Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.

To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.

Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.

Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.

Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.

Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.

Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.

Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.

I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.

Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».

Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.

Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst.  An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.

Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.

Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.

Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.

Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.

Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.

 

 

 

Advertisements

4 comments on “Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

  1. Karsten Herold sier:

    Transparacy Internationals index over verdens korrupte regimer:

    2002:

    nr 71 Russland, score 27
    nr 85 Ukraina, score 24
    nr 85 Georgia, score 24

    2012:

    nr 51 Georgia, score 52
    nr 133 Russland, score 28
    nr 144 Ukraina, score 26

    For et utrent øye, som definitivt ikke er noen ekspert på østens merklige folk, der svart blir hvitt og hvitt blir svart, kan det se ut som han «brumlebassen», «villmannen», «bajasen», «klovnen», «korrupte» og «maktmissbrukende» Mikhail Saakashvili faktisk fikk til noe som Putin ikke har vært i nærheten av å klare i Russland? Veldig merkelig? Eller var scoren kjøpt av CIA og krigshisserne i Washington? Som belønning for alle hans feige, dumme og umotiverte påhopp på Putin, russernes fyrtorn og eneste håp?

    Det skjer så mye rart derborte, Esalen!

    Og er det nå så helt utenkelig at Porosjenko gjerne ser at han får til noe tilsvarende i Odessa? Kanskje han allikevel ikke er satt på av CIA kun som et sleivspark til Putin? Det er vel ikke helt umulig vel? Det skjer jo så mye merkelig derborte i øst, mener jeg.

    Og du har skrevet at du ikke har noen tro på at scoren til Russland, beror på at Putin bevisst bruker korrupsjon til å utvide og befeste sin maktposisjon og derfor er helt uintressert i å avskaffe den. Slik er nemlig ikke Putin, er han vel Esalen?

    Men du glemte i farten å gi oss forklaringen på det paradoksale at Putin, folkets venn, korrupsjonens store bekjempere og verdens håp, faktisk ikke har klart å få til en dritt på sine 15 år ved makten! Hvorfor er Russland fortsatt et av verdens absolutt mest korrupte land, Esalen?

  2. Dag Chr. Halvorsen sier:

    Analysen du gir her stemmer egentlig godt overens med hva jeg har lest i tyske og østerrikske medier i det siste. Flere av de tunge avisene tegner nå et ganske dystert bilde av utviklingen internt i Ukraina, samtidig som man i høy grad har merket seg bedringen i forholdene i Donbas.

    Du tegner et godt bilde av denne merkelige gestalten Saakashvili. Det slo meg, og flere andre som har et nyansert bilde av mannen, at Porosjenko muligens ville skaffe seg en meget løs kanon på dekk ved å utnevne ham til sjef i Odessa – og det viser seg jo nå å være tilfelle. Men i litt ureflektert vestlig media og opinion har Saakashvili og forsåvidt Julia Timosjenko ennå en slags opphøyd heltestatus.

    I lys av migrasjonskrisen i Europa vil det nok nå komme til storpolitiske endringer som indirekte vil berøre både Russland, Donbas og Ukraina. Ved at Russland nå åpenlyst blander seg inn i Syria og støtter sin gamle venn Assad (faren hans var for øvrig en god alliert med Sovjetunionen), så ser nok Vesten også mulige nye løsninger gjennom det.

    I utgangspunktet uttrykte både Nato og USA bekymringer for russernes økte engasjement, men nå ser jeg flere europeiske ledere, blant annet i Tyskland, vurderer dette som en mulighet til å skape sikre soner i Syria, og åpent antyder samarbeid med russerne om Assad. (Og i parentes bemerket viser Putins innspill i Syria-krisen akkurat nå hvilken utrolig dyktig strateg han er).

    Men – man kan ikke samarbeide med Putin i Syria og være i konflikt med ham i Donbas. Da spørs det om ikke Donbas kan gå i favør av opprørerne med Vestens stilltiende samtykke. Skulle stridighetene internt i Ukraina tilta, ville det valget være enda enklere. For Vesten står langt mer på spill hvis det ikke blir en slags orden i Syria snart, og man kan egentlig godt leve med et nytt Transnistria i det russisk-ukrainske grenselandet.

    • esalen sier:

      Takk skal dere ha begge to, både Dag Chr H. og Karsten Herold, jeg får visst ikke helt til å legge mine kommentarer så de kommer fint under deres. Dette er i alle fall et svar til begge.

      Jeg har også skrevet litt ekstra på posten, og gjort den ferdig. Det er den siste delen fra artikkelen til Wilson om Jatseniuk og kommentarene til den, og ut til avslutningen, som er fullført. Der fikk jeg også med noe av det som var poenget med hele innlegget, at dette er en maktkamp, og at den går inn i en ukrainsk tradisjon de nok heller skulle forsøke å komme seg ut av.

      De første kommentarene jeg så om utnevnelsen av Saakashvili var at dette var kolossal gambling fra Porosjenko sin side. Han er jo en villmann, en brautende bajas, og han avslører sin stil og sin fremtoning i hvert eneste intervju og filmklipp. Han minner meg om Garri Kasparov, en annen fra samme område (Kasparov er fra Baku), begge snakker i vei i veldig store bokstaver og med veldig stort ego, men får det ikke til for seg når de blir sagt i mot eller får kritiske spørsmål. I sitt forvokste selvbilde har de også en veldig dårlig følelse for risiko, noe som Saakashvili utmerket fikk demonstrert da han gamblet på han ville få støtte fra NATO, og angrep utbryterrepublikkene som var støttet av Russland i Georgia. At han nå er plassert i Ukraina, i ærverdige Odessa, der han får herje fritt, uten følelse for stedets historie og de som bor der, det er ganske ubegripelig og sånn man skulle ønske bare ikke var sant. Tenk, å gjøre om bygningen der over 40 mennesker brant inne i mai i fjor, om til et «sjøfartssenter», det er så ufølsomt at man har lyst til å grine.

      I Syria har det skjedd mye siden du skrev kommentaren, og immigrantkrisen har ikke akkurat løst seg eller blitt mindre. Det ser ut til at du har dine ord i god behold. Det er også noe Russlandkjennere har uttalt siden krisen startet, det er bedre å ha Russland på lag enn i mot oss, Russland trengs for å løse eller dempe de virkelige problemene i Midt-Østen, og til dels Kina, det er mildt sagt uklokt å skyve dem bort fra oss over en konflikt i Ukraina, eller i noen av de andre Sovjetstatene. Som det nå har vist seg, og på forhånd var kjent, så er ikke den vestlige viljen og evnen til å følge tilstrekkelig opp ikke i nærheten av å være nok. Ukraina var aldri et sikkerhetsproblem, er det nå. Og å finne gode løsninger i Midt-Østen og i Nordområdene har blitt mye verre enn det var, uten at Ukraina er blitt hjulpet det grann. Der har det blitt klart verre, og det var ikke akkurat uventet.

      Til Karsten Herold er å si at jeg er klar over at de tidligere Sovjetrepublikkene scorer dårlig på korrupsjonsindekser, og jeg er ingen optimist på at vi vil se noen snarlig bedring der. Russerne har en virkelig god korrupsjonsjeger i opposisjonspolitikeren Navalnyj, og hans team. Han lå an til å få til noe tilbake i 2012, men er helt redusert nå, og har fått mye vanskeligere arbeidsforhold. Selv blir han stadig innkalt til nye rettssaker, og må forsvare seg, mens broren er arrestert for år fremover. I vest drukner det i alt annet vi vil kritisere Russland og Putin for, berettiget og uberettighet, mens i Russland er det nesten en tendens til at Navalnyj og hans like blir sett på som femtekolonister og forrædere. Metoden Navalnyj og hans team bruker er å spore opp offentlige ansattes eiendommer og eiendeler, og vise at de ikke står i stil til deres oppgitte inntekt. De gjorde også en god jobb i å avsløre korrupsjon og overforbruk i forbindelse med OL i Sotsji. Den siste jeg har sett de har uthengt er Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov, som har en klokke og ferierte på en yacht han må ha jobbet mange år for å ha råd til å kjøpe på annen måte. Så det er nok av penger under bordet, og andre steder. Putin er en realpolitiker som ikke skyr midlene hvis målet er viktig, og han har andre mål enn å gjøre det bra på korrupsjonsindekser. Saakashvili, derimot, er en utstillingspolitiker, som kan finne på hva som helst for å komme på en liste, hvis han på den listen ser bra ut. De er grunnleggende forskjellige som politikere og som typer.

      CIA-sjefen John O. Brennan var i Kiev like før «antiterroroperasjonen»-ATO, som de kalte den, ble lansert i Donbass. Jeg tror ikke det var tilfeldig. Det pleier ikke være det. Ellers er det ikke Brennan og CIA som har vært aktive av amerikanere i Ukraina, det er senator John Mc. Cain, visepresident Joe Biden og viseutenriksminister Victoria Nuland. Biden har selv oppgitt at han er i kontakt med ukrainske statsledere tre ganger i uken. Noe må de snakke om. Saakashvili og McCain har en historie sammen, de kjenner hverandre, og de ble av president Porosjenko utnevnt til samme – merkelige – rådgivergruppe, før Saakashvili altså ble guvernør i Odessa. Russerne er også overbeviste om at dette er et amerikansk trekk, desto mer ved at amerikanerne så til de grader finansierer Saakashvilis prosjekter, og bidrar med «rådgivere» og stab. Det er søkt å mene dette er tilfeldig.

      Jeg deler ikke din oppfatning av at Putin «faktisk ikke har klart å få til en dritt på sine 15 år ved makten», og tror heller ikke det er lurt å ha noen slik tilnærming til Putin og Russland om vi ønsker å samarbeide med dem, som jeg mener vi bør.

      • Karsten Herold sier:

        Det var faktisk ikke «min oppfatning» at Putin «faktisk ikke har klart å få til en dritt på sine 15 år ved makten» når det gjelder korrupsjon. Det er Transparancy Internationals. Jeg kjenner ikke nok til saken for å ha en selvstendig oppfatning, men må vel innrømme at jeg velger å basere min oppfatning på Transparancy Internationals index fremfor din oppfatning.

        Jeg venter derfor fortsatt på en mulig alternativ forklaring til scoren, enn at Putin langt fra er villig til å ta et oppgjør med den, siden den virker utrolig godt for hans formål. Hvis det ikke er slik, hvorfor gjør han ikke noe med den, Esalen? Eller er det ikke så viktig, syns du?

        Og det virker vel rent ut sagt helt idiotisk å søke samarbeid og forhandlinger med ham, uten å ta hensyn til dette faktum? Selvfølgelig skal vi forhandle og samarbeide med han, men å gjøre det uten å ta hensyn til hvem han faktisk er, virker tullete, syns jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s