men fra Los Angeles holocaust museum (om avisene Krakivski visti og Lvivski visti):

“The editorial boards carried out a policy of soliciting Ukrainian support for the German cause,” the Holocaust Museum noted. “It was typical, within these publications, to not to give any accounts of the German genocidal policy, and largely, the editions resorted to silencing the mass killing of Jews in Galicia. Ukrainian newspapers presented the Jewish Question in light of the official Nazi propaganda, corollary to the Jewish world conspiracy.”

«Redaksjonene førte en politikk med å oppfordre til ukrainsk støtte for den tyske sak», bemerket Holocaust museet. «Det var typisk innen disse publikasjonene ikke å gi noe regnskap for den tyske folkemordspolitikken, og i det store og hele, så brukte utgavene å tie om massemordet på jøder i Galicia (et område i det vestlige Ukraina og/eller østlige Polen). Ukrainske aviser presenterte det jødiske spørsmålet i lys av offisiell Nazi-propaganda, som en følge av den jødiske verdenskonspirasjonen.

Alt dette er Freedland selvfølgelig fullt klar over. Hun visste det også da hun kom med beskyldningene om «russisk desinformasjon». Hennes støttespillere, påfallende ofte fra demokratene i USA, har i kjent stil vært uforbeholdne i sin støtte, og stormet til konklusjonene om at russisk løgnaktighet og uredelighet ikke kjenner noen grenser, også familien til en stakkars flyktning, kan de angripe. Men så er det jo noe med det at også de som ble utsatt for volden og overgrepene til de tyske nazistene og deres støttespillere, har etterkommere, og sympatisører. Det er å gå litt over grensen, dette var folkemord, på kvinner, eldre og barn, det har ikke noe sidestykke i verdenshistorien. Det finnes ingen unnskyldning. Og det nytter heller ikke å komme med en bortforklaring, som at den stakkars bestefaren ikke hadde noe valg, han måtte samarbeide «for å berge livet». Han var redaktør for en avis. Det er litt mer enn bare å gjøre gode miner til slett spill. De ukrainske nasjonalistene og særlig de som støtter dem bør nok ta et oppgjør med seg selv, og hva sak de egentlig sklir ut i å støtte. Det ser virkelig rart ut, med alle såkalte liberale og progressive, som plutselig får det for seg at det ikke er så farlig å spre litt nazipropaganda, en tid der nazistene utrydder hundretusener og millioner fordi de tilhører en annen rase enn de selv.

En som lenge har talt russernes sak, uten at det på noen måte kan gå an å påstå at han står i ledetog med Putin, er Glenn Greenwald i The Intercept. Han har mye kredibilitet i de riktige miljøene, for han var en av dem som hjalp Edvard Snowden å publisere sin informasjon om hva den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA egentlig drev med. Greenwald er også åpen homofil, med en latino-partner, så verken beskyldninger om homofobi eller fremmedfrykt biter på ham. Skitten man pleier å kaste på de som er kritisk til vestlig mediedekning av Russland, fester seg ikke på ham. Greenwald er svært aktiv på Twitter, og man kan se at han er mektig irritert på alle de moralske bedreviterne – ofte fra demokratisk side – som er så raske til å tro på alt negativt om Russland, og like raske til å forsøke å sverte alle som forsøker å modifisere dette bildet. Han har også tatt tatt i denne saken, med det enkle spørsmålet, hvordan kan Freedland i 20 år ha tiet om familiens Nazi-fortid? Hvorfor går hun ikke enkelt ut og tar avstand? Hvorfor kaller hun det «russisk desinformasjon», når det er åpenbart at denne «desinformasjonen» verken er «desinformasjon» eller «russisk». Det er ganske enkelt kjensgjerninger.

Stormen pågår på Facebook og på Twitter. I akkurat denne saken ser prorusserne ut til å vinne, uten at det vil komme til å ha så mye å si. Forholdet mellom Canada og Russland er noe bedret, sammenlignet med sånn det var tidligere, slik det også er blitt det mellom Russland og de skandinaviske landene. Det er nå noe mer kontakt. Russiske styresmakter er heller ikke interessert i å fyre opp dårlig stemning med Canada, de har ingen interesse av at det blir konflikt med Canadas utenriksminister, det er generelt en grov forregning at Russland, Kreml og Putin kontrollerer alle såkalte «prorussiske»-nettsteder som dukker opp i ulike land. Også på prorussisk side finnes det myriader av folk som skriver og poster og mener ut i fra det de mener er riktig, og ofte har de også noen gode og gyldige poeng. Som her, for eksempel.

Kanskje kan vi også se en tendens til at den veldige demonisering av Putin og alt russisk er i ferd med å slå litt tilbake på de svertingen kommer fra. Glenn Greenwald skulle jo være et godt eksempel, han er ingen republikaner, han er verken kristen eller konservativ, han er nettopp en slik demokratene skulle hatt stemmene til, men nå har de satt ham og hans like ettertrykkelig på motstanderens banehalvdel. På engelsk har de lansert et uttrykk, energizing, jeg lurer på om jeg først så det hos Katherina vanden Heuvel, redaktøren i The nation, at all svertingen av Trump bare bidrar til å gi støttespillerne hans mer energi. Uten sammenligning for øvrig. I hvert fall er det klart at de som synes hatpropagandaen mot Russland går for langt, og at vi heller burde prøve å finne ut av det med vår store nabo i øst, denne gruppen får energi og tar til nettet når desinformasjonen blir for drøy fra den andre siden, når man får det til å virke som om man flykter fra Stalin og Hitlers redselsfulle regimer, når det man egentlig flykter fra, er straffen man vil få fordi man har samarbeidet med de tyske nazistene og okkupantene.

 

 

Druzjba naroda

Dette bildet viser Patonabroen og høydene med Lavra og skulpturen Rodina matj. Boulevard Druzjba naroda går rett til venstre, etter broen, slik vi ser det på dette bildet

Jeg har skrevet en del om busstoppet i Druzjba naroda, hvorfra man kan reise over til Dnjeprs venstre bredd og velge mellom en serie flotte elvestrender. Nå har jeg funnet ut at også veien disse busstoppene og metrostasjonen ligger i også heter Druzjba naroda, nærmere bestemt Boulevard Druzjba naroda. Jeg hørte det da Irina og jeg kjørte over med buss nummer 55 i dag. Og jeg bet meg merke i det av en meget ubehagelig grunn.

Det foregår en «derussifiseringsprosess» i Ukraina om dagen, eller en «antirussisk kampanje». Den politiske eliten som tok makten etter Maidan vil kvitte seg med det de kaller «Sovjetisk mentalitet», og måten de gjør det på er så sovjetisk som det kan få blitt. Også Sovjetkommunistene forsøkte å kjøre dampveivals over all tidligere kultur og historie, og trampe seg frem med navneendringer, riving av historiske byggverk og oppføring av nye. Sovjeterne gikk over i parodien med alle gatene oppkalt etter Lenin og Den røde armé, og dagens ukrainere vil øyensynlig ikke være noe dårligere. Ukrainerne gjør seg imidlertid ekstra flid med å provosere, og med det skyver de vår lille og ganske ubetydelige familie bort fra seg. Vi er ubetydelige for dem, men betyr ganske mye for oss selv, naturligvis. 

Druzjba naroda betyr «vennskap mellom folkene». Det er det russiske og ukrainske folket det er snakk om, og det er russerne som har funnet på navnet på gaten. Antagelig ble den bygget i Sovjettiden. For vår familie, som ikke synes det er noen særlig forskjell på russere og ukrainere, at det er brødrefolk som skulle være venner, så er det et fint navn. Min kones far var ukrainer, mens moren kommer fra en slekt sammensatt av litt russere og litt ukrainere og litt forskjellig. Nå går det ikke lenger av å si noe slikt, nå er det en sterk bølge av ukrainske nasjonalister som helt vil avvise den russiske arven, og med det ta bort plassen for min kone og hennes familie å kalle seg ukrainere.

En viktig dråpe for meg kom når det ukrainske parlamentet nå diskuterer om de skal skifte navn på denne vennskapsgaten vi liker så godt. Vennskap mellom folkene er ikke lenger akseptert, russerne skal være fiender. For å understreke dette velger de å kalle opp gaten etter en ukrainsk nasjonalister, han som kom opp med de «10 bud» om hva en sann ukrainer burde gjøre. Det er fra mellomkrigstiden, og går nazistene i næringen når det gjelder rasetenkning og førerdyrkelse. Dette et nazisme i ukrainsk variant, ordrett fra deres egen munn og penn. Russere, polakker, jøder, rumenere og magyarer (ungarsk) blir nevnt som fiender, «Ukraina for ukrainere» er bud 3, «ære lederne av fødelandet» bud 5, og bud 10 er at du ikke skal finne noen kone fra et annet folk.

De satte ideologien ut i live da nazistene fra Tyskland angrep. Jeg har alltid problemer med å huske forkortelsene til de forskjellige ukrainske militærorganisasjonene på forskjellige språk, det fantes flere, og de drepte, jaget og fordrev polakker, jøder og russere fra dagens vestre deler av Ukraina under andre verdenskrig. De drepte i titusenvis, hundretusener, det er vanskelig å vite hvilke drap som var fra ukrainere og hvilke fra tyskere og andre kollaboratører. Kvinner og barn ble ikke skånet, heller ikke gamle. De ukrainske nazistene var beryktet for sin grusomhet.

Det finnes bilder og filmer. Jeg anbefaler ingen å se dem.

Nå kaller dagens nasjonalistiske ukrainere opp gater etter lederne for disse militærorganisasjonene, og ideologene deres. Fordi de kjempet for ukrainsk frihet og selvstendighet. Og hensikten helliger middelet.

Ikke for oss. Vi kan ikke være med på det nasjonale prosjektet disse ukrainerne er i gang med. Skal det være slik, vil ikke vi være ukrainere, og vi vil heller ikke støtte dem. Jeg tror ikke noe på å bygge opp en sterk nasjon gjennom hat mot andre nasjoner og folkeslag, gjennom å utpeke seg fiender og forsøke å samle seg mot dem.

Så for oss vil det alltid være Druzjba naroda, vennskap mellom folkene. For oss er ukrainerne og russerne brødrefolk som hører sammen, og som skulle være venner med hverandre og samarbeide. Vi kommer til å bruke det gamle navnet på gaten vi er i så ofte og kjenner så godt, Druzjba naroda, vennskap mellom folkene.

 

Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

Første mai, 2015 – Ukraina

Nrk har viser for tiden en fransk dokumentarserie kalt «Tilintetgjørelsen». Den handler om jødeutryddelsen under andre verdenskrig, den verste forbrytelsen i menneskehetens historie. De har kommet til episode 3, episode 4 av 8 vises tirsdag 2130, og de har en egen nettside. Siden serien er fransk, er det begrenset hvor lenge den vil være tilgjengelig. Jeg har sett de tre første episodene i dag og i går. Det er sterke saker. Jeg har interessert meg for denne historien siden jeg var barn og leste Herman Sachnowitz, «Det angår også deg», om en nordmann i Auschwitz.  Jeg har lest veldig mange bøker om emnet, skjønnlitterære, fagbøker og biografier, og jeg har sett og oppsøkt filmer, både dokumentarer og spillefilmer. Jeg har også reist, og sett. Det slutter aldri å ryste meg, alltid på nye måter, grusomhetene er så overveldende og foregår på så mange nivåer, akkurat nå som jeg har et lite barn og en kone jeg elsker, klikker det for meg når de skyter barn. Jeg greier ikke å begripe at det er mulig. Barnet er der, i armene på moren, og de skyter det.

I episode 3 av serien viser de hva som skjer når Hitler-Tyskland innvaderer Sovjetunionen, sommeren 1941. Det er da grusomheten begynner for alvor, det er da de går fra terror og trakassering og vold og ran, til mord. Det finnes også filmklipp. Heldigvis har filmskaperne klippet bort det verste, vi skjønner hva som vil skje, og at alt er på film, men selve drapet er ikke nødvendig å vise. Man blir bare avstumpet av det, venner seg til å se folk bli drept, og reagerer ikke på det som man burde. Det er klipp fra Lithauen og Ukraina, Vilnius, Lvov, byer som nylig er okkupert av Sovjetunionen. Befolkningen der ser nazistene som frigjørere, og hilser dem velkommen. Heller dem enn sovjetrusserne. De tar del i jødeutryddelsen, bare mer primitivt, voldelig. Tyskerne terroriserer jødene, og kan både piske og slå dem. Men når de skal drepe dem, så skyter de dem. I Lithauen var det en kar som slo i hjel 50 jøder, med jernstang. Opptrinnet ble filmet. I Lvov ser vi nakne kvinner, eldre kvinner, nakne, bli slått og jaget. Det er mødre. Gjorde de dette foran øynene på barna?

Jeg synes det er så opprørerende. Dette er mobben, vi vet ikke hvem de er, annet enn at de er ukrainere, de som står bak ugjerningene i filmen. Men det er vel dokumentert at ukrainske nasjonalister på denne tiden opprettet hærstyrker som samarbeidet med tyskerne. De utførte grusomhetene, de drepte titusenvis, gamle, kvinner og barn, ikke noe heroisk i det hele tatt, det var rent, skjært massemord, og de utmerket seg ved sin groteske voldsomhet. Bildene i dokumentarfilmen viser mobben, hærstyrker som OUN (Organisasjonen av Ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren) gjorde det systematisk.

Det er på vei til å bli del av ukrainsk lovgivning at det skal bli forbudt å snakke negativt om disse hærstyrkene. Deres sak var god, de kjempet for ukrainsk selvstendighet, og da skal man ikke diskutere metodene. Første januar hvert år blir det arrangert marsjer i Kiev (billedsøk på Google viser hvordan det ser ut, noen bilder herfra ville kanskje endre folkeoponionen i enkelte land), til ære for deres leder, Stepan Bandera. I denne marsjen deltar selvsagt de høyreekstreme partiene i Ukraina, Svoboda, Høyre sektor, Det radikale partiet til villmannen Oleh Lyashko, men sannelig også fedrelandspartiet til Tymasjenko og folkefronten til Jatseniuk. De var der sannelig min hatt alle sammen. De tar ikke avstand til myrderiene, kritiserer dem ikke, bagatelliserer dem ikke engang, de bare oppfører seg som om de ikke var der. Det eneste de vil si er at Stepan Bandera og hans menn kjempet for ukrainsk selvstendighet, og derfor er nasjonale – offisiell betegnelse: helter av Ukraina, en av mange kontroversielle lover som splitter landet, og har gjort det i årevis, er Bandera nasjonalhelt eller massemorder? Nå er han og hærstyrkene hans på ny nasjonale helter, styresmaktene forsøker gjennom lovgivning å legge lokk på å mene noe annet.

Da er de allerede mer enn nok for meg. Jeg kan ikke støtte et slikt regime, aldri, og det er grelt at landene i Europa og særlig USA oppfører seg som om disse folkene er normale. Som om det er greit å utføre massemord mot andre raser, så lenge det er for «ukrainsk selvstendighet». Patrick Cockburn er en journalist man kan stole på, han har jobbet i Midt-Østen og i Moskva, for seriøse aviser som Financial Times og Independent, han har skrevet bøker og vunnet priser, det er ikke noe tull med ham. Han har skrevet en artikkel i Independent, om Lvov, eller Lviv, eller Lemberg, om ukrainsk nasjonalisme, og hvor stygg den historien egentlig er. Artikkelen er illustrert med et bilde også, av fem-seks menn, som terroriserer en kvinne, hun er halvt i svime, ser det ut som, det ser ut som de har en slags pose med noe tungt å slå henne med, det er ikke godt å si. Hun virker også våt, som om hun har ligget i søle, og er i forhold til mennene ubeskyttet og lettkledd. I et bilde lenger nede ligger en kvinne på bakken, også hun lettkledd, i kjole, med menn rundt.

Menn som slår kvinner. Det pleier å vekke følelser hos folk. Men det er noe med den ukrainske nasjonalismen, de slipper unna med alt. Byen Lvov er ukrainsk, heter det nå, den heter Lviv, og er ukrainsk, den mest ukrainske av alle byer, den eneste storbyen i Ukraina der folk faktisk snakker ukrainsk, og ikke russisk. I mellomkrigstiden bodde det i følge artikkelen til Cockburn 312 231 mennesker i denne «ukrainske» byen, som på denne tiden vitterlig var polsk, og bebodd av polakker, 157 490 av dem. Av resten var cirka 100 000 jøder, og cirka 50 000 ukrainere. Vi vet meget godt hva som skjedde med jødene. De ble drept, enten direkte, av mobben, eller i gasskamrene i en av dødsleirene. Mange døde indirekte, av sult eller sykdommer. Noen frøs sikkert i hjel, kalde vintre uten brensel. Polakkene ble sendt bort av Stalin, etter krigen, omplassert til det nye Polen i vest, det som tidligere hadde tilhørt Tyskland.

Slik fikk ukrainerne byen sin. Et bedre eksempel på etnisk rensing skal man lete lenge etter. De var i mindretall, og ble gjennom massemord og deportasjoner flertallet. Kom ikke her og snakk om «helter» og «heroisk kamp». Ukrainerne fikk Lvov – eller Lviv, som de vil byen skal hete – gjennom ugjerningene til to av forrige århundres verste redselsregimer.

Det er første mai i dag. Det var en dag som betydde mye i det gamle Sovjetunionen. Det betydde kanskje ikke så veldig mye for vanlige folk, men det betydde mye i propagandaen. For gamle er dette minner å ta med seg, det var en fridag, der de ble feiret. Over hele Ukraina er det gjort forsøk på å feire denne dagen litt også i dag. I Kiev forsøkte man seg endatil med å hente frem de gamle medaljene, for tapper innsats i Sovjetsamfunnet, medaljer med hammer og sigd, symboler det ukrainske parlamentet vil gjøre forbudt. Noen forsøkte seg også med det røde sovjetflagget, i litt forskjellige versjoner. Det var kun i bildene fra Sevastopol og Simferopol på Krim det var glede å spore i ansiktene på folk. I de opprørskontrollerte områdene i Donetsk og Lugansk var det gjort forsøk på å gjøre dette skikkelig, med marsjer og korps, men hverdagen er nok litt for nær og litt for virkelig til at man kan være helt glade.

De som ser med nostalgi tilbake på Sovjettiden, en tid der man hadde penger nok til å kjøpe det man trengte, og man visste hva man hadde å forholde seg til i dag og i morgen, de har kanskje eller kanskje ikke fått med seg de siste prognosene for ukrainsk økonomi, fra verdensbanken. For 2015 ventes en nedgang på 7,5 %, og en inflasjon på 40 %. Det følger nedgangen fra i fjor, og inflasjonen fra i fjor, begge fra kritisk lave nivåer.

Det er så stygt det som skjer. Ukraina er fortapt, det er over 40 millioner mennesker. Over hele den vestlige verden finnes en kompakt majoritet som er overbevist om at dette er Russlands skyld, og at vi står helt uten skyld, slik vi står helt uten skyld i Irak, Libya og Afghanistan, vi vil jo bare det beste, frihet og liberalt demokrati er våre idealer, dette vil vi spre til hele verden. Så er det bare alle disse onde maktene som forstyrrer oss, den islamske stat i Midt Østen, Russland i Ukraina.

Den islamske stat er bygget opp av USA og har våpen fra USA. Den kan operere fordi USA har svekket statsmakten i Irak, og i Libya, og de vinner støtte fordi USA og dets allierte har vært så umenneskelig arrogante i oppførselen sin. En halv million barn døde unødvendig i Irak på gunn av de vestlige sanksjonene mot landet, det er tall fra FN, de er etter hva jeg vet ikke bestridte. I et famøst intervju på 60 minutes sier USAs utsending til FN at denne politikken var «riktig». Hun tar ikke avstand fra den. En halv million barn er visst slikt vi må regne med, i kampen for å nå USAs politiske mål, som i dette tilfellet var å gjøre slutt på regimet til Saddam Hussein.madeline Lanrigjt heter hun, klippet finnes på YouTube, og kommer opp med en gang, når man søker på navnet hennes.

Siden skulle jo USA gå til krig mot Irak, basert på en løgn. De arresterer og myrder muslimer over hele verden, bruker droner til det, og kan holde muslimer uten lov og dom på Guantanamo, og de torturerer dem, uten annet enn kritikk fra vestlige intellektuelle. Det blir aldri noen sanksjoner mot USA. De vil aldri møte til krigsforbryterdomstolen i Haag. De er dommer, bøddel og jury, de lager lovene og bestemmer rekkevidden av dem.

I Østerrike var det nettopp en rettssak mot den ukrainske oligarken Dmitro Firtasj. Dommen falt i går. Anklagen gikk på at han hadde betalt bestikkelser til India. Det har han sikkert gjort, som alle ukrainske oligarker er Firtasj kriminell så det rekker. Det er ingen i Ukraina som har tjent pengene sine på ærlig vis, hvis de har mange av dem. Firtasj er vel heller verre, enn bedre, skal man dømme av historien hans. Han har hatt forretningsforbindelser med det som lenge var verdens mest ettersøkte mann, Semion Mogilevitsj, Mogilevitsj regnes ikke som oligark, engang, han er mafia, russisk-ukrainsk mafia, den mektigste av alle. Firtasj ble rik på grunn av ham. Og han fikk i sin tid lurt gassrettigheter fra gassprinsesse og tidligere heltinne, Julia Timosjenko, og har vært erkefiende med henne siden. Han har en helt sentral posisjon i ukrainsk politikk og business, han er en av dem som trekker i trådene, en av de fire med mest innflytelse. Det er han og Akhmetov som har kontrollert Janukovitsj, den tidligere presidenten, og det var han og Akhmetov som trakk støtten til Janukovitsj, og med det lot ham falle, februardagene i 2014.

Så har det skjedd et par merkelige ting. Plutselig ble Firtasj arrestert i Østerrike, på ordre fra USA. Han betalte en vanvittig sum i kausjon, over hundre millioner dollar. Så var det et møte mellom Firtasj, bokseren Klitsjko og nåveærende president, Porosjenko, hos Firtasj, i Wien. Rett etter dette møtet annonserte Klitsjko at han trekker seg fra presidentvalget, og i stedet støtter Porosjenko. Med det ble Porosjenko overlegen, og slik ble det sannelig Firtasj som sørget for også at Ukraina har den nåværende presidenten de har. Han har en finger med i spillet i alt, han har en enorm innflytelse, selv fra sin eksiltilværelse i Østerrike.

Dette vet selvsagt amerikanerne. Firtasj var ivrig etter å snakke med den amerikanske ambassadøren i Kiev en periode, det vet vi fra Wikileaks. Firtasj ville gjerne tegne et mer positivt bilde av seg selv, og lyktes vel bare delvis med det. I hvert fall ville amerikanerne hindre ham i å legge hindringer i veien på Ukrainas ferd mot vest, Firtasj har jo ord på seg for å være russisk-vennlig, noe som ikke er så rart, kanskje, all den tid handelen å tjene penger på, gjerne skjer med Russland. Så USA utsender arrestordre på Firtasj, høsten 2013, samme dag som viseutenriksminister Victoria Nuland reiser til Kiev, for å overtale daværende president Janukovitsj til å undertegne avtalen med EU.

Heisan.

Det virker sannelig som motivet bak arrestasjonen er politisk. Dette inntrykket blir forsterket, da Nuland kommer hjem, og annonserer at Janukovitsj kommer til å skrive under, og USA trekker arrestordren. Så utsteder de en ny arrestordre, kort etter Janukovitsj er avsatt, og samme dag som statsminister Jatesniuk er i Washington.

Er ikke dette litt vel tilfeldig til å være helt pent? Det mente i hvert fall retten i Wien, Firtasj ble frifunnet. Om saken kan dere lese i New York Times, eller på Bloomberg news.

Her skal sies at Firtasj med alle sine milliarder samlet sammen det beste advokatkorpset som er å oppdrive, og opplysningene jeg her har skrevet, har jeg fra dem. Det viser også at det er forskjell på folk, også i våre vestlige demokratier med våre såkalte rettsstater, en erkekriminell som Firtasj kan sno seg unna alle anklager, fordi han har pengene til det, mens folk flest må nøye seg med advokaten de blir tildelt, og bukker under i møte med en statsmakt med mye, mye større ressurser. Det er noe alvorlig galt med verden.

I morgen er det årsdagen for mordbrannen i Odessa. Over 40 mennesker brant inne, eller døde i det de forsøkte å hoppe ut av den brennende bygningen. Til sammen døde 48 mennesker den 2. mai, 2014, og flere hundre ble skadde. De fleste var det som i vestlige og ukrainske medier kalles pro russere, et ganske listig triks på å trekke Russland inn i konflikten. De protesterte mot regimet i Kiev, og de var ukrainske statsborgere. De ble jaget inn i en bygning, bygningen kom i brann, og ingen forsøkte å slokke brannen eller å hjelpe de som var inne, ut. Ukrainerne stod utenfor og jublet. Noen sang nasjonalsangen. Det er filmer av ukrainere som sparker og slår folk som har kommet seg ut av den brennende bygningen, som tvinger dem til å krype på alle fire på asfalten. De har nettopp unnsluppet en mordbrann, og blir ydmyket av flokken, kvinner og menn.

Det er en setning fra denne dagen jeg aldri glemmer, det var fra en av dem som stod på taket og så hva som skjedde, vennene hans brant til døde, og der stod ukrainerne og sang den ukrainske nasjonalsangen. – Vi dør, og de synger nasjonalsangen. Jeg tilgir dem aldri.

Ingen er tiltalt, ingen er straffet, ingenting er etterforsket, det er ingen minnesmerker eller offisielle blomster på gravene. Forskjellen til de som døde på Maidan er slående, og de som identifiserer seg med ofrene i Odessa ser den veldig tydelig og kjenner den veldig vondt. De ukrainske ultranasjonale hedrer de 2-3 ukrainerne som døde, ukrainske nasjonalister var det, fotballpøbler og Høyre sektor, folk som ikke tåler se demonstranter marsjere av andre grunner enn dem selv. Statsminister Jatseniuk uttalte at politiet skulle straffes, at det trengtes store utskiftninger i politiet i Odessa. Det ble også snakket om at flere av de døde skulle ha russiske pass. Som om det gav noen rett til å drepe dem. Dessuten var det ren løgn.

Det blir ingen verdig minnemarkering i morgen. Ukraina har sendt hæren sin til Odessa, de er linet opp med det de har av våpen og utstyr, inkludert det som kan se ut som amerikanske militærkjøretøy, uten at jeg skal si det for sikkert. Kamuflasjefargen er ørkensand, laget for Midt-Østen, helt ulik den karakteristiske grønnfargen til de ukrainsk-russiske panservognene.

Den vestlige verden har ikke satt seg inn i dette, føler ikke dette, kjenner ikke dette. De vet ingenting om Bandera, forstår ikke motsetningene mellom øst og vest i Ukraina, kjenner ikke sakene, men stoler på våre prinsipper og instinkter, og er fullt og helt overbevist om at Russland er den store skurken. Derfor går vi inn med sanksjoner, og sier Russland skal trekke seg ut. Vi vil med det bare overlate hele det russisktalende Ukraina til et regime som behandler dem som dyr. Eller, jeg skal være presis, som terrorister. Det er den offisielle betegnelsen. Militærkampanjen mot dem kalles ATO – Anti terrorist operasjonen.

40 drepte er ikke verd et vennlig ord, de som dreper russere opphøyes til nasjonale helter, det er forbudt å kritisere de som drepte kvinner og barn under andre verdenskrig, det er forbudt å snakke pent om de som frigjorde Øst-Europa fra nazistenes redsler, nasjonal lovgivning bestemmer hvem som er helt og skurk, hvilke døde det er verd å minnes, og hvem det bare er bra å bli kvitt. De som er uenige i den nye politikken blir skutt. Det er 10 stykker så langt i år, noen angivelige selvmord, ikke alle er døde av skyting.

Kanskje noen skulle minne ukrainerne og den vestlige verden på at det er flere pro russere på Krim og i Donbass, ja til og med Kharkov og Odessa, enn det var ukrainere i Lvov. Eller Lwow, som byen het da. Den var polsk, i vedtatte, anerkjente grenser. De ukrainske nasjonalistene samarbeidet med de tyske nazistene i forsøket på å opprette en en selvstendig, ukrainsk stat, alliert med Hitler. Hva var det opprørerne i øst forsøkte på igjen? Økt selvstyre? Hvordan kan man gjøre de første til helter, og de andre til terrorister?det er et spørsmål ingen vil svare på, og som det i Ukraina er forbudt, straffbart og livsfarlig å stille.

Ukraina er ikke i nærheten av å få gjort noe med de virkelige problemene som rir landet, og de er skyld i det selv, og vi er skyld i det. Vi har hjulpet til med at et kjeltringstyre er erstattet av et annet, og vi har sluppet løs et ultranasjonalt troll som det nå skal mye til for å få roet ned. Spenningene som var i landet er skrudd opp til bristepunktet, og forbi.

Og hele tiden må vi spørre hva var det egentlig vi ville oppnå? Hva slags avtale var det egentlig EU ville skrive med Janukovitsj, høsten 2013, og hvorfor var det så uhyre viktig å få skrevet den akkurat da, den høsten, det året? Hva var det egentlig USA drev med, halve kloden unna dem selv? Det er en stygg, stygg maktkamp som foregår, langt over hodene på vanlige folk, de blir ofret og seigpint, for at USA og EU krangler med Russland om Ukraina, EU og NATO vil ha det, Russland vil ikke gi slipp, og «folkeviljen» og «nasjonal suverenitet» er ord som må settes i hermetegn skal de kunne brukes her. Verken EU eller NATO-landene aksepterte Ukrainas suverenitet når den valgte presidenten ikke ville gjøre avtale med dem, da måtte presidenten avsettes. At det ukrainske folket hadde stemt inn et helt annet parlament og en helt annen president enn de som ble sittende med makten gjennom 2014, det blir ignorert hos oss i vest og fullstendig ignorert av det nye regimet i Kiev.

Ikke alle i Ukraina ville være med på denne politikken. Fullt forståelig, spør du meg, anti-russisk nasjonalisme er like stygg som anti-jødisk, anti-islam, anti-mørkhudede, og det går ikke an å kreve ukrainere som identifiserer seg med Russland bare skal finne seg i diskrimineringen og undertrykkingen. Det blir til og med sagt at de ukrainerne som liker Russland kan flytte til Russland. Det er etnisk rensing, og ikke slik vi skulle like i et Europa som vi vil ha det. Det er også uhyggelig likt det som skjedde i Vest-Ukraina under og etter krigen. Og det nåværende regimet i Kiev tar ikke avstand fra det, de glorifiserer det og dyrker det. For dem er det sånn det skal være.

Det var første mai i dag, arbeidernes dag. I området som i dag utgjør Ukraina pleide det å være en festdag. I dag, i 2015, er det en dag å gråte over. Og det ser ikke ut til å være noen grunn til å kunne tørke tårene på en god stund ennå. Det er ingenting som tyder på at problemene Ukraina har, skal få en løsning på mange, mange år. Og til de som går i den innbilning at det nok vil løse seg bare Putin forsvinner fra makten i Russland, så er det å vite at problemene stikker mye, mye dypere enn det. Det burde EU ha visst, da de fikk det for seg at de skulle presse Janukovitsj til å skrive under en avtale med dem, og til å vende Russland ryggen. Det slapp alle vonde krefter løs.

70 års markeringen i Moskva for avslutningen av andre verdenskrig

Jeg så nettopp en dokumentar på NRK2, Det var i Polen det begynte, om andre verdenskrig og overfallet på Polen. Slike filmer gjør enormt inntrykk på meg, har alltid gjort det, og mer nå. Tyskernes behandling av kvinner, barn, fedre, det er en skam som vil henge ved Tyskland i lange, lange tider. Det er også en påminnelse om at krig må unngås, i enhver form. Andre verdenskrig ville neppe vært mulig om makteliten i Tyskland ikke hadde vokst opp med første verdenskrig, dens redsler, og tyskernes følelse av urettferdighet etter Versailles-traktaten og fredsoppgjøret.

Akkurat denne filmen nevner ikke Sovjetunionens overfall mot Polen, angrepet fra øst, som kom noen uker etter det tyske i vest. Der foregikk det også redsler. De var systematiske der også, sovjetrusserne arresterte og henrettet, målrettet og vilkårlig, om en annen, som tyskerne gjorde det. Målrettet for å knekke motstandsfolk, vilkårlig for å skremme resten av befolkningen. Forskjellen var at tyskerne skrøt av det, det var en del av deres ideologi, de gjorde det synlig og åpenlyst, mens sovjetrusserne gjorde de verste ugjerningene i det skjulte, benektet dem heller enn å skryte, de snakket om «vennskap og forbrødring», samtidig som de erobret og okkuperte.

Det var et ganske annet Sovjetrussland enn Russland er i dag. Det er vanskelig å vite hva man skal kalle dem. De kalles ofte russerne, men deres leder var fra Georgia, og i grusomheter gikk de ukrainske Bandera-styrkene dem en veldig høy gang. Og det var nå en gang Sovjetunionen som gjorde den tyngste jobben i å befri Europa fra nazistene. Tross alle Sovjetunionens og særlig Stalins forbrytelser, har Europa en god del å takke dem for. Og folket i Sovjetunionen, inkludert russerne, led vel så mye, som ukrainere, hviterussere, balterne, polakker, og alle de andre, både i verdenskrigen og ufriheten som fulgte.

Nå er det krig på ny, mange kriger. I den arabiske verden er det vanskelig å holde oversikten. Libya, Syria, Jemen. Det er uro i Afganistan, Nigeria og Kenya har veldig tydelige problemer, med forferdelige terrororganisasjoner som ikke ser ut til å ha noen grenser, verken for hvor de opererer, eller hva de finner på.

I Ukraina er det også en krig. Det er laget en våpenhvileavtale, Minsk2, men det er ikke en fredsavtale. Det er ingen egentlig enighet. Det er bare en skjør avtale om betingelsene for å la våpnene hvile, mens man forsøke å arbeide seg frem til en bedre avtale, som kan holde og være varig. Jeg ser forskjellige tall, er det halvannen million flyktninger som er det offisielle tallet, nå? Halvannen million som har måttet forlate sine hjem? På grunn av Russland, sier vi. Litt merkelig da, at flertallet av disse flyktningene har reist til Russland. Og det fra disse flyktningene ikke kommer noen klager, mens de som har reist til andre områder av Ukraina, både har klaget selv, og fått kritikk fra menneskerettsorganisasjoner, som jeg har skrevet om i tidligere poster.

Det offisielle antallet drepte er nå rundet 6000, i følge FN. John Pilger skriver i siste nummer av Ny Tid at tilsvarende offisielt tall i Kosovo var noe over 2000. Det var nok for NATO til å bli en angrepsallianse, og bombe «et forsvarsløst Serbia», som Pilger kaller det. Pilger befinner seg godt ute på venstresiden, som også avisen Ny Tid gjør det. For Pilger er USA alltid den største skurken, og de vestlige mediene er medløpere, som tillater USAs ugjerninger å skje.

Moskva skal som vanlig ha en minnemarkering for avslutningen på andre verdenskrig. Ved hvert hele tiår, er det noe ekstra spesielt. I 1995 og 2005 har set vært gledelig, fordi de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush har deltatt, side om side med de russiske presidentene, Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Det var noe som var utenkelig for alle som vokste opp under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen var fiender, det var isfront mellom dem, knapt diplomatiske forbindelser, og man boikottet hverandres idrettsarrangement og benyttet enhver anledning til å forsure forholdet.

Sannelig har vi ikke klart å komme dit igjen. Det er ikke bare det at den amerikanske presidenten, Barack Obama, fredsprisvinneren som ble president på et program om å være brobygger, han skal ikke delta, men amerikanerne nekter sannelig også europeerne å delta. De fleste følger lydig Sjefen, Norge også, enda det døde flere russere på norsk jord enn det døde nordmenn under krigen, og det var Sovjetunionen som befriende Finnmark, og trakk seg tilbake, uten verken å ta noe fra oss eller kreve noe av oss. Stavanger Aftenblad har en leder i dag, der de kritiserer denne beslutningen av regjeringen. Geopolitiske forhold gjør at Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Men vi har også nytte av et godt forhold til Russland. Nå ødelegger vi dette forholdet, på en konflikt de færreste nordmenn har satt seg noe særlig inn i. Russland kriger i Donbass, sier vi. Jeg er da fristet til å spørre hva Ukrainerne holder på med i Donbass. Om de kanskje bruker slike vennligsinnede bomber, som vi i vest, der folk ikke skjønner det er til deres eget beste at de blir drept.

Pilgers tekst i Ny tid er på halvannen avisside, i gammelt format, tettskrevet med tekst, få bilder. Han skriver om hvordan vi skulle lage en flyforbudssone over Libya, så Ghadaffi ikke skulle bombe egne borgere i Bengazi med bombefly, for øvrig ikke helt ulikt det Ukraina drev med i Donbass tidlig på sommeren i fjor, før opprørerne antagelig fikk hjelp av Russland til å skyte disse bombeflyene ned, og med det sørget for at ukrainerne måtte bruke gradraketter i stedet, noe de gjorde gjennom hele sommeren, til Russland virkelig kom inn på opprørernes side i august, og tvang frem den første våpenhvileavtalen, tidlig i september i fjor. Pilger skriver i artikkelen at USA og dets allierte slett ikke nøyde seg bare med å skyte ned Ghadaffis bombefly, de bombet byene hans også, og regimet, helt til han ble lunsjen av en gatemobb, «vi kom, vi så, han døde», sa Hillary Clinton triumferende, i enda en av disse groteske uttalelsene der amerikanerne inkasserer seieren, i det de virkelige problemene begynner.

Kun et eneste land i Europa har satt seg opp mot USA når det gjelder minnemarkeringen i Moskva. Det er Tsjekkia. Vær oppmerksom, folkens, at da vestmaktene inngikk den famøse avtalen med Hitler, om at han kunne ta Sudetenland fra tsjekkoslovakerne, så var det et land som protesterte, men som ikke kunne gjøre noe. Det var Sovjetunionen, Stalin. Den amerikanske ambassadøren i Tsjekkia kritiserte presidenten i landet, siden han skulle delta på markeringen. – Det vil se rart ut om den tsjekkiske presidenten som den eneste i Europa deltar i denne markeringen, er uttalelsen.

Den tsjekkiske presidenten svarte med å nekte ambassadøren tilgang til å besøke ham. – Jeg reiser akkurat hvor jeg vil. Hvordan ville vel amerikanerne ha reagert, om vår ambassadør i USA hadde lagt seg opp i Barack Obamas reiseplaner?

Tyskland er igjen landet som reelt forsøker å være brobygger. Det er utilgivelig stygt om de ikke vil være med på markeringen, om de blir invitert. Det er jo noe virkelig vakkert, om tyskerne og russerne blir venner igjen, etter alt det de gjorde mot hverandre under krigen. Men tyskerne har forpliktelser i mange retninger, og deltar ikke på selve dagen, men kommer dagen etter, for å legge en krans på den ukjente manns grav. En slik løsning kunne nok også andre statsledere ha fått til, om de ville markere avstand til Putins politikk i Russland og Ukraina, men også anerkjenne Sovjetunionens rolle i den verste av alle kriger, og markere et ønske om at i fremtiden er det fred, forsoning og samarbeid som er idealet, ikke at man skal dyrke motsetningene, gå for kompromissløsheten, mure seg inne, være klar til å krige.

Jeg skammer meg over å være en del av denne verden.

Forferdelige demonstrasjoner i Ukraina

Jeg sjekket nå forsiden på NRK.no og Aftenposten.no, jeg søkte på Ukraina på norske nyheter, og jeg søkte på Ukraine på engelske. Ingen norske medier ser ut til å nevne det overhodet. På engelske medier er det dekket, men det er ikke på forsiden, verken på BBC, Guardian eller New York times, eller the Telegraph, eller noen av de andre jeg sjekket. Om man skriver noe, er det heller om Lavrov og Kerry som har hatt samtaler om bekjempelse av IS. Ja, og så har det vært en fotballkamp for under 23-laget.

Ingen skriver om eller løfter frem de forferdelige demonstrasjonene som har vært i Ukraina i dag. De har vært i Kiev, de har vært i Kharkov, de har vært i Lvov, og de har vært i Odessa. Det er de fire gjenværende store byene i landet det ukrainske regimet har kontroll over, eller noenlunde kontroll over. I Kiev angrep demonstranter parlamentsbygningen, og angrep politiet som stod i beskyttelsesring rundt det. Bildene minner mistenkelig om tilsvarende bilder fra Maidan-demonstrasjonene, få kunne sett forskjell på bilder fra den gang, og nå. Det måtte vel være årstiden, været, og mengden flagg med nynazistiske symboler. Man husker også hvor sammenstøtene foregikk. Den gang var det gjerder rundt den ukrainske parlamentsbygningen, så demonstrantene nådde ikke frem.

Hva er det så som gjør at vestlige medier ikke finner disse demonstrasjonene verdt å nevne? Er det fordi de går i mot vår narrativ, at Ukraina er de snille, og Russland de slemme, og at ukrainerne ønsker frihet og demokrati, og vi i vest støtter dem i det? Russerne har lenge kjørt en standhaftig propaganda om at ukrainerne er fascister, særlig de som har overtatt makten, og vi i vest har latterliggjort dem for det. Vi sier at mediene deres er «ensrettet», og at det russiske folket blir «ført bak lyset».

Hva da når det vitterlig er store mengder mennesker med klart synlige fascistiske symboler, som går i tog, smeller bomber, holder taler og appeller, og angriper politiet, som skal beskytte nasjonalforsamlingen? Er ikke dette fascistisk? Hører ikke dette med til historien? Blir kanskje ikke vi også ført bak lyset, av våre medier og våre politikere, som bare henleder oppmerksomheten til de tingene ved konflikten som tjener vår sak?

Jeg er redd og urolig over dette. Demonstrasjonene ble utløst av at det i dag er minnemarkeringen for den beryktede Ukrainske opprørshæren UPA, den som ble ledet av like beryktede og kontroversielle, Stepan Bandera. Denne hæren drepte jøder og polakker, og samarbeidet en stund med de tyske nazistene under andre verdenskrig. Det høyreekstreme og ultranasjonalistiske partiet Svoboda foreslo i dag å gi forhenværende medlemmer av UPA status som «veteraner», man skal ikke kunne mye krigshistorie for å se hvor kontroversielt dette er. De samarbeidet med nazistene – og skal gis samme status som dem som kjempet og led mot dem. Forslaget nådde ikke frem til avstemning i nasjonalforsamlingen, og dermed brøt det alt sammen løs.

Nå er det riktignok uklart om det var minnemarkeringen eller resultatet i avstemningen – altså den avstemningen som ikke ble noe av, formannen i parlamentet, forhenværende midlertidig president, Turtsjenov, avviste å ta det opp til votering – som forårsaket demonstrasjonene. De foran nasjonalforsamlingen ble nok utløst av det som foregikk der. Disse demonstrasjonene var de voldelige, her ble folk skadet, og det er flust med stygge bilder og film på internett. Det samme er med alle nynazistene som marsjerer i gatene – ja, det er vanskelig å kalle dem noe annet enn det, når symbolbruken er så åpenbar. Den ekstreme nasjonalismen i Ukraina er riktignok marginal, men den er synlig, og den er svært stygg.

Og den bør ikke underslås. Den ukrainske presidenten, Petro Porosjenko, står overfor formidable utfordringer i landet sitt. Det er ikke bare Russland som forårsaker dem. Det er heller ikke slik, at om Russland bare slutter å involvere seg, så vil Ukraina som ved et trylleslag bli et velfungerende land, og de farlige ultranasjonalistene vil forsvinne tilbake til fotballstadionene igjen. Det er elementer i Ukraina som er farlige, det er noe ved stemningen i landet som er dypt foruroligende, og det blir stort sett ignorert i den vestlige verden, mens det blir forstørret og gjort til en hovedsak i den russiske.

Det fører bare til en dyp, dyp splittelse, som bare gjør tingene verre for alle. Og slik har det vært siden krisen begynte.