Osama Bin Laden – Død eller levende

Mandag morgen kom nyheten om at amerikanske styrker hadde drept Osama Bin Laden. President Barack Obama kunne erklære at Al Qaidas leder var drept, og at de hadde liket. Bedre blir det ikke. Ti års jakt etter angrepene 911 i 2001 var endelig avsluttet, amerikanerne hadde fått has på erkefienden.

Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte i likhet med resten av verden glede over nyheten, og utsiktene til en tryggere verden. I USA ble det regelrett feiret. Det tok imdlertid kort tid før man i alle fall her i Norge begynte å stille spørsmålet om det var riktig å glede seg over at en mann var blitt drept, ville det ikke være bedre om man hadde fått ham i live og kunne stilt ham for retten? Og er det ikke litt problematisk at amerikanske styrker på amerikansk ordre dreper en muslimsk mann på Pakistansk jord? Man benytter seg kort sagt av den vestlige retten til både å begå handlingen og ta avstand til den – og slippe unna med det.

Det går selvfølgelig ikke an å glede seg over at en mann er død. Det gjelder om han er aldri så ettersøkt. Man er nødt til å ta forbehold, nødt til å si at det var dumt det skulle ende slik, nødt til å mene at det denne gangen ikke gikk på en annen måte, at det ble skuddveksling, at dessverre gikk det ikke an å få tak i Osama Bin Laden i live. Om den umiddelbare følelsen er glede eller lettelse over at Bin Laden er tatt, så skal man dekke over den, og uttrykke seg som det forlanges i tiden.

Det er imidlertid et par ting her. Osama Bin Laden er verdens mest ettersøkte mann. Han har stått frem og påtatt seg ansvaret for noen av historiens verste terrorhandlinger. Han er direkte og indirekte skyld i mange titusener menneskeliv. Dette er alvor, det er ikke teoretiske utlegninger om at «enhver har rett på en sikker rettergang, også den verst skurk», og slikt noe. Hva som skjer med Bin Laden får betydning for hva som skjer i verden.

Jeg er av den oppfatning at det er mange, mange, mange som er udelt glade for at Bin Laden nettopp ble drept, at han er død, og at han ikke får fortsette å plage verden med langvarige rettsrunder. Verdens rettssystemer har jo ikke akkurat clean score mot forbrytere av dette kaliberet. Eller er det kanskje Saddam Hussein og hans henging etter domfellelse i Irakiske domstoler man vil ha som modell? Eller kanskje man foretrekker noen av de mange krigsforbryterne i krigene i det tidligere Jugoslavia, og deres rettergang i Haag? Det ville i det minste blitt måned på måned der Bin Laden støttet av en hærskare stjerneadvokater ville fått rikelig anledning til å utfolde seg, og sverte vesten og USA.

Det siste der ville mange sikkert sette pris på. Kanskje er det derfor feiringen var mest uforbeholden i USA. Det er også et par andre problemer med å stille nettpp Bin Laden for retten. Nå holder vi utenfor den gamle barnelærdommen, at farlige fiender tar man knekken på og ufarlige fiender er man storsinnet med. Bin Laden gjør seg mye bedre død enn levende. Det ville vel kanskje også bli et problem at USA har sendt løpeguttene til Guantanamo uten rettergang. Det er forkastelig, selvsagt, men det er alvor, og det ville sett rart ut omUSAs erkreterrorist ble stilt for retten – akkurat han som kunne lage mest ugagn der – mens småterroristene som kanskje ikke engang er skyldige blir straffet uten å ha blitt dømt. Det er ikke likhet for loven.

Osama Bin Laden i live ville betydd kolossale utgifter og kolossal beredskap. Strengt tatt er dette utgifter verdenssamfunnet skulle tatt på seg, heller det enn å skyte en mann uten lov og dom. Men når han nå likevel er skutt, løser det en god del problemer med at det ikke er mulig å befri ham lenger. Det kommer ingen terroraksjon, gisselaksjon, med mer eller mindre realistiske krav om å få Bin Laden løslatt. Verdenshistorien viser ganske entydig at det har gått best med dem som har gjort kort prosess med hovedfienden, og ikke har latt ham (eller i noen tilfeller henne) leve av «høyverdige prinsipper».

Det er realpolitikk. Bismarck ville vært fornøyd. Kanskje skulle det være lov for noen flere vestlige politikere å være det også. Og folket kunne kanskje begynne å kreve at de som bestemmer slike ting tok konsekvensen av at verden er blitt tryggere, og lot folk reise på en vanlig flytur uten å bli sett på som terrorister. Så lenge overvåkningen, sikkerhetskontrollene og terrorberedskapen er så omfattende som i dag, kan ikke konklusjonen bli annen enn at kampen mot terror langt fra er vellykket.

Om enn operasjon Geronimo i Abbottad var det.

Barack Obama har fått en hvit elefant

Barack Obama har jo fått ganske mye oppmerksomhet for Norgesbesøket sitt, og jeg har også andre steder på bloggen gjort rede for hva jeg mener om at fredsprisen blir delt ut til ham. I dag hadde jeg meg en nyhetsfri dag når det gjelder norske nyheter, for jeg orket ikke høre hver minste detalj om hva den amerikanske presidenten gjorde hvert minste øyeblikk på norsk jord.

Så i stedet for å skrive om besøket og fredsprisen direkte, vil jeg benytte en fin anledning til å forklare et språkbilde jeg tror ikke er så kjent for alle. Her passer det også godt å bruke, fredsprisen vil for Barack Obama bli hans hvite elefant. Uttrykket blir ikke brukt så mye på norsk, det stammer fra engelsk, it will be his white elephant.

Jeg hadde ikke selv visst hva dette betydde, om det ikke hadde vært for min opplyste tur- og gitarkamerat. Han introduserte meg for filmen Grizzly man, en film jeg uten betenkning vil rangere som min favorittfilm innen dokumentarsjangeren. Det er rett og slett en film å kalle en favorittfilm. I denne filmen gir regissør Werner Herzog en mildt betatt kvinne et lydopptak fra dødsøyeblikket til filmens hovedrolle, Timothey Treadwell, i det han blir spist av en grizzlybjørn. Han sier: you must never listen to this. It will become your white elephant. – Yes, svarer kvinnen.

Vi har begge moret oss over tanken at det slett ikke er sikkert kvinnen vet hva uttrykket betyr. Det er jo slett ikke så vanlig, og om man ikke vet det på forhånd, er det ikke særlig lett å gjette seg til betydningen.

Opphavet til uttrykket er at kongen av Siam blir forært eller forærer en gave som er en hvit elefant. Dette er naturligvis en veldig flott og sjelden gave. Samtidig er det en tanke som når man tenker seg om, ikke er så særlig kjekt å få. For å forstå det, er det bare for hvem som helst å tenke seg hvordan det må være å få i eie en hvit elefant. Man er jo nødt til å ta vare på den. Og det kan fort vise seg å koste mer enn gleden over å få den er det verd.

Slik er det også med fredsprisen til Barack Obama. Det er stor stas å få den, men å leve med den vil ikke bli enkelt. Uttrykket passer ypperlig, mener jeg. Nobelkomiteen har gitt Barack Obama en hvit elefant. Det er akkurat sånn jeg mener det er.

Nobels fredspris til Barack Obama

Det er alltid en overgang å komme hjem fra feriereiser i øst og virkeligheten der, til Norge og nyhetsbildet her. På flybussen fra Flesland i går hørte jeg Dagsnytt 18, der første sak jeg fikk med meg er at det nå må bli delt ut influensavaksine til alle griser her i landet. Med et smil kan man tenke at norske griser er mer verdt enn utenlandske mennesker, eller at panikken som vanlig har forkjørsrett i dette landet her. I dag morges var en av hovedsakene i morgennyhetene på NRK P2 at veistandarden i Norge er katastrofalt dårlig. Det er også komisk, for en som nettopp har vært i Ukraina. Så er det fremleggelsen av statsbudsjettet, det skulle jeg gjerne skrevet om, men i dag skal posten gå til utdelingen av nobels fredspris til den amerikanske presidenten og superhelten Barack Obama.

Jeg fikk med meg saken i norske nettaviser mens jeg ennå var i Ukraina, og kunne ikke tro det var sant. Samtidig er det delt ut så mange rare fredspriser de siste årene, at hva som er utrolig og sant, og ikke, ikke er så godt egnet til å overraske lenger. Det er noe med det å bli eldre og følge med. Tidligere når man ikke hadde greie på sakene, var en prisutdeling autorativ og selvsagt, den som fikk den fortjente den og skulle ha den. Nobels fredspris ble gitt til den som hadde gjort mest for verdensfreden, sånn var det med den saken.

Kanskje ville jeg også reagert mer på tidligere priser om jeg hadde fulgt med også da. Skjønt, når man ser tilbake på tidligere vinnere, er det mer stil over mange av dem, Aung San Suu Kyi (1991), Desmond Tutu (1984), Moder Teresa (1979) og Martin Luther King (1964) og Albert Schweizer (1952) er bautaer i fredsarbeid.  De fem siste års vinnere er Barack Obama (2009), Martti Attisari (2008), Al Gore (sammen med FNs klimapanel) (2007) , Muhamed Junus (med hans Gramean bank) (2006) og Mohamed ElBaradei (sammen med det internasjonale atombyrået) (2005). Det er en forskjell. Etter årtusenskiftet har det vært smått med storheter blant vinnerne.

Kanskje er det bare det at verden blir tryggere. Da Alfred Nobel skrev testamentet sitt, var det fortsatt reelt at stormaktene kunne gå i krig med hverandre. Det er utenkelig nå. I hele forrige århundre og i alle fall frem til Berlinmuren falt og Sovjetunionen kollapset, så var fred og demokrati unntaket i verden. Nå er det regelen. Vi har også fullt av fredsarbeidende organisasjoner eller organisasjoner med fred og samarbeid som hovedmål, slik som FN, Europarådet og flere andre. Det fantes ikke den gang. Freden Nobel testamerte til har blitt institusjonalisert, kan man nesten si, og de fleste av disse organisasjonene har allerede fått prisen. Man kan ikke godt gi FN prisen år etter år, selv om det nok strengt tatt er dem som gjør mest for freden i verden nå for tiden.

En smått forvirret nobelkomite har dermed forsøkt å redefinere prisen noe, og trekke inn miljøvern som en viktig del av fredsarbeidet i verden. Så viktig at det fortjener – ikke en miljøpris, – men en fredspris. Al Gore fikk prisen for å ha laget en film om klimaforandringene, et foredrag av en film, og Wangari Mattai fikk prisen i 2005 for treplanting i Afrika. Det er sikkert rosverdig arbeid begge deler, men fredsarbeid er det ikke, og mer fred på kloden skaper det i alle fall ikke. Fortsatt er det slik at et klart flertall på kloden er mer bekymret for hvordan de skal få oppfylt sitt daglige matbehov, enn for hvordan de skal få redusert sine daglige CO2 utslipp. At nøden kan gi grobunn for terrorisme og krig kan jeg gå med på, her finnes eksempel. Det gjør det ikke for miljøproblemer og klimaforandringer.

Jeg mener nobelkomiteen bommer med sin nye kurs. Går man bakover til de tidligere vinnerne, ser man også at nobelprisen flere ganger er gitt til folk som har hatt stor nytte av den. Den har trukket ukjente fredsforkjempere frem i lyset, og gjort dem mer uangripelige for motstanderne deres. Her er nevnte Aung San Suu Kyi et godt eksempel, Rigoberta Menchu (1992) som kjempet mot indianernes rettigheter i Guatamala synes jeg også passer godt inn i dette mønsteret. De har bruk for pengene, og de har bruk for publisiteten.

Alle de fem siste års vinnere er svært ressursrike personer og organisasjoner. De har slett ikke bruk for noen fredspris. Derimot har fredsprisen bruk for dem. Da Al Gore fikk prisen i 2007, snakket nobelkomiteen om «merkenavn» og «merkevarebygging». Jeg skriver det i hermetegn, for dette synes jeg har ingenting med fredsarbeid og fredspriser å gjøre. Nobelkomiteen skal ikke tenke på «merkenavnet» sitt, som om fred er et middel til å gjøre seg selv berømt, som om det viktigste med nobels fredspris er at flest mulig i verden vet hva den er for noe. Et av nobelkomiteens medlemmer uttalte den gang i 2007 at «vi er den mest kjente prisutdelingen i verden», og gav tydelig til uttrykk at «det skal vi fortsette å være».

Slik passer det best å gi fredsprisen til Barack Obama, verdens mest populære og superkule mann. Nobelkomiteen har alltid hatt en forkjærlighet for de amerikanske demokratiske presidenter og presidentkandidater, det er for meg bare uventet at Bill Clinton ennå ikke har fått den. Barack Obama har all den kredibilitet og godvilje han trenger, hans oppgave nå er å levere varene for løftene og håpet han har gitt. Jeg kan ikke skjønne annet enn at nobelkomiteen ved å gi Obama denne prisen, også vil håpe at kredibiliteten og godviljen skal skinne litt også på den. Slik kan også nobels fredspris fortsete å være den «merkevaren» (i gigantiske hermetegn) nobelkomiteen ønsker den skal være.

I kjent norsk stil har man hilst debatten om fredsprisen velkommen, og brukt dette som argument for at prisen er viktig og at den ble riktig utdelt. En uinteressant fredspris ser ut til å være en større frykt for komiteen, enn en fredspris som blir feilaktig utdelt. Jeg har imidlertid alltid holdt fred som viktigere enn debatt, og nobelprisens og nobelprisvinnernes oppgave ikke å skape debatt, men å skape fred.

Barrack Obamas hund og NRK

Jeg forsøkte å finne ut hvor mange utenrikskorrespondenter NRK egentlig har, og hvor de er plassert, men det er ikke så enkelt. De har en i Afrika så vidt jeg vet, i Nairobi, kanskje, de har – eller hadde – en i Bejing, de har i Moskva, har i Midt Østen, har vel i London og kanskje i Brussel, og fra Berlin har jeg jo hørt noen korrespondentbrev, og ellers er det sikkert noen jeg har glemt. De har også Annette Groth som en blant flere i USA. Korrespondentene, hvor de er plassert hen, og hvor ofte de slipper til på nyhetssendingene, viser hva statskanalen NRK synes er viktig her i verden. Og akkurat denne dagen her, onsdag 15. april, var det tydeligvis viktig at presidenten i USA, Barack Obama, endelig hadde kjøpt den hunden han hadde lovet barna da han trådte inn i det hvite hus.

Med spenning venter jeg nyheter om hvilken hund Mr. Medved i Russland kjøper til sine barn, hvilke kjæledyr den kinesiske statslederen velger, ja, kanskje også Merkel i Tyskland har planer om å kjøpe noe fint til barna, og få det dekket i norske medier.

Kjøp av hunder hører hjemme i underholdningsnyhetene, og helst skal man ikke blande inn statsledere der. NRK var for noen riktig kritiske da russisk TV for noen år siden sendte bilder av Putin, mens han klappet en hest, midt under valgkampen. Det er klart sånt er veldig hyggelig, men også veldig skummelt, for kjæledyr er enkle å vise frem, og statsledere skal nå en gang bli dømt etter politikken de fører, og media skal nå en gang være kritisk til dem. Om Jens Stoltenberg en gang inviterer til innkjøp av katt til en god venn, skal ikke utenlandsk media stille opp med dekning. Det er ikke-sak, en propaganda-sak.

Og vinklingen på saken fra Annette Groth var direkte pinlig, med avslutningsreplikken: «De visste ikke hvor aktiv denne hunderasen (hun sa faktisk navnet på rasen, en rase jeg aldri har hørt om), og det var slett ikke så lett å få den til å gjøre alt det de ville. Og etterpå hang de som slips».

På et humorprogram ville dette vært morsomt.

Barack Obama blir USAs 44 president

Den 22. president var Grover Cleveland fra 1883 til 1887, og han satt også som den 24. president fra 1891 til 1895, slik at det med George W. Bush Jr. har vært 43 presidentperioder og 42 presidenter siden George Washington vant med 100 % av stemmene i 1789. 15 av presidentene har vært demokrater, 18 har vært republikanere. Den første demokraten var president nr 7, Andrew Jackson, som satt i to perioder fra 1829 til 1837. Den første republikaneren var Abraham Lincoln, president nr 16, som satt fra 1861 til 1865. Siden 1853 med president nr 14, Franklin Pierce, har det bare vært demokrater og republikanere i presidentstolen. Den siste som var noe annet, var Milard FIlmore, som satt fra 1851 til 1853 og tilhørte det gamle partiet Whig.

Barack Obama blir den første presidenten med afrikansk opprinnelse. Han blir også med sine 47 år en av de aller yngste, tangert med kjente presidenter som Ulysses Grant (1869-1977) og Bill Clinton (1993-2001), men tre år eldre enn demokraten John F. Kennedy (1961-1963), og fire år eldre enn republikaneren Franklin Roosevelt (1933-1945). Hadde John Mc Cain vunnet, ville han med sine 72 år blitt den eldste noensinne, to år eldre enn republikaneren Ronald Reagen (1981-1989).

Den amerikanske valgkampen i år har fått en bent frem utrolig interesse, både i USA og i resten av verden. Først fulgte vi alle nominasjonskampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton, og kampen mellom den første fargede og den første kvinnelige presidentkandidaten. I Norge var det nok hele tiden en stemning om at det ville være vanskeligere å vinne denne kampen her, eller selve presidentvalget. Kandidatene til republikanerne virket ikke like skarpskodde. Og nå som høsten også har gitt en verdensomspennende finanskrise med utspring i USA, så har det nok kanskje vært litt vanskelig for Cain og republikanerne å forklare hva de egentlig vil stå for. Jeg tror Clinton også ville vunnet mot Mc Cain, men jeg er glad det ble Obama. Jeg likte aldri tanken på at presidentene i verdens mektigste land siste 20 år bare skulle være fra familien Bush og Clinton. Obama representerer noe virkelig nytt.

Men jeg tror dem som forventer et USA som plutselig fremstår vennlig vil bli skuffet. Siden andre verdenskrig har alle presidenter i USA gått til en eller annen krig eller større militær operasjon utenfor egne grenser, og jeg tror ikke Obama vil endre på denne tradisjonen. Jeg tror bare ikke det. Og jeg vil bli glad over å ta feil.

Jeg tror også at endringene i verden kanskje blir viktigere enn endringene i USA fremover. Finanskrisen har avslørt et økonomisk svekket USA. De er ikke bare holdt oppe av billig asiatisk arbeidskraft, men også av boblepenger og luftige verdier, det er nå avslørt. USA er i gjeld, de har negativ handelsbalanse, og de er for en stor del holdt oppe av at dollar fortsatt er verdens valutareserve. Så de kan trykke opp dollar, uten å svekke verdien (i motsetning til for eksempel Island, som jeg har skrevet om i posten «Hva er det med krona?»). Det er ikke sikkert andre potensielle stormakter som Kina, India og Russland vil finne seg i dette for evig.

Så nå blir det spennende å se hva Obama kan få til. Det skal mye til å gjøre det verre enn det har vært.