Det var vår første hele dag i Kiev, etter forandringene som har skjedd så fort. Det gamle, korrupte og nok kriminelle regimet til Janukovitsj er falt, et nytt, midlertidig og vaklende til Turtsjenov og Jatseniuk har tatt over. Den vakre halvøyen Krim er ikke lenger ukrainsk kontroll. Russerne har overtatt denne. Og de viser ingen tegn til at det kanskje er de som har gjort noe overgrep, her. De kjører på med å kreve inn ukrainsk gjeld, og å øke gassprisen med 80 %. Begge deler vel vitende at dette kan ikke Ukraina leve med. Kanskje er de også mer enn bare symbolsk involvert i det som skjer i de østlige delene av landet, der stadig bedre bevæpnede okkuperer offentlige bygninger i stadig flere byer.
Det er liten sjanse for at dette vil gå godt. Ukraina er ikke i stand til å komme seg gjennom eventyret de har begitt seg ut på. EU og NATO vil ikke innrømme det i klartekst, men de har vært opptatt av å rive Ukraina lengst mulig vekk fra Russland. Da krisen var i sin spede begynnelse, var det helt uproblematisk å si dette. I prosessen vil kanskje Ukraina bli revet fra hverandre. Russland viser i alle fall veldig tydelig at de skyr ingen midler i å holde Ukraina på plass. Det burde EU og NATO vite på forhånd.
I Ukraina er nå de russiske TV-kanalene stengt. Det er bare ukrainske nyheter med ukrainsk vinkling som kommer frem. Det blir tydelig, når min kone, Olia, snakker med sin mor og sin søster. De har ulik informasjon å bygge sine konklusjoner på. – Putin tolko hotsjet khvast, khvast, khvast, sier moren. Det russiske ordet med den herlige lyden, khvast, uttalt med lyden som ch i «Bach», her bare først i ordet, chvast, hvesende, nesten, det passer så godt til hva det betyr «stjele, ta, gripe». Olia foretrekker Putin mange ganger foran Jatseniuk. Og når man går litt dypere inn i tingene, er det ikke så uvirkelig som det først kan virke for oss i Vesten. Vi har bygget opp et bilde av Russland og Putin som fienden. Vi lar Putin få skylden for feilene Russland har. Det passer ikke i vårt skremselsbilde at Putin også har gjort mye godt. Han har skapt stabilitet og økonomisk fremgang i et land som var i fullstendig kaos. Ukraina skriker etter noe lignende.
Søster Tanja sier at alle er deprimerte for tiden. På de små, koselige minibussene, marsjrutkaer, som det egentlig heter, der er det ikke lenger tanketom og glad musikk, som det pleide å være. Det er nyheter. En entreprenør – nettopp det Jatseniuk sier det er så viktig å få frem, situasjonen for små og mellomstore bedrifter er katastrofal i Ukraina, det er gigantkonsernene og oligarkene som lever godt – sa at han hadde 30 ansatte, de trivdes og jobbet godt. Nå må han si opp 20. Det er ikke sikkert det vil løse problemene. Også på tannklinikken der søsteren jobber selv, er det mindre å gjøre.
På ettermiddagen tok Olia og jeg en lang rusletur, helt bort til kjøpesenteret Arshan, langt unna oss. Veien gikk ned kjærlighetsveien vår, den vi har gått så ofte, ned til Røde arme-gaten. Nokså snart la jeg merke til en bygning med port, og offentlig skrift. «Kievs offisielle militærsykehus», stod det på den. Det var her opprørspolitistyrkene Berkut fraktet sine skadde menn under blodbadet den forferdelige uken i februar. Man sa så kjekt i Norge at Janukovitsj har blod på hendene. Det er blod på begge sider. De skjøt med skarpt, både demonstranter og opprørspoliti. Det er noe som har forsvunnet i vår versjon av historien.
Vi merket for øvrig at ting er endret tidligere enn det. Låsen i døren inn til blokken er brutt opp. Det har vært innbrudd i flere av blokkene i nabolaget.
Og ute i gatene var det sånn en isende vind. Det er april, det skala være vår, det er blader på trærne allerede, men stemningen og kulden var vinter. Vi er vant med at folk er opptatt med seg selv, her nede, man ser ikke opp og hilser, man haster av gårde, ser ned. Ansiktsutrykkene er gjerne dystre. Men nå var det virkelig verre. Flere så fortvilte ut, deprimerte ut, det var knapt noen som smilte, eller så glade ut. Kanskje på grunn av den kalde vinden. Kanskje på grunn av andre ting.
Da jeg var her i julen, bet jeg meg merke i at det var så få spor av demonstrasjonene utenom akkurat nede på uavhengighetsplassen, og området før. Resten av Kiev var som før. Det var ingen revolusjonær stemning i gatene, kan man trygt si. Nå er det kommet opp noen flere ukrainske flagg på balkongene. Langs armegaten, hang et pjusket flagg ut fra to og tre leiligheter i de fleste boligblokker. Det har grepet litt om seg. Og det er ikke så rart, med den urettferdighet ukrainere nå må føle. Noen av dem følte kanskje oppriktig at de endelig hadde fått kontroll over landet sitt, den dagen Janukovitsj falt. Kanskje kan man like gjerne si at de da mistet kontrollen.
Med en mektig og resolutt nabo som Ukraina nå har i Russland, så nytter det ikke med det skjøre regimet som de nå har stablet på beina. Det har ikke noe ordentlig mandat i folket. De har neppe kontroll over alle delene av statsmakten. Og de har de facto ikke kontroll over alle delene av landet. Jatseniuk kan uttale seg fast og sterkt, som det forventes og forlanges her i Øst-Europa. Men det hjelper ikke når han ikke har maktmidler å følge opp fastheten med.
På supermarkedet handlet vi varer for cirka 600 hryvnaer. Det er omtrent 450 kroner, en halv månedslønn i Ukraina. Det er ingenting. Maten vi kjøpte vil ikke rekke en uke.
Marsjrutkaen hjem kostet 3,50. Tidligere kostet den 3. Prisene går opp, lønningene følger ikke med. For oss nordmenn på besøk merkes ingenting, for kronen er styrket mot hryvna, så i norske kroner er prisene omtrent de samme. Og vi har uansett råd til det. Vi kan leve gode dager i Kiev.
For de fastboende, derimot, er det tøft. Og det er ingen utsikter til lettelser i vente. De ukrainske flaggene fra balkongene er mer en bønn om hjelp, enn kanskje noen ting annet.
En helt grei blogg 